Plastpotter kan resirkuleres

Foto: Kow d.e. 080809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det blir fort for mange plastpotter. Men: De kan heldigvis resirkuleres.

Vi har et utmerket arbeidsbord på skogsiden av huset. Det er nærmeste nabo til varmkomposten. Den lukter det ikke vondt av, så det er en utmerket plass.
Men bordet blir dessverre sjelden brukt til det som det er ment til.
For som regel er det fullt av tomme plastpotter og potter med avsjelede planter som vi ikke har klart å bestemme oss for om vi skal kaste i komposten eller i søpla. Vi vil jo nødig spre sykdommer og utøy.
Plast er på mange måter en forbannelse, men har den forsonende - og dermed velsignede - siden ved seg, at den kan resirkuleres.
Det gjelder også tiloversblevne blomsterpotter. Vi har sjekket med "returmyndigheten" og mener derfor å vite hva vi snakker om.
På lørdag tok vi en skikkelig sjau.
Vi fant fram alle de pottene vi kunne finne rundt omkring i hagen, sorterte, tok vare på de største og en del mindre - og gjorde resten klar til kasting.
Selve kastingen har vi ikke fått foretatt ennå, men det skal etter planen skje når bilen er kommet hjem etter sin daglige gjerning i kveld.
Og det er best vi får det som vi skal kvitte oss med, avgårde til returpunktet, ellers kan gartneren lett komme til å gjøre en ny vurdering og falle for fristelsen til likevel å ta vare på noe av det som nå er kassert.
Gartneren er nemlig litt av et ekorn når det gjelder å samle på, ta vare på og gjemme unna ting.
Husets frue derimot, er tilhenger av å rydde unna det som det ikke er umiddelbar bruk for.
Så i kveld kjører vi nok unna flere ekstra store plastposer og sekker fulle av brukte plastpotter og andre plastgjenstander som har gjort sin tjeneste i hagen i løpet av de senere årene.
De pottene vi har igjen, har vi stablet pent unna slik at bordet ved varmkomposten nå kan brukes som arbeidsbord.
Så lenge det varer!
For kjenner gartneren seg selv rett, hoper det seg snart opp igjen. Alt sånt som burde vært kastet. Men man kan jo aldri vite hva det kan bli bruk for. Og det er jo ergerlig å tenke på at man har kastet det man ville vært glad for å ha hvis behovet melder seg.
Ikke sant?