Nå er Bacopaen flott

Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Den hvite Bacopaen har vært litt "reservert" denne sommeren, men nå "tar den seg sammen".

Nederst: Den lilla Bacopaen står fint til de røde pelargoniene.

Jeg synes at Bacopaen har sturet i år. Kan det være regnet og temperaturen den ikke likt?
Men nå tar den seg opp og blomstrer som den skal.
Det vil si dette gjelder plantene med de hvite blomstene.
I år har vi imidlertid også skaffet en rosa - eller i grunnen mer lilla - utgave, og den har vært frodig og full av blomster helt fra i våres og hele sommeren igjennom. Og den er fin ennå.
Alle Bacopaplantene våre står i sammenplantinger. Det bekommer dem tydeligvis vel.
De plantene de står sammen med, synes også å like samboerskapet. De hvite står sammen med fargede spanske margeritter og blå lobelia. Den lilla deler potte med en kraftig blad- og blomsterrik pelargonium. Som ikke levner mye plass til samboeren, som ikke gjør krav på så noe heller. Oppe i potta. Men henger over kanten og tar sitt monn igjen der.
Riktig frodig og fint er det. Om vi skal si det selv.
Bacopaen er nok kommet for å bli i vår pottehage.
Vi får bare håpe at "Gartner Larsen" på Hafslund i Sarpsborg fortsetter å føre den.
Det er der vi har funnet de fineste plantene, så det er der vi har handlet.
Men de som driver firmaet "Gartner Larsen", selger ikke hva som helst.
Agerathum selger de der f.eks. ikke lenger. De vil ikke "lure på" kjøperne planter som ikke tåler vind og vær og som blir stygge i midten.
Slike kvalitetsbevisste gartnerier finnes det ikke for mange av.
Men Bacopa vil de forhåpentlig fortsette med.
For "Gartner Larsen"s Bacopaplanter oppfyller alle kvalitetskrav.
Så Bacopa skal vi handle hos "Gartner Larsen" neste år også.
Det er ett som er sikkert.

Blomsterrik og villig blomkarse

Foto: Kow d.e. 130909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Blomkarseklomstene pynter opp rundt "føttene" til kaprifolium og klematis som liker den skyggen og "beskyttelsen" det gir.

Midten: Pelargonium og blomkarse i frodig fellesskap.

Nederst: Først kom det bare kjempestore blader på denne planta. Trolig som følge av overgjødsling. Men så kom blader i normal størrelse og blomster.

De blomkarsefrøene vi ikke spiser, tar vi vare på og sår påfølgende år.

Vi putter dem i jorda her og der - litt planmessig og litt mer tilfeldig. Der det er en bar flekk.

Familiens "gartner" liker nemlig blomkarse. I dobbelt forstand.

En stor del av frøene tas omsorgsfullt vare på, blir kokt - eller riktigere: forvellet - lagt i lake og benyttet på samme måte som kapers.

Dessuten setter vi pris på blomstene. De lyser opp. Gleder oss lenge. Og er ikke vanskelig å få til.

Hvis man da altså ikke overgjødsler, slik at det blir bare bladverk.

Mange av våre blomkarse-planter deler potte med andre planter.

Det tåler de. Og de andre plantene også.

Når vi tømmer pottene for jord om høsten, ser vi at blomkarsen - litt overaskende kanskje - har røtter dypt ned i pottene, og henter sin næring under de andre plantene. Altså tilsynelatende et harmonisk samliv.

Hvis da ikke blomkarsen trives for godt og tar fullstendig overhånd. Det hender.

Ikke alle frøene vi sår, er forøvrig "selvdyrkede".

Noen er kjøpt.

Posen var prydet av ildrøde blomster.

Men ingen ildrøde blomster har kommet hos oss - så vidt vi har kunnet konstatere. Noen er riktignok litt "rødere" enn andre, men orange er de alle sammen.

Oppfatningen av hva som er rødt, er tydeligvis tøyelig.

Maries solsikker

Foto: Kow d.e. 140909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Endelig har Maries solsikke slått ut i blomst.

Vi har vært litt bekymret for barnebarnet Maries to solsikker som står i vår hage.
De viste lenge ikke tegn til å blomstre.
Et par steder nær oss er det jorder fulle av solsikker som har blomstret lenge allerede, mens Maries solsikker har stått der og sturet.
De har vokst i høyden riktignok. Den minste - som har knopp, men ennå ikke blomstrer - er 140 cm høy, og den som blomstrer, 170 cm.
Det er ikke all verden, men det ligger formodentlig i genene. Ikke bare i den pleien de har fått hos oss hvor de - som vi tidligere har fortalt - har et slags asyl.
Marie har ennå ikke sett blomsten.
"Gartneren" er derfor spent?
Vil hun ha den avskåret for å ta den med hjem og nyte synet så lenge hun kan?
Eller vil hun at den skal få stå i fred og bli til frø som fuglene kan ha glede av?
Husets frue heller mest til den første løsningen.
"Gartneren" så avgjort til den siste.
Skulle den som nå blomstrer, ende som avskåret blomst i en vase, håper "gartneren" at han i alle fall kan redde neste blomst så den kan bli til frø.
Fuglene skal også ha sitt.
Men makta rår, og makta befinner seg hos Marie som er en bestemt dame og plantenes rettmessige eier.
Vi er spent på hva hun sier.

