Herding

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er blitt en del pelargonier etter hvert. Foreløpig bæres de ut og inn. Det tar tid.


Noen av pelargoniene begynte å blomstre inne før herdingsprosessen kom i gang. Andre har satt knopper og noen ferdig utsprungne blomster under herdingen.


Jeg kan nesten ikke se en potensiell stikling uten å stikke den i en potte med plantejord.
I år har jeg klippet ned vel 2 av 3 av i alt vel 20 -25 overvintrede pelargonier i potter og urner, og det er blitt en del stiklinger.
Noen står fortsatt i vann og setter røtter, mens en god del er gitt mulighet til å bli nye planter i potter med plantejord.
Mange har slått røtter og er blitt lubne og fine, mens andre strever mer - og atter andre er gått til grunne.

Herding
Pelargoniene er ikke så ømtålelige når det gjelder kulde som planter med mer vannholdige stilker og blader, men jeg tar nødig noen sjanser.
Jeg venter derfor med å sette og plante ut så vel gamle som nye planter til nærmere 1. juni. Men da får det briste eller bære.
Foreløpig bærer jeg plantene ut i frisk luft om morgenen, og inn igjen om kvelden.
Det vil si: Hvis temperaturen og været ellers, er slik at jeg tror plantene vil ha godt av et opphold ute.
De fleste plantene overnatter i garasjen.
Er været for hardt - f.eks. når det blåser kraftig - åpner jeg garasjeporten og lar plantene stå i frisk luft, men i halvmørket innerst i garasjen.
Slik håper jeg at de venner seg til vekslende temperatur- og lysforhold uten at de brekkes ned og får bladene slitt av.
Når de først er plantet ut, må de imidlertid tåle det naturen har å by på.
Vinden som står rett inn fra Oslo-fjorden kan ta ganske sterkt her hos oss, noe engletrompetplantene bærer tydelig preg av.
Men det er en annen sak.

Hva er dette for en raring?

Foto: Kow d.e. 04052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En merkelig, sølvfarget sopp dukket opp i kompostbingen. Kan noen si hvilken sopp det er?

En dag jeg skulle kaste noe i varmkomposten, stakk hodet på en sopp opp mellom isoporlokket som ligger oppe på komposteringsmassen, og isoporveggen.
Nå har det mange ganger vokst sopp opp av kompostmaterialet, men denne var litt spesiell.
Den var nemlig markant sølvfarget.
Skjønt hvit på nederste del av stengelen der lokket hadde ligget, men sølvfarget lenger opp og med sølvfarget hatt.
Når topplokket lukkes igjen, er det nok totalt mørkt i beholderen. Lysforholdene har derfor sannsynligvis ikke vært avgjørende for fargeskillet.
Men kanskje har berøringen fra isoporlokket virket inn.

Kort livssyklus
Hvor lenge soppen har stått der, vet jeg ikke. Jeg tømmer imidlertid vanligvis husholdnings- eller hageavfall i komposten hver dag, og jeg hadde ikke sett den - eller antydning av den - tidligere.
Jeg tok bilde, men dagen etter tenkte jeg å dokumentere den ytterligere. Da var den imidlertid forfalt. Det var bare en svart, tynn stengel igjen.
En om den bare en livssyklus på et døgn eller to, eller om det var ødelagt eller fortært av innsekter, mark eller fluer, vet jeg ikke.
Finnes det noen der uten som har vært borte i noe liknende, og som kan bistå meg i forsøket på å finne ut hva dette kan ha vært for en sopp?

Rødt i det gule

Foto: Kow d.e. 06052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Valmuene frisker opp i en ellers fargefattig vårhage.

