Stresset "gartner"

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vi har kalt den sølvarve, men er det kanskje den bannlyste filtarven vi har? Den skal uansett få blomstre ferdig før det blir ryddet i bedene der den ubeskjedent forsøker å overta herredømmet.

"Gartneren" i familien er stressa om dagen.
Det er så mye som skal gjøres. Og så mye som skulle vært gjort, men som tiden har løpt i fra.

Høy skulederføring
M.a.o. viktige gjøremål som "gartneren" ikke har rukket.
Ikke rart at han har høy skulderføring, stive nakkemuskler og umiskjennelig tendens til stressbetinget svimmelhet.
F. eks. skulle han ha fortsatt arbeidet med å rydde i skråningen langs innkjørselen.
Mange dyptgående og gjenstridige røtter av ulvespirea er fjernet, men jobben er ikke gjort, og nå er arbeidet stanset opp.

Blomstring først
Det har sølvarven (cerastium bierbersteinii) sørget for. Den blomstrer så vakkert der vi skal til med spaden, at "gartneren" ikke har hjerte til å herje der før årets blomstring er over.
Resultatet er at ikke bare får ulvespireaen sjanse til å vokse og spre sine rotstengler utover i alle retninger, men at pink Grootendorst-rosene produserer lange, ømfintlige skudd som lett ødelegges når ryddearbeidet omsider kommer i gang igjen.
Så ideelt sett burde vi brøytet og spadd oss videre med det samme. Men det har "gartneren" altså ikke hjerte til.

Sølvarve, eller ...?
Arven er ikke så nøye på hvordan den farer fram. Og på hvem den undetrykker. Det har også ildkveden fått merke. Arven har klatret opp på kvedeplantene og henger akkurat nå som brudeslør på de taggete greinene.
Også kveden venter utålmodig på å bli kvitt sin sølvfargede, hvitblomstrende plageånd.
Er det forresten sølvarve vi har? Eller er det den bannlyste filtarven (cerastium tomentosum)som opptrer under påtatt navn i vår hage?
Men det blir altså uansett ikke gjort noe før arven har blomstret fra seg. Om 14 dager eller så. Inntil da er den fredet.
Samme hva den heter.

Kommer an på været
Men så kommer "gartneren" fryktelig tilbake.
Hvis det bare blir vær til å jobbe i.
For "gartneren" sier som jenta som skulle gifte seg: "Det kommer an på været."
Ikke stekende sol. Og ikke regn. Men lett overskyede dager med svalende vind fra sjøen.
Da er "gartneren" i sitt ess. Da skal bedet bli gjort ferdig.
Nyplanting av rosespirea der ulvespireaen har måttet gi tapt for saks og spade , har imidlertid tiden under enhver omstendighet løpt i fra.
Rosespireaplantene som har sådd seg og blitt store og kraftige i staudebedet, får stå der de står så lenge.
Flytte dem får vi gjøre til høsten. Hvis vi rekker det.
Det er best å ikke love noe for sikkert.

Vanlig, gammeldags syrin

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Buskene av arten vanlig syrin er litt spesielle tradisjons-bærere i vår hage.

Vi har en syrin.

Det vil si: Vi har to busker på forskjellige steder i hagen. Men av samme slaget.

Høyst sannsynlig syringa vulgaris. Altså vanlig syrin. Upodet. Som danner rotskudd.

Hvilken kultivar det dreier seg om, er verre å finne ut av. Det er mange å velge i mellom.

Bærer arven videre

Det finnes mange imponerende "moderne" syriner. Med overdådige blomsterklaser og spektakulære farger.

Men det er ikke syriner slik jeg foretrekker dem.

Jeg liker de enkle og ukunstlede. Og helst variantene lys lilla og blå. Planter som bærer videre arven fra gammel, norsk hagekultur.

Og opprettholder tradisjoner fra hagene til bønder, husmenn, villaeiere og byborgere.

Lange linjer

Våre syriner er hentet som rotskudd i mine svigerforeldres hage i Sarpsborg.

Dit kom de sannsynligvis fra min svigerfars barndomshjem. Noen hundre meter unna.

Og jeg tar neppe mye feil når jeg gjetter på at min kones farfar i sin tur har hentet sine syriner som rotskudd hos noen av sine slektninger.

F. eks. hos sin far eller farfar. Som forøvrig var henholdsvis bror av og far til min tippoldemor.

Min kones oldefar, Halvor Andreassen, og hans familie bodde i samme hus som hans far som var enkemann.

