Rhododendronbuskene venter på våren

Foto: Kow d.e. 050309

Klikk på bildet for å se større versjon

Under snøen til høyre befinner det seg en rhododendron på størrelse med den til venstre.

Rhododendronbuskene venter på våren.
Akkurat som hageieieren.
Vi mener at hagen og snøen skal fungere sammen på naturens egne premisser, men akkurat rhododendronbuskene har vi tidligere år forsøkt å hjelpe så de ikke skal bli presset ned av snøen.
Det har ikke vært vellykket.
De gebrekkelige greinene har ikke tålt hjelpen, så nå krysser vi fingrene og lar den greie seg selv.
Selv om busken er nedbøyd og greinene frosset fast, reiser den seg erfaringsmessig igjen når snøen og vinteren slipper taket.
Vi får håpe at det samme er tilfellet i år.
Det som foreløpig er kommet til syne, tyder på at i alle fall noe er intakt.
Det skal bli spennende å se.
Vi skal holde dere underrettet.

Mot tyngdekraften

Foto: Kow d.e.
Klikk på bildet for å se større versjon

Vinterhagen har mange interessante skulpturer.

Vinterhagen er rik på skulpturer.
Noen ganger blir naturlovene satt på prøve.
Som her.
For her er vel tyngdekraften egentlig opphevet?

Hagen om vinteren

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjoner

Øverst: Snømåking dreier seg ikke bare om få unna snøen slik att innkjørselen blir farbar. Om sommeren prøver vi å gjøre hagen pen ved hjelp av blomster og andre vekster. Om vinteren bruker vi snømåkingen til å gjøre hagen og gårdsplassen tiltalende.

Nest øverst: Det meste av utsmykningsarbeidet tar snøen seg av på egen hånd. Uberørte snøflater er vakre. Vi prøver derfor å rote til så lite som mulig, men noe må vi "ødelegge" for å få deponert all snøen vi måker vekk fra innkjørselen og gårdsplassen. De store haugene i bakkant ligger på en plen som ligger om lag 2 meter under bakkenivået ovenfor. De består av snø som er måkt for hånd i løpet av vinteren. Var det noen som sa at vinteren var tiden da hageeiere kunne slappe av og ta seg igjen?


T.v.: Vinteren er både en skulptør og dekoratør. Deler av vinteren er hagen en skulpturpark fylt med naturens egenproduserte kunstverker. Trær og busker har det kanskje ikke alltid så godt under et tungt lag av snø, men får som regel liten hjelp av oss. Snøen er dekorativ. Å slå eller riste snøen av trærne anser vi nesten som hærverk.

T.h.: Noen blir overrasket når vi forteller om snømengdene i Drøbak. Det burde de ikke bli. Denne vinteren er ikke noe særsyn. Vi husker ikke detaljer fra år til år, men når noen forteller om hvor lite snø det var i fjor og årene før det, protesterer vi. Snø er det nesten hver vinter hos oss. Til dels mye også. Drøbak er et "snøhøl" for å si det litt respektløst. Merkelig forresten, for i den varme årstiden er det relativt lite nedbør. Det er vel kanskje derfor folk ikke tror det er noe særlig snø her.

Kompost - en gullgruve

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Varmkompostbingen hører hjemme i en hver villahage. Den er miljø- og ressursvennlig og omdanner matavfall og passende hagerester til næringsrik jord. Og det er ingen sniler i den - verken iberiasniler eller andre. Kaldkomposten t.h. i bildet hviler nok nå.

T.v.: Selv uten isolerende snø oppover veggene fungerer varmkomposten store deler av vinteren, og lukter ikke.

Varmkomposten er i gang selv om det er kuldegrader i lufta omkring.
Noen ganger, når temperaturen er spesielt lav, tar den seg en pause, men så setter den i gang igjen.
Hittil har den ikke vært frosset. Delvis lager den varme selv, og delvis sørger isoporveggene for isolasjon.
Dessuten kaster jeg opp snø som dekker deler av veggene. Det isolerer også.
Problemet om vinteren er mangelen på tørrstoff.
Skrell fra potet, gulrot og kålrot, rekeskall, kaffegrut, oppklipt bananskall og annet kjøkkenavfall er det ingen mangel på – selv om vi bare kaster det som må kastes.
Tidligere år har vi samlet løv samt litt sagmugg fra sommerens vedkutting for å ha tørrstoff å tilføre bingen vinterstid, men sist høst gikk tiden fra oss.
Vi får derfor vente til snøen har gått med å rake sammen løv for å få bedre ballanse og konsistens.
Skjønt, konsistensen er bra nok – foreløpig.
Og det lukter ikke vondt.
Vi pleier å si at hvis komposten lukter, er det ikke en kompostbinge, men en mødding vi har med å gjøre.
Selv om det er smått med tørrstoffet akkurat nå, er komposten fortsatt i ballanse og lukter altså ikke.
Ikke er det sniler i den heller. De holder nok eventuelt til å kaldkomposten.
Men meitemark er det.
Vi har steinbelegg i innkjørselen og på gårdsplassen, og ved regnvær kommer meiemarken opp og legger seg oppe på steinene.
Der plukker jeg dem, og legger dem i komposten.
Skal man trekke noen slutninger ut fra formeringsevnen, trives de godt.
Når varmen blir for høy, ligger de i hauger oppe på kanten under lokket.
Ellers jobber de sammen med mikrober og bakterier med å omforme mat- og hageavfall til fin næringsrik jord til bed og potter.
Komposten er egentlig en gullgruve.

