Rådyrene prøver seg på fuglematen

Foto: Kow d.e. 10022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rådyra har vært på besøk. Det er ikke mye igjen til fuglene.

At det er rådyra som har forsynt seg av neket, og ikke vinden som har lekt med stråene og kastet dem utover, framgår tydelig av sporene rundt "åstedet". Plassen foran muren der fugleneket står, er hardtrampet av små klover, og i løssnøen er det rådyrspor.



I furua midt på bildet er det også et fuglenek som rådyra har forsøkt å få tak i, men det har de ikke klart selv om de har balansert seg fram på den smale kanten i bakkant av sitteplassen og stolpret seg ned fjellskrenten til de har nådd treet. Men der har de ikke rukket opp.

På branten her har de stått, men har måttet gi opp.







Snøen ligger ikke akkurat meterdyp, men den er dyp nok til at rådyra har problemer med å finne mat.
Det problemet søker de å løse ved å oppsøke de stedene hvor vi mater fuglene.

Prøver seg ved foringsbrettene
Rundt foringshusene ved gårdsplassen er det dype rådyrspor som avslører at de sultne dyrene har kretset rundt foringsstedet og forsøkt å få tak i noe å spise.
Jeg tviler på at de har fått tak i noe særlig.
De kommer ikke til inne på brettet hvor maten ligger under og bak sprosser som skal hindre skjærene i å stikke av med alt.
Når fuglene roter i maten, havner imidlertid en del på bakken, og der har rådyrene tydeligvis klart å få i seg noe av de solsikkefrøene og brødbitene som er spredd ut over.

Fristet av fugleneket
Også fuglenekene har tiltrukket seg rådyrenes oppmerksomhet.
Vi har to.
Det ene står i et mindre furutre ytterst på en knaus i kanten av gårdsplassen og like ved en sitteplass nær inngangsdøra.
Trass i vanskelig tilgjengelighet og stadige forstyrrelser fra mennesker som bruker gårdsplassen, eller går ut og inn, har rådyrene balansert seg fram over fjellkanten og fram til treet der neket er.
Sporene forteller sin tydelige historie.
Men neket ser ut til å være urørt.
Rådyrene har trolig ikke nådd opp.

Ikke mye igjen
Det andre neket har de imidlertid nådd fram til.
Og forsynt seg av.
Det står på foringsbrettet på terrassen.
Eller stod.
For nå er det ikke mye igjen.
Noe ligger på bakken, men det meste ser ut til å være fortært.
Sporene rundt levner ingen rimelig tvil om hvem som har vært på ferde.
Avspiste fuglenek bruker jeg ellers i bunnen når kompostbingene legges om.
Til våren blir det lite halm å benytte.
Derimot har jeg kanskje bidratt til at et rådyr eller to har berget livhanken.
Det takker de meg trolig for ved å spise blomstene mine.
Utakk er verdens lønn.