Centaurea montana - norsk som noen

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningknoppurten tar gjerne en ny runde om høsten hvis den blir klipt helt tilbake etter første blomstring.


Honningknoppurt - eller Centaurea montana som den heter på latin - har lang tradisjon i norske hager.
Men den "hører ikke hjemme i norsk natur", som det gjerne heter i dag.
I følge Wikipedia kommer den opprinnelig fra fjellområdene i Mellom-Europa og ble innført i Norge på 1800-tallet.
Så vidt man vet, ble honningknoppurt første gang nevnt i norsk hagebrukslitteratur i 1873.
Men til England skal den ha kommet allerede på slutten av 1500-tallet.

Honningknoppurten blomstrer fra juli til august, kan Wikipedia fortelle.
Bildet over disse linjene er tatt 26. oktober.
I dag er det 31. oktober og den blomstrer ennå.
Honningknoppurt bryr seg altså ikke om kalenderen eller hva botanikerne sier.
Den bestemmer sjøl.

Det gjør den også når det gjelder spredning i hagen.
Planta sprer seg både ved hjelp av underjordiske teger og frø.
Centaurea montana er som navnet sier, en fjellplante.
Den er krever lite næring, er meget hardfør, og frøene har en forbløffende spireevne.
Finner de en ledig flekk med jord, slår de rot og blir til en ny plante.

Honningknoppurt, må begrenses og holdes i sjakk ellers overtar de blomsterbedet og slår rot på steder hvor man ikke vil ha dem.
Men er man opptatt av å hjelpe humler og bier og andre insekter, bør man ha honningknoppurt i hagen.
Det fins både blå og hvite honningknoppurt, så man kan variere.
Humlene og biene oppsøker gjerne begge.

Et hjertesukk til slutt:
Hvor lang tid vil det ta før honningknoppurt blir regnet som en trussel mot genuint norske planter - slik det f.eks. er skjedd med lupiner?
Lupiner og honningknoppurt er klassikere i norsk hagekultur.
De spredte seg så villig at til og med fattigfolk kunne ha råd til dem.
Som de fleste andre stauder som pryder hagene våre, er de altså opprinnelig importert.
I dag er de imidlertid så norske som noen kan være.

Ringblomsten blomstrer

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Potta som skulle bli full av solgule ringblomster, ble en skuffelse. Det ble bare grønt - i år som i fjor.

En eneste ringblomst er det blitt. Den har til gjengjeld stått lenge. Dessuten er det store knopper på både denne og planta ved siden av, så kanskje ...

Høsten er her, men vekstsesongen er ikke helt over.
Ringblomstene - eller rettere sagt ringblomsten - blomstrer nå.
Hittil har kun en plante satt blomst.
I tillegg har denne planta en stor knopp.
Det har naboplanta også.
Hvis resten av oktober og kanskje en uke eller to i november, har nattemperaturer på 4-5 grader og dagtemeperaturer rundt 10, så kan det kanskje bli et par ringblomster til.
Men det skal vel godt gjøres.

Nå står nemlig en stor, blank fullmåne over åsene i øst og lyser opp en stjernestrødd himmel.
Da vet vi at temperaturen fort synker under null, noe heller ikke den nokså hardføre ringblomsten setter pris på.
Vil jeg tro.
Men den rakk i alle fall å blomstre før frosten tok den.

Blomkarsen har ikke frosset

 

 

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Blomkarsen blomstrer ennå.

Vi har blomkarse både her og der. 
I urner og potter - og i bakken.
De fleste av dem blomstrer ennå.
Ingen ser ut til å ha att skade av de kalde nettene som har laget rim på hustakene og is på bilvinduene.

Blomkarseplantene er vannholdige og fryser lett.
Kuldegrader tåler de ikke.
Det kan altså ikke ha vært kuldegrader akkurat der disse plantene står.
Trolig har de ved en tilfeldighet stått i noen skjermede "lommer" der nattetemeparaturen ikke har sunket under 0. 

Nå er det vel ikke lenge til at det blir så kaldt om natta, at sommerplantene fryser uansett hvor de står.
Det gjelder derfor å "gripe dagene", nyte synet og få mest mulig ut av de solfylte - om enn kjølige - høstdagene vi har akkurat nå.
Plutselig er det for seint.
 

Røyksopp

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Røyksoppen er dekorativ og får lov til å utfolde seg på gårdsplassen.
 

Hva slags røyksopp er dette? Den er litt ru, men har ingen utpregede pigger eller vorter, og den har ingen stilk. 

Det er ikke en giftig gul potetrøyksopp for denne er ikke svart inni - selv ikke så sent som 16. oktober.

På gårdsplassen, der vi sager og kløyver ved fra tid til annen, vokser det sopp.
Det er en eller annen røyksopp.
De likner mest på vorterøyksopp, men har ikke tydelige "vorter" - verken på tidlige stadier eller senere.

Sporene eller mycelene har trolig kommet med veden som jeg har jobbet med på stedet.
Jeg feier opp etter meg, men sporene eller mycelene har havnet i sprekkene mellom belegningssteinene.
Mer jordsmonn trenger de ikke.

Tidligere i høst var soppene lysere utenpå og ganske hvite og svampete inni.
Da kunne de trolig vært spist.
Men verken "familiens gartner" eller "fruen i huset" er mykolog.
Vi lot dem derfor være.
Nå kan vi i stedet glede oss over soppfeltene - for det er flere - på gårdsplassen.
Vi syns at de er dekorative.
Og morsomme.

På minussiden

Foto: Kow d. e. 14. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

I dag var det rim på takene. 

I går flyttet jeg noen pelarginiaer og fuchsiaer i hus.
Jeg hadde planer om å flytte inn flere, men følte meg ikke bra og måtte gi opp.
Det var dumt for i natt har gradestokken "krøpet under null".

Takene er hvite av rim, og de som har bilen stående ute, måtte skrape is før de kunne begynne å kjøre.
Heldigvis er temperaturen nær bakken og nær vegger og under busker og trær gjerne noe høyere enn oppe i fri luft.
En inspeksjonsrunde i dag tidlig, tyder på at de plantene som ble stående ute, er kommet fra det med "liv og helse" i behold.
Skjønt, det er først når de kommer inn i varmen at frostskadene viser seg.
Vi tar derfor ingen ting for gitt.

Nå kan det raskt bli både minusgrader og snø.
Det gjelder derfor å få resten av plantene som til har tilbrakt sommeren i potter og urner, inn.
Pelargoniaer og andre "inneblomster" som står i de største urnene, planter vi om i mindre potter før de tas i hus.
Da tar de ikke så mye plass, og de tomme urnene kan stables oppe i hverandre.
Likevel holder det hardt å få plass til alt.
Mange - og særlig de største som f.eks. agapanthus - står i vedskjulet i kjelleren.
Men en del havner i kjellerstua og et andre boligrom i underetasjen.
Det er ikke så pent med avblomstrede og pistrete planter som er stuet sammen tett i tett på bord og hyller.
Det må innrømmes.
Trøsten er at det bare er vel 5 måneder til de skal settes ut igjen. 
Heldivis går tiden fort.

 

Kvede

Foto: Kow d. e. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

Japansk kvede er en prydbusk med nytteverdi. Om våren har den vakre rosa blomster, og om høsten masser av fine "epler".

"Eplene" smaker bittert, og egner seg best til å blande i syltetøy, gelé og saft av andre frukter.

Familiens gartner og amatørkokk har dårlig samvittighet.
"Eplene" på de japanske kvedebuskene er mange, store og fine i år, men henger ubenyttede på greinene og minner amatørkokken om at de burde vært brukt.
I alle fall noen av dem.

Jeg lager ikke noe av bare "kvede-epler".
Til det er de for bitre.
Men de setter en litt bitter smak på syltetøy, marmelade eller gelé av andre frukter.
Tidligere - da vi hadde nesten ubegrenset adgang til vanlige epler - lagde vi både mos og syltetøy med kvede i.
Ikke mye kvede, men akkurat passe.
Det var godt.
Det gav bl. a. de tilslørte bondepikene en pikant smak som jeg husker ennå.

Nå har vi ingen epler lenger.
Eplehagene er solgt, og her i vår egen hage har vi ingen frukttrær - bare bærbusker.

I år har vi hatt - og har vi ennå - en særdeles rik avling av bjørnebær.
Kanskje vi burde prøve med litt kvede i en porsjon bjørnebærsyltetøy?
Eller svartsurbær?
Det henger fortsatt noen få svartsurbær igjen på den ene buska vi har.
Også den har båret over all forventning i år.
Så vi har saftet og syltet en masse allerede.
Fryseren er full til randen, og i kjøleskapet fortrenger saft, syltetøy og gelé andre varer som også gjerne skulle stå kaldt.

Så det blir nok ikke populært om amatørkokken lager enda mer.
Men det frister å prøve.
Søte bjørnebær med en antydning av bitter kvede høres unektelig spennende ut.
Men bitre svartsurbær iblandet bitter kvede blir kanskje i bitreste laget?

Nå kan sidensvansene komme

Foto: Kow d. e. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

De ulike mispelplantene er fulle av røde bær. Fuglene spiser, men det er først når sidensvansene kommer at det blir fart i sakene.

Blomstene på mispelbuskene er beskjedne og gjør lite av seg.
Bærene derimot syns godt og er dekorative.
Ikke minst de røde, men også de båsvarte, pynter opp i hagen.

Og de trekker fugler.
Fugler av alle slag er velkomne hos oss.
Til og med skjæra.
Som det er mange av her.
Vi har talt opp til 10 om gangen i vår hage.
Hadde de bare ikke hatt den uvanen at de skiter på de mest upassende steder.

Skjæra spiser bær.
I alle fall blåbær.
Det bærer skjæremøkka sitt tydelige bud om.
Mispel-, eller cotoneaster-, bær har vi midlertid aldri sett at skjæra har spist.
De er det småfuglene som beiter på.

Fart i avsetningen på mispelbær blir det imidlertid først når sidensvansene kommer.
I store flokker invaderer de hagen og renspiser de overlessede buskene.
Når fuglene fråtser i bær og sluker store mengder på kort tid, er det trolig ikke alt som blir like grundig fordøyd.
Så når fuglene skiter ut fordøyde bær, spres frøene som bærene er fulle av, på en rekke nye steder.
Resultatet er sannsynligvis at nye mispelplanter på "uforklarlig" vis dukker opp langt borte fra buskene som frøene stammer fra.
På den måten har vi selv fått flere av våre mispelbusker.