Trompeter på overtid

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De tre engletrompetplantene har vært store, fine og "frodige" hele sommeren. Men uten blomster. Den store i bakgrunnen fikk vi i fjor av vår svigerdatter som hadde fått den av sin tante i Kristiansand. De to i forkant har vi dyrket fram fra stiklinger tatt fra planta i bakgrunnen. De tre plantene er m. a. o. nært beslektet.

Jeg hadde gitt opp å få blomster på noen av de tre plantene i år, da jeg den 25. august fant denne lovende knoppen på den største planta. I seneste laget, men kanskje ville det bli en blomst likevel? Hvis været skulle vise seg å være gunstig?

Og så: Et par-tre dager senere dukket det opp enda to blomsterknopper. Foreløpig er de ikke mer enn to-tre centimeter lange. Men likevel. Nå nærmer imidlertid nattefrosten seg med raske skritt.

Engletrompetplantene våre har tilsynelatende hatt det godt.
De har stått lyst og solrikt, men inne i kroken ved utepeisen. Inntil leveggen. De har derfor vært skjermet for nordavinden og har heller ikke vært altfor mye utsatt for sønnavvinden som feier innover fjorden og kan være ganske sterk.
Den store planta står i et ganske rommelig kar, og har godt med jord om "føttene". De to små står i litt store potter.
Alle tre er blitt vannet jevnlig. Både av naturen selv og av husets "gartner". De har aldri vært tørre slik at de har "hengt med bladene" for eksempel.
Men blomster har de ikke satt.
Før altså nå. Helt på tampen av utsesongen. Når nattetemperaturen kryper faretruende langt ned mot null.
I går morges sa den gammeldagse, "manuelle" gradestokken på sørveggen at det var 4 grader, mens det elektroniske termometeret på nordveggen, nøyde seg med 6,6.
Fortsetter det sånn, kan det bli vanskelig for knoppene å utvikle seg videre og slå ut i blomst før nattefrosten er over oss.
Vi krysser fingrene, frykter det verste - og håper det beste.
Tvi. Tvi.

Iberiaskogsnilenes "kjærlighetsakt"

Etter å ha spurt - og fått svar - på nettforumet "Spør en biolog", er jeg sikker i min sak. Det er som signaturen "hajal" sier i en kommentar her på bloggen - en paringsakt mellom to iberiaskogsniler jeg har avbildet. Se innlegget Hva foregår her?
På "Spør en biolog" har signaturen "Inge" som en kommentar til spørsmålet mitt, lagt ut denne lenken til en video som gir et interessant innblikk i snilenes kjønnsliv: http://www.youtube.com/watch?v=X2jDYoq3LrQ
Og en av biologene på forumet - som riktignok poengterer at han ikke er noen snilespesialist - bekrefter at videofilmen gir et riktig bilde av sniler som parer seg.
Jeg har jaktet på iberiaskogsniler i flere år og sett mengder av dem. Men jeg har aldri sett noe slikt som dette tidligere.
Det tyder formodentlig på at paringen til vanlig foregår på tidspunkter og på steder hvor menneskelige observatører ikke er til stede.
Men her er altså to - som er i full gang med å sikre etterslekten og med å øke den allerede altfor store iberiaskogsnilebestanden - grepet in flagranti.
Hvis jeg har forstått videofilmen rett, er det blåhvite som kan sees mellom de to snilene formodentlig kjønnsorganet til den ene, eller kanskje kjønnsorganene til begge individene.
Snilene er nemlig hermafroditer - altså både han og hun i samme individ - og parer og befrukter hverandre gjensidig og samtidig.
Noen ganger blir de sittende fast og da gnager den snila som er blitt penetrert, av penisen til den andre.
Den som mister penisen fungerer da som hun-snile resten av levetiden.
Naturen er mangfoldig - og fascinerende.
Og brutal.

Hva foregår her?

Foto: Kow d.e. 30082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Formering eller kamp på liv og død?

Det skjer mye i hagen som vi til vanlig ikke ser noe til.
Selv om vi merker resultatene av det som skjer.
Snilene formerer seg f. eks. I høyt tempo.
Er det en het omfavnelse med sikte på å sikre etterslekten, jeg har fanget inn på bildet ovenfor?
Eller er det tvert i mot en kamp om revir og muligheten til å overleve?
Det hele så meget fredelig ut. Ingen bevegelse var å spore så lenge jeg så på.
Og jeg betraktet det hele en god stund i håp om å lære noe om en del av naturen som man til vanlig ikke ser så mye til.
Men da ingen ting dramatisk skjedde, tok jeg først bilder - og så hentet jeg saksa.
Ja, jeg må innrømme det.
Var det et kopulerende par jeg så, døde de sammen i et salig øyeblikk.
Og var de i kamp, var det kanskje likegyldig om de drepte hverandre, eller ble klippet i hjel av en hageeier som mener at en død iberiaskogsnile er en god iberiaskogsnile.
Men jeg er altså nysgjerrig på hva som egentlig foregikk. Hvis noen som kommer bort i denne bloggen, kan gi avklarende opplysninger,vil jeg sette pris på om de legger inn en kommentar.
Forøvrig har jeg tenkt å forelegge problemet på nettstedet "Spør en biolog".
Blir saken avklart, kommer jeg tilbake med flere opplysninger.

Pelargoniene fikk unngjelde

Foto: Kow d.e. 27082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Da vi gikk til sengs onsdag kveld stod pelargoniene på gårdsplassen i full blomst. Da vi stod opp torsdag morgen, så de sånn ut ...












... og sånn ... og sånn.

Hvor lenge var Adam i paradis?
Ikke før har jeg erklært min glede over at rådyrene har latt de gule rosene stå i fred denne sommeren, så dukker dyrene opp i nattas mulm og mørke og spiser i seg alle de røde pelargoniumblomstene som står slik til at de firbente kan få tak i dem.
Og der de står, må de bli stående. Det er jo det som er meningen med dem. At de skal pynte opp på den harde, steinbelagte gårdsplassen.
Dessuten: Med våre mengder av blomster, er det ikke praktisk mulig å redde alt til sikre steder.
Dronning Ingrid - og de fem prinsessene av egen avling - har jeg imidlertid - heldigvis! - vært forutseeende nok til å plassere utenfor rekkevidde.
Men det røde blomsterfloret i hjørnet av gårdsplassen, fikk en brå ende. Det samme fikk blomstene i en av de to beplantningene på den øverste plenen.
Heldigvis er bladverket nesten intakt.
Og: Alt håp om en "etterblomstring" er ikke ute.
Hvis da ikke de glupske dyrene kommer igjen og fullfører skadeverket.
I første omgang lot de nemlig flere knopper stå igjen.
Forhåpentlig får disse stå slik at det blir blomster av dem før plantene må bli flyttet innendørs for å bli reddet fra nattefrosten.
Det kan skje fort nå.

Endrede kostvaner?

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne gule rosa og en tilsvarende inne ved veggen pleier å bli rådyrmat. I år har de fått blomstre i fred sammen med lavendel og 6 potteroser. Potterosene fikk jeg til 70-årsdagen. De har klart seg utendørs under "barske" forhold i tre år.

Bank i bordet, men i år er ikke de gule rosene blitt spist av rådyr. I alle fall ikke ennå. Og nå er de trolig avblomstret for i år.
De pleier ellers å stå aller øverst på menyen.
Men så har vel ikke rådyrene vært hos oss denne sommeren, kan man bli fristet til å tro.
Men det har de.
I skråningen fra innkjørselen opp til den øverste plenen har rådyrene alltid gått.
Og der har de gått i år også. Flere ganger. Det bærer det løse jordlaget klart bud om.
Hva kan ha skjedd?
Er det kommet en ny generasjon med andre preferanser i matvegen?
Skjønt, vi kan ikke se at de har spist noe annet heller.
Er det kanskje bare flaks?
Eller har de firbente gått over til å bruke vår hage som "transportetappe" og gitt avkall på å anvende den som matfat?
Da ligger det an til fredlig sameksistens.
Ingen ting ville glede oss mere.
For vi har ikke noe i mot rådyr. Bare de ødeleggelsene de forårsaker.
De gule rosene gjør seg aller best der de hører hjemme. Nemlig på rosebuskene.
Og rosebuskene klarer vi å beskjære selv. Det trenger vi ikke hjelp til.
Men rådyr som vandrer fredelig omkring og "tar seg ut" uten å ødelegge, ønsker vi velkommen.
Nå er vi spente på fortsettelsen.

De små grå

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Små, grå sniler spiser alt. De finner til og med noe av interesse i blomstertoppen på et lammeøre.

Det skrives så mye om iberiaskognilene at en skulle tro at de er hagens eneste, krypende fiender.

Men det er de ikke. Dessverre.

De er nok kanskje de største. Mest glupske. Og de som syns best.

Men de har hard konkurranse.

Bl.a. fra de små grå. Som det er myriader av. Som ikke synes så godt. Men som utrettelig utfører sin ødeleggende gjerning. Til alle døgnets tider.

Velmenende blader, bøker og nettsteder ønsker å hjelpe deg ved å fortelle hvilke planter snilene foretrekker, og hvilke du kan plante hvis du ikke vil dele hagens vekster med glupske snyltere.

De har gjort opp regning uten de små grå. Som ikke er kostforaktere.

De spiser alt som vokser og gror.

Og da mener jeg alt.

I lobeliatustene og tagetesplantene har de etegilde. De spiser pelargonium, fioler, klokker, liljer - kort sagt alt som du har plantet til hygge og øyenslyst.

Og de spiser grønnsaker og bær. Både jordbær på bakken, og bringebær, rips og solbær. Ja, til og med ganske høyt oppe i kirsebærtreet kan de være å finne.

I år har de trolig hatt ekstra gode vilkår.

Det stadige regnet har sørget for det.

Hvis de graver seg ned før frosten kommer, og unngår for streng kulde og dyp tele, har vi antakelig mengder av dem i hagene neste år.

Hva vi skal gjøre med det?

Gå på jakt etter dem også. Akkurat som de mest bevisste av oss gjør med iberiasnilene.

Gir vi de små grå fritt spillerom ved å fokusere ensidig på de store brune, gjør vi en tabbe. Som kan koste oss dyrt.

Så fram med brillene. Og saksa.

De er ikke alltid så lette å se. Men desto mer lumske.

Så la dem ikke slippe unna.

Indian summer for Pink Grootendorst?

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pink Grootendorst blomstrer villig og rikelig, men klasene skjemmes av at de rosene som visner først, blir hengende blant dem som ennå er friske og i full blomst.

Pink Grootendorst er fine så lenge det varer. Og er været godt, remonterer de. Vil de gjøre det i år?

Jeg har skrevet en del om Pink Grootendorst-rosene våre. Bl.a. om hvordan de kom inn i vår hage. Se lenkene nedenfor.
Denne gangen skal jeg skrive om roser og regn.

Trenger vann
Hos oss står Pink Grootendorst-rosene i en sørvendt, sandholdig skråning på et bunnlag av leire. Der kan det bli tørt.
I år har det imidlertid ikke vært nødvendig å vanne. Det har naturen selv tatt seg av. I rikelig monn.
"Nellik"-rosene har grodd bra. Og blomstret rikelig.

Stygge av regnet
Regnet bidrar til at blomstene holder seg friske og ikke visner så fort.
Og restene av de blomstene som har blomstret ferdig, skyldes av i kraftig regnvær. Det er en fordel for de visne blomstene skjemmer blomsterklasene slik at de friske blomstene ikke kommer til sin rett.
Har man flere busker som står relativt tett og utilgjengelig, er det vanskelig å komme til for å plukke av visne blomster. Hjelpen fra regnet er derfor velkommen.
På den annen side bidrar nedbøren til at de blomstene og blomsterklasene som fortsatt er friske, blir stygge.
Eller i alle fall bærer tydelig preg av at de har stått ute i vedvarende regn. Og kanskje ikke minst: I byger med kraftig slagregn.

Aldri fornøyd
Det blir altså noe å klage over. Uansett.
En ambisiøs hagedyrker på jakt etter skjønnhet finner alltid noe å sette fingeren på.
Akkurat nå er bedet inne i sin aller tristeste periode.
To små klaser - en rosa og en mørk rød - er i blomst. Resten er avblomstret. De sørgelige, visne restene sitter imidlertid fortsatt på og gir bedet et trist, ustelt utseende.
Nå venter jeg spent på om det blir en andre blomstring i år.
Er høsten allerede kommet? For å bli?
Eller vil vi - og Pink Grootendorst-buskene - få en "indian summer"?
Vi krysser fingrene.

Se også: Pink Grootendorst, Mer om roser i november, Grootendorst holder ut og Mørk rød rosa Grootendorst