Vårdag i januar

Foto: Kow d.e. 11012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I solveggen har sola gjort underverker. Is og snø har tint som på en "ordentlig" vårdag.

Vi har hatt en fantastisk "vårdag" på våre kanter med strålende sol og flere varmegrader i solveggen.
Det tiner der sola får best tak, og det går an å gå ut etter posten uten å kle seg som om man skulle ut på polferd.
Skjønt, man må gå med forsiktighet for sola gjør snøen og isen glatt og lunefull.
Derfor bruker vi brodder når vi skal gå de vel 20 meterne fra trappa til postkassa.
Og derfor går vi ikke tur.
Selv om været så avgjort innbyr til det.
Og kroppen trenger det etter julefeiringa.
I går måkte familiens "gartner", "ornitolog" og altmuligmann snø.
Det var ikke noe dypt lag, men det var snø, og det som var, ble plassert i rosebedet og staudebedene.
Der skal den tjene som et beskyttende lag hvis januar eller februar skulle finne på å skru på kuldemaskinen og by på tosifrede kuldegrader - slik disse månedene vanligvis gjør.
Og blir det ingen kulde, men tvert i mot varmegrader, slik meteorologene mener, tjener den smeltende snøen som vannreservoar og bidrar til at plantene som hviler i bakken, ikke tørker ut.
Når "sola i bakkane blenkjer", kan selv den eldste gamle gubbe bli våryr og få lyst til å begynne våronna.
I alle fall inne.
Det gjelder imidlertid å smøre seg med tålmodighet og holde seg i ro.
"Hastverk er lastverk," sa min mor alltid.
Det hadde hun lært av sin mor, som i sin tur hadde lært det av sin mor, Emilie Birgitte, som før hun giftet seg og stiftet egen familie, arbeidet i huset hos Roald Amundsens onkel, Carl.
Etter som det er Amundsen-år i år, synes jeg at jeg ville nevne det.
Selv om forholdet selvfølgelig er fullstendig irrelevant for vårens komme og bloggerens hagearbeid så vel som for polarheltens erobring av sydpolen.
Relevansen til denne uhøytidlige sludringen på en meget tidlig "vårdag", måtte eventuelt være at det ikke er usansynlig at mange av de fyndige uttrykkene som er gått i arv i familien etter Emilie Birgitte, skriver seg fra tiden i Amundsen-familiens tjeneste.
Der begynte hun nemlig da hun var 16 år gammel.
Nåja, "det var inte det jag skulle tala om", som Evert Taube skriver.
Det var vinteren som var temaet.
Og vårfornemmelser som må holdes i sjakk.
Eller rettere sagt: Vinteren som nesten ikke var noen vinter men vartet opp med solrike dager, brånende snø og is, og høye temperaturer som nesten kunne friste til et opphold i solveggen i januar.
Og begynnende vårforberedelser inne.
Blir det mange slike dager framover, tror jeg nesten at jeg skal holde ut til den "ekte" våren kommer.
For: Allerede om 50 dager er det mars!

Juletreet resirkulert

Sånn, så er juletreet ute.
Jeg vet at vi verken har nådd fram til 13. dag eller 20. dag jul, men treet drysset så fælt at vi ikke kunne ha det lenger.
Greiene bøyde seg til og med slik at noe av pynten falt av.
Et gammelt fint arvestykke av en kule falt i gulvet og gikk i knas.
Det var derfor bare en ting å gjøre.

I en sekk
Vi høster juletreet ved hjelp av hagesaksa.
Først fjerner vi selvsagt pynt og lys, men så klipper vi og putter de avklipte greinbitene direkte opp i en sekk.
Når treet er skikkelig tørt - som i år - drysser barnålene av og havner i sekken.
Det blir en del barnåler på gulvet mens vi holder på. Dem anbringer vi også i sekken.

Aska gjør jorda mindre sur
Til slutt står vi igjen med en stamme som er ren for kvister.
Den er ikke så tørr at den kan gå rett i ovnen, så den kappes opp og legges til tørk.
De tørre kvistene og greinene - som etter en litt røff behandling er neste fri for barnåler - går i ovnen og blir til varme og aske.
Aska strøs i hagen der jorda er for sur.

