Storm i kastene

Foto: Kow d.e. 24052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Møblene på verandaen er stuvet bort i hjørnet og slått sammen og lagt på gulvet for å unngå at de tas av vinden etter at "rottingstolen" til venstre blåste ned av verandaen og ut på terassen.

Natterstid måtte jeg ut og redde de lette plastmøblene. Stolene ble båret inn og bordet snudd på hodet.

"Vinden rider høyt på sky", sang trubaduren Jens Gundersen, men jammen blåser det så det merkes her nede på bakken også.
Da jeg seint i går kveld så på "Lewis" på TV, smalt det krafting på hverandaen like utenfor der jeg satt.
Vinden hadde tatt tak i en av "rotting"-stolene som stod der, og slengt den mot veggen og rekkverket før den fant åpningen og kastet stolen ut på terassen der den stanset mot utepeisen.
Da var det bare å la krim være krim og komme seg ut i regnet, få stolen på plass igjen og redde resten av møblene - og plastbakkene med planter - fra en like ublid skjebne.
For vinden viser ingen nåde når den er i det hjørnet.
Etter at jeg hadde lagt meg, kom jeg i tanker om at jeg har utemøbler som er enda lettere enn dem på verandaen.
Da var det bare å kle på seg igjen, og gå ut i regnet nok en gang for å berge de hvite, lette plastmøblene ved inngangen.
Fikk vinden leke med dem, ville de ikke bare kunne bli slått i stykker, men også ødelegge rododendronbuskene med de 40-talls bristeferdige knoppene som snart skal bli blomster og glede oss med sin ynde - og prakt.
De dyvåte stolene ble båret dryppende gjennom gangen og inn på vaskerommet, mens bordet ble snudd på hodet og tynget ned av parasollfoten og en pyntestein som var for hånden.
Så kunne hus- og hageeieren krype til køys igjen.
Urolig for hvordan de nyutplantede pelargoniene, lobeliane og eføyplantene - som jeg i overdreven optimisme og tro på sommeren, hadde satt i urnene ved inngangen - ville tåle de voldsomme vindkastene og regnet som pisket mot sørveggen, falt jeg omsider i søvn.
I morges var jeg spent.
Midt i vår utsikt mot sjøen står en stor furu.
Kanskje vinden ....?
Men nei da.
Furua har motstått stormkastene.
Den står på plass.
Fjellstøtt.

Populær kaldkompost tømmes

Foto: Kow d.e. 20052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Under det øverste laget av relativt ny masse, ligger et tykt lag med finformuldet kompost som vil tilføre den tunge leirjorda næring og gjøre den lettere.

Vår tomt er ulendt. Jeg kan derfor ikke bruke trillebår over alt, men må f.eks. bære bort komposten i sekker. Det er tungvint og tar sin tid, men gir utmerket mosjon hvis man bare ikke fyller sekken så full at det går ut over ryggen.

Grantrærne i nærheten har ført mange, lange tjukke, seige røtter og et finmasket rotnett inn i komposten for å forsyne seg av den næringsrike massen.

Jeg er i ferd med å tømme den ene av kaldkompostbingene.
Det er tydeligvis på tide.
Trærne omkring har forsynt seg grovt av den omdannede, oppmagasinerte næringen som egentlig er beregnet på hageplantene.
Det må de ha drevet med lenge, for rotnettet var nesten ugjennomtrengelig.

Kvernet masse
Komposten ble lagt opp for 6-7 år siden.
Jeg har kompostkvern, og massen som komposten ble bygd opp med, var derfor finbearbeidet allerede i utgangspunktet.
Kvister - og et julenek eller to, hvis noe slikt er for hånden - legges i bunnen for å skaffe massen luft nedenfra, og deretter lag på lag med oppkvernet hageavfall og leirjord.
Etter hvert som massen synker sammen og det blir plass til det, legges visne blader - som vi har rikelig av - og annet lett nedbrytbart hageavfall på toppen.
NB: Ikke matavfall. Det går uavkortet i varmkomposten i en lukket beholder.