Min kones tippoldefar - Andreas Christiansen på Hafslundsmoen i Skjeberg i det nåværende Sarpsborg - var altså min tipp-tippoldefar.

Og hvem vet. Kanskje min kones og min felles forfader en gang i tiden eide den syrinen som har gitt opphav til syrinen i mine svigerforeldres hage, som min kone og jeg i sin tur har hentet rotskudd fra.

Ikke sikkert, men slett ikke umulig

Jeg har selvfølgelig ingen garanti for at det forholder seg slik. Men muligheten er tilstede.

Og det er absolutt ikke usannsynlig at teorien befinner seg i nærheten av virkeligheten.

For det var jo ved bytte og ved å hente rotskudd, stiklinger og avleggere hos kjente, man skaffet seg planter for ikke så mange generasjoner siden.

Før det ble vanlig å gå til gartneriutsalget og bruke penger på det nyeste nye og det fineste av det fine.

Tradisjon

Og ennå i dag er det noen av oss som henger fast i tradisjonen.

Ikke først og fremst fordi det sparer oss for en masse penger. Hva det jo selvfølgelig gjør.

Men fordi vi på den måten er med og bevarer gammelt genmateriale.

Og støtter opp under bruken av vekster med lange tradisjoner i norske hager.

Vekster som ellers nok vil ha vanskelig for å klare seg i konkurranse med nye og langt mer gloriøse arter.

Og kanskje holder vi i tillegg familietradisjonen ved like.

Dronning Ingrid og prinsessene

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dronning Ingrid er en pelargonium med vakre lett rosa blomster. Nå har hun fått fem stiklingsformerte døtre.

Vi har mange pelargonier med røde blomster.

De fleste har vi dyrket fram sjøl. Ved hjelp av stiklinger.

For to år siden kjøpte vi en "Dronning Ingrid".

Fjorårets forsøk på å formere den, gikk i vasken. Stiklingene slo ikke rot, og stenglene råtnet.

I år har familiens gartner vært heldigere. Eller dyktigere.

Fem nye, foreløpig små prinsesser er det blitt. Nå gjenstår det å se om de bærer blomster.

Veksten er relativt langsom. Enkelte av de røde pelargoniene som ble stiklingsformert samtidig, har knopper allerede.

Alle stiklingene står i innkjøpt plantejord. Den er anriket og inneholder ekstra næringsstoffer.

Plantene skulle derfor - foreløpig - få den næringen de trenger.

Tilførsel av ekstra gjødning får de ikke. Ennå.

Litt klokere av tidligere skade er gartneren redd for å "svi" røttene ved å gi plantene gjødning før de blir robuste nok til å tåle aldri så lite grann gjødning fra flaske eller et par hønsegjødsel-pellets, i vannet.

Både innendørs og ute har de kongelige fram til nå stått lyst, men ikke i full sol.

De siste par dagene har både dronningen og prinsessene imidlertid fått noen timer i sollyset.

Så får vi se om det virker befordrende på blomstringen.

Vi krysser fingrene og håper.

Lupinus polyphyllus

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagelupin er en vakker blomst som ufortjent er kommet på myndighetenes svarteliste.

Jeg har en svakhet for lupiner.

Lupinen har lange tradisjoner i norske hager. Den var vel på grunn av sin spireevne og nøysomhet en slags "fattigmannsorkidé". Som alle hadde råd til. Den krevde ingen investeringer. Et par frø var nok.

Hos husmann og besteborger

Derfor var den å finne ved mange husmannsplasser.

Ved mange tufter etter husmannsplasser som har bukket under av mangel på vedlikehold og forståelse for verdien av å ta vare på historien, finnes den ennå. Tilsynelatende på ville veger og utenfor kontroll, men som oftest altså ikke uten historisk begrunnelse.

Men også hos bonden selv og i villahagene hos de kondisjonerte byborgerne har lupinen hatt sin plass.

Vakker blomst

Lupinen er vakker. Både den allestedsnærværende hagelupinen som oftest framtrer i blå, røde og gule nyanser - og nyere foredlede sorter.

I et demonstrasjonsbed ved universitetet på Ås, kom vi for et par år siden over lupiner som når det gjelder farger og bladverk, overgikk det meste av det man kan pryde en norsk hage med.

Ufortjent fredløs

Men nå er altså lupinen fredløs.

Den bør fjernes fra den norske flora, hevder de som mener å ha greie på sånt.