Min oldefar Ole August Olsen Grasto

Min oldefar, Ole August Olsen Grasto, som ung soldat.

Jeg er blitt utfordret.
Bloggeren Vigdis sier at jeg skal offentliggjøre bilde nummer 6 i mappe nummer 6 under "Mine bilder".
Der befinner min oldefar Ole August Olsen Grasto seg. Han er faren til min farmor. Klikk på ordet Grasto, så kommer du til Grastosiden på nettet.
Ole August er søskenbarnet til bestefaren til min kone.
Hvilket forhold Ole August hadde til hagearbeid vet jeg ikke, men som enkemann giftet han seg med en dame som hadde en bondegård. Arbeid med jorda var han derfor ikke ukjent med.
Hans datter Bolette - altså min farmor - hennes mann Karl Winther, og deres sønn Rolf - altså min far - var imidlertid alle hagedyrkere.
Det var forresten flere av mine slektninger på morssiden også. Min mor jobbet i hagen til hun hadde passert 90.
Hageinteressen har jeg m.a.o. fått i dobbelt dose.
Så vidt jeg skjønner skal utfordre andre bloggere til å gjøre det samme som jeg har gjort.
Jeg utfordrer:
vivi
øyvind
hanne
smgj
Reglene er altså slik: "Bla opp bildemappa di, finn fram mappe 6 og inne i mappa - bilde 6. Dersom det er et bilde som du eier og som har samtykkende motiv så presenter det. "

Julestjernene visner

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Julestjernene kaster bladene. Hva er galt?

Julestjernene mister bladene.

Da vi kjøpte dem, hadde de blomster, så de var ikke avblomstret og på veg til å takke for seg.

Men det tok ikke lang tid før de begynte å kaste bladene - først de grønne og så de røde.

Skjønt, det gjelder ikke alle, men det gjelder dem vi handlet samtidig på samme sted.

Innetemperaturen hos oss er ca 19 grader, og vi forsøker å vanne sånn passe. Ikke for mye, men heller ikke så lite at jordklumpen tørker helt ut.

Men påpasselighet og godt stell hjelper ikke.

Plantene visner likevel.

Er ikke plantene "laget" slik at de tåler innetemperatur?

Har de vært utsatt for frost eller andre påkjenninger før de kom i vårt hjem?

Eller hva er årsaken til denne "visnesyken"?

Nå kan man selvfølgelig innvende at det umulig kan gjøre så mye, for etter jul er det ingen stas med julestjerner. Da er det om å gjøre å få dem ut av huset.

Jeg har hørt om folk som kaster friske julestjerner samtidig med at de høster juletreet.

Men sånn ser ikke vi på det.

Når vi kjøper blomster, bør de leve noe lenger enn en måned.

Ja, de varer jo egentlig ikke en måned en gang, for en har visnet for lenge siden, og den vi har bilde av ovenfor, har skrantet i lengre tid.

Hvorfor er det slik?

Barfrost og sniler

Foto: Kow d.e. 010109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Barfrosten er en påkjenning for plantene, men forhåpentlig også for iberiasnilene.

Søylen på gradestokken kryper nedover.
Flere netter har temperaturen vært under minus 10 grader Celsius, og bakken ligger frossen og hard.
Men lenge var det relativt mildt. Det er derfor vanskelig å si hvor dypt frosten går.
Mange planter med overfladisk rotsystem har kanskje vansker allerede.
Det er ikke mye vi kan gjøre.
Å dekke alle staudene og alle nytteplantene i kjøkkenhagen, er umulig. Til det er de for mange.
Vi får trøste oss med at de fleste av dem har vært ute en frostnatt eller flere før - og overlevd.
Men hva med brunsnilene? Kan vi regne med at de vil bli desimert av kulda?
Hvis bare de grådige, slimete, ekle krypene kunne fryse i hjel, skulle vi tåle at vi mistet noen jordbær- eller mynteplanter - eller timian for den del.
Men det er kanskje å håpe på for mye?
Det skal bli spennende å se.