Da vi i går tok opp pelargoniene og rakte løv, tenkte vi at det var merkelig at sidensvansene ikke hadde vist seg i år. De saftige røde bærene hang uplukkede på misplene, og lyste fristende i høstsola. Men ingen fugler var å se. Vi tenkte at vi fikk skrive om det på bloggen, men kom aldri så langt.
Og greit var det, for i dag er de her. En svær flokk med glupske sidensvans som tyller i seg. Da jeg hentet morgenavisene, var jobben allerede halvegs gjort.
Da var det fortsatt for dunkelt til at vi kunne få tatt bilde. Senere, da lyset kom, gikk det heller ikke.
I motsetning til det en del fuglebøker vil ha det til, er sidensvansen usedvanlig var. Den er et flokkdyr. Letter en, letter alle. Og kommer man for nær, letter de som på kommando og slår seg ned i buskene og trærne og går i ett med greiner og med løv som fortsatt ikke har falt til bakken.
Når man har gått, kommer de tilbake. Alle som en.
Noe bilde av fuglene blir det derfor ikke. Vi får nøye oss med å vise til siden miljolare.no hvor det både er illustrasjon og omtale.
Forvisningen om at de er på plass, og at naturen går sin gang, får være nok.
Samt undringen over dette fenomenet som gjentar seg årvisst.
Undres på om bærene er spiredyktige etter å ha passert fuglemagen. Er de det, kan frøene fra vår hage gi opphav til nye mispler under vegs når fuglene drar nedover mot det nordlige Europa - eller lenger sør -for å tilbringe vinteren der før de igjen flyr til det nordlige Skandinavia eller til den russiske taigaen for å hekke og bli flere som neste høst kan komme på besøk og spise bærene i vår hage.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Jeg har også ventet på sidensvansen :) De pleier å ribbe rognebærtrærne rundt oss, men i år ble de slått av en flokk med gråtrost :)
Morsomt, var faktisk innom miljolære.no i stad for å lese om sidensvansen, fordi jeg kom på mitt første møte med disse fantastiske fuglene, og lurte på om ikke det var på tide å være på utkikk etter dem igjen.
Jeg kom for noen år siden uforvarende til å skremme opp en flokk i en park i Oslo, og da de landet igjen sang de- aldri hadde jeg hørt noe slikt!
Jeg visste ikke hva de var for noen, men tilfeldigvis kom det en kar forbi som lettere ekstatisk kunne fortelle meg en masse om dem, og hvor sjelden det var å møte dem i Oslo.
En uforglemmelig opplevelse!
jeg ventet spent på å få se noen sidesvans i trekket i fjor uten å lykkes, håper jeg får se de i år. Desverre er det ikke noen bær å by på (trosten renska all rogna for noen uker siden...), men kansje fuglematermat går ann også ;)
Flotte fugler!
mokki og anne: Rognebærene er rensket her også. Det samme gjelder svarthylltreet vårt. Dette skjedde før sidensvansen kom. Det er nok mispelbuskene som har æren for at vi opplever invasjonen av sidensvans et par-tre dager hver høst. Det er en fascinerende opplevelse.
jonna: Morsom hendelse. Når den store flokken med sidensvans letter, er det ikke bare et mektig syn, men også en godt hørbar opplevelse. I tillegg har den jo som du bemerker, en flott "sang", som vi altfor sjelden får høre fordi de her er så opptatt av å stappe i seg.
Hei du. Nå har jeg sett både på Drøbaksnotater og på hagesiden. Liker hagesiden og er imponert over alt du orker å blogge om. Hanne
Hanne: Hyggelig at du liker hagebloggen. Ellers inneholder vel DrøbakNotater en del som er av interesse for en Frognboer? Eller blir det for mye Drøbak sentrum?
Det er jo så mye å skrive om. Tiden er bare så altfor knapp. Ha det godt der inne i Skaubygda. For det er vel der dere bor?
Legg inn en kommentar