Bra med blåbær?

Foto: Kow d.e. 140509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det ligger an til en god blåbærhøst i vår hage.

I fjor ved disse tider registrerte vi entusiastisk at det så ut til å bli bra med bær på vår skoghageflekk.

Det ble det ikke.

En hard og langvarig tørkeperiode tok knekken på både blomster, kart og en del planter.

Noen tyttebærplanter fikk ulivssår, men blåbærriset er grønt på ny og har både blomster og begynnende kart.

Så kanskje blir det bær med masse antioksidanter til barnebarn og besteforeldre til sommeren.

Villjordbærene som vi har hjulpet naturen med å fordele noen her og noen der både i sol og skygge, er frodige og fine de også.

Så hvis sommeren holder hva våren lover, kan det bli mange røde og blå gleder for de fem minste.

De tre voksne barnebarna har et mer avslappet forhold til skogsbærene, mens besteforeldrene - og spesielt "Moff" - har bevart et romantisert syn på små fingre som ivrig finner søte skogsbær i det sommerlig grønne.

Hvis nå bare ikke tørken kommer og slukker gleden slik den gjorde i fjor.

Snileplagen: Jeg klipper dem i to

Foto: Kow d.e. 090409 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagen er full av slike glupske, slimete kryp. I tørt være ser det "fredelig" ut, men når det regner, kommer de fram - i store mengder.

Det regner ute, og jeg har vært en tur gjennom hagen med saksa og klipt sniler.

Jeg visste ikke at jeg var så moderisk.

Selvfølgelig har jeg avlivet sniler før. Mange også.

Men jeg merker at jeg liker det.

Kanskje ikke akkurat det å drepe, men å fjerne en "fiende", en trussel mot plantene.

Henrettelsene skjer med kaldt blod og uten betenkeligheter eller vemmelse.

Det vet jeg ikke om jeg er så fornøyd med.

Jeg klipper snilene i to.

Før puttet jeg dem deretter i do. Noen går den vegen nå også, men en del lar jeg ligge igjen godt synlige - for snilene og for meg.

Etter kort tid kommer artsfrendene for å forsyne seg av restene, og da blir de klipt i to de også.

Kort prosess.

Jeg synes at iberiasnilene er mørkere i år enn tidligere.

Selvfølgelig er det fortsatt en del som er lysere brune slik "alle" var da de viste seg her første gang, men overvekten er nå betydelig mørkere.

Skyldes det naturlig utvalg?

Er det m.a.o. et ledd i tilpasningen til norske forhold?

Eller hva er forklaringen?

Se forøvrig innlegget Kan ungdomsskolene lage sniledugnad? fra bloggen DrøbakNotater som jeg også lager.

Rabarbra

Foto: Kow d.e. 140509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nydelig rabarbra til syltetøy og suppe.

Rabarbra (Rheum rhaponticum) er på mange måter en miskjent plante. Jeg skriver "plante" fordi jeg ikke vet om den er grønnsak eller frukt. Det kan ikke hagelitteraturen fastslå med sikkerhet heller.

Før i tiden - dvs. fra slutten av 1800-tallet og til et stykke etter 2. verdenskrig - ble rabarbra brukt i enhver husholdning med respekt for seg selv. I Sarpsborg hvor jeg hadde min barndom, var den å finne forvillet ved gamle hustufter - f.eks. på husmannsplassene hvor det paradoksalt nok var sparsomt med frukt og bær og andre nyttevekster enn poteter, gulrøtter og kål.

I den moderne villahagen har den mange steder måttet vike plassen for gressplen og prydplanter.

Der hvor den finnes, er det i dag mest ungene som nyter de velsmakende stilkene som de dypper ettertrykkelig i sukker.

Og så blir den brukt til rabarbrasuppe som spises i forbindelse med stekt makrell, selvfølgelig. Det er en tradisjon mange opprettholder.

Men rabarbra kan med fordel brukes til så mye mer. Rabarbrakake og syltetøy f.eks.

Men rabarbra bør i motsetning til så mye annet vi dyrker, ikke høstes om høsten, men om våren og forsommeren. Etter St. Hans blir den gjerne "treen" og inneholder visstnok også mer av den skadelige oksalsyren som ellers befinner seg i bladene.

Dessuten trenger den å få beholde stilker og blader for å kunne produsere opplagsnæring som den skal leve av og produsere på grunnlag av, neste vår.

Det finnes flere sorter rabarbra. Den vi har, er rød nederst og grønn lenger oppover på stilken. Det er nok den vanligste. Den beste skal imidlertid være den som er rød hele vegen.

Hva vår rabarbra heter, vet vi ikke. Vi har som vanlig ikke kjøpt, men fått. Våre planter er formert ved rotdeling av en plante i mine foreldres hage, og de har som flere andre av plantene i vår hage, fulgt oss fra bosted til bosted. Dvs. at vi har tatt med rotdeler når vi har flyttet.

Vi har aldri hatt noe problem med å få rabarbraen til å vokse. Den står nå i skyggen på nordsiden av huset, noe verken vekst eller smak synes å ta skade av. Den er ikke merkbart surere enn rabarbra dyrket i sol. Jordsmonnet er åpenbart heller ikke viktig, men vi gir den litt kompost rundt røttene år om annet.

Sykdom har vår rabarbra aldri vært plaget av, men i år var to av de første stenglene som kom, en dag "brukket" ned, og det var tydelige "kloremerker" eller merker av små tenner, nederst på stilkene.

Hvem som har gjort det, skulle vi gjerne vite. Mennesker er det nok ikke.

Sommerfuglbusken har klart seg

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Buddleiaen har overlevd en hard vinter og kommer bra selv om jordsmonnet er galt og plasseringen tvilsom.

Vinteren var hard.

