Rhododendronen blomstrer i regnet

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

09.06.2011: Her er noen av de 47 blomstene som blomstrer nå, i regnet - uten at vi er til stede.


04.06.2011: Knoppene er skjønnhetsåpenbaringer i seg selv.


04.06.2011: Knopper og blomst. Et par dager senere står alt i full blomst.

Det regner jevnt og trutt.
Dag ut og dag inn.
Regn gjør bondens åker godt, heter det.
Det samme gjelder nok hobbygartnerens hage.
Men alt med måte.
Nå har vi fått nok for en stund.

Rhododendron uten tilskuere
Rhododendronen blomstrer ikke så lenge.
Den er vakker mens det står på, men det er fort over.
Dessverre blomstrer den nå.
I striregnet.
Uten at vi er til stede og kan nyte synet.

En titt i vinduet
Den står ved sitteplassen ved inngangen, men hvem går ut og setter seg når regnet ustoppelig øser ned?
Ikke vi i hvert fall.
Vi må nøye oss med å beskue herligheten gjennom vinduet.
Og med å se på bilder.

En våt pinse
Ingen dårlig erstatning, for så vidt, men med en stille stund i le for vinden mellom solveggen og de to rhododendron-buskene som i år har brakt fram 47 store, vakre blomster for vår skyld, kan den ikke måle seg.
Og regnet har ikke tenkt å slutte.
Det blir en våt pinse har vi hørt.
Det er sikkert sant.

Barndommens hage selges

Foto: Kow d.e. 09062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Værbitt etter å ha stått ute året rundt etter at min mor måtte gi opp hagearbeidet, har krakken under syrinen nå funnet ny plass på vår gårdsplass. Flere av de nyplantede staudene i bedet bak og blomsterpottene ved siden av krakken, er rotskudd fra barndommens hage som nå skal selges.

17. juni 2008 åpnet jeg denne bloggen; bl.a. med et bilde av min mor på en krakk på en av sitteplassene hun hadde laget seg i hagen sin.
Hun fikk et langt liv og var frisk lenge.
Hun arbeidet i hagen til hun var 95.
Kort etter at hun hadde fylt 99 år i fjor høst, døde hun.
Da hadde hun vært enke og hatt ansvaret for hagen i mer enn 35 år.

Barndomshjemmet selges
Nå er mine søsken og jeg i ferd med å selge barndomshjemmet.
Jeg har tatt vare på krakken som min mor satt på da det første bildet på denne bloggen ble tatt.
Og jeg har sikret meg rotskudd og avleggere av noen få av staudene i barndommens hage.
De er selvfølgelig ikke fra den tiden da jeg var barn og ungdom der - for 50-60 år siden.
Likevel har de affeksjonsverdi fordi de representerer de plantene som min mor - og deretter i noen år min søster - har stelt og gledet seg over.

Nye eiere
Nå skal det bli spennende å se hva nye eiere vil gjøre med hagen.
Med staudebedet, prydbuskene, frukttrærne og bærbuskene.
Og med de store grantrærne som min far plantet som små trær for mange år siden for å "rettferdiggjøre" eiendommens navn "Granheim" etter at han hadde måttet felle de opprinnelige gran- og furutrærne som ble for store for en villahage på omlag 1 mål.
Nå er det nok disse kjempenes tur til å gå i bakken.

Nostalgisk, men ikke trist
Man blir litt nostalgisk når et blad i livets bok skal vendes.
Men det er egentlig ikke trist å tenke på at jeg vil miste adgangen til barndomshjemmet for alltid, og på at fremmedede skal omforme hus og hage etter sine behov og sin smak.
Egentlig er det naturlig.
En etappe i livets løp er tilbakelagt.
Det fysiske nærværet brytes, men minnene lever.
Gode minner fra barndommens hage.
Som nå kanskje skal bli barndomshage - og gi varige minner - til nye barn.
Mens jeg steller det som en gang var mine voksne barns barndomshage.

Roser på vidvanke

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene har etablert seg mellom belegningssteinene i innkjørselen. Og der får de stå.

Jeg er en ordensmann.
Noen vil til og med si "i overkant", og at jeg med fordel kunne slappe av på kravene.
I hagen har jeg imidlertid - paradoksalt nok - sans for det litt "rufsete".
For busker, blomster og andre planter som sår seg selv og etablerer seg på helt andre steder enn der jeg ideelt sett kunne tenke meg å ha dem.
M.a.o. for det frodige.

Roser på steingrunn
Rosene i innkjørselen f. eks.
De har valgt å vokse på hagens mest karrige sted. Mellom kantsteinene og steinbelegningen. Og mellom belegningsteinene.
Under steinene er det pukk og sand.
Det er altså nok for rosene.
Og da er det nok for meg.

Tøffinger
Vi hadde en hard vinter.
Spesielt "forvinteren" med barfrost var krevende for plantene.
Skjønt, rosene i innkjørselen nøt ikke særlig godt av det etter hvert stadig dypere snølaget, heller.
De stod akkurat der jeg med ubarmhjertig, hard hand måkte vekk snøen for å komme ut og inn av innkjørselen med bilen.
Men det hadde de tydeligvis ikke vondt av.
I alle fall overlevde de.
De vokser og blomstrer.
Og snart kommer nypene.

Ukjent opphav
Hva slags roser det er, vet jeg ikke.
De likner ikke helt på noen av de andre "vill"-rosene vi har.
F. eks.: Rosa rugosa, Pink Grootendorst - eller noen "klunger"-liknende roser" med enkle, rosa blomster og rød-svarte, ovale nyper.
Hvor rosene på bildet ovenfor eventuelt er kommet fra, vet jeg heller ikke.
På grunn av omfattende foring har vi besøk av mange fugler hele året, så det kan være fuglene som har brakt frøene hit.
Eller kanskje skoleungene som går forbi? De rasper med seg det som står langs vegen, og kaster det fra seg når de blir lei av det.
Slik hjelper de naturen med spredning og formering.
Eller det kan selvfølgelig være en "mutasjon" av roser vi har.
De kan jo minne om de villrosene - trolig steinnype (Rosa canina) - som vi har like i nærheten.

Funksjonell oase
Uansett. Fine er de, og jeg lar dem stå.
Jeg trimmer dem bare slik at bilene som skal til og fra gårdsplassen, kommer forbi uten å bli ripet opp.
Forøvrig får naturen gå sin gang.
Litt rufsete ser det, som nevnt, ut.
Men det bidrar til å gi hagen det frodige utseendet som jeg etterstreber.
En frodig grønn oase skal den være.
Men funksjonell.
Det er familiegartnerens ideal.

Svarte brunskogsniler

Foto: Kow d.e. 03062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mange av de brune skogsnilene i hagen er ikke bare mørke. De er regelrett svarte.

Her er enda en temmelig mørk en som var på ferde i innkjørselen samtidig. Tilfeldighet?

Her er en til, som gjør teorien om tilfeldighet mindre plausibel. Den kan kanskje sies å være mørk brun, men typisk brunsnile-farge har den så avgjort ikke.

Vi hadde en perioden med barfrost sist vinter.
Ekstra kaldt var det også.
Man kunne derfor håpe på at forholdsvis mange av brunskogsnilene skulle stryke med.
Utryddet er de imidlertid ikke.
Men blir det fuktig på bakken, dukker de fram.
Ellers gjør de sine ugjerninger i det skjulte.

Svarte
De siste årene har jeg stadig observert "brune" skogsniler - eller Iberiaskogsniler, som de har hett hittil - som er temmelig mørke av let.
Ikke få av årets sniler er rett og slett svarte.
Noen vil sikkert mene at det er svart skogsnile jeg har sett, men det tror jeg ikke.
De svarte - eller ekstremt mørkt brune - snilene har både form og "tegninger" på bakkroppen, som tyder på at det er "brun-sniler" det er snakk om.
De svarte skogsnilene og de hvite åkersnilene i min hage - og der er det mange nok av dem til at jeg har hatt anledning til å studere dem nøye! - er buttere og "tjukkere.