Blå perleblomster og scilla bryter ensformigheten.
Forøvrig er den tidlige vårhagen stort sett gul.
Eller for å si det på en annen måte: Det er de gule blomstene som dominerer helhetsinntrykket.
Enda de kanskje ikke er så mange.
Vi har en stor og en liten knallgul forsythia. Og vi har vårvortemelk (euphorbia polycroma). Både her og der. Den sørger selv for spredningen, og vokser på den mest karrige bunn. F.eks. mellom forstøtningsmuren og stenbelegningen i innkjørselen.
Dessuten finnes det en og annen løvetann - både på plenene og i vanskelig tilgjengelige bed. Det må innrømmes. Enda jeg jakter hardt på dem for å hindre frøspredning. Eller for i det minste å begrense den.
Midt oppe i dette blomstrer valmuene.
Ikke orientvalmuene, men de enkle valmuene.
Som jeg antok var ettårige og holdt seg i hagen ved at de sådde seg selv.
Og sår seg selv gjør de. Over alt. Også mellom belegningssteinene på gårdsplassen.
Men enkelte av plantene er også åpenbart flerårige for det kommer nye skudd fra fjorårets rot, og det er disse som blomstrer vakkert rødt i begynnelsen av mai og liver opp i alt det gule.
Selv om hver blomst ikke står lenge, kommer det stadig nye knopper og blomster.
De to kraftigste tustene har nå blomstret fra ca. 1. mai - og i morgen er det 17. mai.
om lag 20 dager kontinuerlig blomstring i en noe blomsterfattig og ensformig vårhage er ikke verst.
Så valmuene gjør rett og skjel for seg i hagen.
Så får vi heller tåle at de dukker opp på steder hvor de ikke er fullt så velkomne.

Pinseliljer uten respekt for kalenderen

Foto: Kow d.e. 12052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den kalde våren med nattefrost helt til det siste, skremmer ikke pinseliljene.

Vakker blomst - bare så synd at mange knopper ikke springer ut.

Sein påske gir sein pinse.
Men det vet ikke pinseliljene om.
De står i solveggen og blomstrer når de blomstrer - pinse eller ikke.

Knopper, men ikke blomster
Vi har tre "tuster" med pinseliljer spredt med godt mellomrom langs veggen fra garasjeinngangen til trappa.
Jeg har tidligere skrevet om problemet med at alle de tre "tustene" ved siden av å sette knopper som springer ut, setter en rekke knopper som aldri kommer lenger enn til knoppstadiet.
Jeg har prøvd ulike boteråd.
Alle tre "tuster" vannes rikelig.
For to år siden gjødslet jeg lite, fordi jeg tenkte at mye næring kanskje ville gi mye bladverk, men lite blomster.
I fjor prøvde jeg det motsatte, og vannet med oppløst hønsegjødsel i vannet flere ganger. Også etter at blomstringen var over, og løkene skulle samle næring og krefter til i år.

Lysforholdene

Plantene står som nevnt, i sørveggen.
Der er det lyst. Og lunt.
Den "tusta" som står nærmest trappa får solvarme og lys en anelse senere på dagen enn de to øvrige.
Og det er denne som avgjort har flest knopper som ikke springer ut.
Kan forklaringen være at løkene står for mørkt selv om de står i sørveggen?
Får jeg tid - og får jeg realisert mine planer om å spa om og replante et par av staudebedene i sommer - skal jeg flytte den innerste planta til et enda mer åpent og solrikt sted.
Så får vi se om det hjelper.

Vakre
Foreløpig nyter vi synet av de blomstene som er sprunget ut.
Hvis jeg ikke hørte feil, ble "gammeldagse" pinseliljer nevnt i Margrethe Holts program "Det fikser P 1" i dag.
Trolig var det noen som var på jakt etter løker.
Det kan jeg forstå.
Pinseliljer er vakre.
Kunne bare flere av dem avansere fra knoppstadiet til full blomst.

Gullbusken på sitt vakreste

Foto: Kow d.e. 30042011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den store forsythiabusken svikter ikke. Ikke før er snøen gått - og det er blitt litt varme i været - så slår den ut i full blomst.

