Uryddig terasse og gårdsplass

Foto: Kow d.e. 26062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gullklematis, ukjent staude og markjordbær i vill uorden.

Det burde selvfølgelig ikke se sånn ut på terassen.
Ideelt sett burde den være et oppholdssted for solslikkende personer.
Ikke for viltvoksende, uregjerlige planter.

Grønn frodighet
Men så er det det, da, at familiens gartner har en svakhet for alt som lever og gror.
Eller i alle fall for det meste.
Markjordbær f.eks. Som barnebarna kan kose seg med.
Og gullklematis som har funnet jordsmonn nok til å slå rot i de smale, nesten ikkeeksisterende mellomrommene mellom hellene, og som klatrer oppover peisen og Leca-muren mot hagen og på egen hånd skaper en slik grønn frodighet som familiegartneren er så svak for.
For ikke å snakke om selvsådde, lavtvoksende stauder med rosa stjerneformede blomster som kan minne om erigeron.
Men antakelig ikke er det, men noe annet som vi en gang på 70-tallet fikk av en bildende kunstner på Askim - og som vi da fikk vite navnet på - noe vi senere har glemt.
Eller kanskje har notert, men glemt hvor vi har notert det.

Med hageredskap og hard hand
Plantene har ikke fått overta hele terassen. Selvfølgelig.
Parkslirekneskuddene som iherdig vokser opp mellom hellene, fjerner vi med kniv, hagesaks - og hard hand.
Og en dusj "Round up" nå og da.
Det samme gjør vi med stadig nye rotskudd fra snøbærbuskene som står i utkanten av terassen, men sender rotskudd ut for å erobre nye områder som de kan beklé.










Fjærnellikplantene som dukker opp både her og der, har vi vanskeligere for å fjerne.
Dem er det maurene som sprer ved å ta med seg frø fra de plantene vi har satt utenfor terassen, ned i sine irrganger mellom og under hellene.
Fjærnellikene står derfor gjerne i tårn av sand som skulle ligge under hellene, men som maurene med plagsom energi og flid flytter opp på hellene slik at vi stadig må feie for å holde sitteplassen såpass tilgjengelig og innbydende at familien orker å sitte der.
Når sola en sjelden gang titter fram.

Middels gartneri
Når nellikplantene blir for mange - eller står på steder der de vil bli tråkket ned - forsøker familiegartneren å ta vare på dem.
Med kniv prøver han å vippe dem opp med mesteparten av rotsystemet i orden.
Ser han noen mulighet til fortsatt liv, setter han dem i potter i påvente av at han skal komme på et sted å ha dem.
Det er ikke lett.
Det er fullt over alt.
Resultatet blir at pottene med alle slags rotskudd, småvekster og overskuddsplanter opptar stadig større deler av gårdsplassen som utover sommeren ser ut som et gartneri av middels størrelse.

Poteter litt her og der

16.06.2011: Poteter mørkt og skyggefullt under et stadig mer omfangsrikt svarthylltre på nordsiden av huset.


T. v.: Gressløk og poteter i "grønnsakbedet" i kjøkkenhagen.
T. h.: Poteter i plastkar mellom stikkelsbær og rips.

Jeg dyrker poeter.
Ikke i stor målestokk, men for moro skyld i plastkar og som vekselbruk i grønnsakbedene i kjøkkenhagen.
Og fordi nypoteter er godt.
Tanken med å veksle mellom grønnsaker og poteter er ellers at jorda skal bli forbedret.

Plastkar
Jeg har poteter i fire relativt store plastkar som er plassert på steder i kjøkkenhagen hvor det finnes en uutnyttet plass, og hvor det er for skyggefullt og mørkt til at noe annet vil gro.
Potetene er ikke storforlangende. De vokser.
Det går fem poteter i hvert kar.
"Hyppingen" skjer ved at jeg planter i relativt lite jord og fyller på mer og mer etter hvert som plantene vokser.
Forhåpentlig "lurer" det plantene til å sette nye knoller oppover stengelen.
Det heter seg at store settepoteter gir mange små.
Det kan stemme.
Potetene blir ikke store, men de blir mange. Og gode.
De gjøres godt rene og nytes nykokte med skalet på. Eller lett børstet.