Først var det barfrost. Deretter kom snøen i store mengder.

Vi har en liten sommerfuglbusk (buddleia davidi, formodentlig "Ile de France") eller høstfivrelsbusk som den kalles på rotekte norsk.

I vår hage er den tre somre gammel.

Først stod den og sturte og lurte på om den skulle like seg der den var kommet. Så i fjor hadde den tydeligvis bestemt seg for å gjøre det beste ut av det. Den vokste og den blomstret da sensommeren og høsten kom.

Prosjektet virket lovende, og vi fryktet at den tunge snøen kunne komme til å sette en stopper for den positive utviklingen. Ja, at den beint fram skulle sette den litt skjøre planta med den gebrekklige greinene tilbake til utgangspunktet.

Men nei. Etter hvert som snøen forsvant, dukket fivreldbusken fram like hel, uten synlig brekkasje, og ny tilvekst er så avgjort i gang.

Enda jordsmonnet ikke er det beste. Det bør være lett, næringsrikt og godt drenert med høy PH-verdi, og vokseplassen må være godt beskyttet mot kulde og vind, fastslår "Alt om hagen" og "Norsk Hageleksikon" er enig.

Godt drenert er det. Hvordan PH-verdien er, vet vi ikke, men jorda er avgjort ikke lett. Den er tvert i mot tung leire med et topplag av plenjord, og busken står på plenen riktignok litt gjemt bak noen weigela og spirea, men tross alt med luftig utsikt over Oslofjorden.

Ingen ting er, som sagt, skadet i løpet av vinteren. Trolig burde vi likevel skåret den noe tilbake for å få en tettere og frodigere buske, men det får vi tenke litt på. Kanskje bør den få utvikle seg på egne vilkår nok en sesong, før vi blander oss inn i naturens gang.

Trolig blir det sånn. Dessuten har vi sansen for det individuelle, ustyrlige og ikke altfor friserte og uniformerte. Når det gjelder busker og vekster i hagen, vel å merke.

Lavendelen kraftig beskåret

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Lavendelen ser ikke pen ut etter beskjæring, men det tar den garantert igjen.

Vår erfaring er at lavendelbusken kan - og bør - skjæres kraftig tilbake hvis den skal bli frodig og blomsterrik.
Her er vi på ny i konflikt med Norsk Hageleksikon som sier: "Hard tilbakeskjæring av gamle planter som er blitt strantete og nakne nedentil, er sjelden vellykket. Plant heller nye."
Vi har imidlertid erfart at slik beskjæring som bildet ovenfor viser, gir en lubben og livskraftig plante. Det har den i alle fall gjort hittil.
Men vil man ha nye planter, kan man lett lage stiklinger av grønne skudd ut på sommeren. Stiklingene liker sandholdig jord.
Vår buske har hittil vært spart for gråskimmel som er en sopp som lett kan ødelegge lavendel.
Det kan skyldes at vi med hard hand fjerner døde plantedeler og fornyer ved "brutal" beskjæring.
Ekte lavendel (Lavandula angustifolia eller officinalis som den også heter) er en flott pryd- og nytteplante.
Den har vakkert bladverk og pene blomster, og hele planta dufter godt.
Derfor forsvarer den en plass både i staudebedet og i urtebedet i kjøkkenhagen.

Vipeegg

Foto: Kow d.e. 040509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fritillaria meleagris, også kalt Vipeegg, er en både vakker og morsom plante, men blomstrer av alt for fort.

I vår familie har vi ikke noe særlig greie på kongelig hodepryd, men har likevel vanskelig for å forstå hvorfor Fritillaria meleagris kalles kongekrone. At artsfrenden Fritillaria imperialis bærer navnet keiserkrone, er lettere å skjønne,
Vi foretrekker navnet Vipeegg på vår Fritillaria. Det understøttes av såvel fasongen som av det melerte kamuflasjemønsteret på den varieteten vi har. Men det finnes også andre fargevarianter.
Vi har en eneste plante, og den står ved foten av to klematisplanter - en gullklematis og en Jackmani.
Der trives den tilsynelatende godt, for den kommer igjen frodig og fin hvert år, men blomstringstiden er kort.
Man må derfor skynde seg og nyte synet av dem mens man har dem.
"Juni," skriver Norsk Hageleksikon lakonisk.
Hvis det sikter til tiden for blomstringen er det sterkt misvisende.
Hos oss blomstrer Fritillariaen i begynnelsen av mai slik bildet over disse linjene viser.

Pinseliljer

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Pinseliljene er fine, men altfor mange knopper tørker inn i stedet for å folde seg ut mot sol og varme.

Vi har noen fine pinseliljer.
Dvs.: De som springer ut, er vakre og dekorative, men hvert år er det en del knopper som tørker inn.
Norsk hageleksikon skriver at "blinde knopper" kan skyldes tørke - særlig tett inntil husvegg - eller frost.
Frost er det trolig ikke. Det ser vi av at de fleste knoppene jo resulterer i blomster, og av de øvrige vekstene i umiddelbar nærhet.
Våre narsisser står imidlertid inntil husveggen, men nettopp derfor er de hvert år blitt vannet rikelig. I år har vi vannet enda mye mer enn vanlig. Dessuten har det regnet flere ganger, og det har vært skikkelig vått i bedet.
Pinseliljene er en av de få vekstene i vår hage som rådyrene lar stå i fred. Det gjør dem spesielt kjærkomne. Det er derfor ekstra ergerlig at flere knopper gir opp på halvvegen.
Noen blomster har allerede brutt ut av "hamsen" uten å folde seg ut ennå. Trolig åpner de seg straks varmen kommer.
I dag regner det imidlertid og er kjølig, så vi får smøre oss med tålmodighet.
Vi venter i spenning.