Kuletistelen sprer sine frø

 

Foto: Kow d. e. 20082018©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kuletistelen har begynt å spre sine spirevillige frø, men virker fortsatt tiltrekkende på sommerfugler, humler og andre insekter.

Kuletistel (Echinops bannaticuss) er godt likt av insektene.

Spesielt sommerfugler og humler vet å sette pris på dem.

Dekorativ er den også.

Men den sprer seg uhemmet og overtar raskt blomsterbedet der den står. 

Frøfirmaet "Nelson Garden" karakteriserer kuletistel som en "herlig gammeldags plante som gir kulerunde, sølvblå blomster", og beskriver den som nøysom og som "robust og dekorativ i bedet, som solitær og egnet til tørking som evighetsblomst".

Vi har et staudebed hvor blomstene selv bestemmer.

Der konkurrerer kuletistel med reinfann. 

For at de ikke skal ta helt overhånd, klipper jeg av en del av frøhodene ut på ettersommeren og høsten.

Det hjelper litt, men det er alltid nok igjen til at plantene ikke dør ut.

Kuletistelen trenger forresten ikke et bed med god jord for å etablere seg og vokse.

I likhet med sin bed-nabo reinfannen, klarer den seg med den sanden som vi har fylt mellom steinene i steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen.

Der - og hvor som helst ellers hvor den finner noe å vokse i - dukker den ubedt opp, men blir umiddelbart fjernet.

Skjønt, i rosebedet i sørveggen har en plante fått lov til å etablere seg i ly av lavendelbusken.

Der står den fint til den mørkbeisede veggen.

Men ellers må den holde seg i "villbedet" inntil "husets gartner" får samlet ork og tiltakslyst til å rydde der.

Da blir den tynnet ut.

Men fjernet fra hagen blir den ikke.

Til det setter insektene for stor pris på den.

Det samme gjør hagens eiere.

 

Skorkebergåsens malver

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Malvene dukker opp på de mest overaskende steder, men det gjør ikke noe. Velkomne er de.

Jeg liker svenske viser.

Som f.eks. "Flicka från Backafall" av Gabriel Jønnson og Gunnar Turesson hvor "malvorna" spiller en sentral rolle.

 Flicka från Backafall briggen Tre Bröder,
kryssar ikväll i Karibiska sjön.
Medan en landvind från kusten i söder
stryker som Sunnan därhemma kring ön.
Luften är kryddad av tusende salvor
men jag ger bort dem varendaste en
mot att få vandra bland Backafalls malvor
allt medan månen går vakt över Hven

Vänta mig inte till sommaren Ellen,
då skall jag ännu ha linjen i Norr..
men när du står invid kyrkan om kvällen
tänk då att jag är en yr ollonborr
som utan lov tar en törn mot din tinning
och medan du med små händerna slår,
letar sig ner under bluslivets linning
allt medan månen i malvorna går.

Vi har malver i hagen.

Men det er ikke så lett å si akkurat hvor.

For så dukker de opp her - og så der.

Og somme tider er de ingen steder, og da tror vi at vi har mistet dem for godt.

Men så dukker de opp igjen.

I år dukket de opp i kanten av innkjørselen.

Der har vi tillatt at krypconoteaster, sølvarve, rosespirea, vårvortemelk og diverse krypnelliker har etablert seg utenfor selve kjørebanen.

Og der dukket malvene opp.

Jeg foretrekker navnet malver. 

Men det gjør tydeligvis ikke Google eller Firefox.

Søker man med stikkordet "malver" på nettet, ramser søkemotoren opp de forskjelligste oppslagsord.

Den foreslår bl.a. malware, men ikke blomsterplanta.

Bruker man derimot oppslagsordet kattost, får man fullt treff.

Wikipedia mener at det fins 25 arter av kattost.
Store norske leksikon oppgir derimot at kattost er en planteslekt med 40 arter.

Leksikonet har også en slags forklaring på det noe merkelige navnet kattost. 

Nemlig at "fruktene spaltes i mange enfrøede delfrukter som ligner ostestykker, og dette har gitt navn til slekten".

Hvor kattene kommer inn i bildet, sies det ikke noe om.

