Krykker i stedet for spade

Foto: Kow d.e. 23062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her er familiegartnerens aktuelle hjelpemidler.

Når jeg har hentet avisene i postkassa om morgenen, tar jeg - så sant været tillater det! - en inspeksjonsrunde gjennom hagen.
Eller "parken" som min far med en god porsjon selvironi kalte hagen sin.
I går var intet unntak.

Ordnung muss sein!
På min veg fikk jeg øye på en del avskjær etter rabarbraen som vi hadde levert på Askim Bærpresseri noen dager tidligere.
I tillegg til bladene skal man kutte av foten, dvs. den helt nederste delen av rabarbrastilken, før man leverer på presseriet.
Jeg er en ryddig person som ikke liker uorden.
Med avisene under armen bøyde jeg meg for å plukke opp rabarbrabitene i den hensikt å kaste dem i den nyreparerte kaldkompostbingen som jeg har tømt, og som nå venter på ny tilførsel av hageavfall som skal bli til kompost og ny jord.

Isjas?
Denne impulsive ryddejobben fikk jeg imidlertid betale dyrt for.
Det smalt til i ryggen.
Med nød og neppe klarte jeg å reise meg, og da jeg begynte å stavre meg i retning inngangsdøra sa isjasnerven på venstre side klart i fra at den også hadde noe den ville ha sagt i sakens anledning.
Det gjorde så vondt at det svartnet for øynene.

Smertestillende
Jeg kom meg med stort besvær og store smerter inn og opp trappa til annen etasje. Jeg er ikke begeistret for smertedempende medisiner, men måtte snart kapitulere.
Her var det ingen plass for storartede prinsipper.
Halvannen Paracet hjalp ikke. De fikk derfor assistanse av to Pinex forte.
Det hjalp trolig litt, men jeg hadde fortsatt sterke smerter, og ble dessuten lettere "susete" - etter som jeg ikke er vant til å ta smertedøyvende tabletter.

Måtte holde meg tilgjengelig
I går ble barndomshjemmet mitt solgt.
Megleren forhandlet med potensielle kjøpere, og jeg måtte være tilgjengelig for å kunne ta standpunkt til tilbudene.
Jeg kunne derfor ikke gå og legge meg. Dessuten var jeg redd for at jeg ikke skulle komme ut av senga igjen.
Å bevege seg - selv over flatt gulv - var nesten uutholdelig smertefullt. Smertene satt i ryggen og jaget dessuten nedover i beinet ved minste bevegelse. Dessuten ble jeg svimmel. Sikkert av medisinene, men også av smertene og den fysiske og psykiske anstrengelsen.
Det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg på den relativt høye og lett tilgjengelige stolen ved skrivebordet.
Der var PC'en og telefonen.
Og der holdt jeg meg våken.
Men å sitte er ikke det lureste man gjør når ryggen slår seg vrang.

Smertene sitter i
Omsider var hussalget avsluttet.
Jeg kom meg med store vanskeligheter inn i stua og peilet meg inn på lenestolen ved fjernsynet.
Den så lav og dyp ut, men jeg klarte å komme ned i den uten altfor mye plunder og smerte.
Jeg slo på fjernsynet. Og sovnet.
Og sov til min kone kom hjem en times tid seinere.
Med krykker. Som hun hadde lånt av vår yngste datter.
Krykkene avlastet ryggen og beinet og var til stor hjelp.
Men fjernet smertene gjorde de selvfølgelig ikke.
De er der fotsatt. Et døgn seinere.

Fint arbeidsvær, men ...
Smertene sitter i fortsatt.
Ikke så hissige som i går, men nok til at jeg beveger meg sakte som en skilpadde over golvet, og med omhu må velge hvilke bevegelser jeg skal forsøke meg på.
I går var det meldt regn. Da var det opphold hele dagen. Fint arbeidsvær!
Også i dag er det opphold. Trass i meteorologenes dystre spådommer.
Regnet kommer vel til kvelden når folk skal feire St. Hans.
Den bekymringen har ikke jeg.
Jeg må holde meg innendørs.
Oppholdsværet har jeg ingen nytte - eller glede - av.
Jeg har måttet bytte spaden og andre hageredskaper med krykker, og homper med stort besvær rundt, kikker ut av vinduene og gremmes over alt jeg skulle gjort ute.