I surjordsbedet
Barnålene derimot har den motsatte funksjon.
De tømmer vi derfor i rododendronbedet hvor de skal bidra til å gjøre jorda så sur at de kresne surjordsplantene trives og viser takknemlighet ved å bære blomster.

Total resirkulering
Slik kommer hele juletreet til nytte.
Ingen ting går til spille, og ingen ting blir slengende rundt som søppel.
I stedet inngår treet som et element i det store kretsløpet som hagen er en del av.
Ikke alle bor slik at de kan kvitte seg med juletreet på denne måten.
Men de som kan, bør gjøre det.
Det vil både miljøet, hagen og hageierne profittere på.

Fuglene ved kjøkkenvinduet

Foto: Kow d.e. 26122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke akkurat vakkert, kanskje, men uhyre praktisk hvis man vil slippe å bruke stigen hver gang materen trenger påfyll.

Vi har mange steder på tomta hvor vi legger eller henger ut mat til fuglene.
Fuglene har like stor glede av dem alle, men vi har utvilsomt mest glede av de "matstasjonene" som befinner seg like utenfor kjøkkenvinduet.
Vi, det er fruen i huset, familiens "gartner" og "ornitolog" - og barnebarna når de er på besøk.

Brød og frø
Fra kjøkkenvinduet ser vi en kokosnøtt, tørre brødskalker, meisboller og et hus med solsikkefrø.
Ingen av lekkerbisknene henger stor mer enn halvannen meter fra vinduet, et par av dem langt nærmere.
Kokosnøttene og solsikkefrøene kjøper vi.
Meisbollene får Moff - altså "ornitologen" - av barnebarna til jul.
Og brødskalkene tigger Moff i kolonialforretninger som har brødskjæremaskin.
Som regel får han ja når han spør.
Bare OBS-varehuset i Rygge/Moss har sagt nei.
Der mente de at personer som ba om brød til fuglene, egentlig prøvde å lure med seg brød til eget bruk.

Nærmest mulig vinduet
Men Moff spiser ikke opp maten som fuglene skal ha.
Tvert om.
Han forer på harde livet - hele vinteren igjennom - og håper ved det å berge livet på flest mulig av sine små fjørkledde, bevingede, overvintrende venner.
Og på å lokke dem nærmest mulig vinduet slik at han, husets frue og barnebarna kan sitte innenfor og nyte synet av fuglene når de flyr, turner og boltrer seg i foringsautomatene for å få tak i maten.
Det er mer å se på når fuglene er på det mest aktive utenfor kjøkkenvinduet, enn det er på TV.

Fugleneket blir avvist
Fuglenek har Moff også satt ut.
Men det kunne han øyensynlig ha spart seg.
For hittil har ikke en eneste fugl vært å se i nekene.
Som ble satt opp lille julaften.
For noen år siden var det på samme måten.
Da var nekene etter sigende "beiset".
I de mellomliggende årene har fuglene i praksis spist nekene tomme - uansett vær og "føreforhold".
Men i år vender de altså nekene foraktfullt ryggen.
Det skyldes neppe mangelen på kulde og snø.
Fuglene er ikke kostforaktere.
Og det skorter ikke på frøspisere her hos oss.
De spiser frø om det så er midt på sommeren.
Men frø fra våre nek vil de altså ikke ha.

Forvirret nisse

Foto: Kow d.e. 26122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Har jeg tatt feil av årstiden? tenker nissen.