Grønnsakbedene
Det som egentlig skulle være grønnsakhage, ligger skyggefullt til på nordsiden av huset.
Kjøkkenhagen ble plassert der fordi det i flere år var forbudt å vanne med slange.
Det gjaldt derfor at grønnsakene ikke stod i sola og tørket ut.
Etter hvert ble den omliggende vegetasjonen dominerende. Kjøkkenhagen ble enda mørkere enn i utgangspunktet, og en voluminøs furuhekk sprer store mengder barnåler som gjør jorda sur.
Furuene - og et etter hvert stort svarthylltre - har grådig sendt sine sultne røtter inn i de gjødslede og kompostrike grønnsakbedene.
I utgangspunktet har grønnsakbedene tung, stiv leirjord.
Selv etter mange års tilførsel av kompost og innblanding av innkjøpt plantejord, blir den stiv og hard i tørt vær.
Gressløk, rabarbra, pepperrot, sitronmelisse, oregano, timian og løpstikke tåler dette jordsmonnet, men årsplanter som sås, vokser dårlig.
Til og med reddik har problemer med å utvikle de underjordiske delene, men går raskt i stokk.

Vekselbruk
De par siste årene har jeg satt poteter i bedet under svarthylltreet.
I år har jeg utvidet og latt potetene overta nok et bed. Bortsett fra at gressløken har fått beholde sin plass i enden av bedet.
Potetene i karene og i de to bedene er satt til ulik tid.
Bedene er relativt smale.
Fordi det begrenser mulighetene til effektiv hypping, har jeg i utgangspunktet satt potetene ekstra dypt slik at de skal få en rimelig lang underjordisk stilk å utvikle knoller på.
Om resultatet svarer til forventningene, vet jeg ikke ennå.
Men eksperimenter, prøving og "feiling" er noe av det som gjør hagearbeid interessant.
Nå ser vi med forventning fram til å nyte årets første nypoteter av egen avling.

Rabarbra med kjempeblader

Foto: Kow d.e. 16062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraplantene produserer rikelig med grønnsvær. Stilkene er imidlertid av ganske vanlig størrelse.

Også denne planta bruker kreftene på å produsere blader.

Jeg har tømt den ene bingen med kaldkompost.
Da vanket det litt på rabarbraen også.
Bare som toppdressing oppe på den harde leirjorda som rabarbraplantene står i, riktig nok, men plantene ser ut til å ha hatt nytte av næringstilskuddet.
Bladene er større og mer frodige enn noen gang.
Stilkene derimot er verken flere eller større enn tidligere.
I første omgang har vi som brukere derfor hatt begrenset glede av den stimulerte veksten, men forhåpentlig er plantene blitt mer leve- og produksjonssyktige.
Det kan jo resultere i større produksjon av spiselige plantedeler i neste omgang.
Bladene og avskjæret er lagt i kaldkomposten.
Stilkene er høstet og levert på frukt- og bærpresseriet på Askim.
Ikke slik at det ble noen mengde å snakke om.
4 kilo ble det.
Men når vi likevel skulle den vegen, leverte vi tomflasker som tar unødig plass i matkjelleren - og så leverte vi rabarbraen samtidig.
Rabarbra gir god saft. For den som tåler det.
Utblandet i vann utsetter den ikke selv de mest ømfintlige magene for de helt store påkjenningene.
Nå er rabarbrarøttene i gang med å produsere avling nummer to av året.
Man skal ikke høste rabarbra etter St. Hans heter det.
Jeg er for så vidt enig i det.
Stilker som har vokst opp og fått stå hele våren fram til St. Hans er ikke sunne.
Men nye stilker som vokser opp, kan det ikke være noe galt ved.
Bare de høstes i tide.
Dvs. uten at de får stå og bli "treene" og får samle på seg all den syra som gjør "gammel" rabarbra til en utfordring for fordøyelsen.
Får vi tak i fersk makrell nå, så vet vi hva rabarbraen skal brukes til.
Og er det ikke makrell å få tak i, går det an å lage både rabarbrasyltetøy og rabarbrakake.

Krykker i stedet for spade

Foto: Kow d.e. 23062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her er familiegartnerens aktuelle hjelpemidler.

Når jeg har hentet avisene i postkassa om morgenen, tar jeg - så sant været tillater det! - en inspeksjonsrunde gjennom hagen.
Eller "parken" som min far med en god porsjon selvironi kalte hagen sin.
I går var intet unntak.

Ordnung muss sein!
På min veg fikk jeg øye på en del avskjær etter rabarbraen som vi hadde levert på Askim Bærpresseri noen dager tidligere.
I tillegg til bladene skal man kutte av foten, dvs. den helt nederste delen av rabarbrastilken, før man leverer på presseriet.
Jeg er en ryddig person som ikke liker uorden.
Med avisene under armen bøyde jeg meg for å plukke opp rabarbrabitene i den hensikt å kaste dem i den nyreparerte kaldkompostbingen som jeg har tømt, og som nå venter på ny tilførsel av hageavfall som skal bli til kompost og ny jord.

