Planter, men ikke reddiker

Foto: Kow d.e. 07082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her er hva frøpakka fra Hammenhögs lover.

Og her ...

... og her er det sørgelige resultatet. NB: Jeg skylder ikke på frøet. Det er nok "gartneren" som har vist sin ukyndighet. Men hva er forklaringen?

Vi har dyrket reddiker tidligere. Både på samme sted og andre steder. De er blitt store og fine.
Men de siste årene er det ikke blitt noe av dem. Få har rukket å vokse opp. Og de som har overlevd, har ikke "klumpet" eller "knutet" seg.
At plantene har forsvunnet, har vi gitt snilene - og delvis fluene - skylda for. Og at plantene ikke har "bulet ut" nedentil, har vi tilskrevet det harde jordsmonnet.
I år fjernet vi derfor de øverste 10 centimeterne av den leireholdige jorda og fylte på en blanding av hjemmelaget kompost - som har ligget i en haug i nabobedet og godgjort seg siden i fjor - innkjøpt plantejord og noen "dæsjer" med innkjøpt kugjødsel i sekk fra Bauhaus.
Dessuten strødde vi ut Ferramol for å unngå at sneglene spiste spirene.

Spist likevel
I hvilken grad snegle- og snilebekjempelsen virket, er jeg usikker på.
Plantene vokste opp. Både reddik, pastinakk - og rødgrønn og "hvit" mangold.
Men pastinakkplantene er det etter hvert ikke mange igjen av. De er blitt mat. For ubudne gjester. Som hagesnegler med hus, små, grå sniler - og iberiaskogsniler.
Mat er også enkelte av de rødgrønne mangoldplantene blitt. Men her står brorparten igjen.
Da snilene ikke var borte etter første behandling, gjentok jeg Ferramolbehandlingen i midten av juli. Men planter blir ennå spist. Så noen sniler er tydeligvis fortsatt aktive.
Enkelte - både store og små - har jeg funnet og klipt i to. Andre har åpenbart sluppet unna røvertoktet med livet i behold.
De har ikke gått og gjemt seg for å dø, slik teksten på Ferramolpakka lover.

Bare "gras"
Jeg sådde to sorter reddiker. En rest fra en åpnet pakke, og noe fra en uåpnet Hammenhögs-pakke med bilde av flotte reddiker på.
Begge reagerte likt. De spirte. Det grønne grodde bra. Men under jorda skjedde det lite.
Heller ikke pastinakkplantene har "knutet" seg og satt røtter.
Jeg skylder ikke på frøene.
Men hva gjør "gartneren" feil?
Det gikk jo bra før om årene. Om enn ikke i fjor.
Da tok jo fluene og snilene alt sammen.
I år hadde vi visse forventninger om en bedring.
Men ble skuffet.

Hortensia

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skyggefullt står den, og "gal" jord har den, men blomstrer gjør den.

Hortensiabuskene pynter pent opp der de står i bedkanten mellom den steinbesatte gårdsplassen og "svaberget" som er dekket av klatrehortensia.

Jeg liker hortensia (hydrangea). Men den skal være hvit.

Årsaken til denne fascinasjonen er trolig at hvit hortensia minner meg om min barndoms - eller riktigere ungdoms - hage på Hafslund i Skjeberg - som i dag er en del av Sarpsborg.

Min fars ugifte søstre hadde hvit hortensia i hagen ved min fars barndomshjem på Borgenhaugen. Et par kilometer unna. En hage som han beplantet, utformet og stelte i sin ungdom. Og da han før krigen bodde der sammen med min mor og meg .

Egen hage

Da han bygde og fikk egen hage i 1939 , plantet han frukttrær og dyrket poteter og grønnsaker. Men han hadde også prydbusker og dyrket blomster. I stor stil. Han hadde masser av tradisjonelle stauder, og han fylte hver ledig jordflekk med sommerblomster av egen produksjon. Han sådde i store kasser. Hver vår.

Men hortensia kan jeg ikke huske at vi hadde. Før på 1950-60-tallet. Da hentet han stiklinger fra barndomshjemmet og satte langs nord- og vestveggen. Helt inne under takskjegget. Altså på de tørreste stedene på tomta.

