Overaskelse i blomsterhjørnet

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

En ukjent plante tok freidig plass sammen med pelargonium og blomkarse, og bredde seg ut over med lange utløpere. Den fikk masse blomster.

Flere av blomstene dannet fruktanlegg. Et av anleggene har foreløpig gitt dette resultatet. Men hva er det? 

I et hjørne av gårdsplassen pleier vi å ha noen urner med blomster.
I hovedsak er det hjemmeavlede pelargonier, men også blomkarse som vi har sådd fra frø som vi har høstet selv.
Innimellom er det en og annen innkjøpt kantlobelia.

Jorda vi bruker, er en blanding av tidligere brukt jord, kjøpejord, kugjødselkompost og egenprodusert jordforbedring fra varmkompost.
Jorda er gjødslet med pellettert hønemøkk som er oppløst i vann.

Som regel går alt som forventet - altså "etter oppskriften".
Men i år har vi fått oss en overaskelse.
Blant de kjente plantene dukket det opp en plante med relativt lange utløpere fulle av litt store lyst grønne blader og gule blomster.
Først gjettet vi på at det måtte være agurk.
Men etter hvert som noen av blomstene gikk over til fruktanlegg, hellet vi mer til gresskar.
Skjønt, nå lurer vi faktisk på om det kan være melon.

Når vi kjøper og spiser melom, kaster vi frøene i varmkomposten.
Der spirer de ofte og lever en stund før de forgår av gjæringen og den høye varmen.
Kan et frø likevel ha klart seg, og fulgt med komposten over i urna med blomster?
Er frøet "stratifisert" i kompostbingen?
Har det beholdt spireevnen, og overrasket oss med meloner fra egen hage?

Sommeren har vært usedvanlig lang.
Og ikke minst usedvanlig varm.
Jeg er en gammel mann, og har ikke opplevd så varm sommer, siden 1947.
Kan den tropiske sommeren ha lokket fram optimismen i et kompostert melomfrø, og fått det til å vokse i håp om å kunne sette frukt, og dermed frø, for å sikre etterslekten?

Det er flere fruktemner på planta.
Det skal bli spennende og se hva det blir av dem.
Ennå er vi bare i begynnelsen av august, så de har god tid på seg.
Vi lever i spenning.
Og det må vi vel gjøre en stund framover, hvis det ikke er noen der ute som allerede nå kan se hva det er for noe mystisk vi dyrker i blomsterurna.
Har du en teori, så hold den ikke for deg selv.
La oss få høre.

Fruktbare sommergjester

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Agurkplanta var stor da den kom, og har fortsatt å vokse. Den blomstrer rikt, og har begynt å utvikle agurker.

Agurkene kommer i ulikt tempo.

Denne planta har båret mange agurker tidligere. Den ble klipt ned, og var bare en grønn stilk da den kom. Den har vokst godt under ferieoppholdet, og har begynt å prodsere agurker igjen etter en kort hvileperiode.

Mitt 13 år gamle barnebarn, Mia, har interesse for det som vokser og gror.
Hun har grønne fingre, som det heter.

Denne sommeren har hun satset på agurker.
Mens hun var hjemme, dyrket hun agurker på egen veranda.
En plante leverte mange fine agurker, gjorde seg ferdig, og ble klipt ned.

En annen lå litt etter i løpet.
Den vokste også bra - og bar blomster.

Da Mia og familien skulle på ferie, ble de to plantene plassert som sommergjester på verandaen til "Fama" og "Moff", dvs. farmor og farfar, altså oss.

Å ha planter i pensjon er et stort ansvar.
Hva om de ikke likte seg hos oss?
Hva om de ble ødelagt?
På verandaen var det kanskje i mørkeste laget, men der ville de i hvert fall ikke bli spist av rådyrene.

Plantene må tydeligvis like seg der de står.
Begge har vokst, og satt blomster.
Og begge har begynt å få agurker.

Nå har "Fama" og "Moff" fått en ny bekymring.
Ferien er over, og plantene må flyttes hjem til Mia igjen.
Vil de tåle flyttingen?
Den største planta har agurker ytterst på de lange, skjøre stenglene.
Vil plantene og agurkene komme helskinnet fram til sitt egentlige bosted?

Fortsatt står sommergjestene trygt på vår veranda.
Men avskjedens time nærmer seg.
Og vi går i urolig spenning som foran en fødsel.
Vil mor og barn komme fra det med liv og helse i behold?
Selv kan vi ikke gjøre annet enn å håpe det beste.

Lobelia og Dronning Ingrid

Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Den sterkt blå Lobeliaen står fint sammen med den rosa Dronning Ingrid-pelargoniaen, og pynter opp ved trappa.

Pelargoniene liker sol og tåler godt å stå utendørs i den varme årstiden.

Vi setter dem ut så snart nattefrosten har sluppet taket om våren.

Og de står utendørs til frosten kommer tilbake seint på høsten.

De blomstrer rikt og holder seg pene stort sett hele tiden hvis de bare "plukkes" og får anledning til å utvikle stadig nye blomster.

Med ett unntak.

Dronning Ingrid tåler ikke regn.

Det vil si: Selve plantene tåler godt å stå ute.

De setter like stor pris på uteklimaet som andre pelargonier.

Men blomstene blir stygge når det regner. 