Isjas?
Denne impulsive ryddejobben fikk jeg imidlertid betale dyrt for.
Det smalt til i ryggen.
Med nød og neppe klarte jeg å reise meg, og da jeg begynte å stavre meg i retning inngangsdøra sa isjasnerven på venstre side klart i fra at den også hadde noe den ville ha sagt i sakens anledning.
Det gjorde så vondt at det svartnet for øynene.

Smertestillende
Jeg kom meg med stort besvær og store smerter inn og opp trappa til annen etasje. Jeg er ikke begeistret for smertedempende medisiner, men måtte snart kapitulere.
Her var det ingen plass for storartede prinsipper.
Halvannen Paracet hjalp ikke. De fikk derfor assistanse av to Pinex forte.
Det hjalp trolig litt, men jeg hadde fortsatt sterke smerter, og ble dessuten lettere "susete" - etter som jeg ikke er vant til å ta smertedøyvende tabletter.

Måtte holde meg tilgjengelig
I går ble barndomshjemmet mitt solgt.
Megleren forhandlet med potensielle kjøpere, og jeg måtte være tilgjengelig for å kunne ta standpunkt til tilbudene.
Jeg kunne derfor ikke gå og legge meg. Dessuten var jeg redd for at jeg ikke skulle komme ut av senga igjen.
Å bevege seg - selv over flatt gulv - var nesten uutholdelig smertefullt. Smertene satt i ryggen og jaget dessuten nedover i beinet ved minste bevegelse. Dessuten ble jeg svimmel. Sikkert av medisinene, men også av smertene og den fysiske og psykiske anstrengelsen.
Det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg på den relativt høye og lett tilgjengelige stolen ved skrivebordet.
Der var PC'en og telefonen.
Og der holdt jeg meg våken.
Men å sitte er ikke det lureste man gjør når ryggen slår seg vrang.

Smertene sitter i
Omsider var hussalget avsluttet.
Jeg kom meg med store vanskeligheter inn i stua og peilet meg inn på lenestolen ved fjernsynet.
Den så lav og dyp ut, men jeg klarte å komme ned i den uten altfor mye plunder og smerte.
Jeg slo på fjernsynet. Og sovnet.
Og sov til min kone kom hjem en times tid seinere.
Med krykker. Som hun hadde lånt av vår yngste datter.
Krykkene avlastet ryggen og beinet og var til stor hjelp.
Men fjernet smertene gjorde de selvfølgelig ikke.
De er der fotsatt. Et døgn seinere.

Fint arbeidsvær, men ...
Smertene sitter i fortsatt.
Ikke så hissige som i går, men nok til at jeg beveger meg sakte som en skilpadde over golvet, og med omhu må velge hvilke bevegelser jeg skal forsøke meg på.
I går var det meldt regn. Da var det opphold hele dagen. Fint arbeidsvær!
Også i dag er det opphold. Trass i meteorologenes dystre spådommer.
Regnet kommer vel til kvelden når folk skal feire St. Hans.
Den bekymringen har ikke jeg.
Jeg må holde meg innendørs.
Oppholdsværet har jeg ingen nytte - eller glede - av.
Jeg har måttet bytte spaden og andre hageredskaper med krykker, og homper med stort besvær rundt, kikker ut av vinduene og gremmes over alt jeg skulle gjort ute.

Strek i regningen
Erfaringsmessig varer en slik skade en a to uker.
Deretter må man være ekstremt forsiktig for at smertene ikke skal komme igjen.
Jeg kan nok trygt fastslå at mesteparten av denne arbeidssommeren er over for mitt vedkommende
Det var en strek i regningen.
For jeg hadde så mange planer. Og så mye jeg skulle ha gjort.
Både i vår egen hage - og andre steder.

Lovende agapanthus

Foto: Kow d.e. 16062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne agapanthusplanta har 21 knopper.

Det ser ut til å gå mot et nytt, fantastisk agapanthus-år.
De fire plantene har brakt fram et stort antall blomster i flere år.
Vi har derfor ventet på at de skulle ta seg en "hvilepause".
Men det ser ikke ut til at de har tenkt å ta en eventuell pause i år.