Nissefar hadde nok trodd at snø og kulde skulle prege utelivet på denne tiden av året.
Men nei.
Akkurat nå er det fem varmegrader, regn og kraftige vindkast.
Faktisk så kraftige at nissen har måttet få komme innendørs så den ikke blåser over ende og slår seg.
Fuglenekene vi satte opp før jul, ble bundet godt fast.
De står derfor der de skal være. Foreløpig.
Men de er gjennomvåte og lite fristende.
Vi har ikke sett en eneste fugl i dem.
I går var det også mildt - men opphold.
Da gikk jeg en tur til Drøbak og hjem igjen.
Det er en fin tur på omlag 8-9 kilometer og med drøye motbakker på hjemturen.
Det sies at en spasertur først virker som den skal på forbrenningen, når man blir så andpusten at man har problemer med å føre en samtale.
Er det riktig, var gårsdagens tur nyttig.
Jeg kunne ha gått i dag også, selvfølgelig, men å gå tur i regnet frister ikke, selv om vindkastene er utfordrende og får en til å føle seg som en polfarer.
Det ble for vått, så jeg gjorde som nissefar.
Jeg trakk innendørs.
Men blir det flere dager med plussgrader og opphold, skal jeg ut igjen.
For når snøen og holka kommer - og det gjør de nok - våger jeg meg ikke ut.
Da sitter jeg inne og lengter etter vår.
Så man må benytte sjansen når det er bart.
Hadde det bare ikke vært for regnet.

Dagene blir lengre

Foto: Kow d.e. 24112010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sola er en forutsetning for alt liv på jorda og for det store kretsløpet. Bildet er tatt på Frogn kirkegård på julaften i fjor.

Sånn - så har vi passert årets lengste natt og mørkeste dag.
Fra nå av blir det bare lysere.
Vintersolverv faller enten på den 21. eller den 22.
I år var "solsnudagen" - som man enkelte steder kaller solvervsdagen - den 22.

Sola snur ikke
Man sier gjerne at sola snur, men det gjør den ikke.
Men man kan - om man legger godviljen til - kanskje med en viss rett si at døgnet og året "snur" fra at dagene blir stadig kortere, til at de igjen blir lengre - og lysere.
Fra nå av blir det stadig lengre dager fram til 21. juni 2012.
Det er den lengste dagen i året som kommer.
Deretter går det ubønnhørlig mot mørkere tider igjen.

Vekst og hvile
Naturen er innrettet i en vekstperiode og en hvileperiode.
For hageinteresserte kan den kalde og mørke hvileperioden være en prøvelse.
Men også en kjærkommen pause hvor man opparbeider krefter, mentalt overskudd og entusiasme - og lengsel etter lysere og varmere tider.
Hadde vi hatt hagesesong hele året, er det mulig at selv de største entusiastene hadde gått lei.

Ny hagesesong
Men uansett: Nå går det nå mot en ny hagesesong.
Halve ventetiden er tilbakelagt.
Blir januar og februar litt mildere enn de pleier å være, skal vi nok holde ut denne vinteren også.

Snø
Hittil har vi vært heldige.
Syns jeg.
De yngste barnebarna mine er ikke enige.
De vil ha snø.
Det vil kanskje plantene også. Spesielt hvis det blir vesentlig kaldere.
Til og med jeg ønsker snø - slik at det er snø på taket nyttårsaften.
Vi har shingel på taket og bor midt i kryssilden av nyttårsraketter.
Så vi krysser fingrene og håper på snø.
Men høyst sannsynlig må vi klare oss uten.
La oss håpe at det går bra likevel.

Lyngen fra i fjor

Foto: Kow d.e. 20122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De gamle lyngplantene som blomstrer for annen gang, har fine farger. Lyngplanta i bakgrunnen er innkjøpt denne høsten. Den står med brune, visne blomster.

Den riktig harde kulda har latt vente på seg.
Vinteren har så langt vært usedvanlig mild.
Men minusgrader har vi hatt.
Ved flere anledninger.
Både dag og natt.

Vært ute en vinternatt før
Det har lyngplantene i urna ved trappa tilsynelatende ikke hatt vondt av.
De er fortsatt like fine i fargen som de var da de ble plantet.
Forrige vinter - som var en av de hardeste i "manns minne" - stod de på to graver på Hærland kirkegård i Eidsberg kommune i indre Østfold.
I løpet av den våte sommeren vi har lagt bak oss, beholdt de grønnfargen og satte nye blomster.
Nå pryder de inngangspartiet hos oss.