Hvorfor fargeskifte?
Hvorfor skifter snilene farge?
Er den svarte kuløren "bedre" for snilene i vårt klima slik at det er de mørke som overlever?
Eller er de svarte eksemplarene blanding av skogsniler og Iberia-sniler?
Og vil en eventuell slik blanding medføre at overlevelsesgener fra de hardføre "norske" skogsnilene, går i arv til nye generasjoner med mørke Iberia-sniler?

25-års-"jubileum"
Iberia-snilene har nå snart vært her i landet og utført sin ødeleggende gjerning i 25år.
At de er kommet for å bli, er det knapt tvil om.
Den finnes nå "over alt" - visstnok foreløpig så langt nord som til Bodø. Men de stanser nok ikke der.

Drep dem nå!
Det er imidlertid ingen grunn til å bli grepet av resignasjon og la det skure.
De brune skogsnilene legger egg i september-oktober.
Alle du har drept før den tid, bidrar til å minske antallet og redusere tilveksten.
Fram med saksa og klipp dem i to.
Bruk av salt og gift-midler forurenser hagen.
Saksa er miljøvennlig - og effektiv.
Og lar du de døde snilene ligge her og der, kommer artsfrendene for å spise dem.
Da kan du klippe dem også.

Naturlige fiender
Sniler - også Iberia-snilene - har naturlige fiender.
Det er pinnsvin, fugler, padder og tusenbein bl.a.
Og boa-sniler påstår enkelte. Bl.a. en forsker med samme etternavn som meg.
La oss håpe at han har rett.
Hos meg lever imidlertid boa-sniler og brune skogsniler tilsynelatende i fredlig sameksistens.
Det lureste - hvis du vil ha plantene i fred - er nok derfor - dessverre! - å bruke saksa på alle sammen.

Vi har da stemor, men ...

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Stemorsblomstene er stuet bort på verandaen. Det eneste stedet de ikke blir spist.

Vi har da stemor, bevares.
Ikke ute i hagen riktignok.
Og ikke i potter eller urner på gårdsplassen eller ved inngangen.
Men på verandaen har vi stemor.
I to urner, to veggpotter og en blomsterkurv som vi har tatt vare på til slik bruk.
Hvis noen lurer på hvorfor vi "klumper sammen" stemorsblomstene på verandaen, er svaret dette: Vi vil ikke at de skal bli spist!
For hvert år, når vi i overstadig optimisme har trosset kjølige dager og nattefrost, og har foregrepet våren og plantet stemor i potter og bed, så har rådyrene kommet og beitet dem ned så det bare har vært avgnagde tuster igjen.
Ja, noen ganger ikke det en gang.
Fordi de grådige firbente har nappet opp plantene og kun etterlatt rotklompen.
Men nå er det slutt.
Den leken vil jeg ikke leke lenger.
Våre blomsterbed er ikke noe matfat for frekke, firbente inntrengere uten sans for livets estetiske verdier.
Derfor er alle stemorplantene i år samlet på verandaen.
Med et lite unntak.
Når det ikke blåser for hardt, setter jeg den minste av pottene ut på "gesimsen" på utepeisen.
Der burde den stå så høyt at den får stå i fred.
Og skulle den ikke gjøre det - m.a.o. skulle blomster og blader bli spist der også, f.eks. av et rådyr som går opp på to bein, støtter seg på gesimsen og rekker opp til plantene - så er vi en erfaring rikere.
Da blir det kun stemor på den vanskelig tilgjengelige verandaen her etter.
Så kan rådyrene "ha det så godt"!

Utsikten

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det står en benk i hagen - riktig nok ikke grønnmalt, men like vel god å hvile mødige lemmer og en vond rygg på.

Og nyte utsikten ut over Oslo-fjorden fra. Bildet yter ikke utsikten rettferdighet.