Overdådig
Et år overvintret plantene nedgravd i bakken ute.
Det klarte de uten å ta skade.
Men vanligvis står de inne i et kjellerom om vinteren.
Enda det var relativt kjølig, satte jeg dem i år ut ekstra tidlig for å unngå at bladverket skulle vokse seg for langt før de kom ut i lys og frisk luft.
De bladene som er vokst fram innendørs, har en tendens til å bli gule og lite dekorative fra rota og 5-10 centimeter oppover.
I år har alle plantene blader med jevn grønnfarge fra bunnen av.

Henger med hodet
Jeg hadde dessuten et lønnlig håp om at blomsterstilkene skulle bli kortere og mer robuste dersom plantene tidlig kom ut i sol og rikelig lys.
Om det slår til, er jeg usikker på.
Når de tunge blomsterhodene er fullt utsprungne, er det nok fare for at de - som vanlig - legger seg utover fordi de relativt spede stilkene ikke "orker" de tunge blomstene.
Støtte i form av nett og liknende har ikke vært vellykket.
Det har vært mer skjemmende enn effektivt.

Ikke trangt?
Jeg har lest flere steder at agapanthus liker å ha det trangt.
Det har også vært min erfaring.
Jeg har derfor bidratt til å spre denne "lærdommen".
Men nå har jeg kommet i tvil.
Av våre fire planter er det tre som har knopper.
Den ene av de to plantene som er resultat av at jeg delte en som sprengte potta den stod i for et par år siden, har flest knopper.
Den andre delen har 19.
De står begge relativt rommelig.
Den tredje planta med knopper har 11.
Den står riktignok betydelig trangere.
Den som står trangest har derimot ingen knopper.
Foreløpig.
Den står lyst og lunt - i den grad man kan snakke om lunt her hvor vinden fra fjorden står rett på.
Så kanskje er det ikke så viktig for plantene hvor trangt de står?
Nå venter vi spent på at blomstene skal springe ut.

Altetende sniler

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Iberiasnile knasker med stor appetitt på blad fra kirsebærtreet.

Mens denne foretrekker kjøttmat.

Snilene - i et hvert fall iberiaskogsnilene - har et variert kosthold.
De spiser alt som kan fortæres.

Altetende
At de spiser grønne plantedeler vet vi bare så altfor godt.
Og i haugen av råtnende grasklipp fra plenen har de etegilde.
Men det er bare bra, for når jeg tar min daglige rundtur med den avdankede kjøkkensaksa, kan jeg klippe flere på ett sted.
Og lar jeg "likene" ligge igjen, kommer sultne artsfrender for å gasse seg med restene.
Og så tar jeg en runde til og avliver dem også.
Men det er ikke bare døde slektninger de spiser.
Meitemark f.eks. står på menyen.

Ikke bananskall
Bananskall derimot viser snilene ingen interesse for.
Merkelig nok.
Jeg har lagt et bananskall i staudebedet på et sted hvor det vanligvis er sniler.
Men banskallet har fått ligge i fred.
Kanskje er snilene kresne?
Kanskje må de få selve bananen for å gidde å komme fram?
For det kan vel ikke være slik at de "lukter lunta"?
Og holder seg unna "retterstedet"?

Pelargonium tålte kalde netter

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne planta ble satt ut relativt tidlig, og fikk stå ute både dag og natt. Det ser den ikke ut til å ha tatt skade av.

Pelargonium tåler øyensynlig mer kulde enn jeg har regnet med.
Jeg har mange pelargonium-planter.
De fleste har jeg dyrket fram ved hjelp av stiklinger.
I våres hadde vi varme dager og kalde netter, og jeg bar plantene ut og inn for at de ikke skulle fryse om natta.
Men tidlig i mai lot jeg en plante bli stående ute.
Som et eksperiment.
Ville den tåle temperatursvingningene og de kalde nettene?
Det gjorde den.
Akkurat nå er den den fineste og mest frodige av alle plantene - gamle som nye.
Jeg regner med at de øvrige plantene vil hale innpå og ta den igjen i løpet av sommeren, men utelivet ser faktisk ut til å ha gitt eksperiment-eksemplaret et visst forsprang.
Både med hensynt til tilvekst, og når det gjelder å utvikle frodig, tett, kraftig bladverk og stengler som tåler de kraftige vindkastene som har preget våren på våre kanter.
Konklusjonen er lett å trekke: Pelargonium tåler langt mer enn jeg har vært tilbøyelig til å anta.
Det må jo også bety at den kan plantes ut ganske tidlig i tøffere klimasoner enn her i Drøbak ved Oslo-fjorden.