Dekorativ kvede

Kvedebuskene har blomstret ferdig for i år. Nå erstattes det orange-rosa blomsterfloret av  kvedefrukter som etter hvert blir dekorativt gule og lyser opp i bedet.

I den sørvendte skråningen langs innkjørselen, står det 3-4 lavtvoksende kvedebusker.
De har uvennlige torner og er ikke så hyggelige å omgås, men de er dekorative.

På våren er de smekkfulle av orange-rosa blomster og utgjør et vakkert blikkfang i hagen. Men dessverre står ikke blomstene så lenge.

Etter blomstringen kommer det imidlertid grønne kart som utover sommeren blir til vakkert gule kvede-epler.  Både kartene og de modne fruktene er dekorative. Et vell av gule epler lyser opp i bedet. Selv om eplene er små, er de mange og godt synlige.

Kvedeepler er bitre. De er derfor ikke gode å spise rå. Men de egner seg utmerket til å koke. Man kan lage kvedesyltetøy eller blande litt kvedemos i f.eks. eplemos eller appelsinmarmelade.

Tidligere - da vi hadde nesten ubegrenset adgang til vanlige epler - lagde vi både mos og syltetøy med litt kvede i.  Det var godt. Det gav bl. a. de tilslørte bondepikene en pikant smak.

Nå har vi ingen epler lenger. Eplehagene er solgt, og her i vår egen hage har vi ingen frukttrær - bare bærbusker. De siste årene har kvedeeplene derfor blitt hengende ubrukte på buskene.

Rådyrene - og fuglene - forsyner seg grådig av det vi har i hagen. Kvedeeplene får imidlertid stå i fred. De er ikke populære.

Men vakre er de. Som prydplanter forsvarer de så absolutt sin plass.

Hadde rådyret nettopp født?

I dag har jeg sett på natur-"film". Ikke på TV og ikke på kino, men gjennom kjøkkenvinduet.

Naboen har en hel "eng" med fagerfredløs  på en del av tomta som vi ser fra kjøkkenvinduet. Der stod det i formiddag ei rådyrgeit som slikket seg iherdig. Den vred seg og anstrengte seg til det ytterste for å nå fram til bakenden. Der hang det en 20-30 cm lang pose.

Det kunne se ut som etterbyrden etter en nylig overstått fødsel. Dyret gikk i ring og forsøkte å strekke og vri seg slik at det skulle få tak i posen med munnen, men lyktes ikke.

Jeg satt og så på rådyrgeita en halvtimes tid. I den tiden kunne jeg ikke se at den bøyde seg og slikket noe på bakken. Fagerfredløs-plantene var høye og sto tett. Det var derfor ikke mulig å se om det lå et nyfødt kje der. Men hvis kjeet nettopp hadde kommet til verden akkurat der og da, ville vel mora vist det en viss oppmerksomhet, selv om hun var ivrig opptatt med å kvitte seg med etterbyrden.

Til slutt måtte jeg forlate utkikksplassen ved kjøkkenbordet. Da jeg kom tilbake etter 7-8 minutter, var rådyrgeita forsvunnet. Kanskje hadde den ungen i nærheten.

Nyfødte rådyrunger flykter ikke - selv om de kan gå. De ligger og "trykker" og forliter seg på at vernefargen skal gjøre dem usynlige. Men usynlige er de jo ikke, verken for hunder, rev - eller mennesker.

Vi får håpe at det nyfødte rådyrkjeet får vokse opp. Det sier jeg selv om de mange rådyrene i nabolaget utretter store ødeleggelser i hagen vår. De gnager ned løkplanter, spiser roseknopper, utsprungne roser ferske blader og skudd og ellers ulike slags stauder og grønnsaker.

Jeg har mange pelargonier i forskjellige utviklingsfaser. Rådyra er ikke kostforaktere. De knafser i seg vårgrønne skudd, blomsterknopper og blomster slik at planetene som skulle glede oss tobeinte står ribbet igjen, og blomstringen skyves ut i en uviss framtid. Uviss fordi rådyrene regelmessig  kommer tilbake for å forsyne seg.

Rådyrene er derfor ikke populære hos oss. Men nyfødte rådyrkje og omsorgsfulle rådyrmødre har vi likevel en viss godfølelse for.

Nøtteliten gjør de dristigste sprang

En gang i mellom klarer vår venn ekornet å komme opp til det hengende huset  hvor det forsyner seg med solsikkefrøene som er beregnet på fuglene. Bildet er uklart og med gjenskinn fordi det er tatt inne fra kjøkkenet gjennom det lukkede kjøkkenvinduet.

Å komme ned igjen er verre. Huset "dingler" i snora. Det er derfor vanskelig å få tatt sats slik at ekornet kan rekke fram til taket på fuglebrettet et par-tre meter unna.


Vi har fått en liten vakker, firbent venn som stadig besøker fugleforingsplassene våre. Den hopper rundt i trærne på tomta, og besøker foringsplassene våre og forsyner seg av frøene vi legger ut til fuglene.

En gang i mellom klarer den på nærmest utrolig vis, å komme seg opp på det foringshuset som henger rett utenfor kjøkkenvinduet. Å komme dit er ikke lett. Den må hoppe fra taket på det noe større foringsbrettet som står to-tre meter unna og over på vannbrettet utenfor kjøkketvinduet.

Det er ikke bare-bare. Vannbrettet er kledd med metall som klørne ikke får tak i. Hvis den ikke fåt satt klørne i vindusramma, glir den derfor ned og havner på bakken.

Får den en sjelden gang tak, tar den sats på vannbrettet for å lande på den smale kanten rundt det hengende foringshuset. Men det er helle ikke bare-bare. Huset henger og dingler, og når ekornet lander på det, spretter det unna. Da gjelder det å klore seg fast. Noen ganger lykkes forsøket. Andre ganger går det galt, og ekornet havne på bakken.

Det er mulig at det slår seg, men gi opp gjør det ikke. Det prøver på ny. Gang på gang.

For oss som sitter inne på kjøkkenet og holder øye med de akrobatiske øvelsene, er det både spennende og underholdende. Størst glede gir det oss at forsøket lykkes.

Da kan vi sitte og se på det vakre dyret på foringshuset omlag en halv meter fra vindusruta, som forsyner seg av solsikkefrøene.

Ekornet vet at vi er der. Av og til stanser det og snur seg og ser på oss som for å forvisse seg om at vi ikke representerer noen fare, før det fortsetter å kose seg med solsikkefrøene.

Når magen er full, eller frøene slutt, skal ekornet ned igjen. Det er heller ikke bare-bare. Huset svinger. Når ekornet tar sats, gir det etter, og svevet fram til taket på det store foringsbrettet blir for kort. Det ender derfor med knall og fall på bakken.

Men ekornet tåler det meste. Raskt er det på beina og piler bort til nærmeste tre hvor det klatrer opp og forsvinner i småskogen.

Underholdningen er slutt for denne gangen. Men i morgen er det atter en dag.

Hva var det "skittrasten" ville?

Gråtrosten  la sin elsk på vindusbrettet. Dit vendte den ufortrødent tilbake selv om vi jaget den gang på gang, og der gjorde den sitt fornødne. Bildet er tatt kort tid etter at min kone hadde vasket vindusbrettet som var fullt av fugleskitt.

Vinduet virker som et speil. Trosten så trolig bilde av seg selv i ruta. Den flakset mot ruta og hakket i glasset. Etter kort tid bar glassruta umiskjennelige merker av trosteskitt.

Fuglevenn som jeg er, ønsket jeg ikke å skade fuglen. Spikerbrettet skulle  skremme den til å holde seg borte. Men det slo feil. Gråtrosten fortsatte å komme.  Den slo seg ned og skjet ned spikerbrettet i stedet for å la seg avskrekke.


I april og begynnelsen av mai hadde vi besøk av en våryr gråtrost. Den slo seg ned på vannbrettet utenfor et av vinduene i 1. etasje og fylte brettet med trosteskitt.


I tillegg til å skite ned omgivelsene, gikk den til frenetiske angrep på vindusruta. Resultatet var at ruta ble dekket med striper av trosteskitt.

Når vannbrettet og vinduet ble vasket, var trosten straks tilbake og gjenopprettet "tingenes orden" med nye "ruker" av skitt på skiferplata og merker av skitt på ruta.

Vi lurte en stund på hvorfor den holdt til akkurat der, og ikke ville flytte selv om den ble jaget gang på gang. Ja, ikke en gang et hjemmelaget spikerbrett plassert på vannbrettet holdt den borte. Den fortsatte å komme, og den skjet ned spikerbrettet slik den hadde dekorert det mere gjestmilde vannbrettet. Den satt uforstyrrelig mellom spikerne der det var mest plass og gjorde uhindret  sitt fornødne som før.

En dag fikk jeg se den i full aksjon mot vindusruta. Den tok sats og angrep ruta - gang på gang. Den virket opphisset og aggressiv.

Da gikk det opp for meg at den trolig angrep speilbildet av seg selv. At den rett og slett forsvarte sitt revir mot inntrengeren og utfordreren som den så i speilbildet.

Antakelig angrep den med både nebb og klør - ettersom det ble merker av fugleskitt på ruta. Jeg regner med at møkka kom fra klørne fordi den vandret rundt i sin egen skitt på vannbrettet.

Fortsatt har vi et uoppklart mysterium: Hva var så tiltrekkende ved akkurat dette vannbrettet? Hvorfor fortsatte fuglen å komme akkurat dit selv om den ble jaget, skremt med spikerbrett og angrepet av en aggressiv konkurrent i speilbildet i vindusruta?

Så en dag i mai var den borte.

Det ble ikke mere fugleskitt å vaske av og ingen flere frenetiske angrep på konkurrenten i vindusruta. Fant den en make og slo seg ned et annet sted?

Så ble tomatene røde i år også

Foto: Kow d. e. 04112018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

 

Se der, ja. Røde, lekre, hjemmedyrkede tomater på kjøkkenveggen. 

 

Vi kjøper ikke tomatplanter om våren.

 Vi sår selv ved å legge tomatskiver med frø i potter med jord.

 

Vår metode gir fine planter.

Samt gleden ved å ha laget noe fra bunnen av.

 

Men det er et problem.

Tomatene på våre hjemmeproduserte planter, er noe seinere modne enn på kjøpelanter som er sådd tidlig og drevet fram i drivhus.

I år kom nattefrosten før tomatene rakk å bli røde.

 

"Vi gir dem en sjanse på kjøkkenveggen," tenkte vi.

Og som tenkt, så gjort.

 

Ettermodning inne er ikke alltid vellykket. 

Tomatene kan nok bli røde, men ofte blir de i tillegg harde, ganske smakløse og lite spisevennlige.

 

Men ikke denne gangen.

Tomatene er førsteklasses. 

Søte og gode.

Vi er glad for at vi gav dem en sjanse og ikke lot dem havne i komposten sammen med tomatriset.

Se også innlegget "Tomatene på veggen".

Så kom snøen

Foto: Kow d. e. 30102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

 Slik så det ut da jeg skulle gå til postkassa og hente avisene i dag tidlig.

Denne urna er blytung og uhandterlig. Den må tømmes før den kan flyttes i hus.

I går tok jeg meg selv i nakken og fikk satt de urnene og pottene som fortsatt stod ute, i hus.
Skjønt ikke riktig alle.
Tre stod igjen.
To må tømmes for jord.
Og en tåler å stå ute året rundt.
Den planter vi lyng i.

Vi har mange potter og urner ute i den varme årstiden.
Noen har jeg ryddet opp i og satt inn tidligere, fordi de har inneholdt sommerblomster som har takket for seg.
Alle urnene og pottene med pelargonier, fuchsia, eføy og agapanthus i, er det verre med.
For ikke å snakke om sommerblomster som spanske margeritter, lobelia og andre som fortsatt blomstrer selv om søylen på gradestokken stadig blir kortere.

Jeg har ikke hjerte til å uroe eller fjerne planter som står i blomst eller bærer lovende knopper.
Det gjentar seg hvert år.
De blir stående ute til snøen kommer.

Men i går kom jeg snøen i forkjøpet.
Det var i siste liten.
Men for en gangs skyld var ikke pottene fulle av snø da de ble satt inn.

De fleste av pelargoniene som har stått i store urner, planter jeg om i mindre plastpotter.
Slik blir de lettere å oppbevare.
Og urnene kan stables oppe i hverandre slik at de ikke tar så stor plass.

I et par urner var jorda så hardfrosset, at de fikk stå ute med plantene i.
De er i dag fulle av snø.
Jeg får se om de fortsatt er liv laga når temperaturen stiger igjen.

De snøen vi fikk i natt, skal snart regne bort igjen sies det.
Jeg har ikke altfor stor tro på værmeldingene, men håper at de har rett i at dette bare ar et skremmeskudd fra vinterens side.
Vintertid på klokka, eller ikke.
Jeg har mer jeg skal ha gjort i hagen før kulda og snøen kommer for alvor.

Eplene havner på dynga

 

Foto: Kow d. e. 23102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Spiser ikke folk epler lenger? Her er fullt spiselige epler kastet på dynga sammen med avfall.

Mange hogger ned frukttrærne.
Andre lar trærne stå, men lar frukten henge ubrukt på trærne, eller lar den råtne på bakken før de kjører den på dynga.
Noen venter ikke til frukten er blitt uspiselig en gang.
De kaster fullt spiselig frukt.

I Ottarsrud-gropa - som er Frogn kommunes plass for hageavfall - ligger det rett som det er fine epler som uten problemer kunne vært spist eller laget mat av.
Hageeierne kjører naturens gaver på gropa hvor de destrueres og blir til kompost.

Noen hageeiere, som ikke selv bruker frukten de produserer i hagen, tar seg bryet med å plukke eplene og tilby dem til forbispaserende.
Andre ber interesserte inn i hagen slik at de som ønsker epler, pærer eller plommer, kan plukke selv.
Slik kommer frukten til nytte.

I dag - hvor de aller fleste bruker sosiale medier - burde det ikke være vanskelig å bekjentgjøre at man har noe å gi bort.
Å bekjentgjøre sin gavmildhet på f.eks. Facebokk, koster ikke 5 øre.
Og ingen stor arbeidsinnsats heller.

Men altså likevel mer enn en del hageeiere orker.
De lar heller frukten være ubrukt, eller de kjører den på dynga.

Kanskje vet de ikke hva de gjør?
Når de ikke selv vil bruke frukten, regner de kanskje med at heller ikke andre er interessert?

Man skulle jo tro at småbarnsforeldre - ja, foreldre til større barn også - ville være interessert i å sørge for at barna spiser frukt.
Ja, alle bør spise frukt - så sant de ikke er allergiske.
Selv om jeg er 81 år, spiser jeg frukt hver eneste dag.
Jeg lever etter det gamle ordtaket: One apple a day, keeps the doctor away!

Frukten i Ottarsrud-gropa bør man ikke plukke opp, selv om den - som f.eks. eplene på bildet ovenfor - er tilsynelatende uskadet.
Man kan ikke vite hva den har vært utsatt for før den kom dit hvor den ligger nå.

Løsningen ligger i at de som har mer frukt enn de selv bruker, deler med seg.
Bruk sosiale medier og fortell hvor man kan hente.
Eller gi lokalavisa et tips.
Kanskje den vil skrive om saken og hjelpe til med å spre det glade budskap.

Én ting kan vi i alle fall være enige om: Fin, brukbar frukt bør ikke dumpes som hageavfall.
Kompost er fine greier.
Men å lage kompost av spiselige epler, er å servere perler til svin.