Den nye er vissen
De lyngplantene vi kjøpte nå i høst er alle brune.
Både de som står på kirkegården i Frogn, og den ene som vi har plantet i urna ved trappa sammen med de plantene som vi tok med fra Hærland.
Brune lyngplanter er ikke spesielt dekorative.
Man kan spørre seg om hvorfor tilsynelatende frisk lyng ikke tåler en slik høst som vi har hatt i år.
Hvis jeg skal gjette, vil jeg tro at plantene enten har fått dårlig stell før de ble solgt, eller at de rett og slett ikke tåler norsk høst- og vintervær.
Men er det slik, burde de heller ikke selges under foregivende av at de skal pryde urner, bed og gravsteder når sommerblomstene har gjort sitt.
Men noen planter klarer altså påkjenningen.
Hva forskjellen i utgangspunktet er på dem som ikke bare tåler én vinter ute, men to, og dem som visner og blir brune før høsten er omme og vinteren er kommet skikkelig i gang, skulle det være interessant å vite.

Luftas torpedo

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Når spettmeisen kommer, trekker de andre meisene unna. Kanskje vil de unngå et ublidt møte med det spisse meiselnebbet. Bildet er uklart fordi det er tatt gjennom et lukket vindu.

Spettmeisen - sitta europaea - er den mest elegante fuglen i den norske faunaen.
Synes jeg.
Den aerodynamiske formen, er ekstremt funksjonell, og det spisse, lange meiselnebbet velegnet til å åpne gjenstridige frø med.
Dessuten går spettmeisen ubesværet opp og ned trestammer som om tyngdekraften skulle være opphevet.

På nært hold
Utenfor kjøkkenvinduet har vi en frøautomat hvor fuglene kan hente solsikkefrø.
Den har "Moff" som er barnebarnas betegnelse på bloggeren, fått av Mathis og Mia som er to av ti barnebarn.
Materen henger ikke mer enn omlag 50-60 centimeter fra vindusruta, og fuglene som besøker den, kan nok se oss som befinner oss inne på kjøkkenet.
Spesielt når lyset er på.
Etter hvert er de imidlertid trolig blitt vant til oss.
De er riktig nok fortsatt observante og skvetne, men lar seg nå friste til å hente et frø for så å fortrekke til et tryggere sted for å fortære det.
Før de kommer tilbake for å hente et nytt.

Spettmeisen
Den som er mest skvetten og sky, er spettmeisen.
Men ser den ingen innenfor, tar den sjansen.
Noen ganger kommer den, selv om vi sitter ved kjøkkenbordet rett innenfor ruta.
Men da må vi sitte stille.
Den minste bevegelse, og den lar frø være frø og trekker unna.
Men når den tror at den er trygg, kommer den tilbake etter en ny forsyning.

Kresen?
Det kan nesten se ut som om spettmeisen er mer kresen enn de øvrige meisene.
Selv om den er på vakt og gjerne vil ha frøhentingen raskt unnagjort, tar den ikke det første frøet den finner.
Den "feier" med nebbet så frøene fyker og havner på bakken.
Først når den har funnet et frø som den er fornøyd med, tar den det med seg til et sted hvor den kan sette det i "smie" i en barksprekke eller en greinvinkel, for så å åpne det med det meiselformede nebbet.
Frøene som den har "kastet" på bakken, tar andre fugler seg av, så de er åpenbart ikke tomme.

Velkommen
Selv om den er en "rotekopp" og sløser med maten, er spettmeisen mer enn velkommen på fuglebrettet og i frøautumaten.
Det er en fryd å se den velformede, funksjonsriktige kroppen og hodet med det spisse nebbet, samt hvordan den går opp og ned langs trestammene uten det minste besvær.
Spettmeisen hekker helst i hule trær, men kan også slå seg i fuglekasser.
Vi har flere fuglekasser av forskjellige slag på skogdelen av tomta.
Skulle spettmeisen finne på å stifte familie her og slå seg ned i en av dem, er den mer enn velkommen til det også.
Hos oss setter både de voksne og barnebarna pris på fuglene, og for "Moff" er altså spettmeisen selve favoritten.