Vi kan se ut over Oslo-fjorden. Fra stua, fra verandaen og fra plenen.
Strandlinjen er ikke rett utenfor stuedøra, men utsikten er fin. Selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet ovenfor.
Det skyldes kameraets utilstrekkelighet.
Og disen da bildet ble tatt. I dis ser fjorden trollsk ut - som en eventyrillustrasjon av Theodor Kittelsen.
I klarvær er opplevelsen annerledes. Da ser vi båttrafikken. Seilbåter, mellomstore skip - og mektige flytende palasser som majestetisk glir ut og inn av fjorden.
Spesielt i mørke er de lysende flytende hotellene et mektig skue og vitnesbyrd om stor maritim ingeniørkunst.
Det blåser ofte fra fjorden.
Har man jobbet i hagen og trenger en "pust i bakken" er det godt å sette seg på krakken på utsiktsplassen på plenen og nyte utsikten og vinden som på varme dager virker som en svalende bris.
Krakken er ikke malt.
Den er grå og værbitt og bare mettet med "terassebeis" for å motstå regn og rufsevær.
Og den er tung.
Tung som bly, slik at den ikke blir kasteball for vindrosser og stormkast som feier inn fjorden og tar herredømme over det meste som kommer i deres veg.
Men ikke krakken.
Den står støtt.
I storm som i stille.
Og venter på varme gode sommerdager og besteforeldre, foreldre og barnebarn som nyter sommeren - og utsikten - i hagen.

Urter fra Sverige

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Timian-plantene delte jeg i tre og plantet i ulike potter. Når de har "rotet seg", skal de få sin plass i urtebedet.

T.v.: Rosmarinen er kraftig og frodig og er nå herdet i blåst og kjølig vær for å tåle overgangen fra det beskyttede miljøet i butikken.

T.h.: Urtene er "ekologiskt odlade" og av merket Santa Maria. Om de er svenske av "ursprung" eller importert dit, vet jeg ikke.

Jeg håper jeg ikke har gjort noe galt, men jeg har kjøpt med urter hjem fra Sverige.
Levende urter på rot. I "kruka".
Sverige er medlem av EU, og Norge har EØS-avtale.
Ett - og ikke det minst viktige - mål med samarbeidet er fri flyt over grensene.
Så forhåpentlig er alt i orden.
Selv om jeg har planer om å flytte noen av urtene fra pottene hvor de nå står, til urtebedet i hagen.

10 kroner per stk
Urtene - som så friske og grønne ut, og hadde fine hvite røtter - kostet 10 kroner stykket.
Så jeg kjøpte flere.
Dill som "är färskvara och har en begränsad hållbarhet" ble spist snarest.
Basilikum - eller "Basilika" som svenskene kaller den, ble delt og plantet i to større potter for at den ikke skulle visne før vi fikk glede av den.
Persille som vi allerede har knepet og brukt mye av, er omplassert i større potte og satt ut med sikte på herding og overgang til enda større potte etter hvert. Den skal ikke plantes i kjøkkenhagen hvor den raskt blir snilemat, men få leve sitt liv og skaffe oss jernholdige smaksgleder på et beskyttet sted.
Rosmarin som er frodig og fin, dufter himmelsk og ser ut til å tåle det meste. Skjønt: Bank i bordet.
Timian som ser litt spinkel og skjør ut, men som kommer seg bra etter at jeg delte den i tre potter med sikte på å ha en potte å høste fra, og to planter i urtebedet sammen med sitrontimianplantene jeg har der fra før.

Sniler og rådyr
Så får vi se hvem som får størst glede av kjøpet.
Min kone og jeg eller snilene?
Eller kanskje rådyrene.
Som merkelig nok har latt en del av urtene i kjøkkenhagen få stå i fred.
Løpstikkene f.eks. De burde jo være en lekkerbisken.
Det synes i hvertfall vi tobeinte at de er.
Vi krysser fingrene og håper at det fortsetter sånn.
Men vi frykter alltid det verste.
Det venner man seg til når man har så grådige naboer.