Jeg spådde at de ville få det for tørt. Men stiklingene slo rot og kom seg, og plantene står der den dag i dag.

Nøysomme og villige

Det er fra disse jeg har hentet rotskudd og stikliger. For mange år siden.

Ut fra beskrivelsen i den hagelitteraturen jeg har tilgang til, klarer jeg ikke å avgjøre hva slags hortensiabusker jeg egentlig har.

Heller ikke de hagerelaterte nettstedene er utvetydige.

Om det er buskhortensia (Hydrangea arborescens) fra USA eller "vanlig" hortensia fra Det fjerne østen, vet jeg altså ikke.

Mine foreldre kalte buskene for skyggehortensia.

Og det har jeg også gjort. For de blomstrer like rikt i skygge som i sol.

Ikke er de kresne når det gjelder jordsmonnet heller.

Trives best i nærings- og humus-rik, kalkfattig og fuktig jord sier hagelitteraturen. Men våre står i en et smalt og relativt grunt bed med fjell som skråner som et svaberg, på den ene siden, og den steinsatte gårdsplassen på den andre.

Jorda er stiv og hard.

Der konkurrerer buskene om næringen og fuktigheten med klatrehortensia, orientvalmuer og ulike sukkulente kantplanter.

Gjødsel får de lite av for å unngå det bare blir stammer og bladverk.

Men de karrige kårene ser ikke ut til å påvirke trivselen i negativ retning.

Beskjæring Buskhortensiaen trenger ikke beskjæring, heter det. For når det gjelder noen arter, vil beskjæring fjerne de fleste knoppene som skal blomstre neste år fordi busken blomstrer på fjorårets kvist. Det anbefales derfor at man beskjærer ved å fjerne den ene halvparten av stammene ett år og den andre halvparten neste år.

Det rådet har jeg ikke fulgt.

Noen stammer har jeg latt være, men de fleste har jeg stusset for å få lavere busker og mer frodig vekst. At buskene blomstrer rikelig på tross av denne behandlingen, tyder vel på at det er hydrangea arborescens jeg har. Denne arten får etter sigende, blomster på ny ved.

Herdighet og sykdommer

Både buskhortensianen - og klatrehortensiaen i bakkant - klarte den harden vinteren bra.

Det var ubetydelig med død ved.

Den delen av klatrehortensiaen som befinner seg i sollyset øverst på fjellveggen og oppe på bergkanten, blomstret rikt .

Tidligere år har de buskene som står lysest, hatt lysere blader enn den planta som står mest skyggefullt. I år er det ingen forskjell å snakke om.

Det kan vi ventelig takke regnet for. Det har kommet jevnlig gjennom sommeren - og i rikelige mengder.

Det har plantene øyensynlig satt pris på. De er frodige og fri for sykdommer og utøy.

Og: Blomstene har holdt seg hvite og pene lenger enn vanlig. Selv om de henger med hodene etter kraftig regnvær.

Når sola kommer, retter de seg opp igjen. Også den som står i skyggen.

Se også Fin hortensia i skyggen

Rips og andre hagebær

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Så mye rips har vi aldri fått på de to buskene våre tidligere.

Her på Askim Frukt- og Bærpresseri leverer vi - og veldig mange andre hageeiere på østlandet - hagebær til leiepressing.

T.v.: Det ser ikke så voldsomt ut på avstand, men bærene var mange og satt tett.

T.h.: Nettet har nok sørget for at flere bær kom på vekta og færre i fuglemagene.

I fjor bar kirsebærtreet over all måte. I år er det ripsbuskenes tur. Tidligere år har de to buskene som står litt for mørkt og tett, båret 12 - 13 kilo til sammen.
I år var avlingen om trent dobbelt så stor.
21 kilo veide den ripsen vi leverte på bærpresseriet på Askim. Dessuten holdt vi av vel én kilo som vi har frosset ned. Og så har "gartneren" forsynt seg godt rett fra buskene når han hver morgen har vært på snilejakt.
Det var så mye at det tok to personer omlag en hel dag å plukke.

Sukker

Nå er ripsene altså plukket og kjørt til Askim. Som kunne levere fullsukret saft av årets produksjon.