Forsythia trenger ikke bli gammel før den gleder oss med et vell av gule blomster i en blomsterfattig tid. Dette rotskuddet skilte jeg fra og plantet for et par sesonger siden. Det klarer seg selv om det står slik til at den må konkurrere med ulike andre vekster om vann og næring.

Gullbusk (forsythia) er en takknemlig plante å samarbeide med.
Den tåler det meste og blomstrer villig før de fleste andre plantene får summet seg og oppdager at våren er kommet.

Først inne, så ute
Gullbusken bringer oss forøvrig glede lenge før den blomstrer utendørs.
Tidlig på våren - lenge før vårsola varmer - driver vi fram blomster fra avskårne kvister innendørs.
Men det er ute den generøse busken med de lange, hengende grenene kommer best til sin rett.
Som en kaskade av gult lyser den opp i hagen til glede for oss som bor her.
Og øyensynlig også til glede for enkelte av dem som går forbi på vegen utenfor, og som titter inn.

Rotskudd
Gullbusk setter rotskudd, men ikke i et omfang og på en måte som representerer noe problem.
Vårt "modertre" er rotskudd fra mitt barndomshjem.
Selv har vi plantet ut rotskudd fra dette treet.
Hvis våre tre barn - eller noen av barnebarna etter hvert - ønsker rotskudd, skal de få det slik at busken kan gå i arv fra generasjon til generasjon.
Tradisjonsbevaring gir hagearbeidet en ekstra dimensjon.

Rabarbra i mørke

Foto: Kow d.e. 03052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne rabarbraen har vokst opp i mørke - først under plastpotta på bildet, deretter under en som er større.

Jeg har latt en av rabarbraplantene vokse opp i mørke.
Det skal visst gjøre stilkene sprøere.
Om det også gjør dem mindre fylt av uheldige syrer, er jeg usikker på.
Jeg tror at jeg lærte knepet av et av det danske unikumet Camilla Plums mat- og hageprogrammer.
I dag er stilkene høstet for å bli til syltetøy.
Etter som jeg har diabetes, koker jeg syltetøyet uten sukker, men søter med kunstig søtningsstoff - eller "plastikksukker", som min kone sier - når syltetøet er blitt kaldt.
Så får vi se om mørkekuren har hatt noen virkning.
Friskt rabarbrasyltetøy er under enhver omstendighet godt.
Og snart blir det vel fersk makrell å få kjøpt.
Da lager vi rabarbrasuppe til.
Men da må vi nok ty til de plantene og stilkene som er vokst på naturlig måte.

Gingko, urtrær og mere til

Foto: Kow d.e. 01052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Magnolia - som har sitt navn etter den franske botanikeren Pierre Magnol - er på en måte et "prehistorisk" tre. Det oppstod før bier og andre blomsterstøvspredende innsekter. Magnoliatreets blomster er innrettet slik at de tåler å bli bestøvet ved hjelp av kravlende og gnagende biller. Fossile rester av Magnolia-slektninger tyder på at slekten fantes allerede for 95 millioner år siden. Treet på bildet befinner seg i parken ved UMB på Ås.



T.v.: Parken ved UMB er et meget interessant arboret. Her forteller botaniker Anders Often om Tempeltreet (gingko biloba) som - for å si det populært - er et bartre med "blader". Ginkgo biloba er trolig den plantearten på jorda som har eksistert uendret lengst. Fossile avtrykk av blad fra Tempeltreet, er beregnet å være ca. 230 millioner år gamle. Charles Darwin kalte treet en levende fossil.

T.h.: Av lind fins det flere slag. En art vokser vilt i Norge, og mye tyder på at Yggdrasiltreet i norrøn mytologi var en lind, kunne botaniker Anders Often fortelle. De fleste lindetrærne i hager, byer m.v. er imidlertid importerte og innplantede arter eller krysninger. Lindetreet i parken ved UMB som de botanikkinteresserte her beskuer og får nærmere orientering om, er et mektig skue og bakken er full av "selvsådde" planter.

T.v. Lunt mellom beskyttende vegger står Urtreet. Urtre eller vannsypress (latin: Metasequoia glyptostroboides) er en bartreart og eneste art innenfor metasequoiaslekten av sypressfamilien. På engelsk kalles det også dawn redwood. Det vokser bare vilt i Hubei-Sichuan- og Hunan-provinsene i Kina. Treet ble første gang oppdaget i Kina i 1944. Før det kjente man det bare fra fossiler. Stammen ser ut som om den er flettet. Urtreet blir opp til 35 meter høyt.

T.h.: Botaniker Anders Often er gått ned på kne for å fortelle om "ugress", dvs. planter som har tatt seg til vår natur og våre gressganger f. eks. som "blindpassasjerer" sammen med importerte nytte- eller prydplanter.


Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås innbød til vårblomstvandring 1. mai.
Jeg møtte fram - full av forventning.
Og ble ikke skuffet.
Vårblomster ble det riktignok snakket lite om, men desto mer om trær.
Og trær er interessante.
Spesielt når man har en kunnskapsrik og entusiastisk botaniker som UMBs egen Anders Often til å fortelle.
Da glemmer man til og med sur sno og jagende skyer som anstrenger seg maksimalt for å holde solstrålene borte på en heller kjølig dag.

Skjulte skatter
At parken ved UMB er et riktholdig arboret er en godt bevart hemmelighet.
For de ikke innvidde. Og det er de fleste.
Bare noen få av trærne er merket med navn og andre relevante opplysninger.
Ut over den rene naturopplevelsen har den kunnskapstørste og vitebegjærlige derfor
lite utbytte av å gå i parken på egen hånd.
Her har universitetet en stor - og viktig! - oppgave å løse.
Formidling av kunnskap turde være en primæroppgave for et universitet. Ikke bare til studentene, men også til allmennheten.
Folkeopplysning er påkrevd!

Gingko biloba
En guidet vandring i UMB-parken er en rikholdig opplevelse for den natur- og kultur-interesserte.
Her er f.eks. et tempeltre (gingko biloba) - et tre som under gunstige forhold kan bli over 3000 år gammelt.
Og som i uminnelige tider har vært benyttet i tradisjonell kinesisk medisin.
Tempeltrepreparater skal være blant de aller mest solgte naturpreparatene i verden.
Kanskje virker slike preparater til og med mot Parkinsons og Alzheimers sykdom og mot ulike former for hukommelsesbrist.
Ja, til og med mannlige seksualproblemer skal kunne avhjelpes ved hjelp av preparater fra tempeltreet.

"Urtre"
En annen sjeldenhet i UMB-parken er urtre eller vannsypress (Metasequoia glyptostroboides).
Urtre er en bartreart, men også på dette treet ser nålene mer ut som flikete løvtreblad enn typiske barnåler. Nålene felles om høsten.
Urtreet er sterkt truet selv om det plantes mye. I Kina er det satt igang systematisk planting av treet for å bevare det for framtida. Hogst er forbudt, men kineserne jakter på konglene. Det er derfor vanskelig å få trærne til å formere seg naturlig.
To urtrær står i Botanisk hage i Oslo - og altså ett i parken ved UMB.

Mye interessant
Ellers er parken full av biologiske rariteter og eksempler på naturens ustyrlige innfall.
Opplevelsen fristet til gjentakelse.
Det ble bl.a. bekreftet av at enkelte av dem som deltok i vandringen, hadde vært med på liknende arrangementer på stedet tidligere.
Men hvor var ungdommen? Og de middelaldrende?
Vi som deltok hadde alle "passert middagshøyden".
Skal interessen for hage- og natur dø ut med den eldre generasjon?
UMB må kjenne sitt folkeopplysningsansvar, vekke interesse og formidle kunnskap.
Også til dem av oss som ikke skal gjøre vår naturinteresse til levebrød.