Lupinen - Norges mest uglesette skjønnhet?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Gammeldags hagelupin er en staselig plante. Behandlet på en fornuftig måte, gir den mye glede og få - eller ingen! - problemer.

 Fargevariasjonene er mange.

 

Både hver liten blomst og den store blomsterpyramiden eller spiret har vakker form og farge. Det er forstålig at lupin har vært dyrket i norske hager i generasjoner,

 

 

 

Lupinen avblomstrer og danner frå nedenfra. For å unngå uønsket spredning, bør man fjerne frøene etter hvert som de dannes. De frøene man ikke ønsker å ta vare på, bør destrueres!

 

 

I stedet for å klippe ned lupinene når de er "halvblomstret", fjerner "familiens gartner" frøene etter hvert som de utvikles. Når resten også er avblomstret, bruker han sekatøren.

 

Etter at vegvesenet i beste mening fylte store skråninger langs hovedveiene med lupiner, er den gammeldagse hagelupinen blitt oppfattet som plagsomt invasiv.

 

Artsdatabanken karakteriserer den som en vekst som representerer "svært høg økologisk risiko på grunn et stort invasjonspotensial og store negative økologiske effekter knyttet til nitrogenfiksering/eutrofiering og fortrengning".

 

Eutrofiering  vil si at den øker mengden av næringsstoffer i vann slik at vann f.eks. gror igjen.

Stort spredningspotensial, men ...

Det er ingen grunn til å tvile på at lupinen har disse egenskapene. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved om lupinen har spredd seg fra norske hager til naturen i et slikt omfang som Artsdatabanken vil ha det til.

Den hagelupinen som vi dyrker i dag, kom trolig til Norge tidlig på 1800-tallet. Og den har siden vært dyrket av såvel fattig som rik - i byhager og på landet, hos bønder og rundt husmannsstuer. Hadde planta hatt det spredningspotensialet som den i dag tillegges, hadde det vært enger av hagelupin i naturen fra sør til nord.

 

Hvordan kom lupinen dit hvor den er "forvillet"?

Av steder som er "forurenset" av hagelupiner som har spredd seg, nevner Artsdatabanken bl.a. jernbaneskråninger og vegkanter.

Hva er den logiske - og troverdige - forklaringen på at lupinen fins akkurat der? Hvorfor fins den ikke i store mengder i utmarka der husmannsplassene lå? Østlandet hadde et betydelig antall husmannsplasser spredt omkring på 1800-tallet. Er Østlandet oversvømt av lupiner?

 

Hvorfor er ikke plagen særlig stor på dyrka mark nær bøndenes hager?

 

Eller: Hvorfor fins det ikke enger av forvillede lupiner i naturen nær villastrøk og andre områder med hager?

Det fins steder i Norge hvor lupinen har spredd seg ukontrollert og representerer problemer. Er det gjort undersøkelser for å konstatere hvordan hagelupinen har spredd seg dit? Er det antatt at det ar skjedd ved spredning fra private hager? Eller er det dokumentert?

 

Ikke spredd seg, men sådd

Hvordan hagelupinen er kommet til å danne store enger i skråningene langs motorvegene, vet vi. Det har skjedd fordi de er sådd der. Av vegvsesenet. Og derfra har det sikkert spredd seg noen til beleilige områder i nærheten.

Men skal lupiner fjernes fra private hager fordi vegvesenet - og kanskje NSB - fordi jeg vet, har vært ubetenksomme og sådd dem som prydplanter i sine skråninger og vegkanter?

Holder under kontroll

Selv fortsetter jeg å dyrke mine lupiner slik jeg alltid har gjort. 

Jeg fjerner og destruerer frø og klipper ned stengler og blomsterhoder som har gjort sitt, og begrenser uønsket spredning så godt jeg kan. Hittil har det gått bra.

Minimere forurensning

Tidligere kunne vi deponere hagerømlinger og fremmede arter på en mottaksplass som Frogn kommune drev. Slik ble naturen spart for forurensende invasjon av uønskede arter.

Denne ordningen har kommunen i sin visdom nå lagt ned.

Hageavfall - inklusive hagerømlinger - kan nå leveres på to steder i nabokommunene. 

For "familiens gartner" som fyller 85 år om en måned, og som har en kranglende helse - og som dessuten er motstander av forurensning som følge av unødvendig bilkjøring! - er dette er dårlig ordning.

Det meste av hageavfallet komposteres derfor, mens planterester og frø av hagerømlinger og andre uønskede planter, sendes til destruksjon sammen med restavfallet.

På avfallsstasjonen og forbrenningsanlegget blir forhåpentlig alt - inklusive de invasive lupinfrøene - gjort uskadelige.

Bekjemp problemet der det er!

Selvfølgelig er det klokt å være føre var. Men man må "ikke slå ut ungen med badevannet"!

Med de mekaniske og kjemiske bekjempningsmidlene man i dag rår over, burde det ikke være umulig å bekjempe den spredningen og forurensningen som forekommer på avgrensede områder.

Er bekjepning av det Artsdatabanken mener er skadelig beplantning, overhodet prøvd?

Kjører man langs motorveiene ser man fortsatt veiskråninger teppekledt med lupiner. Er ikke spredningsfaren herfra større enn fra private hager i kommuner med gode innleveringsordninger for problematisk hageavfall?

Og har ikke kommunen slike ordninger, er det kanskje kommunen man skal ta i kragen og riste litt, og ikke hageeiere som dyrker og gleder seg over vakre lupiner i sin hage?

Ikke en eneste erteplante

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Potetene (t.v.) og redikkene (t.h.) vokser, men ikke en eneste av sukkerertene som ble sådd samtidig med redikkene, har spirt.

 

"Familiens gartner" var nok for tidlig ute.

Mens det ennå var temmelig kjølig - men ikke kuldegrader! - om nettene, sådde han redikker og sukkererter i plastdunkene på terrassen.

Spirte ikke

Redikkene har spirt og vokser som forventet - skjønt, det går kanskje litt sakte. Men ikke en eneste sukkerertplante har vist antydning til å spire.

Ugresset i dunken har vokst. Vi har lukt rent et par ganger, men nye ugressfrø spirer villig. Sukkerertene som "familiens gartner" sådde, har det imidlertid ikke vært antydning til.

Antakelig har de råtnet. Erter som settes mens det ennå er for kaldt i jorda, pleier å gjøre det.

Prøver igjen

Nå har "familiens gartner" erkjent nederlaget og sådd en ny omgang.

Da han sådde de nye på de samme plassene nær "klatrestativet", så han ikke antydning til de opprinnelige. Ingen spirer og ingen frø.

Nå har de nye frøene ligget i jorda i snart to uker. 

"Vannkur" før såing

Foreløpig er det ikke kommet noen spirer, men det er kanskje heller ikke å vente. Trolig trenger de minst en uke til på seg.

Før de ble sådd, lå ertene noen timer i vann. Det skal hjelpe på spire-villigheten og -farten.

Bare vann-kuren ikke får ertene til å råtne i stedet for å spire!

Tidligere år har denne kuren vist seg særdeles vellyket. Hva er annerledes i år? Nå er det i alle fall ikke for kaldt i jorda!

Vi venter i spenning for hjemmeavlede, rene, ikkebesprøytede sukkererter vil vi gjerne ha.

Fortsatt ingen planter

Skal vi bli snytt for denne lekkerbiskenen i år?

Mye tyder på det. For heller ikke den andre omgangen har gitt resultater - ennå.

Ertene som ble sådd, er riktignok ikke kjøpt i år. De er restene av dem som ble sådd i fjor, men de er ikke "gått ut på dato". Så noen av dem burde vel ha spirt?

Nå er vi halvveis inne i juni, men foreløpig ingen sukkerert-planter.

Dette ser ikke bra ut.

Og hva er forklaringen?

 

De første orientvalmuene

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Orientvalmuene langs hekken utenfor tomtegrensen blomstret tidlig! Som regel pleier barna som bruker veien til og fra skolen, å nappe av knoppene og plukke dem i stykker for å se hva som er inni, men i år har valmunene fått slå ut i blomst og blomstre ferdig. Nå er de avblomstret.

 

 Orientvalmuene er fine å se til når de blomstrer, men står sørgelig kort. Det hjelper imidlertid litt at ikke alle knopper brister på en gang.

 

Knoppene er også dekorative - og morsomme. Man kan skjønne at skoleelevene faller for fristelsen til å plukke dem for å underkaste dem en nærmere undersøkelse.
 

Vi har to slags orientvalmuer. En tidligblomstrende og litt "enklere" og en seinere og litt mer forseggjort som står lenger før den kaster kronbladene og går i frø.

Også de tidligblomstrende blomstrer i tur og orden.

Langs hekken mot veien

De plantene som har funnet ut at de vil de stå i det grønne feltet langs hekken som løper langs vegen, blomstrer først. Selv om de står i trekken fra fjorden, og ikke har det direkte lunt, får de lys og luft - og direkte solskinn når sola finner det for godt å komme på en gjestevisitt.

Bildene ovenfor er tatt 31. mai. Da var ingen av de mange orientvalmuene i bedene inne i hagen slått ut i blomst ennå. Mange av dem hadde knapt knopper.

 

Litt etter litt

I dag - 9. juni - har de tatt sitt monn igjen. 

De fleste av plantene utenfor hekken er nå avblomstret, mens blomsterbedene er preget av store, rød-orange, nikkende blomsterhoder.

Etter som de har fått en del regn, og temperaturen ikke akkurat er trykkende het, vil de formodentlig stå litt lengre enn de gjør i tørt, varmt vær.

Men kraftig regn liker de ikke. Da faller kronbladene fort.

Morsomme frøhus

Etter blomstring danner de dekorative frøhus.

Lar man frøhusene stå, har man med stor sikkerhet enda flere orientvalmuer neste år. For disse valmuene har en imponerende sprednings-, spire- og overlevelses-evne.

Og i vår hage må de gjerne fortsette å spre seg. Der er de velkomne.

De orangerøde orientvalmuene er en åpningsfanfare i staudebedet og langs hekken ved veien.

Når orientvalmuen blomstrer, er staudesesongen i gang for alvor.

Hvit sprøsopp i plenen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den hvite sprøsoppen er tidlig ute i år. Bildet er tatt 7. juni. I fjor hadde den nådd dette stadiet like før St. Hans.

 

 

Bildene ovenfor viser vel egentlig stadium nr 2. Når den først dukker opp har den hvite sprøsoppen brune, halvmåneformede hatter.

 

 

På plenene våre vokser det sopp av mange slag. 

 

"Familiens gartner" ser på sopp som prydplanter. Han syns de er både fine og interessante. Og han syns det er spennende å bla i soppbøker, og å søke på nettet for å finne ut hva slags sopp som velsigner hagen med sitt nærvær.

 

Kan spises, men ...

På den nedre plenen, som er gammel skogbunn, har vi i noen år nå hatt relativt store "utbrudd" av "Hvit sprøsopp" (Psathyrella candolleana).  

Det er ikke familien selv som har artsbestemt den. Det er det ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" som har gjort.

Det fins få opplysninger om "Hvit sprøsopp" på nettet og i litteraturen. 

 

"Bokklubbens naturhåndbøker"(1994) sier at "Hvit sprøsopp" ikke er "matsopp på grunn av størrelse, smak eller fordi man ikke vet nok om den".

 

Gjøvik-Toten sopp og nyttevekstforening anbefaler imidlertid at man prøver den som mat selv om den ikke er "verdens mest spennende".

Tar ingen sjanser

Husets frue og "familiens gartner" er glad i sopp. Men vi spiser bare sopp som vi er 100 prosent trygge på. Og 100 prosent trygge er vi ikke på noen av de soppene som vokser på våre plener - eller i hagen forøvrig.

 

Slik kan det nok hende at mye god mat går til spille, men vi setter sikkerheten først.

 

Men flotte å se på, er soppene. Det syns i alle fall "familiens gartner" som har sans for det litt aparte - i alle fall i hagen.

 

Nå er han spent på om de andre soppene som pleier å dukke opp, også kommer i år.

Våren var usedvanlig tørr, men nå har det regnet jevnt og trutt lenge, og i går kom det et kraftig regnskyll som gjorde jorda skikkelig våt. Det burde soppene sette pris på.

 

 

Se ellers tidligere innlegg om sopp på denne bloggen ved å søke med søkeordet sopp i søkefeltet øverst til venstre på 1. side.

Epletre? Hvor kommer det fra?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Dette er et epletre, sier ekspertisen på nettestedet "Spør en biolog". Men hvor kom det fra? Er det en ny gave fra fuglene? 

 

Er det epletre, blir det vel en del sure frukter av alle disse blomstene?  Men er vi heldige kan det bli spiselige epler. Her råder arvelæren - og tilfeldighetene!

 

Er det "villapal" eller "hageeple"? Viser eplene seg å være uspiselige, har vi i alle fått et praktfullt, vårblomstrende prydtre. Blomsterfloret er det ikke noe å utsette på.

 

I hagen dukker det stadig opp vekster som vi ikke har plantet der.

Det gjelder f. eks. invaderende sibirlønn, "svartelistet" bulkemispel - og andre mispelarter! - fra nærliggende hager. Men også stauder. Plutselig er de der, uten at "familiens gartner" har løftet en finger - eller trukket betalingskortet.

Fuglene?

"Familiens gartner" mener at det primært må være fuglene som bidrar til spredningen. Spesielt busker med fristende bær, tror han fuglene sprer ved å spise på ett sted og deretter "så" ferdig gjødslet på et annet.

 

Men også vinden har mye å svare for. Trær og busker med "neser" - som f.eks. sibirlønn - og planter med fnokk, sprer seg med vinden. Og vind har vi mye av her på våre kanter.

 

Men eple har verken bær, "neser" eller fnokk, så her har nok våre bevingede venner sin del av ansvaret.

 

Eplefrø - altså eple-"steiner" - kan i teorien mange slags dyr og insekter ha spredd. Men vårt nyerhvervede epletre, har vokst opp der de høye bulkemisplene sto. 

 

"Familiens gartner" heller til den teori at en fugl - kanskje en skjære eller trost, for ikke å si en sidensvans - har sittet i bulkemispelbuska og spist av dens fristende røde bær, og at denne rikholdige kosten har blitt så påtrengende at fuglen har måttet gjøre plass ved å skite ut noe av det den hadde fra før. 

Sure eller gode?

Frøsådde epletrær blir sjelden "edle".

Skal man få gode "spise-epler", må man nok pode inn greiner fra epletrær som bærer slik frukt som man vil ha.

Men man kan være heldig. Det beror på hvilke arveegenskaper det tilfeldige frøet bærer og formidler videre til treet og dets frukt. 

 

Det blir som et lotteri. Vinnersjansene er minimale. Vi venter oss derfor ikke store, velsmakende epler på vårt nyervervede tre.

 

Men også sure og bitre epler kan brukes. Man kan f.eks. koke mos og marmelade på dem, eller bruke dem som tilsetning i syltetøy og marmelade hvor andre bær eller frukter utgjør hovedingrediensen, slik man gjør med kvede

 

Spennende

Nå venter vi i spenning på hva slags frukt vår nye apal vil gi oss en gang ut på høsten.

"Haging" er ikke kjedelig for den som har øye for overraskelser og eksperimenter!

Og som har spandable fugler som frekventerer hagen.

 

Syringa vulgaris - helt vanlig, vakker, velduftende syrin

te

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Dette er èn syrinbuske. I sin streben etter lys og luft, og for å komme klar av innpåslitne nabobusker, har den sendt greiner ut i alle himmelretninger. Trappa befinner seg mellom misplene til venstre i bildet.

 

 Slik ser den samme buska ut sett fra gårdsplassen. En blomsterrik grein sperrer nesten trappa, men "familiens gartner" har ikke hatt hjerte til å beskjære den. Må den tas i år?

 

 

Syrinbuska ved inngangen har stått relativt mørkt og bærer preg av det. Nå er furutreet som har skygget for den fjernet. Det skal bli interessant å se hvordan syrinen reagerer på bedre vekstvilkår.
 

 

Ut fra det tette buskaset av snøbærbusker, ulvespirea og mispel stikker syrinen en grein med massevis av tunge, lilla blomsterklaser.

 

 

  

Vakre, velduftende syriner preger hagen i slutten av mai og begynnelsen av juni.

 

Det fins så mange slags syriner. 

 

F. eks. fins det flere "foredlede" arter med store klaser i forskjellige "gilde" farger.

Disse "forbedrede" artene appellerer ikke til "familiens gartner". For ham er syrin å forstå som gammeldags, enkel gårds- eller hage-syrin", dvs. syringa vulgaris.

 

Barndommens syrin

I skoghellingen overfor hans barndomshjem stod en gedigen syrinbuske. Den var dødd ut i midten, men utkantene vokste og blomstret med et vell av lilla, velduftende blomster hvert år. 

 

Buska tilhørte husmannplassen "Grina" som lå like ved.

Når syrinbuska ved "Grina" sto i fullt flor, var sommeren og sommerferien like rundt hjørnet.

Det er formodentlig dette barndomsminnet som er årsaken til at "familiens gartner" setter ekstra pris på gammeldagse, enkle, lilla syriner.

"Familiesyrin"

Syrinene i vår hage kommer imidlertid ikke fra "Grina". De er hentet som rotskudd fra barndomshjemmet til husets frue, og er altså fra Klavestadhaugen i Skjeberg i Sarpsborg. 

 

Dit har de trolig kommet fra min svigerfars barndomshjem hvor man sikkert - slik skikken var - hadde  hentet rotskudd hos noen slektninger i nærheten.

 

Slektninger som med stor sannsynlighet ikke bare var forfedre til husets frue, men også i slekt med "familiens gartner". For Andreas Christiansen på Hafslundsmoen på Borgenhaugen i Skjeberg, som var tippoldefaren til husets frue, var også tipp-tippoldefaren til "familiens gartner".

 

Så kanskje har vår felles forfader en gang i tiden eid den syrinen som er opphavet til syrinene i vår hage.

 

I skyggen

I dag har vi to syrinbusker i vår hage. En ved terrassen ved inngangsdøra, og en i nærheten av trappa fra gårdsplassen ned til den nederste plenen. 

Syrinbuska ved inngangspartiet står trangt mellom den støpte terrassen og fjellknatten bak. Og den har stått relativt mørkt. Og gjør det egentlig ennå fordi den står inntil fjellknatten.

 

Buska ble plantet på 1980-tallet. De første årene vokste den i skyggen av en stor gran som ved hjelp av sine store, tunge greiner stengte for lyset fra sør-vest.

Da grana ble felt for omlag 10 års tid siden, vokste en furu seg høy og omfangsrik og sørget for at syrinbuska fortsatt sto ganske mørkt og måtte utvikle lange, tyne greiner som den strakte mot lyset. Slik ble den ganske "pistrete".

Nå er også furutreet borte. Forhåpentlig blir syrinbuska nå frodigere og tettere selv om den fortsatt står inntil fjellveggen og som nabo til rododendronbuskene, og har det mørkere - og trangere - enn den ideelt sett burde ha det.

Lysere, men trangere

Den andre syrinbuska står lysere. Til gjengjeld har den flere innpåslitne konkurrenter. Den er omgitt av ulvespirea, snøbærbusker, mispler, berberis - og ormestamp som vokser tett i tett mellom prydbuskene.

Syrinbuska har svart på konkurransen med å sende lange greiner ut i lys og luft i vill uorden til alle kanter. 

Og det har "familiens gartner" latt den få lov til. Resultatet er at vi i dag har en syrinbuske som med noen greiner rager skyhøyt over resten av vegetasjon den konkurrerer med, og på den annen side ligger utover og praktisk talt gjør det umulig å komme ned trappa til den nedre plenen.

Våge beskjæring?

"Familiens gartner" har kvidd seg for å beskjære - dvs. formskjære eller fornye - noen av de to buskene av frykt for at de skulle ta skade av det.

Eventuell beskjæring må skje nesten umuddelbart etter blomstring, og selv da må man passe på å ikke fjerne anleggene til neste års blomsterkvister. Disse anlegge vokser ut på eller ved årets blomsterkvist. Topping. snauing eller tilbakeskjæring er derfor noe man skal være forsiktig med på syrin.

Det beste er trolig å fjerne gamle stammer - en stamme, eller kanskje to eller tre per år.

Det er dette "familiens gartner" ikke har våget av frykt for at "innegrodde" syrinen ikke ville være i stand til å bringe fram nye stammer langt der inne i det mørke buskaset.

Men kanskje må han likevel til med saga eller saksa? 

Det må jo være mulig å komme fram. Ikke bare for smidige personer, men for personer som bærer gressklippere og andre hageredskaper.

Men hva da med blomstringen?

"Familiens gartner" er fortsatt i "tenkeboksen".

Rådyrkalven "trykker" i vår hage

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Den vesle kalven "trykker" i bringebærbedet utenfor vårt kjøkken. En dag lå den der i solsteken i flere timer. Bildet er tatt 31. mai 2022 kl 1538 gjennom det lukkede kjøkkenvinduet.

Foto: Marie Camilla Winther-Bråthen 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Marie har lusket seg litt nærmere, men fortsatt på god avstand. Kalven "trykker" - dvs. gjemmer seg ved å ligge stille. Bildet er tatt kl 1641.

 

 

Det er et rikt dyreliv i vår hage.

 

Denne våren har rådyrene gjort seg spesielt sterkt gjeldende.

 

Tvillinger

En drektig rådgeit gikk lenge og forsynte seg av våre planter. Hun la seg dessuten åpenlyst til å hvile - først i bringebærbedet, derettter i staudebedet. Menneskene holdt hun øye med, men lot seg ikke skremme.

 

Så en dag møtte hun opp med to små, vakre kalver. De inntok hagen vår sammen med største selvfølgelighet. Mamma gjorde seg god og mett på plantene våre for å kunne produsere tilstrekkelig med melk, og kalvene gjorde seg kjent med det som skulle bli deres framtidige spiskammers.

Kalv i bringebæråkeren

Så fikk vi nytt besøk.

En liten kalv lå ensom og "trykte"  og trodde seg usett i kanten av bringebærbedet.

Først var det skygge der den lå. Så kom sola rundt hushjørnet. Fortsatt lå den og "trykte" der geita har vist den at den skal være. Og der ble den liggende i mange timer.

 

Formodentlig har både rågeita og ungen ment at den ligger trygt hos oss.

 

Får ligge i fred

Vår hage er relativt trygg. Vi har ingen dyr. Og vi tobente viser hensyn. Det vesle, vakre dyret kunne derfor ligge trygt - selv om det må ha vært svært varmt i sola. 

 

Etter hvert kom det imidlertid en del skyer på himmelen. I følge værmeldingen skulle det forbli overskyet til solnedgang klokka 2218.

 

Det skal bli spennende å se om rådgeita og den andre kalven dukker opp før mørket faller på.

 

Ikke en av tvillingene?

Hvis det da er en av tvillingene som ligger her.

 

Da den reiste seg og stolpret rundt litt for noen timer siden, kom vi i tvil. For den var langt mer ustø på beina enn de to tvillingene som tidligere har ruslet rundt i hagen.

Kan det være en annen rågeit som er mor til denne kalven? 

Det vandrer så mange rådyr i vår hage. Kan det være at nok en rågeit har funnet vår hage som egnet plass for  oppdra sine små og lære dem opp til hvor de skal vanke og hvor de skal finne mat når die-tiden er over, og de selv må finne noe å spise?

Foreløpig følger vi godt med i håp om å se at kalven blir gjenforent med sitt moderlige opphav.

 

 

Foto: Marie Camilla Winther-Bråthen 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Mor og barn er gjenforent. Gjensynsgleden er stor. Mor slikker og viser omsorg mens kalven ivrig søker etter pattene for å få litt energi i kroppen etter en lang dag i bringebærbedet. Bildet er tatt kl 2108.

 

Mamma seint ute

Joda, mamma kom. Endelig. Klokka 2058.

 

Kalven - som har ligget alene og "trykt" i mange timer - reiste seg og stolpret henne i møte og lette umiddelbart etter spenene. Den var nok sulten.

 

Rågeita ikke redd

Rågeita så opp og så rett på barnebarnet Marie Camilla, husets frue og "familiens gartner" som fulgte med fra kjøkkenvinduet, men den lot seg ikke affisere. Den følte seg tydeligvis helt trygg og ofret seg helt for morsrollen.

 

Marie Camilla gav tidlig uttrykk for at denne rådyrkalven ikke var en av tvillingene fra dagene før. Den var mindre, mer ustø, så annerledes ut og var trolig født senere.

Etter hvert som vi fikk studere rådyrgeita nærmere, måtte vi erklære oss enig. Dette var ikke mamman til tvillingene. Dette dyret  var større og grovere - og trolig eldre. Det hadde dessuten karakteristiske hårdusker i ørene.

To forskjellige familier

Vi kan nok derfor med ganske stor sikkerhet konstatere at det er to rådyrgeiter som denne våren bruker vår hage som barnehage og aktivitetsområde for sine avkom.

Etter at kalven hadde spist, vandret mor og barn ut på plenen. Der tok kalven igjen det tapte. Etter en lang dag dørgende stille, hoppet og danset den nå rundt på plenen med stive bein som en kåt geitekilling. Rådyrmamma gav den god tid. Hun sto tålmodig og ventet mens kalven kompenserte for timene i passivitet.

Til slutt ruslet de bedagelig ned skråningen til innkjørselen og forlot gårdsplassen og hagen.

Kom igjen og igjen

Med historien slutter ikke der.

Ved 1030 tiden dagen etter kom råkalven tilbake. Alene. Rågeita var ikke å se.

Kalven stolpret bort til stedet der den lå i hele går, tråkket litt rundt og la seg ned i samme stilling som i går.

Og der ble den liggende - hele dagen og langt ut på kvelden. Først da mørket falt på forsvant den fra leiet i kanten av bringebærbedet.

 

Ute og går med mamma

Dagen deretter var leiet tomt.

 

Utpå ettermiddagen ruslet kalven sammen med mamma rundt i hagen. Da mamma rågeit fikk øye på "familiens gartner" og Marie som stod på gårdsplassen og så på dem, ble hun stående og se tilbake mens ungen vandret omkring.

Da de to tilskuerne trakk seg tilbake, befant mor og barn seg fortsatt på den nedre plenen.

Var kalven nå blitt så oppegående at den ikke lenger trengte å ligge å "trykke" mens mamma vandret omkring? Hadde det ligget og "trykt" i bringebærlandet for siste gang?

Natteleie

Sent på kvelden fikk vi svar.

Da var den nok en gang på plass. Alene.

Og der ble den liggende hele natta til den lyse morgen. Ved halvfire-tiden var den på plass. Halvannen time seinere var den borte.

Den bruker altså nå "trykke"-stedet som natteleie. Rågeita var ikke å se. Den vesle, sårbare kalven tilbringer altså ikke natta tett inntil en varm og trygg morskropp.

 

Hva nå?

To rådyrgeiter har altså denne våren brukt vår "trygge" hage som "barnehage" eller "kindergarten".

 

Det sier noe om hvor mange rådyr som vanker i vårt område og om hvor "hjemme" og trygge de føler seg i denne hagen. 

Her er lite trafikk inn og ut av gården. Her er ingen farlige dyr. Og ikke minst: Her er masse planter som de kan spise av.

Og det gjør de. "Familiens gartner" dyrker og rådyrene spiser.

Og dessuten oppdrar de nye generasjoner til å føle seg hjemme i hagen.

Det lover ikke godt!

Dyrelivet i hagen er "upåklagelig" rikt, men blomsterprakt blir det mindre av. En vesentlig del av friske skudd, knopper og blomster havner i rådyrenes mager.

Og det var egentlig ikke meningen!

Men hva skal man gjøre?

 

!

Oppdatering 12. juni 2022: 

Rådyrkalven bruker fortsatt vår hage som hvile- og overnattingssted. Hittil har den hver dag kommet og lagt seg til i enden av bringebærbedet.

 

I løpet av de dagene som er gått, er den blitt tydelig større og sikrere til beins, og kamuflasjetegningene er blitt mindre dominerende, men den er fortsatt ikke jevnt brun.

I går var det fødselsdagsfeiring med mange gjester i naboens hage. 

 

Kalven lot seg imidlertid ikke affisere - selv om den nå bør være kommet over den fasen hvor den blir liggende å "trykke" når den værer fare.

 

Den kom ruslende som valig og inntok sin plass som nå dekker den langt bedre enn tidligere fordi vi har latt det vokse til. Plassen er nå dekket av langt gress og greiner med løv. Kalven er derfor stadig vanskeligere å se - og altså bedre beskyttet - enn tidligere.

Vil den komme i dag?