Flattrykt gyvel

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen klemte gyvelen flat.

Som vi fryktet ble gyvelen deformert for godt. Det sørget all den tunge snøen for. Se innlegget Brukket ned av snøen

Ikke lar den seg rette opp heller. Dvs.: I noen grad kan stammene løftes opp, men rettes helt opp og bindes til en staur, kan de f. eks. ikke. Da brekker de.

Vi har tøyd så langt det lar seg gjøre. Det hjelper litt, men ikke mye. Vi får likevel binde opp så mye vi kan av hensyn til de japanske kvedebuskene som befinner seg under.

Vi må nok fram med hagesaksa etter blomstring, og så får vi satse på at nye skudd skyter fra rota slik at vi har en "ny" gyvel på plass neste år og i årene som kommer.

For den er flott da, når den er på sitt guleste.

Men i år blir det stusselige greier.

Gravmyrt: Pene blomster, men ...

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gravmyrt har vakre blomster, men sprer seg uhemmet.

Når man tar i bruk en ny tomt og skal lage hage "i en fei", er man ofte ikke så nøye på plantevalget.

Det viktigste er at det blir planter i bedene og blomster som man kan glede seg over.

Derfor fikk gravmyrten innpass på steder i vår hage for 25 år siden, hvor den ideelt sett ikke burde vært.

Slik "skjødesløshet" kan straffe seg.

Man bør være nøye med hvor man setter hva.

I Norsk Hageleksikon blir gravmyrt (Apocynaceae) presentert som lite herdig i vårt klima, men det gjelder i alle fall ikke den varieteten vi har. Trolig er det Vinca Minor, eller Vanlig gravmyrt. Den klarer seg tydeligvis under alle forhold.

Vinterdekking er anbefalt, men det har den aldri fått hos oss, og det har gått svært så bra.

Men så bor vi altså ved Oslofjorden.

Skjønt barfrosten kan vel være like hard her som mange steder i innlandet. I alle fall i følge gradestokken.

Problemet med gravmyrt er at den sprer seg så ut over alle grenser ved hjelp av rotdannende stengler.

Den er lett å rive opp, men kommer igjen og fortrenger nesten alt annet hvis den får holde på.

Spesielt inne i mellom buskroser, rose- og ulvespirea og andre steder hvor det er vanskelig for "gartneren" å komme til, overtar den raskt hegemoniet.

Vår gravmyrt kommer fra barndomshjemmet til min kone hvor de hadde en del gamle kulturplanter som i sin tur kom fra hagen til hennes besteforeldre.

Hennes bestefar var fetter av en av mine oldefedre så planta har blitt i familien, kan man si.

Grevlingen herjer

Foto: Kow d.e. 040509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Dette synet møtte oss i dag tidlig. Grevlingen har endevendt plenen i løpet av natta.

Det er ingen små "rifter" i plenen det dreier seg om. Noen av hullene er minst 10 cm dype.

Noen morgener er verre å våkne til enn andre.
F. eks. når man ser ut på hagen og plenen som er frodigere og grønnere enn på flere år, og ser at grevlingen har vært der og endevendt den i løpet av nattetimene.
Det er ikke første gang.
Tvert imot så har det vært en tradisjon gjennom flere år, men i fjor ble noen av skadevolderne i området "tatt ut", som det kalles, og vi hadde forhåpninger om å bli spart for slike ødeleggelser i år.
Men nei.
Noen "eksperter" mener at grevlingen leter etter oldenborrelarver i plenen, men hvor sannsynlig er det at det finnes slike larver der flere år i trekk?
Etter at grevlingen har vært og forsynt seg gang på gang gjennom flere år?
Hva annet er det som trekker på akkurat vår plen?
Skjønt naboene blir ikke spart de heller.
Det skal være to større grevlinghi med flere individer i hver på to sider ikke altfor langt fra vår hage.
Vi antar at unger og ungdyr følger de eldre og lærer hvor det skal graves.
Nye generasjoner er m.a.o. trolig opplært til å vandalisere vår plen som en naturlig del av sin matauk.
Vi har forsøkt å stenge av.
Vi har lagt ut gjenstander på plenen for å vanskeliggjøre adgang og graving.
Ingen ting nytter.
Er det noen der ute som har probate hjelpemidler?

Jordbær i krukke

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jordbærkruk-ka brukes for første gang til jordbær-planter. Om det blir bær, gjenstår å se.

Vi har en jordbærkrukke.
Den har vi hatt i mange år, og den har vært i bruk hver sommer - men ikke til jordbær.
Som regel har den hatt en margeritt på toppen og lobelia på "balkongene".
Det har vært riktig fint, men i år tenkte vi å gi jordbærene en sjanse.
Det er villjordbær det er snakk om.
Vi har satt noen her og der rundt om på tomta, og etter en litt nølende start har de slått rot og spredt seg på de fleste steder tilsynelatende uavhengig av jordsmonn og lysforhold.
Bær bærer de også.
Det kan barnebarna våre bekrefte.
Nå får vi se om vi kan overraske med jordbær fra krukke.

Potetene i jorda

Foto: Kow d.e. 030509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Her var det jordbær. Nå er det potetåker.

Nederst: I det store karet er det også poteter. Jorda i det vesle karet er til "hypping".

Potetene er i jorda.

Det skjedde den siste dagen i april.

Den som planter ut sist, har gleden lengst, heter det.

Vi er usikre på om det også gjelder for poteter.

Men bare de er modne før frosten kommer, er det greit med litt sein våronn.

Det er så mye som skal gjøres på kort tid.

Jordbærene som måtte vike plassen for potetene, har nå fått ny vokseplass.

Vekselbruk er trolig bra for jorda - og det som dyrkes.

Vårt vanlige "potetjorde" er et plastikkar med plass til 5 poteter.

Det er i bruk i år også.

Vi fyller noen centimeter med jord i bunnen, setter potetene og fyller på litt jord på toppen.

Når potetriset stikker opp av jorda, fyller vi på mer.

Slik fortsetter vi ut over sommeren og høsten.

Påfyllingen er vår form for "hypping".

Litt verre blir det kanskje å få hyppet opp skikkelig skikkelig høyde rundt de 16 potetene som står i det tidligere jordbærbedet.

Det er hyppingen som "lurer" plantene til å sette underjordiske skudd med potetknoller opp over stengelen.

Liten høyde gir få poteter.

Settepotetene får ingen form for gjødsel, men jorda er blandet med kompost.

Vi driver med andre ord økologisk.

Nå gleder vi oss til å se de første bladene stikk opp gjennom jordlaget.

Vakker, blå Muscari

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene gnagde av bladene så snart snøen forsvant og bladene viste seg over bakken, men det hemmer tydeligvis ikke blomstringen.

Perleblomst heter i følge Norsk Hageleksikon, Muscari, og tilhører slekten Liliaceae.

Våre er trolig Muscari armeniacum, Armenperleblomst.

Det er en fargesterk og vakker blomst i en tidlig vårhage som ikke har så mange blomstene ennå.

Perleblomst er hardfør og villig, vokser i all slags jord, og setter et utall av sideløker.

Ja, det går så vidt at det fort oppstår plass- og næringsmangel slik at plantene ødelegges av sin egen produktivitet.

Det kan vi bekrefte.

Vi hadde noen i en skråning mellom busker av buskrosene Pink Grotendorst.

Der egnet de seg dårlig.

Da vi tok dem opp, dekket de store felter hvor de stod så tett at det knapt var jord i mellom.

Perleblomst kan bli angrepet av "gråskimmel" forteller leksikonet.

Det har vi til nå vært spart for.

Gullbusk

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Forsythiaen er fin akkurat nå.

Forsythia kalles Gullbusk, og i disse dager gjør den rett og skjel for navnet.

Den står helt inntil innkjørselen, og etter blomstring vokser den ut over alle grenser.

Den blir klipt hardt for å skåne bilene som kjører ut og inn til gårdsplassen.

Det er trolig derfor den blir så tett og fin og så overstadig full av blomster.

Ellers har Forsythia en tendens til å utvikle lange, tynne stammer og greiner og bli "strantete" som man sier.

Vi foretrekker den lubne varianten.

Det finnes flere varieteter og fargenyanser.

Hvilken vi har, vet vi ikke.

Forsythia setter rotskudd, men de er velkomne og lette å ta hånd om.

De vokser ikke så dypt, og vil man bli kvitt dem, er det bare å dra dem opp - kanskje med litt hjelp av spaden.

Selv har vi forsynt barn og kjente med rotskudd.

Avkom etter vårt tre finnes både her og der.

Vi har et par "egenproduserte" selv også.

Busken vi har, var en gang rotskudd i min mors hage.