Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
I dag tidlig var det en livskraftig sukkerertplante med blomst her. Det er det ikke lenger.
For to dager siden skrev jeg om alle fortredelighetene vi har opplevd med sukkerertene.
Vi har sådd i to omgangert, men bare en plante har spirt og vokst opp.
Den hadde til gjengjeld en blomst, og husets frue og "familiens gartner" så fram til knasende sprø sukkererter - eller i alle fall en som vi kunne fortære på deling.
Det gjør vi ikke lenger.
Spist og snauet
I løpet av dagen har en tyv vært på ferde og spist blomsten og halve erteplanta.
Den delen som står igjen, rekker neppe å vokse til, blomstre og utvikle ertebelger før nattefrosten setter in.
Også den "selvsådde" blomkarseplanta som holdt den enslige sukkerertplanta med selskap i plastdunken er er avgnagd.
Sic transit gloria mundi!
Hvem tyven kan være.
Mistanken går i en spesiell retning.
Et stort brunt, firbeint dyr pleier å forsyne seg i våre grønsak- og blomster-bed.
I våres fikk et eksemplar av arten barn rett utenfor vårt kjøkkenvindu, og kalven brukte vårt bringebærbed som trykkested i flere uker.
Til slutt var den ganske stor og nesten uten tegninger.
Avspiste roser, sommerblomster og stauder er formodentlig rådyrartens måte å takke for gjestfriheten på.
"Familiens gartner" har et rikt arsenal av invektiver og såkalt "stygge ord".
Mange av dem ble ytret da han fikk se hvilken skjebne den enslige sukkerertplanta hadde fått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar