Svarte brunskogsniler

Foto: Kow d.e. 03062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mange av de brune skogsnilene i hagen er ikke bare mørke. De er regelrett svarte.

Her er enda en temmelig mørk en som var på ferde i innkjørselen samtidig. Tilfeldighet?

Her er en til, som gjør teorien om tilfeldighet mindre plausibel. Den kan kanskje sies å være mørk brun, men typisk brunsnile-farge har den så avgjort ikke.

Vi hadde en perioden med barfrost sist vinter.
Ekstra kaldt var det også.
Man kunne derfor håpe på at forholdsvis mange av brunskogsnilene skulle stryke med.
Utryddet er de imidlertid ikke.
Men blir det fuktig på bakken, dukker de fram.
Ellers gjør de sine ugjerninger i det skjulte.

Svarte
De siste årene har jeg stadig observert "brune" skogsniler - eller Iberiaskogsniler, som de har hett hittil - som er temmelig mørke av let.
Ikke få av årets sniler er rett og slett svarte.
Noen vil sikkert mene at det er svart skogsnile jeg har sett, men det tror jeg ikke.
De svarte - eller ekstremt mørkt brune - snilene har både form og "tegninger" på bakkroppen, som tyder på at det er "brun-sniler" det er snakk om.
De svarte skogsnilene og de hvite åkersnilene i min hage - og der er det mange nok av dem til at jeg har hatt anledning til å studere dem nøye! - er buttere og "tjukkere.

Hvorfor fargeskifte?
Hvorfor skifter snilene farge?
Er den svarte kuløren "bedre" for snilene i vårt klima slik at det er de mørke som overlever?
Eller er de svarte eksemplarene blanding av skogsniler og Iberia-sniler?
Og vil en eventuell slik blanding medføre at overlevelsesgener fra de hardføre "norske" skogsnilene, går i arv til nye generasjoner med mørke Iberia-sniler?

25-års-"jubileum"
Iberia-snilene har nå snart vært her i landet og utført sin ødeleggende gjerning i 25år.
At de er kommet for å bli, er det knapt tvil om.
Den finnes nå "over alt" - visstnok foreløpig så langt nord som til Bodø. Men de stanser nok ikke der.

Drep dem nå!
Det er imidlertid ingen grunn til å bli grepet av resignasjon og la det skure.
De brune skogsnilene legger egg i september-oktober.
Alle du har drept før den tid, bidrar til å minske antallet og redusere tilveksten.
Fram med saksa og klipp dem i to.
Bruk av salt og gift-midler forurenser hagen.
Saksa er miljøvennlig - og effektiv.
Og lar du de døde snilene ligge her og der, kommer artsfrendene for å spise dem.
Da kan du klippe dem også.

Naturlige fiender
Sniler - også Iberia-snilene - har naturlige fiender.
Det er pinnsvin, fugler, padder og tusenbein bl.a.
Og boa-sniler påstår enkelte. Bl.a. en forsker med samme etternavn som meg.
La oss håpe at han har rett.
Hos meg lever imidlertid boa-sniler og brune skogsniler tilsynelatende i fredlig sameksistens.
Det lureste - hvis du vil ha plantene i fred - er nok derfor - dessverre! - å bruke saksa på alle sammen.

Vi har da stemor, men ...

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Stemorsblomstene er stuet bort på verandaen. Det eneste stedet de ikke blir spist.

Vi har da stemor, bevares.
Ikke ute i hagen riktignok.
Og ikke i potter eller urner på gårdsplassen eller ved inngangen.
Men på verandaen har vi stemor.
I to urner, to veggpotter og en blomsterkurv som vi har tatt vare på til slik bruk.
Hvis noen lurer på hvorfor vi "klumper sammen" stemorsblomstene på verandaen, er svaret dette: Vi vil ikke at de skal bli spist!
For hvert år, når vi i overstadig optimisme har trosset kjølige dager og nattefrost, og har foregrepet våren og plantet stemor i potter og bed, så har rådyrene kommet og beitet dem ned så det bare har vært avgnagde tuster igjen.
Ja, noen ganger ikke det en gang.
Fordi de grådige firbente har nappet opp plantene og kun etterlatt rotklompen.
Men nå er det slutt.
Den leken vil jeg ikke leke lenger.
Våre blomsterbed er ikke noe matfat for frekke, firbente inntrengere uten sans for livets estetiske verdier.
Derfor er alle stemorplantene i år samlet på verandaen.
Med et lite unntak.
Når det ikke blåser for hardt, setter jeg den minste av pottene ut på "gesimsen" på utepeisen.
Der burde den stå så høyt at den får stå i fred.
Og skulle den ikke gjøre det - m.a.o. skulle blomster og blader bli spist der også, f.eks. av et rådyr som går opp på to bein, støtter seg på gesimsen og rekker opp til plantene - så er vi en erfaring rikere.
Da blir det kun stemor på den vanskelig tilgjengelige verandaen her etter.
Så kan rådyrene "ha det så godt"!

Utsikten

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det står en benk i hagen - riktig nok ikke grønnmalt, men like vel god å hvile mødige lemmer og en vond rygg på.

Og nyte utsikten ut over Oslo-fjorden fra. Bildet yter ikke utsikten rettferdighet.

Vi kan se ut over Oslo-fjorden. Fra stua, fra verandaen og fra plenen.
Strandlinjen er ikke rett utenfor stuedøra, men utsikten er fin. Selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet ovenfor.
Det skyldes kameraets utilstrekkelighet.
Og disen da bildet ble tatt. I dis ser fjorden trollsk ut - som en eventyrillustrasjon av Theodor Kittelsen.
I klarvær er opplevelsen annerledes. Da ser vi båttrafikken. Seilbåter, mellomstore skip - og mektige flytende palasser som majestetisk glir ut og inn av fjorden.
Spesielt i mørke er de lysende flytende hotellene et mektig skue og vitnesbyrd om stor maritim ingeniørkunst.
Det blåser ofte fra fjorden.
Har man jobbet i hagen og trenger en "pust i bakken" er det godt å sette seg på krakken på utsiktsplassen på plenen og nyte utsikten og vinden som på varme dager virker som en svalende bris.
Krakken er ikke malt.
Den er grå og værbitt og bare mettet med "terassebeis" for å motstå regn og rufsevær.
Og den er tung.
Tung som bly, slik at den ikke blir kasteball for vindrosser og stormkast som feier inn fjorden og tar herredømme over det meste som kommer i deres veg.
Men ikke krakken.
Den står støtt.
I storm som i stille.
Og venter på varme gode sommerdager og besteforeldre, foreldre og barnebarn som nyter sommeren - og utsikten - i hagen.

Urter fra Sverige

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Timian-plantene delte jeg i tre og plantet i ulike potter. Når de har "rotet seg", skal de få sin plass i urtebedet.

T.v.: Rosmarinen er kraftig og frodig og er nå herdet i blåst og kjølig vær for å tåle overgangen fra det beskyttede miljøet i butikken.

T.h.: Urtene er "ekologiskt odlade" og av merket Santa Maria. Om de er svenske av "ursprung" eller importert dit, vet jeg ikke.

Jeg håper jeg ikke har gjort noe galt, men jeg har kjøpt med urter hjem fra Sverige.
Levende urter på rot. I "kruka".
Sverige er medlem av EU, og Norge har EØS-avtale.
Ett - og ikke det minst viktige - mål med samarbeidet er fri flyt over grensene.
Så forhåpentlig er alt i orden.
Selv om jeg har planer om å flytte noen av urtene fra pottene hvor de nå står, til urtebedet i hagen.

10 kroner per stk
Urtene - som så friske og grønne ut, og hadde fine hvite røtter - kostet 10 kroner stykket.
Så jeg kjøpte flere.
Dill som "är färskvara och har en begränsad hållbarhet" ble spist snarest.
Basilikum - eller "Basilika" som svenskene kaller den, ble delt og plantet i to større potter for at den ikke skulle visne før vi fikk glede av den.
Persille som vi allerede har knepet og brukt mye av, er omplassert i større potte og satt ut med sikte på herding og overgang til enda større potte etter hvert. Den skal ikke plantes i kjøkkenhagen hvor den raskt blir snilemat, men få leve sitt liv og skaffe oss jernholdige smaksgleder på et beskyttet sted.
Rosmarin som er frodig og fin, dufter himmelsk og ser ut til å tåle det meste. Skjønt: Bank i bordet.
Timian som ser litt spinkel og skjør ut, men som kommer seg bra etter at jeg delte den i tre potter med sikte på å ha en potte å høste fra, og to planter i urtebedet sammen med sitrontimianplantene jeg har der fra før.

Sniler og rådyr
Så får vi se hvem som får størst glede av kjøpet.
Min kone og jeg eller snilene?
Eller kanskje rådyrene.
Som merkelig nok har latt en del av urtene i kjøkkenhagen få stå i fred.
Løpstikkene f.eks. De burde jo være en lekkerbisken.
Det synes i hvertfall vi tobeinte at de er.
Vi krysser fingrene og håper at det fortsetter sånn.
Men vi frykter alltid det verste.
Det venner man seg til når man har så grådige naboer.

Storm i kastene

Foto: Kow d.e. 24052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Møblene på verandaen er stuvet bort i hjørnet og slått sammen og lagt på gulvet for å unngå at de tas av vinden etter at "rottingstolen" til venstre blåste ned av verandaen og ut på terassen.

Natterstid måtte jeg ut og redde de lette plastmøblene. Stolene ble båret inn og bordet snudd på hodet.

"Vinden rider høyt på sky", sang trubaduren Jens Gundersen, men jammen blåser det så det merkes her nede på bakken også.
Da jeg seint i går kveld så på "Lewis" på TV, smalt det krafting på hverandaen like utenfor der jeg satt.
Vinden hadde tatt tak i en av "rotting"-stolene som stod der, og slengt den mot veggen og rekkverket før den fant åpningen og kastet stolen ut på terassen der den stanset mot utepeisen.
Da var det bare å la krim være krim og komme seg ut i regnet, få stolen på plass igjen og redde resten av møblene - og plastbakkene med planter - fra en like ublid skjebne.
For vinden viser ingen nåde når den er i det hjørnet.
Etter at jeg hadde lagt meg, kom jeg i tanker om at jeg har utemøbler som er enda lettere enn dem på verandaen.
Da var det bare å kle på seg igjen, og gå ut i regnet nok en gang for å berge de hvite, lette plastmøblene ved inngangen.
Fikk vinden leke med dem, ville de ikke bare kunne bli slått i stykker, men også ødelegge rododendronbuskene med de 40-talls bristeferdige knoppene som snart skal bli blomster og glede oss med sin ynde - og prakt.
De dyvåte stolene ble båret dryppende gjennom gangen og inn på vaskerommet, mens bordet ble snudd på hodet og tynget ned av parasollfoten og en pyntestein som var for hånden.
Så kunne hus- og hageeieren krype til køys igjen.
Urolig for hvordan de nyutplantede pelargoniene, lobeliane og eføyplantene - som jeg i overdreven optimisme og tro på sommeren, hadde satt i urnene ved inngangen - ville tåle de voldsomme vindkastene og regnet som pisket mot sørveggen, falt jeg omsider i søvn.
I morges var jeg spent.
Midt i vår utsikt mot sjøen står en stor furu.
Kanskje vinden ....?
Men nei da.
Furua har motstått stormkastene.
Den står på plass.
Fjellstøtt.

Populær kaldkompost tømmes

Foto: Kow d.e. 20052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Under det øverste laget av relativt ny masse, ligger et tykt lag med finformuldet kompost som vil tilføre den tunge leirjorda næring og gjøre den lettere.

Vår tomt er ulendt. Jeg kan derfor ikke bruke trillebår over alt, men må f.eks. bære bort komposten i sekker. Det er tungvint og tar sin tid, men gir utmerket mosjon hvis man bare ikke fyller sekken så full at det går ut over ryggen.

Grantrærne i nærheten har ført mange, lange tjukke, seige røtter og et finmasket rotnett inn i komposten for å forsyne seg av den næringsrike massen.

Jeg er i ferd med å tømme den ene av kaldkompostbingene.
Det er tydeligvis på tide.
Trærne omkring har forsynt seg grovt av den omdannede, oppmagasinerte næringen som egentlig er beregnet på hageplantene.
Det må de ha drevet med lenge, for rotnettet var nesten ugjennomtrengelig.

Kvernet masse
Komposten ble lagt opp for 6-7 år siden.
Jeg har kompostkvern, og massen som komposten ble bygd opp med, var derfor finbearbeidet allerede i utgangspunktet.
Kvister - og et julenek eller to, hvis noe slikt er for hånden - legges i bunnen for å skaffe massen luft nedenfra, og deretter lag på lag med oppkvernet hageavfall og leirjord.
Etter hvert som massen synker sammen og det blir plass til det, legges visne blader - som vi har rikelig av - og annet lett nedbrytbart hageavfall på toppen.
NB: Ikke matavfall. Det går uavkortet i varmkomposten i en lukket beholder.

Jordforbedrer
Den ferdig komposterte massen tilfører ikke jorda kun næring.
Vel så viktig hos oss, som i utgangspunktet har temmelig stiv leirjord i store deler av hagen, er at komposten gjør jorda lettere og mer porøs.
Deler av komposten strøs oppe på jorda mellom rabarbra, pepperrot, bærbusker, prydbusker, i staudebedet og på plenen. Der blir den liggende til meitemark og regnvær har dratt den ned i jorda.
Har man mye av den, er den bedre enn bark som jorddekke.
Forøvrig spas eller muldes mye ned i blomsterbed som legges om, eller hvor det er mulig å komme til uten å ødelegge plantene omkring.

Skiller fra grove partikler
Kvister, kongler og andre elementer som ikke er skikkelig kompostert skilles fra, og komposteres videre.
Jeg vet ikke om det har noe for seg, men jeg regner med at dårlig formuldete, treaktige deler vil "stjele" kvelstoff fra plantene hvis de blir liggende og råtne der de kommer.
Jeg tar derfor jobben med å "renske" kompostene for altfor grove partikler som ikke har fått anledning til å råtne skikkelig.
Sammen med rotnettet som nabogranene ubeskjedent har utviklet i kompostmassen, får de fraskilte delene en tur gjennom kompostkverna sammen med annet hageavfall som har hopet seg opp, og som i sin tur skal få tid på seg til å blir godt formuldet biomasse som skal gjøre hagen enda mer fruktbar.

Bygge opp ny
Og så er det bare å bygge opp en ny kompost.
Hvor jeg bruker en del masse fra den bingen som er tømt, for å få prosessen i gang.
Men først må binges repareres.
Den var i følge reklamen laget av solide trykkimpregnerte materialer, men faktum er at flere av bordene har råtnet og gått i oppløsning.
Kvaliteten må m.a.o. ha vært så som så.
Råtne rester fra trykkimpregnet virke er noe jeg nødig vil ha i hagen.
Tidligere binger som jeg selv har snekret av ubehandlede materialer fra transportpaller, har faktisk holdt bedre enn disse ferdigkjøpte bingene som settes sammen etter lafteprinsippet.
Man gjør sine erfaringer og holder seg unna slike underlødige produkter - og firmaene som selger dem! - for framtiden.

Mor og barn i vinden

Foto: Kow d.e. 18052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I midten står selve "mater familias", til høyre ser vi fjorårets avkom og til venstre årets "barn".


Overgangen fra beskyttet inneliv til en tilværelse ute i blåsten er stor, men det blåser hele sommeren så tilvenning må til.

Engletrompet er en fantastisk prydvekst.
Og meget takknemlig å arbeide med.

Nye planter
Stikker man en avskåret bit av stammen i jord, slår den med 99 prosents sannsynlighet rot, og gir deg en ny plante uten at det krever verken særlig omsorg eller stell ut over vanning.
De stiklingene jeg satte i fjor, har - i likhet med morplanta - overvintret uten problemer. Morplanta i et ganske mørkt og kjølig kjellerrom, og de to "fjorårsbarna" i et varmere - men likevel relativt kjølig - og lysere innerom.
De tre stiklingene jeg fikk, da jeg toppet plantene tidlig i våres, har alle slått rot, og ser ut til å komme som de skal.

Herding
Alle plantene har vært ute til herding. De gamle flere ganger. Årets planter noen timer.
Så måtte de skyndsomt i hus. Ikke på grunn av temperaturen, men vindkastene holdt på å ta knekken på dem.
Når man bor med åpen veg og utsikt til fjorden, må man ta vinden med på kjøpet.
Planter som ikke tåler vind, har ingen framtid her.
Derfor må plantene som er alt opp inne, herdes og vennes til utemiljøet. Rett som det er går det så bladene rives av eller slites i stykker. Det virker brutalt, men hestekur må til.
Når temperaturen blir slik at plantene kan stå ute hele døgnet, kommer det forhåpentlig nye blader med styrke nok til å tåle de meteorologiske utfordringene som plantene utvilsomt vil møte i løpet av utesesongen.