Den lett rosa engnelliken lar seg ikke affisere av liljekonvallen som ubeskjedent trenger seg opp igjennom de tette tuene.
Den hvit-rosa engnelliken blomstret sparsomt i flere år. De par siste årene har den imidlertid blomstret villig og rikt - og ikke minst, lenge.
Den røde engnelliken gjør mer av seg når den står i blomst, men blomstrer ikke så lenge som sin lyslete slektning.
Engnellik (Dianthus deltoides) er en takknemlig plante å ha i hagen. Den blomstrer før de andre hageplantene er kommet i blomst, og den er pen å se på.
Engnellik er nøysom og hardfør. Flere av våre planter står slik til at de blir røft behandlet under snømåking. Det hender også at de blir kjørt på og tråkket på i vekstsesongen. Likevel overlever de, vokser og blomstrer rikt.
Formeringen tar de - i likhet med fjærnellik - seg av selv. Fra tid til annen dukker det opp nye planter. F.eks. mellom belegningssteinene i innkjørselen. Er man forsiktig - og heldig - og får opp plantene med rota intakt, kan man plante dem på mindre utsatte steder, f.eks. i steinbedet.
Den purpurrøde engnelliken gjør seg raskt ferdig med blomstringen. Den hvit-rosa blomstrer imidlertid lenge. Blomster blir ofte stygge i hardt eller vedvarende regn. Men ikke den hvit-rosa engnelliken. Den holder seg like fin - uke etter uke.
Der den hvit-rosa engnelliken står, har det tidligere vært liljekonvall. Den har jeg fjernet. Eller prøvd å fjerne. Men konvallen har et rotsystem som likner på røttene til kveke. Røttene går dypt og vidt ut, og selv den minste bit som blir igjen i jorda, gir opphav til en ny plante.
Nå stikker det både her og der, konvaller opp igjennom teppet av hvit-rosa engnellik. Liljekonvall er min kones yndlingsblomst. Disse blir nok derfor stående selv de får bedet til å se uryddig ut. Og den hvit-rosa engnelliken er hardfør. Den tar neppe skade av naboskapet. Det er nok helst "husets gartner" som lar seg irritere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar