Tyngdekraften opphevet?

Foto: Kow d.e. 04032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dette skulle vel egentlig ikke være mulig?

Snø i hagen er ikke bare kjedelige, snødekte flater.

Oppe på pipa på vår utepeis laget snøen en stor, flott pipehatt som var dekorativ og flott.

Men etter hvert som sola fikk tak, ble "pipehatten" i samsvar med naturens orden, mindre. Samtidig som det som var igjen, ség over mot den ene siden.

Faktisk så langt at vi en stund lurte på om tyngdekraften var suspendert. En god stund. Før hatten omsider falt.

Og på sin måte bekreftet at våren er i anmarsj. Tross alt.

For det er fortsatt 70-80 centimeter snø over plenene.

Og nærmere et par meter der hvor vi har deponert snøen som er måkt bort fra innkjørselen og gårdsplassen.

Og det gjelder størstedelen av den nederste plenen.

Så sol og varmegrader kommer godt med.

For en som venter.

Utålmodig.

I solveggen

Foto: Kow d.e. 09032010

Klikk på bildet for å se større versjon

Når sola skinner, går det an å sitte på terassen og nyte en appelsin...

... selv om trekken fra sjøen ennå er i skarpeste laget.

Snødybden minker merkbart.
Og det går an å sitte i solveggen og nyte en appelsin når sola baker.
Men ennå er lufta skarp. Så det lønner seg ikke å sitte for lenge. Da ender det fort med snue og sår hals.
På terassen er grillen kommet til syne.
Med en søppelsekk som beskyttelse har den tilbrakt vinteren ute, gjemt under et tykt lag med snø.
Kanskje skulle vi pakke den ut og ta den i bruk?
I påska, for eksempel?
Lammekoteletter og salat i solveggen? Det høres ikke dumt ut.
Hvis det blir sol i påska da.
Blir det sol, trenger vi ikke dra på fjellet for å oppleve påskestemning. Snøen er ennå dyp og varer sikkert til påske her på våre kanter.
Mens det på fjellet er lite snø flere steder. Etter det vi har lest.
Så da får vi gripe sjansen mens vi har den. Og hygge oss med grillmat i solsteken mens sola skinner og snøen reflekterer solstrålene så vi blir brune som nøtter.
Skadelig?
En soldag eller to i påska tåler vi nok.
Bare sola finner det for godt å velsigne oss med lys og varme.
Vi får krysse fingrene.

Hvordan har snilene det?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Har kulde og snø tatt knekken på snilene? Eller har de det godt og varmt under snøen?

Det har vært en hard vinter.

Forhåpentlig har den også vært hard for iberiasnilene.

Men det tar jeg ikke for gitt.

Selv om de som utgir seg for å være eksperter, visstnok mener det.

I følge avisene.

Jeg er mer i tvil.

Riktignok har det i lange tider vært mange kuldegrader.

Men det tjukke snølaget har nok tatt av for kulda.

Under snøen er temperaturen kanskje ikke så verst.

Så la oss ikke ta gleden på forskudd.

Kanskje ligger de brune hordene parat til å invadere hagene og ete seg store og feite på våre etterlengtede vårtegn og sommergleder.

Bare varmen kommer. Og snøen går.

For tro det eller ei: Det skal visstnok bli vår i år også.

I alle vil ryktene ha det til det.

Dyrespor i snøen

Foto: Kow d.e. 01032010 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: Som sporene forteller, foregår det litt av hvert på gårdsplassen om natta.

Bilde 2: Forstørrelse av sporene i bilde 1. Kattepus? Hund? Rev?

Bilde 3: Hvem i all verden har vært her?

Ikke alle sover om natta.
Det bærer sporene i snøen tydelig bud om.
Men hvem er det som romsterer i hagen og på gårdsplassen i ly av nattemørket?
Jeg har vært innom forholdet før. Flere ganger faktisk.
For det er stadig spor. Av mange slag. Og enkelte er særdeles vanskelige å tolke. Og derfor ekstra interessevekkende.
Spesielt er jeg nysgjerrig på hva slags dyr som ferdes i løssnøen og lager spor som på bilde 3.
Store, runde spor. Som ligger et godt stykke fra hverandre.
Først trodde jeg at det kanskje var spor etter snø som hadde falt av treet i bakgrunnen, men avstanden mellom treet og sporene er for stor.
Dessuten: Der hvor snøen har falt ned, er sporene annerledes.
Og hvem har laget sporene på bildene 1 og 2?
Det kan se ut til at det er avtrykk av poter. Men hvorfor er det så langt mellom sporene?
Jeg undres.
Hvis noen som leser dette, vet svaret - eller har en teori, selv om den er løst fundert - hører jeg gjerne om det.

Spøkelse i hagen

Foto: Kow d.e. 01032010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Er det Lille Laban, Spøkelsekladden eller en nær slektning som er på besøk?

Vinterhagen - for ikke å si Winther-hagen - er ikke kjedelig.

Det gjelder bare å bruke øynene. Og fantasien.

På terassen - hvor vi til andre årstider nyter sol og varme - har naturen sluppet seg løs og gitt spillerom for et av sine luner.

Snøen har lavet ned og føyket sammen over en lav busk.

Men av en eller annen grunn har den etterlatt seg to hull i det hvite "hodet" slik at det ser ut som et spøkelse.

Eller er det kanskje marsboere eller andre utenomjordinger som har vært på ferde?

De samme som ellers lager ringer i kornåkre og sinnrike gule mønstre på grønne plener?

Snøen beskytter rosene

Foto: Kow d.e. 13022010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen holder rådyrene unna rosene og hjelper huset å holde på varmen.

Det er lett å fortape seg i ulempene ved snøen når det faller mye, og den ligger lenge.
Men den har også sine fordeler.
Den virker som en dyne og sparer plantene for ekstrem kulde.
Og den beskytter rosene mot rådyrene. Som stadig tråkker rundt i innkjørselen og på gårdsplassen for å finne noe å spise.
Nå kan man kanskje mene at det ikke hadde gjort så mye om de hadde gnagd av noen rosegreiner. De skal jo skjæres bort likevel. Når vi kommer så langt.
Det er riktig nok. Men det er viktig ikke å gi rådyrene dårlige vaner.
Blir de først vant til å finne mat hos oss, er det vanskelig - ja, egentlig umulig - å bli kvitt dem igjen. Og vanene ser ut til å gå i arv.
En turgåer som bor noen hundre meter unna, på den andre siden av åsrygg med rekkehusbebyggelse, fortalte forleden at han mater rådyrene.
I skogkanten. Et stykke unna.
Det er bra. Både for dyrene og for oss hagedyrkere.
Blir de vant til å finne mat et annet sted, lar de kanskje vår hage være i fred.
Foreløpig har de ikke noe valg.
Enn så lenge dekker et tjukt snølag over herlighetene.
Rosene har vi begravd ved å kaste snø oppover veggen.
Hvor den i tillegg til å beskytte rosene, isolerer og luner.
Så får vi håpe at rådyrene har lagt seg til nye vaner innen snøen tiner.

Snø. Mye snø.

Foto: Kow d.e. 19022010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: I nattas mulm og mørke har et nytt lag med snø lagt seg over landskapet, og gårdsplassen og innkjøringen må måkes.

Bilde 2 og 3: Når jeg måker, tipper jeg snøen utfor kanten av staudebedet og ned på den nederste plenen. Det blir store hauger.

Det snør.

Jevnt og trutt. Time etter time.

I dag snødde det da jeg stod opp ved 6-tiden, og det har snødd uten opphold hele dagen.

Ikke tett eller med store filler, men jevnt slik at snødybden i innkjørselen og på gårdsplassen blir stadig større.

Jeg får en skikkelig måkejobb i morgen.

Da går det det vel som det pleier å gå:

Jeg strever og måker i mitt ansikts sved og etter et par timer eller mer, kan jeg rette ryggen og tilfreds betrakte resultatet.

Men det varer ikke lenge før det er nesten like mye som før jeg begynte. Og tid for ny måking og nytt slit.

Hagen er etter hvert fylt med snø.

Snø som kommer ovenfra. Og den jeg "deponerer" der. I påvente av sol og plussgrader.

Men de lar vente på seg.

Februar er en hard vintermåned. Tegn til vår er ikke å se. Derimot er det meldt fortsatt kulde. Og mer snø!

Meteorologene tar ofte feil, men akkurat dette er jeg redd at de får rett i.

Det er langt fram til vår og varmere tider.

Det tærer på tålmodigheten.