Saft med redusert sukkerinnhold var det verre med. Det er liten etterspørsel, så vi produserer mindre, sa dama i luka. Litt skulle de imidlertid lage, og da skulle vi komme i betraktning.

Så får vi se.

Solbær

Solbær har vi ikke levert i år. Dem var det så lite av.

Et par-tre liter har vi renset og frosset ned for å kunne lage syltetøy av utover vinteren. Og en liter - eller vel så det - har "gartneren" kokt syltetøy av allerede.

P.g.a. diabetes unngår han sukker, og satser på kunstig søtstoff. Men minst mulig.

Færrest mulig kalorier, lavest mulig blodsukker og mest mulig vitaminer og antioksidanter er målet.

Stikkelsbær

"Gule" og røde stikkelsbær ble det også i overkant av 3 kilo av.

Det er dårlig plass i fryseren, men et par kilo vil vi forsøke å fryse. Resten koker vi syltetøy av straks.

Noe beholder vi kjøleskapet, men noe fryser vi. Et lite glass syltetøy tar mindre plass enn en pose eller en plastboks med bær.

Bjørnebær

Nå venter vi på bjørnebærene. De er bare nådd å bli grønne kart. Noen ikke det en gang. Men de rekker vel å modne, får vi håpe. Gode er de. Og sunne.

Jo, mørkere farge, desto større innhold av antioksidanter har vi lært. Og bjørnebærene er mørke.

Bjørnebær bærer på fjorårets "stammer" heter det. Det er vanskelig å se klart hvordan ting henger sammen inne i klungeret, men de som ikke har torner - og som vi derfor har et mer vennskalig forhold til - bærer da granngivelig på de "stammene" som har erstattet de vi klipte bort.

Bærer buskene - både med med og de uten torner - slik blomster- og kartmengden lover, vil det bli nesten like mye som i fjor.

Og fjoråret var et superår.

Svartsurbær

Svartsurbær - eller aronia - blir det imidlertid ingen ting av i år.

I fjor kokte "gartneren" en velsmakende styrkedrikk som han drakk et drammeglass av hver dag mens vinteren var på det mørkeste.

Og bærrestene lagde han syltetøy av. Slik gikk ingen av de velgjørende virkestoffene til spille.

Men i år blir det verken styrkedrikk eller syltetøy.

Vi får stole på at vår daglige dose av tran og Sanasol holder basiller og andre uhumskheter borte.

Blomkarse og pelargonium som samboere

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Blomkarse er en plante med "morsom" vekstform, flott bladverk og vakre blomster med god duft.

Buskblomkarse har "kraftig voksemåte" står det på frøposen fra Brødrene Nelsons Frø. Og det er så sant som det er sagt. Her kjemper den om plassen med en pelargonium.

Jeg liker blomkarse.

Derfor sår jeg litt her og der om våren. Noe i potter, krukker og urner sammen med andre planter. Og noe på friland.

Frø

Frø kjøper jeg. Eller "produserer" selv.

De fleste frøene som produseres i hagen spiser vi riktignok, men noen tar vi altså vare på. Og sår.

Spireprosenten er upåklagelig.

Vekstkraften like så.

Trangt om saligheten

Blomkarse - i alle fall noen sorter - tar mye plass. Det er lett å glemme når man putter et lite frø - eller to og kanskje tre - i jorda. F. eks. i en urne hvor blomkarsen skal dele plassen med en pelargonium som også trives og vokser i omfang.

Blomkarsen er ikke den som gir etter for konkurranse. Den produserer store blader og masse blomster og gjør krav på sin del - og vel så det - av jorda og næringen - og av luft og lys.

Nyanser i rødt

Problemet med egenproduserte frø er at man ofte ikke vet eksakt hvilken plante frøene kommer fra og hvilke fargeegenskaper de har.

Det viser seg først når det er for sent.

Man kunne selvfølgelig sortere og notere og holde frøene adskilt, men det er grenser for hva man får tid til. Eller har overskudd til.

Så da kan resultatet bli at rød blomkarse blir tvunget til samboerskap med rød pelargonium.

Ikke direkte fantasifullt, men egentlig greit nok.

Nyanser i rødt - og grønt - gir en malerisk effekt som også gjør seg i naturen. Ikke bare på lerret.

Egentlig er jo hagen et maleri.

Hvor hagedyrkeren blander farger fra naturens palett.

Og skaper sine bilder.

Med orgier av farger og fargenyanser

På hagens store lerret.

Hvor får vi tak i syre?

"Hjemmets store grønnsakbok" omtaler syre. Forøvrig er litteraturen sparsommelig. Oppslag på internett får man lite ut av.

Forsøket på å dyrke engsyre i kjøkkenhagen falt ikke heldig ut.
Kanskje var ikke jorda sur nok. Kanskje var det andre grunner.

Som tidligere beskrevet, vokser den på et hjørne av plenen. Vi har den derfor tilgjengelig. Men bladene er små - og relativt få.

Hagesyre

Vi skulle derfor gjerne hatt hagesyre. Som vi kunne laget et surjordsbed til i kjøkkenhagen. Men hvor får vi tak i det?

Hagesyre går under forskjellige latiske navn. Enkelte steder heter hagesyre rumex patientia. Andre steder rumex acetosa. Enkelte steder tillagt varietetsbetegnelsen hortensis. Svenskene bruker navnet rumex rugosus på det de kaller trädgårdssyra.

Om navnemangfoldet skyldes at det dreier seg om ulike arter - eller om det skyldes ren navneforvirring - er jeg usikker på. Heller ikke vet jeg om eventuelle forskjellige "artene" har ulike egenskaper. Og krever forskjelllige vekstvilkår.

Jeg vet imidlertid at hagesyre og fransk syre (rumex scutatus) er forskjellige. Den siste skal ha mildere smak, men saftigere blader. (Hjemmets store grønnsakbok, Hjemmets Bokforlag, 1978)

NM i kokkekunst

Som sagt: Hvor får man tak i hagesyre - eller fransk syre - i form av planter eller frø?

Det er flere enn meg som lurer på dette.

En kokk som skal delta i NM i kokkekunst i september, har laget en meny hvor syre inngår. Han lurer derfor på hvor han kan få tak i hagesyre her i landet. Han har erfaringer med urten fra Danmark. Følg lenken ovenfor og se kommentarene.

For å hjelpe denne kokken - og for å sikre meg hagesyre, eller fransk syre i kjøkkenhagen i årene som kommer - håper jeg at noen hjelpe meg med opplysninger om hvor slik syre kan skaffes. Som frø. Eller planter.

Eller i form av høstede blader til bruk i matlagingen.

Mangelfullt på nettet

Hvis noen noen nå skulle falle på å tenke at det kan man finne på internett, så må jeg dessverre konstatere at opplysningene der er få. Og lite opplysende.

Noen oppslagsord leder til rene leksikalske beskrivelser, og noen til steder hvor syre nevnes i forbifarten.

Jeg må derfor be om hjelp.

Og skal vi kunne hjelpe kokken som forbereder seg til NM, bør det ikke ta for lang tid.

Hvem tar utfordringen?

Hagebærene snart fullmodne

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nettet over ripsbuskene hindrer fuglene i å forsyne seg.

Rips er gode bær. Det synes både mennesker og fugler. Ja, sneglene også.

Tidligere år har en god del rips fra våre busker forsvunnet i fuglemagene.

I år har vi tatt et beskyttelsesnett til hjelp.

Hittil har fugler av flere slag lettet fra buskene og søkt midlertidig ly i furuene i bakkant, når vi har nærmet oss.

I år har fuglene tydeligvis resignert.

Leiepressing

Kirsebærtreet plyndrer de som før, og svarthyllen tar lusene seg av. Men rips - og delvis solbær - får de nå ikke tak i.

De skal vi lage mat av.

Litt rips fryser vi ned. Resten plukker vi og leverer på Askim Frukt- og Bærpresseri til leiepressing. Der blir bærene til saft. Og gelé.

Med sukker. Dessverre. For det betyr at "gartneren" som har diabetes, ikke kan drikke og spise disse varene.

Hjemmelaget

Solbærene er ikke flere enn at vi koker syltetøy av dem på eget kjøkken. Eller fryser dem ned for å koke syltetøy - eller røre dem - seinere. Godt hjemmelaget sylte- eller "røre"-tøy uten sukker.

Og med massevis av vitaminer og antioksidanter.

Det kommer godt med når vinteren senker sitt mørke over landet.

Stikkelsbær

Også de to stikkelsbærbuskene våre - en med gule og en med røde bær - burde vært beskyttet med nett. For dem er det flere enn vi som setter pris på.

Store mengder blir det ikke på de to, relativt små, buskene. Men mer enn man skulle tro.

Litt holder vi av til eget bruk. Resten selger vi til bærpresseriet som - så vidt jeg forstår - lager vin av dem. Og bare det.

Og vin bruker vi lite av.

Kirsebær

Kirsebærtreet bar nesten over evne i fjor. I år har det tydeligvis tatt et hvileår.

Men det har ikke fuglene. En stor del av det vesle som er, havner opphakket og delvis oppspist på bakken hvor snilene tar seg av restene.

Det blir nok ikke noe å levere på Askim i år.

Overlater fuglene noen modne bær til oss - og barnebarna ikke har plukket og spist dem - koker vi syltetøy eller fryser ned med sikte på senere koking.

Tidligere har vi "hermetisert" en del. Dvs. egentlig hermetisering er det ikke. Vi har kokt bærene lett og lagt dem på Norges-glass i en lake som inneholder en rikelig dose sprit.

Bærene har holdt seg godt. Men blir stående i matkjelleren.

For etter å ha spist dem, bør man ikke kjøre bil. Når man har meget tilårskomne nære slektninger noen mil unna, gjelder det imidlertid å kunne kjøre hvis det skulle bli nødvendig.

Så i år satser vi ensidig på sylting og frysing.

Saksemannen

Foto: Kow d.e. 01082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Iberiaskogsnilene sniker seg langs bedkanten for å kunne utøve sin ødeleggende virksomhet uten å bli oppdaget, men når saksemannen kommer, må de bøte med livet.

Hver morgen ved 6-tiden går jeg ut for å hente avisene.

På vegen til postkassa går jeg innom garasjen og henter saksa. Med saksa i handa og avisene under armen går jeg så en tur gjennom hagen. På jakt etter sniler.

Lokkemat

Fangsten varierer. Men det er sjelden at det ikke er en eneste snile å se.

Som regel, må både 6 og 7 bøte med livet.

De blir resolutt klippet i to.

Før fjernet jeg de døde snilene. Nå fjerner jeg bare dem som ligger særdeles upassende til. De øvrige ligger der de har måttet late livet og fungerer som lokkemat for artsfrender som kommer for å meske seg med etterlatenskapene.

Når de spiser og tror seg trygge, kommer saksemannen igjen.

Matorgier i lobeliaen

Snilene elsker tilsynelatende tagetes. Vi kjøpte noen til sterkt redusert pris, bl.a. med den baktanke at de skulle lokke fram snilene slik at vi i ro og mak kunne klippe dem i to.

Men egentlig trengte vi ikke tagetesplantene, for vi har lobelia. Både på bakkenivå og i urner.

Begge steder går snilene berserk og har matorgier. 3, 4 eller fler ligger i plantene og gasser seg lenge etter at dagen er opprunnet og sola har begynt å varme.

På det varmeste kryper de under plantene og venter på kveld og fuktighet.

Men det får de sjelden oppleve.

For i mellomtiden har saksemannen vært på ferde.

Også andre sniler og snegler

Men det er ikke bare iberiasnilene som liker lobelia. Hagesnegler med hus sitter tett i tett på plantene og på innsiden av pottekanten. De kan virke sjarmerende med de forseggjorte husene sine, men ødelegger like mye som iberiasnilene.

Derfor gjør vi oss harde og gjør kort prosess.

Slik er jungelens lov.

I går fant jeg forresten en stor, feit, svart skogsnile godt hjemt under lobeliafloret. Den hadde nok hatt en god dag. Men nå var dens dager talte.

Lobeliaplantene, bacopaen og de spanske margerittene er pynt.

Ikke mat for glupske sniler. Eller snegler.