Strek i regningen
Erfaringsmessig varer en slik skade en a to uker.
Deretter må man være ekstremt forsiktig for at smertene ikke skal komme igjen.
Jeg kan nok trygt fastslå at mesteparten av denne arbeidssommeren er over for mitt vedkommende
Det var en strek i regningen.
For jeg hadde så mange planer. Og så mye jeg skulle ha gjort.
Både i vår egen hage - og andre steder.

Lovende agapanthus

Foto: Kow d.e. 16062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne agapanthusplanta har 21 knopper.

Det ser ut til å gå mot et nytt, fantastisk agapanthus-år.
De fire plantene har brakt fram et stort antall blomster i flere år.
Vi har derfor ventet på at de skulle ta seg en "hvilepause".
Men det ser ikke ut til at de har tenkt å ta en eventuell pause i år.

Overdådig
Et år overvintret plantene nedgravd i bakken ute.
Det klarte de uten å ta skade.
Men vanligvis står de inne i et kjellerom om vinteren.
Enda det var relativt kjølig, satte jeg dem i år ut ekstra tidlig for å unngå at bladverket skulle vokse seg for langt før de kom ut i lys og frisk luft.
De bladene som er vokst fram innendørs, har en tendens til å bli gule og lite dekorative fra rota og 5-10 centimeter oppover.
I år har alle plantene blader med jevn grønnfarge fra bunnen av.

Henger med hodet
Jeg hadde dessuten et lønnlig håp om at blomsterstilkene skulle bli kortere og mer robuste dersom plantene tidlig kom ut i sol og rikelig lys.
Om det slår til, er jeg usikker på.
Når de tunge blomsterhodene er fullt utsprungne, er det nok fare for at de - som vanlig - legger seg utover fordi de relativt spede stilkene ikke "orker" de tunge blomstene.
Støtte i form av nett og liknende har ikke vært vellykket.
Det har vært mer skjemmende enn effektivt.

Ikke trangt?
Jeg har lest flere steder at agapanthus liker å ha det trangt.
Det har også vært min erfaring.
Jeg har derfor bidratt til å spre denne "lærdommen".
Men nå har jeg kommet i tvil.
Av våre fire planter er det tre som har knopper.
Den ene av de to plantene som er resultat av at jeg delte en som sprengte potta den stod i for et par år siden, har flest knopper.
Den andre delen har 19.
De står begge relativt rommelig.
Den tredje planta med knopper har 11.
Den står riktignok betydelig trangere.
Den som står trangest har derimot ingen knopper.
Foreløpig.
Den står lyst og lunt - i den grad man kan snakke om lunt her hvor vinden fra fjorden står rett på.
Så kanskje er det ikke så viktig for plantene hvor trangt de står?
Nå venter vi spent på at blomstene skal springe ut.

Altetende sniler

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Iberiasnile knasker med stor appetitt på blad fra kirsebærtreet.

Mens denne foretrekker kjøttmat.

Snilene - i et hvert fall iberiaskogsnilene - har et variert kosthold.
De spiser alt som kan fortæres.

Altetende
At de spiser grønne plantedeler vet vi bare så altfor godt.
Og i haugen av råtnende grasklipp fra plenen har de etegilde.
Men det er bare bra, for når jeg tar min daglige rundtur med den avdankede kjøkkensaksa, kan jeg klippe flere på ett sted.
Og lar jeg "likene" ligge igjen, kommer sultne artsfrender for å gasse seg med restene.
Og så tar jeg en runde til og avliver dem også.
Men det er ikke bare døde slektninger de spiser.
Meitemark f.eks. står på menyen.

Ikke bananskall
Bananskall derimot viser snilene ingen interesse for.
Merkelig nok.
Jeg har lagt et bananskall i staudebedet på et sted hvor det vanligvis er sniler.
Men banskallet har fått ligge i fred.
Kanskje er snilene kresne?
Kanskje må de få selve bananen for å gidde å komme fram?
For det kan vel ikke være slik at de "lukter lunta"?
Og holder seg unna "retterstedet"?