Jeg - som bare er en blomsterelsker - altså en amatør - er uenig.

At den er sådd ut og formerer seg som ugras i skråningene langs motorvegene, og derfra truer med å invadere så vel in- som ut-mark, er én ting. Der bør det en opprydding til.

Men i hagene hører lupinen hjemme. Der gjør den ingen skade. Og all sannsynlighet taler for at spredningen derfra er beskjeden.

Ellers burde den for lengst ha inntatt vår flora og fortrengt øvrig vegetasjon så lenge som den har vært å finne her i andet.

Å svarteliste lupinen i stedet for å rydde opp der hvor den representerer et problem, er derfor på sett og vis å "slå ungen ut med badevannet".

Hagekultur

Hagelupinen kan tuktes.

Fjerner man frøene før de får anledning til å spre seg, er mye vunnet.

Og der hvor plantene formerer seg ved jordstengler, bør man tynne.

Det er ikke - og bør ikke være - et enten eller.

Hagelupin er hagekultur.

Kultur bør vi ta vare på.

Og fortsette å kultivere.

Ny klokke

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Campanula portenslagiana - litt blek, men frodig. Vil den overleve ute i norsk klima?

Vi har skaffet oss ny klokke.
Neida, ikke ur, men hageklokke, altså en campanula.
Fra før har vi karpatklokke (campanula carpattica; trolig var. turbinata) og toppklokke (campanula glomerata).
Dessuten ugrasklokke - selvfølgelig. En plante med uanselige blomster, og en rot som er så stor, og går så dypt, at man skulle vente en stor og imponerende blomst som ville pynte opp i blomsterbedet. Men den er bare til bry. Og usedvanlig vanskelig å bli kvitt.
Men altså en ny klokke i år.
Innkjøpt i hageavdelingen på et tysk byggvarehus som har åpnet i nabokommunen, og som selger campanula portenslagiana under det noe overraskende navnet "Get mee".
Trolig en stavefeil etter som blomsten på enkelte nettsider heter både "Get me" og "Take me".
Og det gjorde vi altså. Tok den med hjem. Selv om moteplanter ikke er "vår greie", som det heter. Vi liker det gamle best.

Mer stjerne enn klokke

Da den ble kjøpt, hadde den friske fine farger.
Ute i sol og vær og vind er fargene bleknet betydelig, men på nye skudd ser blomstene ut til å ha en sterkere og friskere farge.
Forhåpentlig gjelder blekningen derfor bare de opprinnelige blomsterstandene som ikke har likt overgangen fra drivhus, via hagesenter til livet i vårt blomsterbed.
Blomstene har forøvrig ikke utpreget klokkeform. Synes jeg. Men er som enkelte andre klokkeblomster mer stjerneformede.

Tåler den norsk vinter?

I hagelitteraturen finner jeg ikke camapnula portenslagiana. Den er trolig for ny til å ha funnet vegen dit.
På nettet står den nevnt mange steder. Men bare nevnt, og så å si bare hos nettsteder som vil selge.
Nærmere opplysninger om opprinnelse, foredling m.m. har jeg ikke funnet.
Men ett sted ble det opplyst at den tåler kulde ned til minus 4-5 grader.
Om det betyr at den ikke vil fungere som staude hos oss - hvor temperaturen kan bli både 4 og 5 ganger lavere - gjenstår å se.
Tåler den ikke utelivet og overvintring i en norsk hage, burde det kanskje vært opplyst i hagesentrene.
Slik at folk vet hva de kjøper.
For dette er tydeligvis en av årets slagere.
Den finnes ikke bare å få kjøpt i det "utenlandske" varehuset hvor vi kjøpte den, men finnes i de fleste hagesentre og blomsterbutikker.
Tåler den ikke vinteren, er det nok flere enn oss som får seg en skuffende overraskelse.
Men kanskje har vi bekymret oss for tidlig.
Foreløpig nyter vi vår nyanskaffelse som en blålilla - litt blek - fargeklatt i blomsterbedet nær inngangen.
Der gjør den rett for navnet portenslagiana.

Hvis jeg har forstått navnet rett.

Poteter til nytte og glede

Foto: Kow d.e. 0102010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De Beate-potetene som ble "drevet" på forhånd, kommer bra og venter nå på sin andre hypping. Til høyre står det to poteter som ikke ble lagt i lyset til "groing". De lar vente på seg.

Disse potetene er også Beate og lå til "groing" før de ble satt. De er "hyppet" ved at jord er etterfylt slik at dunken nå er nesten full.

Disse potetene er Volva som har ligget til "groing", men i betydelig kortere tid enn Beate-potetene. Disse må nå "hyppes" ved å få etterfylt jord slik at de setter knoller flere steder oppover stenglene. Potta står på en liten skiferplate som hindrer humle og bjørnebær i å trenge seg inn.


Dette er dunken som sees til høyre på bilde nr 2 ovenfor. Potetene her er Volva som ikke er "drevet" på forhånd. Dunken står lyst og lunt, men veksten lar vente på seg. Det gjenstår å se hvilken konsekvens det får for avlingen.

Vi driver det ikke stort i poteter.
Men noen har vi. Nærmest for "sportens" skyld.
Det tidligere jordbærbedet brukte vi til "potetjorde" første gang i fjor. Og det gav en pen avling.
Nye, ferske poteter som ble spist omtrent umiddelbart.
Da er de best sier ekspertene. Men jeg er usikker på om vi var i stand til å merke forskjellen. Men godt var det.

Poteter i plastpotter
I tillegg til at vi har poteter i det tidligere jordbærbedet, dyrker vi noen i tre relativt store plastpotter.
For moro - eller sportens skyld - det også.
Vi resonnerer som så, at når vi først har disse gedigne karene, bør vi bruke dem til noe fornuftig. Vi begynner med et tynt jordlag i bunnen, legger på 4-5 poteter, fyller på omlag 10 centimeter med jord. Og venter.
Når plantene stikker fram, fyller vi på omlag 10 centimeter jord til.
Og når plantene har vokst gjennom det nye jordlaget, fyller vi på mer.
Slik fortsetter vi til potta er så godt som full.
Da har vi "lurt" plantene til å sette sideskudd med knoller oppover stengelen.

Plassering
Vi har noen steder rundt omkring i kjøkkenhagen som det ikke er så lett å utnytte på tradisjonelt vis.
I ytterkant mellom bærbuskene, og mellom tønna som vi samler regnvann i, bjørnebærbusken med torner og humleplantene som klatrer på espalieret bak leveggen, er det ikke lett å få noe til å gro. Men potetene kommer.
For å unngå at humleplanta skal sende løpere inn i potta med poteter, står den på en skiferplate som vi ellers bruker til "stepstone".
Da slipper potetene å konkurrere med humle og andre grådige vekster om næringen.
Og skulle avlingen ikke bli all verden, tar vi det med fatning.
Hittil har potetdyrkingen gitt både nypoteter av egen avling.
Og hageglede.

Hvem har vært her da, mon tro?

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så bergeniaen ut 13. mai. I dette bedet står den fortsatt i blomst.

Men i et par lettere tilgjengelige bed, har noen vært og forsynt seg. Slik ser flere av blomsterstilkene ut i disse bedene i dag. Blomsten til høyre viser hvordan det burde vært.

Bergenia (saxifragaceae) tåler det meste.
De overjordiske rotstokkene har tålt den harde vinteren, de tjukke, læraktige bladene er grønne og fine etter måneder under snøen, og tilveksten er upåklagelig.
Bergenia er "meget verdifulle stauder til rabatter, fjellhager og naturtomter", mener Norsk Hageleksikon.
Det er jeg enig i. Vi setter pris på bergeniaen i vår hage.
Men det er det tydeligvis også andre som gjør.
For flere av blomstene "har fått ben å gå på", som man sier.
Spesielt blomstene på de plantene som står ved den nederste plenen, og som det er lettest å komme til.
Jeg har noen mistenkte.
Vi har ingen stemorsblomster i pottene på gårdsplassen og rundt inngangen i år. De vi har, står utilgjengelige på verandaen.
Tulipaner har vi kuttet ut for lenge siden.
Rådyrene har derfor måttet finne alternativ kost.
Den gule rosa, som de grådige firbente pleier å forsyne seg av, har frosset ned. Den kommer friskt fra bunnen, men de nye bladene - som ennå ikke befinner seg i den høyden hvor rådyrene er vant til å finne godsakene - har merkelig nok fått stå i fred.
Det har også de øvrige rosene.
Enn så lenge.
Og skal vi velge, er det bedre at det går med noen bergeniablomster i bytte mot at rosene får stå i fred.
Men det dreier seg vel dessverre ikke om enten eller.
Kjenner jeg rådyrene rett.