Trompet

Foto: Kow d.e. 150809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Engletrompeten (Brugmansia ) gror så man kan se det. Vi ser spent fram mot neste vår.

Vi har fått oss trompet.

Neida, ingen av oss skal begynne å spille. Det er ikke en slik trompet det er snakk om, men om en engletrompet, altså en Brugmansia.

Vi har fått den av vår svigerdatter som fikk noen rotskudd av sin tante på Sørlandet i sommer.

Vi har hatt den en tre ukers tid.

På den tiden har den utviklet fine røtter. Da husets "gartner" pottet den om for en times tid siden, hadde røttene allerede begynt å gå rundt jordklumpen langs potteveggen.

Det blir ingen blomster i år, men klarer vi å overvintre den, har vi håp om store, dekorative, velduftende trompetliknende blomster fra neste vår.

Vi har aldri hatt brugmansia tidligere.

"Gartneren" leser derfor det han kan komme over - både i bøker og på nettet.

Noe av det første han fant, var en advarsel fra Helsedirektoratet om at engletrompet er giftig og opplysninger om hva man bør gjøre dersom noen - f.eks. barn - får i seg noe av planta

Her er lenke til noen få av de mange nettsteder som inneholder opplysninger, råd og vink om dyrking av potet- og tomatslektningen Engletrompet (Datura (Brugmansia) suaveolens):

Nettsidene til hagesenteret Bakker, nettbutikken Hageglede, nettsiden "Brugmansia - Engletrompet", Wikipedia og Haveskriver. Det finnes mange flere.

Plastpotter kan resirkuleres

Foto: Kow d.e. 080809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det blir fort for mange plastpotter. Men: De kan heldigvis resirkuleres.

Vi har et utmerket arbeidsbord på skogsiden av huset. Det er nærmeste nabo til varmkomposten. Den lukter det ikke vondt av, så det er en utmerket plass.
Men bordet blir dessverre sjelden brukt til det som det er ment til.
For som regel er det fullt av tomme plastpotter og potter med avsjelede planter som vi ikke har klart å bestemme oss for om vi skal kaste i komposten eller i søpla. Vi vil jo nødig spre sykdommer og utøy.
Plast er på mange måter en forbannelse, men har den forsonende - og dermed velsignede - siden ved seg, at den kan resirkuleres.
Det gjelder også tiloversblevne blomsterpotter. Vi har sjekket med "returmyndigheten" og mener derfor å vite hva vi snakker om.
På lørdag tok vi en skikkelig sjau.
Vi fant fram alle de pottene vi kunne finne rundt omkring i hagen, sorterte, tok vare på de største og en del mindre - og gjorde resten klar til kasting.
Selve kastingen har vi ikke fått foretatt ennå, men det skal etter planen skje når bilen er kommet hjem etter sin daglige gjerning i kveld.
Og det er best vi får det som vi skal kvitte oss med, avgårde til returpunktet, ellers kan gartneren lett komme til å gjøre en ny vurdering og falle for fristelsen til likevel å ta vare på noe av det som nå er kassert.
Gartneren er nemlig litt av et ekorn når det gjelder å samle på, ta vare på og gjemme unna ting.
Husets frue derimot, er tilhenger av å rydde unna det som det ikke er umiddelbar bruk for.
Så i kveld kjører vi nok unna flere ekstra store plastposer og sekker fulle av brukte plastpotter og andre plastgjenstander som har gjort sin tjeneste i hagen i løpet av de senere årene.
De pottene vi har igjen, har vi stablet pent unna slik at bordet ved varmkomposten nå kan brukes som arbeidsbord.
Så lenge det varer!
For kjenner gartneren seg selv rett, hoper det seg snart opp igjen. Alt sånt som burde vært kastet. Men man kan jo aldri vite hva det kan bli bruk for. Og det er jo ergerlig å tenke på at man har kastet det man ville vært glad for å ha hvis behovet melder seg.
Ikke sant?

