Rydding i staudebedet

Foto: Kow d. e. 07092018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Staudebedet trenger en skikkelig opprydding.

Staudebedet langs innkjørselen har stort sett planter som blomstrer om våren og sommeren. Høstblomstring er det dårligere med. 

Den delen av staudebedet som skråner mot den nederste plenen, er fullstendig overgrodd av bringebær, bjørnebær, rosa rugosa, rotskudd fra snøbærbuskene, kuletistel og reinfann.

Jeg har flere staudebed.
Det som ligger i hjørnet mellom innkjørselen og gårdsplassen, ser ikke ut.
Det har blitt et villniss.
Skal det bli orden her, må jeg iverksette en massakre.
Planter må klippes ned, og røtter graves opp, med hard hand.

Reinfannen fjernet
Foreløpig har jeg fjernet de overjordiske delene av reinfannen.
Jeg fikk hjelp av mitt barnebarn Caline, som har arvet min hageinteresse, og syns at arbeid i hagen er morsomt - og givende.
Hun dro opp reinfann-stilkene, og jeg klipte av frøhodene.
Stilkene er kjørt til "Ottarsrud-gropa" som er navnet på kommunens plass for hageavfall, og frøhodene er sendt avgårde med restavfallet.
De blir forhåpentlig destruert.

Noen røtter ble dratt opp, men de aller fleste ligger igjen i jorda og forbereder seg til våren.
Jeg får prøve å desimere dem etter hvert.
Noen reinfannplanter vil jeg ha, men de kan ikke få lov til å overta hele bedet.
Nå er i alle fall frøene fjernet slik at plantene ikke får spredd seg uhemmet.

Villbring
Poeter som Alf Prøysen og Hans Børli skriver vakkert om villbring.
Jeg er ikke fullt så begeistret.
Over buskene.
Bærene vil jeg gjerne ha.

Da vi hadde bygd på begynnelsen av 1980-tallet, klaget enkelte over at vi hadde ødelagt bringebærstedet deres.
Det forstår jeg.
Villbringebærene er her ennå - i kjøkkenhagen, i plenene og i staudebedene.
I det bedet som skråner mot den nederste plenen, utfolder de seg hemningsløst.
Jeg klipper dem ned, men de kommer igjen - enda frodigere enn de var.

Røttene burde vært spadd opp, men det er ikke så lett.
Hagebrukeren er gammel, og har dårlig rygg og begrensede krefter,  og setter han spaden i jorda for å fjerne bringebær og annen uønsket vegetasjon, ødelegger han stauder som ikke tåler altfor uvøren behandling.
Som f.eks. peoner, liljer, hosta og brennende kjærlighet som skjuler seg i villnisset.

Bjørnebær
Og så er det en hindring til: Bjørnebær!
Jeg kjøpte i sin tid hagebjørnebær uten torner.
Men det var da det, og ente nå.
Nå er 90 prosent av bjørnebærgreinene fulle av illsinte, uvennlige torner som haker seg fast i alt som kommer i nærheten, og som river hull i både hud og tøy.
Bjørnebærstenglene er både 5 og 6 meter lange - og alltså fulle av sylhvasse pigger.
Stenglene ligger på kryss og tvers over staudebedet, og de klatrer opp i forsythia, alperips, spirea og andre busker som står i bedet.

Nesten ingen ting kan gjøres i bedene før bjørnebærbuskene er fjernet.
Problemet er bare at buskene er fulle av store, svarte bær.
Og en masse kart som skal bli lekre bær før kulda setter inn.
Buskene kan ikke klippes ned før bærene er plukket.
Og nesten ingen ting kan gjøres i bedene, før bjørnebærbuskene er fjernet.

Tålmodighet
Det er et dilemma som krever kløktighet.
Og tålmodighet.
Skal noe bli gjort, må det gjøres trinnvis.
Litt om gangen.
Og egentlig passer det en gammel hageeier bra - selv om en av hans mest utpregede karaktertrekk er utålmodighet.
Helst skulle han ha gjort alle ting i går.
Mens han nok må smøre seg med tålmodighet og vente med det meste til våren.
Så får vi se hvordan det er med helse og ork når den tid kommer.