Grønn tunnel

Foto: Kow d.e. 090909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Humlen gror iherdig og danner en fin portal mellom plenen og kjøkkenhagen. Men den må holdes i sjakk med hagesaksa.

Jeg liker åpne landskap og fri utsikt.

Men også frodighet, overhengende greiner, stier og ganger - og skyggefulle passasjer.

På baksiden av leveggen på terassen har vi en pergola som humleplantene generøst og overdådig forsyner med et frodig grønt tak og grønne vegger.

Ikke alle synes at det er like fint.

De mindre barnebarna synes det er skummelt og vanskelig å komme fram.

Enkelte av familiens tilårskomne medlemmer er heller ikke udelt begeistret. Særlig ikke over lange humleskudd som henger i vegen og lager kløe og svimerker på bar hud.

Men familiens "gartner" - altså jeg - har stor glede av denne "irrgangen". Som man riktignok ikke kan gå seg bort i, men som unektelig gir en følelse av noe mørkt og tungt - og litt uforutsigbart og spennende. Og eksotisk.

Mellom humleplantene er det en kjærlighetsurt, altså en løpstikke, og en bjørnebærbuske.

Hvis man kan kalle det buske. Den har lange stikkende, uvennlige grener og bladfester som man setter seg fast i, og som stikker så det gjør vondt, når man plukker de myke, søte, svartglinsende bærene som den produserer i slik rikelig gavmildhet.

Mot leveggen er det skogskjegg i hver ende og fagerfredløs og kjempekonvall i rikelige mengder mellom dem. Ved å klippe de fleste blomstene av skogskjeggplantene før de setter frø, og ved å "frisere" fagerfredløs og kjempekonvall slik at de ikke tar helt overhånd og stenger for framkommeligheten, har vi tvunget dem til å bidra til å skape en grønn, spennende tunnel i hagen.

Som noen av oss altså setter stor pris på.

Mens andre kan styre sin begeistring for.

Tricháptum abietínum

I

Foto: Kow d.e. 070909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Flott byggverk og vakkert skue. Sopp er et interessant innslag i hagen.

Sopp er fascinerende vekster.

Vi har en del av dem på vår tomt - både på skogtomta, på plenene, under busker og trær og på stubber og trestokker.

På stubben etter et bjørketre har vi noen flotte kjuker.

En soppart som utmerker seg både ved voksemåte, fasong og farger.

Noen kjuker ser ut som "vanlig sopp", mens andre vokser tett på råttent eller råtnende tre - uten stilk.

Og har hov- eller konsollform, kan "Den store soppboken" (Teknologisk Forlag, 1997) fortelle.

Det er disse vi er mest fascinert av.

Soppen på vår stubbe er trolig en Fiolkjuke med det tungebrekkende latinske navnet Tricháptum abietínum.

Soppene er tydelig sammenvokste og "taklagte" som soppboka uttrykker det, og de grønne algene gjør overflaten vakker og fløyelsmyk.

Fiolkjuke vokser oftes på gran, sier soppboka, men finner seg hos oss tydeligvis godt til rette på en råtnende bjørkestubbe.

I likhet med flere andre av sine artsfrender, får denne soppen stå i fred og forskjønne vår hage på lik linje med blomster, busker og trær.

Snilekunst

Foto: Kow d.e. 080909 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Ku-Klux-Klan?

Snilene jobber og står i, og enkelte ganger blir resultatet bemerkelsverdig.

Man kan knapt tale om "hånd"-verk i snilenes tilfelle, men visuell "kunst" lager de der de gnager seg fram for å fylle magen før deres beskårne liv er over.

Her ser det nesten ut som om de har hentet modellen til kunstverket fra Ku-Klux-Klan.

Nøysom sopp

Foto: Kow d.e. 080909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"I revnene kun ..." Soppen er ikke storforlangende

Noen vekster skal ha alt tilrettelagt for seg, og vokser ikke som forutsatt, uansett hvor mye man stuller og steller.

Mens andre finner seg en sprekk mellom to belegningssteiner og er fornøyd med det.

Slik blir hagen et bilde på livet.

For det er slik der også, ikke sant?

Noen skal ha det beste, og ofte er ikke det nok en gang. De klager og er misfornøyde med tilværelsen.

Mens andre gjør det beste ut av de forholdene de er blitt tildelt.

Som denne soppen f.eks. - som står farlig til, lett kan komme i vegen for dem som er større og har det travelt, og lett kan bli tråkket på.

Av ren solidaritet har vi i disse valgtider bestemt at vi skal hegne om den og hjelpe den slik at den kan bli stående og ha det bra på den beskjedne plassen den er blitt tildelt i livet.

Uttrykk for resignasjon? Og apati?

Langt i fra.

Men empati kanskje?