Jordforbedrer
Den ferdig komposterte massen tilfører ikke jorda kun næring.
Vel så viktig hos oss, som i utgangspunktet har temmelig stiv leirjord i store deler av hagen, er at komposten gjør jorda lettere og mer porøs.
Deler av komposten strøs oppe på jorda mellom rabarbra, pepperrot, bærbusker, prydbusker, i staudebedet og på plenen. Der blir den liggende til meitemark og regnvær har dratt den ned i jorda.
Har man mye av den, er den bedre enn bark som jorddekke.
Forøvrig spas eller muldes mye ned i blomsterbed som legges om, eller hvor det er mulig å komme til uten å ødelegge plantene omkring.

Skiller fra grove partikler
Kvister, kongler og andre elementer som ikke er skikkelig kompostert skilles fra, og komposteres videre.
Jeg vet ikke om det har noe for seg, men jeg regner med at dårlig formuldete, treaktige deler vil "stjele" kvelstoff fra plantene hvis de blir liggende og råtne der de kommer.
Jeg tar derfor jobben med å "renske" kompostene for altfor grove partikler som ikke har fått anledning til å råtne skikkelig.
Sammen med rotnettet som nabogranene ubeskjedent har utviklet i kompostmassen, får de fraskilte delene en tur gjennom kompostkverna sammen med annet hageavfall som har hopet seg opp, og som i sin tur skal få tid på seg til å blir godt formuldet biomasse som skal gjøre hagen enda mer fruktbar.

Bygge opp ny
Og så er det bare å bygge opp en ny kompost.
Hvor jeg bruker en del masse fra den bingen som er tømt, for å få prosessen i gang.
Men først må binges repareres.
Den var i følge reklamen laget av solide trykkimpregnerte materialer, men faktum er at flere av bordene har råtnet og gått i oppløsning.
Kvaliteten må m.a.o. ha vært så som så.
Råtne rester fra trykkimpregnet virke er noe jeg nødig vil ha i hagen.
Tidligere binger som jeg selv har snekret av ubehandlede materialer fra transportpaller, har faktisk holdt bedre enn disse ferdigkjøpte bingene som settes sammen etter lafteprinsippet.
Man gjør sine erfaringer og holder seg unna slike underlødige produkter - og firmaene som selger dem! - for framtiden.

Mor og barn i vinden

Foto: Kow d.e. 18052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I midten står selve "mater familias", til høyre ser vi fjorårets avkom og til venstre årets "barn".


Overgangen fra beskyttet inneliv til en tilværelse ute i blåsten er stor, men det blåser hele sommeren så tilvenning må til.

Engletrompet er en fantastisk prydvekst.
Og meget takknemlig å arbeide med.

Nye planter
Stikker man en avskåret bit av stammen i jord, slår den med 99 prosents sannsynlighet rot, og gir deg en ny plante uten at det krever verken særlig omsorg eller stell ut over vanning.
De stiklingene jeg satte i fjor, har - i likhet med morplanta - overvintret uten problemer. Morplanta i et ganske mørkt og kjølig kjellerrom, og de to "fjorårsbarna" i et varmere - men likevel relativt kjølig - og lysere innerom.
De tre stiklingene jeg fikk, da jeg toppet plantene tidlig i våres, har alle slått rot, og ser ut til å komme som de skal.

Herding
Alle plantene har vært ute til herding. De gamle flere ganger. Årets planter noen timer.
Så måtte de skyndsomt i hus. Ikke på grunn av temperaturen, men vindkastene holdt på å ta knekken på dem.
Når man bor med åpen veg og utsikt til fjorden, må man ta vinden med på kjøpet.
Planter som ikke tåler vind, har ingen framtid her.
Derfor må plantene som er alt opp inne, herdes og vennes til utemiljøet. Rett som det er går det så bladene rives av eller slites i stykker. Det virker brutalt, men hestekur må til.
Når temperaturen blir slik at plantene kan stå ute hele døgnet, kommer det forhåpentlig nye blader med styrke nok til å tåle de meteorologiske utfordringene som plantene utvilsomt vil møte i løpet av utesesongen.

Herding

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er blitt en del pelargonier etter hvert. Foreløpig bæres de ut og inn. Det tar tid.


Noen av pelargoniene begynte å blomstre inne før herdingsprosessen kom i gang. Andre har satt knopper og noen ferdig utsprungne blomster under herdingen.


Jeg kan nesten ikke se en potensiell stikling uten å stikke den i en potte med plantejord.
I år har jeg klippet ned vel 2 av 3 av i alt vel 20 -25 overvintrede pelargonier i potter og urner, og det er blitt en del stiklinger.
Noen står fortsatt i vann og setter røtter, mens en god del er gitt mulighet til å bli nye planter i potter med plantejord.
Mange har slått røtter og er blitt lubne og fine, mens andre strever mer - og atter andre er gått til grunne.

Herding
Pelargoniene er ikke så ømtålelige når det gjelder kulde som planter med mer vannholdige stilker og blader, men jeg tar nødig noen sjanser.
Jeg venter derfor med å sette og plante ut så vel gamle som nye planter til nærmere 1. juni. Men da får det briste eller bære.
Foreløpig bærer jeg plantene ut i frisk luft om morgenen, og inn igjen om kvelden.
Det vil si: Hvis temperaturen og været ellers, er slik at jeg tror plantene vil ha godt av et opphold ute.
De fleste plantene overnatter i garasjen.
Er været for hardt - f.eks. når det blåser kraftig - åpner jeg garasjeporten og lar plantene stå i frisk luft, men i halvmørket innerst i garasjen.
Slik håper jeg at de venner seg til vekslende temperatur- og lysforhold uten at de brekkes ned og får bladene slitt av.
Når de først er plantet ut, må de imidlertid tåle det naturen har å by på.
Vinden som står rett inn fra Oslo-fjorden kan ta ganske sterkt her hos oss, noe engletrompetplantene bærer tydelig preg av.
Men det er en annen sak.

Hva er dette for en raring?

Foto: Kow d.e. 04052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En merkelig, sølvfarget sopp dukket opp i kompostbingen. Kan noen si hvilken sopp det er?

En dag jeg skulle kaste noe i varmkomposten, stakk hodet på en sopp opp mellom isoporlokket som ligger oppe på komposteringsmassen, og isoporveggen.
Nå har det mange ganger vokst sopp opp av kompostmaterialet, men denne var litt spesiell.
Den var nemlig markant sølvfarget.
Skjønt hvit på nederste del av stengelen der lokket hadde ligget, men sølvfarget lenger opp og med sølvfarget hatt.
Når topplokket lukkes igjen, er det nok totalt mørkt i beholderen. Lysforholdene har derfor sannsynligvis ikke vært avgjørende for fargeskillet.
Men kanskje har berøringen fra isoporlokket virket inn.

Kort livssyklus
Hvor lenge soppen har stått der, vet jeg ikke. Jeg tømmer imidlertid vanligvis husholdnings- eller hageavfall i komposten hver dag, og jeg hadde ikke sett den - eller antydning av den - tidligere.
Jeg tok bilde, men dagen etter tenkte jeg å dokumentere den ytterligere. Da var den imidlertid forfalt. Det var bare en svart, tynn stengel igjen.
En om den bare en livssyklus på et døgn eller to, eller om det var ødelagt eller fortært av innsekter, mark eller fluer, vet jeg ikke.
Finnes det noen der uten som har vært borte i noe liknende, og som kan bistå meg i forsøket på å finne ut hva dette kan ha vært for en sopp?

Rødt i det gule

Foto: Kow d.e. 06052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Valmuene frisker opp i en ellers fargefattig vårhage.

Blå perleblomster og scilla bryter ensformigheten.
Forøvrig er den tidlige vårhagen stort sett gul.
Eller for å si det på en annen måte: Det er de gule blomstene som dominerer helhetsinntrykket.
Enda de kanskje ikke er så mange.
Vi har en stor og en liten knallgul forsythia. Og vi har vårvortemelk (euphorbia polycroma). Både her og der. Den sørger selv for spredningen, og vokser på den mest karrige bunn. F.eks. mellom forstøtningsmuren og stenbelegningen i innkjørselen.
Dessuten finnes det en og annen løvetann - både på plenene og i vanskelig tilgjengelige bed. Det må innrømmes. Enda jeg jakter hardt på dem for å hindre frøspredning. Eller for i det minste å begrense den.
Midt oppe i dette blomstrer valmuene.
Ikke orientvalmuene, men de enkle valmuene.
Som jeg antok var ettårige og holdt seg i hagen ved at de sådde seg selv.
Og sår seg selv gjør de. Over alt. Også mellom belegningssteinene på gårdsplassen.
Men enkelte av plantene er også åpenbart flerårige for det kommer nye skudd fra fjorårets rot, og det er disse som blomstrer vakkert rødt i begynnelsen av mai og liver opp i alt det gule.
Selv om hver blomst ikke står lenge, kommer det stadig nye knopper og blomster.
De to kraftigste tustene har nå blomstret fra ca. 1. mai - og i morgen er det 17. mai.
om lag 20 dager kontinuerlig blomstring i en noe blomsterfattig og ensformig vårhage er ikke verst.
Så valmuene gjør rett og skjel for seg i hagen.
Så får vi heller tåle at de dukker opp på steder hvor de ikke er fullt så velkomne.

Pinseliljer uten respekt for kalenderen

Foto: Kow d.e. 12052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den kalde våren med nattefrost helt til det siste, skremmer ikke pinseliljene.

Vakker blomst - bare så synd at mange knopper ikke springer ut.

Sein påske gir sein pinse.
Men det vet ikke pinseliljene om.
De står i solveggen og blomstrer når de blomstrer - pinse eller ikke.

Knopper, men ikke blomster
Vi har tre "tuster" med pinseliljer spredt med godt mellomrom langs veggen fra garasjeinngangen til trappa.
Jeg har tidligere skrevet om problemet med at alle de tre "tustene" ved siden av å sette knopper som springer ut, setter en rekke knopper som aldri kommer lenger enn til knoppstadiet.
Jeg har prøvd ulike boteråd.
Alle tre "tuster" vannes rikelig.
For to år siden gjødslet jeg lite, fordi jeg tenkte at mye næring kanskje ville gi mye bladverk, men lite blomster.
I fjor prøvde jeg det motsatte, og vannet med oppløst hønsegjødsel i vannet flere ganger. Også etter at blomstringen var over, og løkene skulle samle næring og krefter til i år.

Lysforholdene

Plantene står som nevnt, i sørveggen.
Der er det lyst. Og lunt.
Den "tusta" som står nærmest trappa får solvarme og lys en anelse senere på dagen enn de to øvrige.
Og det er denne som avgjort har flest knopper som ikke springer ut.
Kan forklaringen være at løkene står for mørkt selv om de står i sørveggen?
Får jeg tid - og får jeg realisert mine planer om å spa om og replante et par av staudebedene i sommer - skal jeg flytte den innerste planta til et enda mer åpent og solrikt sted.
Så får vi se om det hjelper.

Vakre
Foreløpig nyter vi synet av de blomstene som er sprunget ut.
Hvis jeg ikke hørte feil, ble "gammeldagse" pinseliljer nevnt i Margrethe Holts program "Det fikser P 1" i dag.
Trolig var det noen som var på jakt etter løker.
Det kan jeg forstå.
Pinseliljer er vakre.
Kunne bare flere av dem avansere fra knoppstadiet til full blomst.