Pelargonium tålte kalde netter

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne planta ble satt ut relativt tidlig, og fikk stå ute både dag og natt. Det ser den ikke ut til å ha tatt skade av.

Pelargonium tåler øyensynlig mer kulde enn jeg har regnet med.
Jeg har mange pelargonium-planter.
De fleste har jeg dyrket fram ved hjelp av stiklinger.
I våres hadde vi varme dager og kalde netter, og jeg bar plantene ut og inn for at de ikke skulle fryse om natta.
Men tidlig i mai lot jeg en plante bli stående ute.
Som et eksperiment.
Ville den tåle temperatursvingningene og de kalde nettene?
Det gjorde den.
Akkurat nå er den den fineste og mest frodige av alle plantene - gamle som nye.
Jeg regner med at de øvrige plantene vil hale innpå og ta den igjen i løpet av sommeren, men utelivet ser faktisk ut til å ha gitt eksperiment-eksemplaret et visst forsprang.
Både med hensynt til tilvekst, og når det gjelder å utvikle frodig, tett, kraftig bladverk og stengler som tåler de kraftige vindkastene som har preget våren på våre kanter.
Konklusjonen er lett å trekke: Pelargonium tåler langt mer enn jeg har vært tilbøyelig til å anta.
Det må jo også bety at den kan plantes ut ganske tidlig i tøffere klimasoner enn her i Drøbak ved Oslo-fjorden.

Liggende orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Orientvalmuene orker ikke å bære det store hodet.

Falne skjønnheter.

Orientvalmuene er et fargerikt innslag i hagen.
Bare så synd at de "står" så kort.
Hvis man i det hele tatt kan snakke om å "stå".

Tungt hodet
Vi har to slag.
Ett med en kortere, tjukkere og mer robust stilk. Og ett med lang tynn stengel.
Spesielt i regn har de siste problemer med å holde seg oppreist.
Det skal ikke mange dråpene til før det store - men ikke fylte - hodet blir for tungt for den høye "strantne" stilken.
Og da legger de seg over ende.
Som falne skjønnheter.

Likegyldig for plantene
For oss som har glede av blomstene, er det trist.
Vi mister en del av opplevelsen. Og hagegleden.
For plantene er det formodentlig likegyldig.
De blomstrer av, setter frø og sprer ufortrødent sine gener til stadig nye deler av hagen.
Og naboskapet.

Mister hodet
Utenfor berberishekken mot vegen har noen slått seg ned.
Men der får de ikke stå i fred.
Selv ikke med disse avskrekkende naboene.
Skoleungene som benytter vegen til og fra skolen, kan ikke motstå frsitelsen når de ser de svulmende knoppene på de vaiende stenglene, men napper dem av.
Bare for å ødelegge.
For de bruker dem ikke til noe.
Mange åpner dem ikke for å se hva som er inni engang.
Avrevne knopper ligger på gresskanten utenfor hekken og i vegen.
Og får noen blomstre ferdig og utvikle frø, lider frøkapslene samme skjebne.
Kapslene knuses og frøet spres.
Snart dukker vel valmuene opp i svartelista over fremmedartede planter som er uønsket fordi de sprer seg uhemmemmet i naturen.

Nesten utrolig

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Revet opp og egentlig "døde", men bøyer seg oppover i vekstretningen.

Parkslireknen sender sine rotskudd stadig lengre utover, og jeg tråkker rundt i bedet der de har spesielt gode vekstvilkår, og river opp skudd etter skudd.
Prosessen må gjentas stadig vekk. For parkslireknen gir seg ikke.
Men det gjør ikke jeg heller.
Sist fredag foretok jeg et nytt "raid".
Egentlig var jeg opptatt med noe annet, så jeg knekte noen av de skuddene jeg dro opp, og la dem på bakken så lenge for å putte dem i en mørk sekk så snart jeg fikk tid.
Skuddene ble liggende på steinsetten i hjørnet ved garasjen til dagen etter.
Da jeg kom for å ta meg av dem, fikk jeg meg en overraskelse.
Det hadde riktig nok regnet, men uten den aller minste kontakt med jord hadde skuddene - som var like struttende friske - og toppene som jeg hadde knekt og bøyd, strukket seg oppover i vekstretningen.
Hadde de blitt liggende, ville de vel bukket under i sol og vind etter en stund, men de gav seg altså ikke sånn uten videre.
Maken til livskraft skal man lete lenge etter.
Å kaste friske stengler av den svartelistede planta på komposten eller i naturen frarådes på det sterkeste.
Da er sjansen stor for at de slår rot og etablerer seg.
Råtne eller tørre planter derimot, er etter min erfaring, ufarlige.
Men man bør - om mulig - holde et øye med hva som skjer slik at man ikke bidrar til spredning av dette meget livskraftige "ugraset" som jeg - og mange med meg - dessverre har vært uvitende nok til å dra inn i hagen.
Det er et påfunn jeg gjerne skulle ha ugjort.

Vakker, men ustyrlig

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven er en dekorativ plante, men vanskelig å holde styr på. Her har den slått seg til mellom belegningssteinene i innkjørselen.

Villnis av sølvarve, vårvortemelk og honningknoppurt kveler roser og kvede.

Sølvarven (Cerastium biebersteinii) - også kalt Cerastium arvense og Cerastium tomentosum - er en plante i nellikfamilien.
Det er en vakker plante - med skinnende hvite blomster og et dekorativt, sølvfarget bladverk.
Hadde den bare ikke vært så uregjerlig.
Den sprer seg altfor villig, er nøysom, vokser i all slags jord, slår seg ned der man helst ikke vil ha den - og er så å si umulig å fjerne.
De tynne røttene går dypt, og ryker lett, og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.

Advart
Folk som har vært på veg forbi, men har sett det hvite floret av blomstrende sølvarve i vår hage, har stanset opp og spurt hva det er, og om det er mulig å få en rot.
Vi har selvfølgelig delt med oss, men ikke uten først å ha advart mot uregjerligheten og ulempene.
Men vi har til gode å oppleve at noen har avstått fordi de ikke vil ha det vakre "ugresset" inn i sin hage.
Rundt omkring i vår kommune fins det nok derfor noen hager som nå har sølvarve som står i sitt vakreste flor.
Men som krever en ekstra innsats for å bli holdt på plass.

Mellom rosene
Hos oss begynte det så uskyldig.
Vi plantet nellikrosen "Pink Grootendorst" i skråningen på oversiden av innkjørselen, og avsluttet med forskjellige "krypnellikker" - bl.a. sølarve - mellom de store steinene som avslutter bedet mot innkjørselen.
Det skulle vise seg å være en særdeles lite heldig kombinasjon.
For etter hvert vokste sølvarven oppover skråningen og inn mellom de særdeles taggete rosene som selv i beskåret tilstand bryskt avviser enhver tilnærmelse fra hobbygartneren som vil befri dem fra en altfor påtrengende nabo.

Verre enn noensinne
I flere år har jeg slåss for å hindre at sølvarven overtar det hele og kveler rosene.
Men foreløpig er jeg så avgjort den tapende part.
I år er det verre enn noen gang.
Mye skulle gjøres, plutselig var våren over, og sølvarven er frodigere - og vakrere! - enn noen gang tidligere.
Så der det skulle være et velordnet rosebed, er det nå et sørgelig villnis av roser som kjemper en desperat kamp om næring, lys og luft mot en stadig grådigere konkurrent.

Får vi noen gang ryddet?
Og nå står den japanske kveden for tur.
Den har også torner eller pigger.
Man skulle nesten tro at sølvarven velger seg naboer som gjør det ekstra vanskelig å holde styr på den.
Nå begynner gartneren å lure på om han noen gang kommer til å få ryddet skråningen og brakt sølvarven under kontroll.
Ryggen er ikke god, skråningen gir kramper i leggene, rosene og kveden stikker, og arven har inngått en allianse med kveke som kommer fra oversiden, og med honningknoppurt og vårvortemelk, slik at de sammen dekker så å si hele den aktuelle delen av bedet.
Er det mulig for en gammel mann å vinne denne kampen?
Det ser ikke lyst ut.
Det er helt sikkert.
I mens jeg samler pågangsmot og krefter, gjør vi det beste ut av situasjonen og nyter det hvite blomsterhavet.
For vakker er den, sølvarven.