Det glade hjørne

Foto: Kow d.e. 010809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hjemmeavlede pelargonier preger plantegruppen i det fargeglade hjørnet ved garasjen og har en fin kontrast i hvite margeritter og blå lobelia.

Vi har store staudebed, men har også noen planter i potter her og der. Det myker opp og mildner inntrykket av rette vinkler og steinsatt gårdsplass.

Noen av pottene står i et hjørne ved garasjen. De inneholder margeritter, lobelia og pelargonier ispedd en og annen blomkarse og en ukjent dekorativ, foreløpig blomsterløs, grønn plante som vi ikke vet hvor er kommet fra.

Pelargoniene er av egen avling.

Vi liker den sportslige utfordringen som ligger i å ta stiklinger og få flest mulig til å gro. Derfor har vi røde pelargonier i urner, i enkle plastpotter, og plantet direkte i jorda her og der.

Det medfører en del plukking av kronblader både på plantene og på bakken, men foreløpig føler vi at det er verdt bryet. Og tiden det tar.

I bakkant til venstre er lavendelen falmet og i ferd med å gå over i frø, og mot husveggen, mellom rosebuskene, klatrer en prydbønne til høyre, mens en solsikke som tilhører barnebarnet Marie, vokser pent og kontrollert til venstre.

Solsikkene - det er faktisk to av dem på ulike steder i det samme bedet - er sådd på skolen, tatt med hjem, tatt godt vare på og deretter overlatt til "Moff" som har dem i pensjon, fordi de nok står tryggere her enn i min datters hage hvor de egentlig burde høre hjemme.

Noen imponerende fart i veksten er det ikke. Blomsteranlegg er f.eks. ikke å se ennå. Så det er ikke sikkert at først Marie og så fuglene får så mye å glede seg over, men plantene har fått både vann og gjødsel i løpet av sommeren, så hvorfor de ikke er kommet lengre i utviklingen, er vanskelig å si.

Kanskje er det arvestoffet som er årsaken?

Det vedvarende regnet har fart hardt fram mot pelargonium-blomstene, men ikke gjort det unødvendig å vanne. Selv omtrent kontinuerlig regn har vanskelig for å trenge gjenom bladverket.

Vanning må til, og så får de litt gjødning "på kjøpet". Men ikke for mye. Vi vil heller ha blomster enn overdådig bladverk.

Hagebærene er høstet

Foto: Kow d.e. 050809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fuglene har begynt høstingen fra toppen. I går plukket vi resten.

I går ble det ikke tid til blogging.
Først plukket vi bær fra tidlig morgen. Deretter kjørte vi til Askim frukt- og bærpreeseri og byttet bærene i saft.

Det ble mange kilo bær i år. Dvs.: Mange til oss å være.

21 kilo gav kirsebærtreet - etter at både fuglene - og gartneren - har forsynt seg grådig i lengre tid.

Men nå begynte fuglene å bli for freidge - og grådige - så nå var det på tide at bærpresseriet begynte å ta i mot bær. Fuglene skal ha sitt, selvfølgelig, men det må være måte på.

Selv har gartneren diabetes, og fruen drikker ikke så mye saft, men barn - og spesielt barnebarn har stor glede av den safta vi byr på.

Bare så synd at den inneholder så altfor mye sukker. Kirsebærsaft finnes ikke i lettvariant, og selv ripssaft med "redusert sukkerinnhold" inneholder 400 gr sukker per liter råsaft. Det er for mye - både for diabetikere og barn og unge som ikke skal vennes til overdrevet, helsefarlig sukkerforbruk.

Vi kunne kokt saft selv, selvfølgelig, men Askimsafta vinner på holdbarheten. Den mugner ikke i lukket flaske. Den kan mørkne, men har en nesten ubegrenset holdbarhet og smaker like godt mange år etter "best-før-datoen". En dato som nok dessverre fører til at ubefestede sjeler kaster mye fullt brukbar mat. Også god saft.

