tirsdag 6. november 2012

Endelig er sidensvansene her

Foto: Kow d.e. 05112012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Bærene på bulkemispelbuskene henger innbydende og klare for sidensvansene. Noen frostnetter har bærene hatt. Om fuglene kan fråtse i dem uten å bli beruset, er usikkert. Men sidensvansene er ikke avholdsfugler. Det har de vist før.


Sidensvansene kommer i store mengder. Her har noen slått seg ned i en bjørk i naboskapet mens de tar en pause i spisingen. Bildet er tatt fra stua gjennom stuevinduet.


Sidensvansene er usedvanlig sky og vanskelige å komme inn på.  Denne modige krabaten ble sittende igjen da alle de andre tok til vingene fordi jeg nærmet meg med kameraet.

Sidensvansene sviktet oss ikke i år heller.
De siste par dagene har vi hatt besøk av noen få som kanskje har vært ute på speiding.
Rapportene de har levert, har sannsynligvis vært positive, for i dag besøkte de oss i store flokker.

Noen hit og noen dit
Jeg skriver flokker i flertall for det ser ut som om de opptrer i grupper.
Når de blir skremt f. eks., flyr noen til de to høye bjørkene i nabohagene vest for oss, mens i alle fall én flokk flyr østover og slår seg ned i en av bjørkene eller ospetrærne ved lekeplassen.
Om det er de samme fuglene som flyr til samme sted hver gang, kan jeg ikke avgjøre.
Men det synes klart at de velger å spre seg.
Kanskje sprer de risikoen på den måten.
At det er en tilfeldighet, tviler jeg på.
Lite foregår på måfå i dyreverdenen.
Det er nok overleverte kunnskaper i form av instinkt som styrer.

Erfaringsoverføring
Det hender en og annen gang at sidensvansene ikke kommer - eller at vi ikke ser dem.
Men stort sett kommer de hver høst - i store flokker.
Hvordan vet de at de at det kan lønne seg å komme hit fordi det er mat å finne her?
Kommer de fordi de leter etter mat der ruta deres går?
Eller legger de ruta over områder hvor de vet at det er mat å finne?
Og hvordan vet de i så tilfelle det?
Fugler lever ikke lenge.
Det er begrenset hvor mye de kan vite av egen erfaring.
Hvordan overføres eventuelt erfaringene fra generasjon til generasjon?

Begivenhet
At sidensvansene gjester oss, er en liten begivenhet i vår familie.
Vi gleder oss like mye over det hver gang.
Det er en opplevelse som gjør inntrykk på øyet - og på øret.
Når fuglene kommer for å slå seg ned, eller letter, utgjør de et mektig syn og etterlater et godt hørbart hørselsinntrykk.
Både fordi de er mange, og fordi de opptrer så koordinert.
Alle letter f. eks. på en gang, men ingen kolliderer med hverandre.
Alle ser ut til å kjenne sin plass i flokken og vite hva de skal gjøre.
Og i hvilken retning de skal fly for å kunne søke sikkerhet.
Det er et lite under av logistikk.

Bulkemispel
Hos oss er det særlig bærene på de ulike mispelbuskene som sidensvansene tar for seg av.
Mest bær er det på bulkemispelen - dvs. cotoneaster bullatus.
Disse buskene har vi ikke plantet.
Det er forøvrig ikke lovlig å omsette bulkemispel i Norge.
De er vel egentlig ikke formelt svartelistet, men etter som de kan bidra til å spre den problematiske sykdommen pærebrann som ødelegger frukttrær , er de uønsket.
Våre bulkemispelbusker er kommet av seg "sjøl" - hvilket trolig vil si at det er fuglene som har har brakt dem til vår hage.
Om frøene spres som del av fuglenes avføring, eller om fuglene bærer med seg bær som de mister på bakken, vet jeg ikke.
Uansett er sannsynligheten stor for at sidensvansene nå bidrar til å spre frø og planter videre ut.

Frø på avveie
Cotoneaster bullatus er meget spirevillig.
Hvert år fjerner jeg mange ti-talls nye planter som dukker opp i bed, mellom busker og på plenen.
Plantene på plenen tar jeg med gressklipperen.
De øvrige må jeg luke opp for hånd.
I tillegg til at de er meget spirevillige og gror på nær sagt, alle slags underlag, har de et usedvanlig godt rotfeste.
Det har ikke vært meldt om pærebrann i vår nærhet.
Foreløpig har bulkemispelbuskene derfor fått stå.
De er dekorative.
Jeg liker de uryddige greinene, de fine høstfargene og de overdådige mengdene av saftige røde bær som sidensvansene årvisst kommer for å spise seg mette på før de fortsetter sin reise til vinteroppholdsstedet.
Men kommer det melding om pærebrann, går bulkemisplene i bakken.
Spredning av sykdommer, vil vi nødig bidra til.
Da må sidensvansene heller finne annen mat.
Men blir de vakre fuglene borte, vil vi savne dem.
Det er det ingen tvil om.


Ingen kommentarer: