Prydbønner til hygge og nytte

Foto: Kow d.e. 190808 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Blomsten på prydbønne er uanselig, men utvikler store dekorative - og etter sigende velsmakende - bønner.



På en oppsatt snor klatrer prydbønnene opp veggen fra sitt skjulested bak rosene.



Kjært barn har mange navn.
Prydbønne (Phaseolus coccineus) går også under navnene blomsterbønne eller prahlbønne.
Prahlbønne er det navnet jeg er kjent med fra mitt barndomshjem og mine første, selvstendige forsøk som hagedyrker på 1960-tallet.
Da bodde vi i endeleiligheten i en vertikaltdelt firemannsbolig på Refsnes på Jeløya.
Den gangen var prahlbønnene virkelig noe å skrive hjem om.
Jeg satte opp klatretråder fra bakken til takrenna, og de bønnene vi satte i bedet ved vestveggen, vokste slik at vi nesten kunne stå og se dem vokse.
Plantene vokste opp langs veggen til over vinduene i 2. etasje og derfra ned til jorda igjen for så å snu og vokse nesten opp til vinduene i 2. etasje for annen gang.
Flere somre på rad - helt til vi flyttet i 1970 - opplevde vi denne lokale utgaven av "Mikke-mus og bønnestengelen".
Da vi flyttet inn i nybygd enebolig i 1983, begynte vi å lete etter settebønner for å gjenta bedriftene fra Refsnes på 60-tallet.
De første årene var det ingen bønner å oppdrive, men for 5-6 år siden kom vi over et par poser i et garneriutsalg.
Men det ble en skuffelse. Bønnene mugnet og råtnet så fort de kom i jorda.
Etter klage til frøfirmaet fikk vi nye settebønner av merke "Preisgewinner", og de kommer, men de vokser sakte, blir ikke imponerende høye og har uanselige blomster.
Men bønnene blir store.
Det sies at så vel bønnene som skolmene er gode å spise. Det har vi med skam og bekjenne ikke prøvd, selv om vi ellers er glad i bønner - i alle fall i grønne.
Kanskje prøver vi i år - hvis avlingen tillater det. Vi har seks planter, så kanskje ...

I kuletistlenes tid

Foto: Kow d.e. 190808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Kuletistlene er dekorative både når de er nyutsprungne og blå og når de blir brune. Om vinteren danner de en fin kontrast til den hvite snøen.

Fra midten av august er det Kuletistlene som dominerer det hjørnet av staudebedet som ligger innerst ved gårdsplassen.
Trolig er det Echinops banaticus vi har. Eller kanskje Echinops sphaerocephalus. På norsk kalt "Kjempekuletistel".
Norsk Hageleksikon sier at kuletistlene er lette å formere. Det kan vi skrive under på.
Da vi for om lag 20 år siden anla den steinbelagte gårdsplassen, fjernet gravemaskinen den ytterste delen av staudebedet. Høye stauder kom derfor til å stå fremst.
Vi har gjentatte ganger forsøkt å flytte kuletistlene bakover i bedet, men uten hell.
Det vil si: De plantene vi flytter, vokser opp, så vi får tistler bakerst i bedet der vi ønsker å ha dem. Men uansett våre anstrengelser fortsetter de også komme opp i forkant av bedet. Så nå har vi kuletistler både foran og bak.
Tistlene sår seg dessuten mer enn villig, men vi har ikke hjerte til å fjerne frøhodene. Det er jo de som er dekorative.
Da får vi heller luke opp de plantene som kommer på steder der de ikke kan få være. I den grad det er mulig. For når de først er etablert, står de der.
Enten vi vil eller ikke.

Grådig blomkarse med gode frø

Foto: Kow d.e. 190808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Meningen var at den spanse Margeritt-planta og blomkarsen skulle leve i et harmonisk samboerskap, men slik gikk det ikke.

Når jeg planter i potter og urner om våren, stikker jeg ofte to eller tre blomkarsefrø ned langs kanten. Ut på sommeren kommer det da gjerne blomkarseplanter som henger over pottekanten og supplerer hovedblomstene i potta, med et vell av blomster i forskjellige farger.
Slik skulle det vært denne gangen også, men slik ble det ikke.
Bare ett av de to-tre blomkarsefrøene spirte, men den ene planta som kom, viste seg til gjengjeld å være en gjøkunge som overtok redet.
Den spanske Margeritten hadde ikke en sjanse til å motstå inntrengeren, og lever nå beskjedent og tilbaketrukket, mens blomkarsen tar det som er av fuktighet og lys - og oppmerksomhet.
Forhåpentlig blir det en del store velutviklede frø på en så stor plante.
Jeg skal ikke spare dem til neste år, men spise dem.
Blomkarse er en lekkerbisken. Jeg bruker kronblader, blader og biter av stengler og oppdelte frø i grønne salater.
Dessuten lager jeg "kapers".
Jeg forveller grønne, spenstige frø og legger dem i en sursøt lake som jeg lager på måfå - etter humør, lyst og smak og med mye fantasi. Smaken varierer derfor fra porsjon til porsjon.
Så fyller jeg frø og lake på små glass og lar frøene trekke til seg, og avgi, smak i minst fjorten dager á tre uker, før jeg tar frøene i bruk på samme måte som jeg ellers anvender kapers.
Hvis laken er klar og delikat, blander jeg den med olje og krydder og bruker den som dressing på salat.

Roser er vakre, men ...

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjoner

Roser er vakre. Denne rosebusken blir litt over meteren høy og remonterer. Duft er det imidlertid dårlig med.

T.v. en rød slyng eller klatrerose. T.h. en gul rose som rådyrene elsker. Begge remonterer.

Roser er vakre, men de krever mye stell, eller mer presist: Opprydding.
Vi har roser langs husveggen mot gårdsplassen.
Før de ble plantet, ryddet vi vekk stein og pukk fra steinfyllingen inntil huset, la et lag med leire i bunnen, la så på et lag med gressklipp og hestemøkk, fylte deretter på jord og plantet.
Det er nå mellom 25 og 20 år siden.Tre roser er gått ut. Resten har klart seg i alle disse årene.
To av dem som er gått ut, er slyng- eller klatreroser. Så lenge de levde, hadde de et imponerende blomsterflor og overoppfylte alle forventninger.
Og det enda de ble kjøpt på EPA i Sarpsborg som hadde billigsalg på restene av rosekolleksjonen. Det var derfor neppe førsteklasses vare vi kjøpte, men det var det vi syntes at vi hadde råd til like etter at vi hadde bygd.
Dessuten har vi alltid følt oss utfordret av det som av mange blir regnet for å være vanskelig eller umulig.
Også de rosa rosene ble kjøpt på EPA samtidig. De lever og blomstrer fortsatt. Alle tre.
En lav rød rose fra samme innkjøpet blomstret villig i omlag 20 år, men er nå borte.
Man kan si at rosene fra EPA - på tross av at de kanskje ikke var av beste kvalitet, og at de ble solgt og plantet med barrot på en ugunstig tid av året - har gitt valuta for pengene.
De dyrere rosene vi har skaffet senere, har ikke imponert oss - eller gledet oss - mere.
Problemet med alle rosene - enten de er dyre eller rimelige - er at man stadig må rydde bort kronblader etter som blomstene visner. Gjør man ikke det, blir det snart utrivelig og rufsete såvel i bedet som på gårdsplassen.
Har man imidlertid tålmodighet og tid til å beskjære og rydde, gir rosene mange skjønnhetsopplevelser og hagegleder. Både for husets folk og for besøkende.

Pelargoniene holder ut

Foto: Kow d.e. 180808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke minst takket være pelargoniene er innganspartiet fortsatt pent.

Vi er over halvvegs ute i august. Høsten nærmer seg ubønnhørlig. Mange planter har allerede blomstret av.
I vinter og i våres laget vi - som vi har fortalt tidligere - ved hjelp av stiklinger mange nye pelargoniumplanter. De er sterkt røde og har gledet oss med rik blomstring fra tidlig på våren.
Og de blomstrer ennå, og har mange knopper.
Bildet ovenfor er tatt i dag, den 18.august.
Etter hvert som de første blomstene i en blomsterstand visner, plukker vi for å gi plass slik at nye knopper kan komme til og springe ut.
Det er en jobb å gjøre, men man har tifold igjen i form av rikt blomsterflor og lang blomstring.
Ellers står vierhortensiaen fint i år med store hvite blomster, og de røde slyngrosene til venstre i bildet blomstrer og blomstrer.
Enkelte år har de fått nye blomster helt til jul.
Selv om vi bor i en gunstig klimasone, er det egentlig fantastisk.

Vivendel fra Hvaler

Foto: Kow d.e. 300708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vivendel og Gullklematis i frodig samboerskap på vestveggen.

Vår tidligere nabo har hytte på Hvaler. Der vokser kaprifolium vilt.
Eller rettere sagt: Vivendel. For alt tyder på at det er Lonicera periclymenum det dreier seg om og ikke Lonicera caprifolium. Det eneste som kan tale for at det er en annen art eller en kultivar, er fargen på blomstene som er mer røde enn Vivendelblomstene skal være. Men arten er viltvoksende på Hvaler og ikke plantet av hytteieren som har hatt hytte på stedet i mange år.
For omlag 15 år siden, tok jeg med et rotskudd fra naboens hyttetomt og plantet i min hage i Drøbak. Der trivdes den åpenbart meget godt, for den dekket etter hvert et vanskelig område med tynn og skrinn jord på nordsiden av huset, og klatret til topps i en rogn og derfra over i en eik, og i tretoppene utfoldet den et rikt blomsterflor fra St. Hans til september.
For et par år siden felte jeg rogna for å gi en annen nabo utsikt over fjorden, og da så jeg at Vivendelen hadde viklet seg rundt og laget dype groper i rognestammene.
For tre-fire år siden satte jeg et rotskudd sammen med en gullklematis ved vestveggen.
Begge er usedvanlig frodige og må klippes gjennom hele vekstsesongen for ikke å hindre passasje til og fra terassen
Blomstene på Vivendelen dufter, men ikke sterkt slik Johan Borgen beskriver det i novellen "Kaprifolium".

Ukjent, blomsterrik spirea

Foto: Kow d.e. 030608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Spirea i juni. Plantene var på veg til dumpa for hageavfall, men ble reddet i siste liten.

Da vi etablerte hagene i området på begynnelsen av 80-tallet, hentet vi planter litt her og der. En av naboene kjente en som hadde spadd opp en spireahekk for å kvitte seg med den. Disse plantene hentet han.
Men plantene ble liggende en stund før naboen fikk brukt dem, og han bestemte at de skulle kjøres avgårde for å bli destruert til kompostmasse.
Heldigvis fikk jeg se dem.
Naboen sa at jeg gjerne måtte ta dem, men de var nok døde eller så godt som døde. Trolig ville de aldri spire mer.
Det tente konkurranseinnstinktet i meg. Selv om plantene var inntørkede og ikke viste tegn til liv, klipte jeg dem ned til omlag 10 cm høyde, stusset røttene og satte dem et par døgn i vann.
Deretter plantet jeg dem i godt gjennomvannede hull.
Og underet lot ikke vente på seg. Plantene våknet til liv - alle som en. De første par årene bar de få blomster, men så skjenket de oss et praktfullt blomsterflor. Og det har de fortsatt med år etter år - i mer enn 20 år.
Hvilken sort det dreier seg om, vet jeg ikke. Blomstene og vekstformen framgår av bildet. Skuddene har brun løs bark, og tørre kvister blir sprø og knekker lett. Arten har en tendens til å tørke ut fra bunnen og oppover slik at bare grentoppene bærer blader og blomster, men dette har våre planter ikke vært plaget av.
Det kan skyldes at vi har brukt en del tid og arbeid på å tynne ut ved nederste del av plantene for å få inn lys og luft og plass til nye skudd.