Ripsen er også plukket og levert. Det ble flere kilo enn til vanlig. Det bekrefter at det er et usedvanlig godt bærår - også for hagebær.

Nå er ripsbuskene tomme. Jeg savner å kunne stanse ved ripsbuskene og spise friske bær rett fra buska når jeg tar morgenturen gjennom hagen med saksa parat i tilfelle uønskede sniler skulle komme i min veg.

Solbær har vi ikke levert i år. Solbærene har vi syltet selv. Fruen i huset tilsetter sukker i sin halvdel, og gartneren et minimum kunstig søtstoff i sin, men dog slik at det ikke blir så syrlig at det ikke er godt. For godt skal det være - og sunt.

De to relativt små stikkelsbærbuskene våre har også vært smekkfulle av bær. Vi kan ikke huske maken. Vi plukket noen kilo og solgte til bærpresseriet, men en del henger igjen, og det skal gartneren sylte selv og dele med husets frue. Så kan hver gjøre med sin del som vedkommende lyster.

Nå venter eplesesongen. Epletrær har vi ikke i hagen, men det er det slektninger som har, og de er bare glad til hvis vi plukker og leverer på bærpresseriet i stedet for at eplene blir liggende og råtne og tiltrekke seg mus og rotter og sniler - og slikt som vi ikke gjerne vil ha i hagen.

Og eplesaft leveres sukret eller usukret. Så der kan også diabetikeren få sitt.

Drama på plenen

Foto: Kow d.e. 050809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har åpenbart en tragedie funnet sted.

I nattens mulm og mørke - eller kanskje i de meget tidlige morgentimer - har det funnet sted et drama på vår plen.

Da jeg tok en tur i hagen ved 6-tiden i dag tidlig, var tragedien allerede skjedd.

Fuglefjør og - dun fortalte sitt tydelige språk.

Her har en fugl kjempet for livet. Et basketak den neppe har kommet levende fra.

I tillegg til de megetsigende restene under kirsebærtreet, var det spor av mindre fjør og dun et godt stykke bortover plenen - til det plutselig opphørte.

Hvem som har seiret og hvem som har bukket under, er ikke godt å si, men restene kan tyde på at det er ei skjære som har vært offeret. Kanskje en skjæreunge eller en ungskjære, for dem er det en del av hos oss. De er tydelig mindre enn de voksne og nok lettere å ta der de svinser omkring.

Og hvem er forøveren?

Er det en større fugl som har sett seg lei på konkurransen om kirsebærene? At sporet på plenen slutter brått, kan understøtte teorien om at offeret kan være løftet til værs.

På den annen side: Hvilken fugl i våre omgivelser er stor nok til ta en skjære? Og fly avgårde med den? En hauk? Eller kanskje ørna fra Håøya vært på besøk?

Det siste er trolig mindre sannsynlig.

Da er det vel mer trolig at det er en av stedets mange katter som har vært på ferde, og at den f.eks. har klart å luske seg ubemerket inn på en uerfaren, vimsete ungfugl som har mesket seg med noen av de kirsebærene som har falt på bakken.

Når man nyter et slikt herremåltid, er årvåkenheten kanskje ikke på topp?

Og en katt kan selvfølgelig ha brakt motstanden til opphør der sporet slutter, for så å ta fuglen i kjeften og gå av gårde med den.

Hva vet vi.

Vi kan bare bruke fantasien, og konstatere at naturen er nådeløs.

Dette vet vi jo, men det er likevel spesielt - og det setter sine følelsesmessige spor - når dagen åpner med en dyretragedie på plenen.

Skjønt, hva gjorde jeg egentlig der på plenen i en tidlig morgentime?

Jo, jeg gikk min morgentur med saksa for å ta livet av eventuelle iberiasniler. Jeg forsvarte m.a.o. vårt revir mot uønskede inntrengere.

Jeg klipper snilene i to og lar dem ligge som åte for å lokke nye sniler som jeg kan ta livet av.

Så når alt kommer til alt er kanskje jeg det verste rovdyret i vår hage.

Klematisen er fin i år

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jackmanklematisen pleier å være skjemmet av meldugg, men i år har den unngått det . Hittil.

På tross av - eller kanskje på grunn av - vedvarende regn er klematisen fin i år.

Vi har to slag:

Gullklematis (Clematis tangutica) som er fin både når den har gule blomster, og når den står i frø med grå gammelmannshoder, men som sår seg selv uten hemninger og dukker opp over alt i hagen.

Og blå Jackmani (Clematis Jackmani) - eller Jackmanklematis og Storklematis som den visstnok heter på norsk - som dessverre nesten alltid er skjemmet av meldugg. Både blomstene og deler av bladverket får sin rikelig tilmålte del.

Men i år har den - Bank i bordet! - vært forskånet for den skjemmende og ødeleggende soppen.

På grunnlag av erfaring og lesning trodde jeg at den våte sommeren ville fremme framveksten av meldugg, men slik ser det ikke ut til å være. Heldigvis.

På tross av fraværet av meldugg, gjør vi som vanlig. Vi plukker kronblader som faller på bakken, og fjerner bladverk som ser sykt ut. Det går i søpla!

Syke plantedeler vil vi nødig ha i komposten, og vi bringer det heller ikke gjerne til kommunens fyllplass for hageavfall - selv om omdanningstemperaturen der er så høy at det damper og ryker av de oppmalte massene.

Jackmanklematisen må vi hjelpe på plass og tre inn i espaliet ellers blir de lange, vaiende skuddene ødelagt.

Gullklematisen er vanskeligere å hjelpe. De tynne greinene tåler ingen ting og knekker for et godt ord. For å holde noenlunde styr og form på den - spesielt ved trappa ned til kjøkkenhagen - har vi valgt å beskjære framfor å tvinge på plass og binde opp. Den vokser raskt ut igjen. Kanskje skyver vi noe av blomstringen en smule ut i tid ved å klippe og lokke fram ny vekst og blomsteranlegg.

Mer om klematis kan man lese i bindet "Klatrere og markdekkere" i serien "Alt om hagen" og på flere nettsider, bl.a. siden Clematis i Norge.

Mørk rød rosa Grootendorst

Foto: Kow d.e. 290709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Pink Grootendorst" blir "Rød Grootendorst".

Pink Grootendorstrosene er som navnet sier "pink", dvs. rosa.
Når de er i ferd med å visne, blekner de.
Men: Inne i mellom alle de rosa eller lyst røde dukker det fra tid til annen opp noen mørkere røde.
De kommer på de samme plantene som følger oppskriften og bærer de rosa klasene.
Nå er det jo mange stengler som ser ut til å tilhøre samme plante, og jeg kan ikke garantere at det ikke ligger flere røtter i nærheten av hverandre, og at nabostenglene derfor har ulike røtter.
Men det forklarer ikke fenomenet, for det er bevislig rosa og røde roser på samme stengel eller "stamme", men på hver sin avgreining.
Det tyder på at det er noe latent som bryter fram fra tid til annen. Men hvorfor akkurat der? Og da?
Fargeblandingen reduserer ikke dekorasjonsverdien. Snarere tvert i mot.
Som fenomen gjør dette Pink Grootendorstplantene enda mer spennende, interessante og morsomme å ha i hagen.
Problemet ved disse nellikrosene er at de blomstrer så altfor fort av. Både de rosa og de mørkere røde. Der er det ingen synlig forskjell.
Men heldigvis remonterer flere av dem.
Om greinene med mørkere røde blomster får samme farge ved eventuell blomstring nummer to, har vi ikke lagt merke til.
Men nå har vi merket en grein med røde blomster for å kunne holde øye med den.
Så får vi se om den blomstrer en gang til, og hvilken farge den da har å by på.
Naturen er mangfoldig - og lunefull.