Flere kattost-arter "finnes forvillet" i Norge.
Det betyr formodentlig at de har spredd seg fra hager og parker og plasser hvor plantrester kastes.
Det gjelder f.eks. de ettårige plantene småkattost og dvergkattost opplyser leksikonet.
Men det gjelder også hageutgavene, f.eks. apotekerkattost.
Det vet vi av selvsyn.
Så da kan vi vel bare vente på at en gesjeftig såkalt "naturvernende ekspert" får kattostplantene svartelistet.
For planter som sprer seg, skal vi ikke ha i norsk natur.
Mener "ekspertene".

Mens denne bloggeren i sin naivitet, mener at ingen planter egentlig er genuint norske.
Alle vekster i norsk natur har kommet utenfra og har innvandret etter at innlandsisen forsvant.
Mener han.
Så naiv kan man altså være.

Vivendelen blomstrer

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 

 
Vivendelen trives bra i vestveggen sammen med gullklematis og jackmaniklematis.

Hver enkelt vivendelblomst er et unikum som er vel verd et nærmere studium.

På Hvaler fins det såkalt villkaprifol - eller vivendel. Planta er kjent under flere navn. Den heter både vebend, vebendel, vindelved, veavingjel, hølved, ringved, revol, revonn og reveklo. Og sikkert mange andre ting.

Jeg kaller den vivendel. Det er det vanlige landsgyldige navnet på veksten Lonicera periclymenum . Det er med all sannsynlighet den vi har, og ikke Lonicera caprifolium.  Planta er viltvoksende, og oppfyller derfor hovedkravet til å bli kalt villkaprifol.

For snart 25 år siden, tok jeg med et rotskudd fra naboens hyttetomt på Hvaler og plantet den i min hage i Drøbak. Der trives den åpenbart meget godt. Den dekker etter hvert et vanskelig område med tynn og skrinn jord på nordsiden av huset, og den har i tidens løp klatret til topps i diverse trær i nærheten og gledet oss med blomsterflor og velduft. Men så ble den angrepet av myriader av bitte små hvite insekter, og begynte å skrante. Den vokste dårlige, og de siste par årene har den ikke blomstret. I år er den imidlertid friskt grønn igjen, men blomstrer gjør den ikke.

For tretten-fjorten år siden satte jeg et rotskudd av vivendel-planta sammen med en gullklematis ved vestveggen. Denne vivendelen har ikke vært angrepet av hvite "fly". Den er usedvanlig frodig, og vokser nesten uhemmet oppetter veggen, hvor den konkurrerer med gullklamtisen om å kle veggen med blomstrer.

Ikke til invortes bruk
Det er knyttet en del overtro til vivendel. I følge "Urtekildens planteleksikon" trodde skottene i tidligere tider at vivendel rundt inngangspartiet til hjemmet ville beskytte mot at det kom hekser inn i huset. Tok man med seg vivendelblomster inn i huset ville det bringe med seg penger. Unge jenter burde derimot ikke ta med seg vivendelblomster inn. Det ville nemlig kunne gi dem drømmer som unge jenter ikke bør ha. 

"Vivendel regnes som giftig" opplyser "urtekildens planteleksikon". Likevel har vivendel - som så mange andre urter - vært brukt mot sykdommer. Planta inneholder bl.a. salisylsyre som er virkestoff i flere medisiner. Skal vi tro folkemedisinen har vivendel både urindrivende, svettedrivende, slimløsende, avførende, krampeløsende og febernedsettende effekt. Og så virker den antiseptisk og kan rense sår.

Folk i våre dager er mer nøkterne og realistiske. Vivendel anbefales ikke lenger til invortes bruk, men de som forliter seg på urtemedisiner mener fortsatt at uttrekk av vivendel-bark kan brukes utvortes, f.eks. til sår som verker og til betennelser i huden.

Om det virker?

Jeg vet ikke. Jeg har ikke prøvd.

Reinfann må holdes i tømme

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 

Reinfann er dekorativ når den blomstrer, men blir den ikke holdt i sjakk når den går i frø, overtar den raskt hele bedet.

Frøhodene bør fjernes med mindre du vil ha en reinfannåker.

Har du først fått reinfann - eller Tanacetum vulgare som den heter på latin - i hagen, så har du den for alltid. Ikke bare i blomsterbedet. Reinfann danner uhorvelige mengder med frø med en nærmest utrolig spireevne. Hos oss dukker det opp reinfann-planter over alt. I mange tilfelle ganske langt unna morplantene. I sanden mellom steinene som danner steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen, ser den ut til å like seg spesielt godt. Der må vi stadig luke.

Reinfann har en krypende rotstengel. Når vi drar opp en velvoksen reinfann-plante med rota, følger det gjerne flere planter med. Det kan derfor se ut som om reinfann formerer seg både ved hjelp av frø og rotstengel.

Reinfann - farlig legeurt
Reinfann er utbredt over hele Norge - fra ytterste skjær og helt opp til bjørkegrensa. Den har mange navn. Noen steder kalles den renfang, regnfang, reinfonn eller reinfant, og andre steder raudryllik, tangsigras, tannsi eller tansaegras. At blomstene likner knapper, kan man raskt bli enig om. Reinfann er derfor også kjent under navn som herremannsknapp, herremann og ungkarsknapp. Den siste tydelig påvirket av den engelse betegnelsen "Bachelors buttons". På engelsk heter reinfann ellers tansy, bitter buttons, golden buttons , yellow buttons, parsley fern, ginger plant m.m.

Reinfann er en legeurt, men jeg vil ikke anbefale noen å eksperimentere på egen hånd. I følge nettstedet "Urtekildens planteleksikon" inneholder planta stoffer som kan føre til abort, kramper, kolikk og til og med døden.

Ekstrakt av reinfann anvendes som middel mot innvollsorm og andre tarmparasitter. På tysk kalles planta bl.a. Wurmkraut. Reinfann brukes også som appetittvekker og for å bedre fordøyelsen. Det skal dessuten virke svettedrivende, antiseptisk,  menstruasjonsdrivende og øke sekresjonen av magesyre, samt være til hjelp mot gulsott, nyresykdommer, åreknuter, bloduttredelser, forstuinger - og mot lopper og lus.

Men bruk av Reinfann er altså risikabel. Inntak av Reinfann frarådes på det sterkeste, men selv utvortes bruk kan gi forgiftning.

Kongelig pålegg om å dyrke Reinfann
Reinfann har en meget interessant historie som middel for folkemedisinen i Europa. Som når det gjelder Humle, har det til tider vært kongelig pålegg om å dyrke reinfann. Så viktig har den altså vært ansett for å være.

I tidligere tider mente mange at reinfann hadde trolldomskraft. Man skulle f.eks. plassere barn i røyken fra brennende reinfann. Røyken ville beskytte barnet mot onde krefter. Hvis man kastet reinfann som var stenket med vievann under Mariamesse 15. august, på ilden, vernet det mot lynnedslag.


Reinfann jager insekter, men ...
Humler, veps, bladlus og sommerfugler besøker gjerne reinfann-blomstene. Andre insekter er visstnok ikke like glad i dem for reinfann er kjent for sine insektdrepende og desinfiserende egenskaper. Tørkede blad ble lagt mellom klær, i sengehalm og i halmen som dyrene lå i, for å holde lopper og annet utøy unna, forteller nettsiden "Urtekildens planteleksikon". Et dryss med hakkede blomster og blad skulle etter sigende fordrive både maur og mus. Lagt på hyller i spiskammeret, hengt over dører og vinduer, og gnidd på kjøtt holdt reinfann fluene unna.

Reinfann ble også plantet nær frukttrær for å skremme bort skadeinsekter. Man kunne ellers gni inn pelsen på hunden eller katten med urten for å hindre at den fikk lus. Reinfann er blitt brukt til å drepe skabb, lus og lopper også på mennesker.

Elskovsmiddel og bevaring av døde
I slaviske land er planta brukt som elskovsmiddel. Hvis den forelskede jenta la reinfannblomster i en linpose i den høyre armhulen, og ville den hun elsketstraks være på plass het det.

Planta er ellers bruktfor å hindre at barn skulle bli ombyttet av de underjordiske ved fødselen.

Det har ikke alltid vært mulig å begrave døde straks de hadde forlatt livet. For å hindre forråtnelse gned man liket inn med reinfann. Da ble den døde ikke så lett angepet av fluemark. Stanken av forråtnelse ble dessuten dempet.

Reinfann som fargeplante og i komposten
Reinfann er altså en farlig plante som bør behandles med omtanke og forsiktighet.Men to ting kan de tilsynelatende bruke den til uten å sette liv og helse i fare.Rota kan brukes til farging av garn. Den gir etter sigende, en kraftig, lysbestandig grønn farge etter at garnet er beiset, mens bladene gir gulgrønn farge og blomstene en gul, nesten oransje farge.

Dessuten er reinfann nyttig å ha i komposten. Men unngå for all del å få med ferdig utviklede frø. Og personlig ville jeg ikke lagt reinfannrøtter i komposten heler. Sprer man frø og rotdeler får man reinfann over alt. Og det kan kanskje bli litt vel mye av det gode. Selv for en gammel kulturplante.

Vakker pelargonium fra dynga

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Pelargoniumplanta som jeg fant, er frodig med mange blomster. 

Folk hiver det utrolige.
For et par år siden fant jeg en fin pelargoniumplante på dynga, dvs. på plassen der vi kaster hageavfall.
Den var ille tilredt, og uten potte, men med noen få grønne blader.

Jeg slekter på Askeladden, så jeg tok med planta hjem.
Der pyntet jeg på den og gav den godt stell.
Planta kom seg, og satte noen beskjedne rosa blomster.
Det var altså liv i den.

Etter fjorårets overvintring var det fortsatt liv.
Planta vokste godt og blomstret. 

I vinter stod den i vedskjulet.
Skjulet er frostfritt, men kaldt.
Plantene der overlates i stor grad til seg selv.
De vannes, men ikke overdrevent.

Noen planter overvintrer i skjulet.
Andre tilbringer vinteren innendørs i stuevarme.
Ja, mer enn det.
De står i det rommet der vedovnen er, og hvor temperaturen skifter fra kjølig nattetemperatur til ganske varmt når det fyres.

Plantene møter derfor våren og utelivet, med ganske ulike forutsetninger.
Hvordan ville pelargoniumplanta med de rosa blomstene klare seg i år?

I likhet med flere av sine artsfrender så den ganske pjuskete ut.
Men den kom seg fort.
Bladverket ble grønt og fint.
Men blomstene lot vente på seg.
De røde pelargoniene som vi har dyrket fram fra stiklinger, satte knopper og slo ut i blomst.
Det samme gjorde Dronning Ingrid-plantene som er laget på samme måten.
Og etter hvert kom det knopper på den rosa.
Først noen - så mange.
Og plutselig var den full av store hoder med vakre, rosa blomster.

I årets lange, varme og tørre sommer har vi måttet vanne jevnlig for at blomstene i potter og urner ikke skulle tørke ut.
I mangel av passende skål, satte jeg blomsterurna i et vaskevannsfat for at vannet ikke skulle renne igjennom og bli borte.
I tillegg plasserte jeg den på en murkant i skyggen av parkslireknen ved garasjen.
I skyggen ville den kanskje blomstre mindre, men klare seg bedre.

Men den antakelsen slo ikke til.
Den både vokste bra og blomstret overdådig. 
Nå utgjør den et fargerikt, oppkvikkende innslag der den står.
Og det har den gjort i hele sommer.
Etter en litt nølende oppstart i våres, har den vært et fargesterkt innslag på gårdplassen sammen med mange røde og lyst rosa artsfrender.

Denne planta var det altså noen som hadde kasta.
Pegene sitter løst.
Folk kjøper planter, har dem en tid midt på sommeren, og hiver dem ellers som hageavfall.
Det er en bruk og kast mentalitet som jeg ikke forstår - og ikke liker.
På den annen side: 
Vi fikk oss en vakker, frodig pelargonium i tillegg til alle de vi har fra før.

 

Dichondra "Silver Falls"

Den 8. august skrev jeg om en imponerende hengeplante som vi hadde hatt "i pensjon" i sommer.

Den så slik ut:

Vi visste ikke da hva den heter.
Jeg lovte imidlertid å forfølge saken.

Eieren opplyste at planta var kjøpt hos Oasen Hageland.
Jeg skrev dit og ba om opplysninger, men Oasen har ikke verdiget meg svar. 

Jeg vet imidlertid likevel hva planta heter.

I ukebladet Hjemmet for 15. juni 2015 er den avbildet.

Navnet er Dichondra "Silver Falls".

Et passende navn.

Nettsiden til "garden living"  forteller at Dicondra "Silver Falls" dyrkes "for de dekorative sølvfargete bladene som sitter på lange ranker".
Det forstår man jo.

I andre deler av verden er Dicondra en staude, men hos oss dyrkes den som en ettårig sommerblomst," opplyser "garden living".
Planta kan imidlertid overvintres.
Da bør den stå lyst, svakt tørt og kjølig.

Som andre sommerblomster kan Dichondra "Silver Falls" såes.
Såtid er januar–mars ved temperatur på 21–24 grader.
Jorda holdes fuktig til plantene begynner å spire.
Planta trenger mye vann.
Jo, større bladverket blir, desto mer vann må den få.
Men: Jorda må ikke bli for våt, for da vokser ikke plantene skikkelig.
Dichondra plantes ut når faren for frost er over.

Som bildet ovenfor viser, passer den utmerket i ampel, verandakasse eller balkongkasse med god fallhøyde.
Planta blomstrer i juli–august.
Blomstene er uanselige, men de sølvfargede bladene er dekorative gjennom hele utesesongen.
Dichondra trives best i sol eller i halvskygge.

"Dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter, dekorativ og hardfør, som den er" skrev "garden living" i 2015.
Det er en spådom som har slått til.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Agapanthusen slo overraskende til med mange blomster. På avstand er blomstrende agapanthus et fint skue.

 Nær innpå er de nesten enda finere.

Vi har flere urner med agapanthus som blomstrer årvisst.
Noen av dem kan ta seg en blomsterpause et år, men så kommer de gjerne sterkere tilbake.

I tre år har vi hatt en litt stor plante som ikke har blomstret.
Den har stått i en litt stor plastpotte som den har begynt å sprenge seg ut av.
I våres hadde vi tenkt å dele den i tre-fire nye planter i mindre potter.
Agapanthus liker - etter vår erfaring - å ha det litt "kummerlig".
Den blomstrer best da.
En av de avdelte plantene hadde vi til og med lovet bort.

Men det ble ingen deling og omplanting.
Overraskende dukket det opp blomsterknopper på den planta som bare hadde hatt bladverk i flere år.
Og ikke bare èn knopp.
Den ene knoppen etter den andre skjøt fram.
Det lå an til å bli et helt blomsterflor.
Nå står planta i den gamle, svarte, ødelagte plastikkpotta med 19 blomsterkroner med vakre lyst blå klokker som lyser opp på gårdsplassen ved vedlagret som er kledd i grønn, ikke fullt så vakker, presenning, og ikke akkurat forskjønner sine omgivelser.

Nei, noen deling ble det ikke.
Men planta bør deles.
Skal vi dele den i høst?

Deling er en krevende prosess.
Både for planta og for den som deler.
Man må fortrenge alle motforestillinger, og ved hjelp av spade, sag eller øks, kutte seg igjennom safgtige røtter.
Det blir stygge snittflater - men det må til.
Tåler de "nye" plantene å stå med slike snittflater vinteren igjennom?

Eller er det kanskje best å vente til våren?
Men da dukker det vel opp nye blomsterknopper som gjør at husets gartner ikke har hjerte til å utsette planta for en omgang med spaden, saga eller øksa?

Foreløpighar ikke "gartneren" bestemt seg.
Nå nyter han synet av 19 lyseblå blomsterkroner i full blomst.
Men før vinteren setter inn, må han ha tatt en avgjørelse.
Han vet det.
Men lurer på om de avdelte plantene vil blomstre neste år, dersom han venter med delingen til våren.
Det kunne kanskje være verdt å prøve?
Han liker jo å eksperimentere.
Det er nesten "halve moroa" ved hagingen.