De bør derfor helst stå under tak.
Noen mener at Dronning Ingrid er en inneblomst.
Det er jeg ikke enig i, men de holder seg penere hvis de beskyttes mot regn.

Vi formerer pelargoniene selv fra stiklinger.

Vi har derfor mange pelargoniumplanter.

Også mange Dronning Ingrid.

Og ikke alle står slik at de er skjermet for regnvær.

I år har ikke det spilt så stor rolle.

Men når det en sjelden gang regner, må Dronning Ingrid "plukkes" grundig for å fjerne ødelagte blomster, og for å stimulere utviklingen av nye knopper.
Det krever litt arbeid, men gir penere blomster.

 

Bøller

Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dekorative "bøller" fra "bøllefrø".

For en del år siden fikk husets frue noen gratis poser med frø på kjøpet i en butikk hvor hun handlet klær.
På posene stod det at de inneholdt "bøllefrø".
Frøene kom i jorda, og fram kom diverse fine, fargerike sommerblomster.
Noen av dem utviklet masse frø som de spredte utover ved egen hjelp.
I årene som har gått siden den gang, har vi hatt "bøller" fra "bøllefrø" både her og der.

En omlag 20 centimeter høy "bølle" har vist seg spesielt levedyktig.
I fjor plantet jeg noen av dem i en potte som har stått i garasjen vinteren igjennom.
Garasjen er ikke frostfri.
I år spirte de villig og fikk fine rosa blomster som fortsatt lyser opp på gårdsplassen i juli.

Ikke alle "bøller" er like hyggelige å få besøk av.
Men disse er mer enn velkomne.
Vi håper de går i frø og sikrer gjenveksten slik at vi også får glede av dem neste år.

Røde og hvite rips

 Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Det ble et godt måltid hvite rips.

Rørte rips med sukker og vaniljesaus er en sommerlig, frisk dessert.

De to store ripsbuskene våre med røde bær har som tidligere omtalt, dødd ut denne sommeren.
Men heldigvis har fuglene sådd et par andre ripsbusker hos oss.
I år er disse blitt så store at de gir oss litt rips til erstatning for de buskene som har takket for seg.


Røde rips
Den ene ripsbuska har røde bær.
Den har uanmeldt vokst opp i utkanten av bringebærbedet.
Den er ennå i sin vorden, men gav oss en drøy liter med rips denne sommeren.
Av denne ripsen har vi lagd rørte rips som vi har frosset ned.
Rørte rips er godt til stek, ribbe, koteletter og kjøttkaker i brun saus.
De erstatter - eller supplerer - rørte tyttebær.

De bærene som ikke gikk med til rørte rips, spiste vi med sukker og vaniljesaus på.
Det er en sommertradisjon som vi var redd for å miste i år, når de store ripsbuskene har "gått dukken".
Men så ble vi altså berget av den vesle ripsbuska som fuglene må ha sådd.

Hvite rips
Men ikke nok med det.
Fuglene har også sådd en buske med hvite rips - like i kanten av staudebedet.
Frøene til denne buska må de ha hatt med seg fra andre steder, for vi har ikke - og har ikke hatt - hvite rips.
Og det har så vidt vi vet ikke de nærmeste naboene heller.
Denne buska har ikke hatt bær tidligere, men i år gav den oss trekvart liter ferdig rensede spennende hvite rips.
Som smakte fortrinnlig.
Også de hvite ripsene ble rørt med sukker og spist med vaniljesaus til.

Sommerlig tradisjon
Rørte rips med vaniljesaus er på sett og vis selve sommeren for oss.
Både i våre barndomshjem, og i våre besteforeldres hager, var det ripsbusker som bar rikt hvert år.
Der kunne vi spise rips rett fra buskene - bare vi plukket og ikke "raspet".
Og vi plukket og renset bær som vi rørte og spiste med vaniljesaus.

Bestemødre og mødre lagde dessuten ripssaft.
Mange flasker som stod på rekke og rad på hyllene i matbodene i kjellerne.
Ripssaft - og solbærsaft også for den sakens skyld - var i tillegg til vann fra springen, vår tørstedrikk fra tidlig høst til langt ut på våren.
Bestemødrene og mødrene var kanskje vel rause med sukkeret, men vi fikk i hvert fall i oss en rekke sunne stoffer fra de saftede - og til tider syltede - bærene.

Askim bærpresseri
Min kone og jeg lagde også saft hjemme på kjøkkenet de første årene vi var gift.
Men i 1970 flyttet vi til Spydeberg, og ble kjent med Askim frukt- og bærpresseri.
Det er en utmerket erstatning for hjemmeproduksjon.
Fra 1970-tallet har vi årvisst levert rips og solbær der.
Men i år tok altså den tradisjonen slutt.
For i år har vi ikke hatt rips å levere.

Gjenvekst
Nå er de store ripsbuskene klipt ned for å fjerne sykt treverk, og for å gi plass til gjenvekst.
Noen rotskudd er kommet.
Vi håper på flere.
Men om det blir flere bær å plukke der for oss, er vel heller tvilsomt.
Familiens gartner, og mest ivrige bær-mann, fyller 81 år om et par dager.

Men takket være fuglene, ser vi ikke helt mørkt på det.
Vi har både røde og hvite rips å kose oss med.
Selv om avkastningen er heller beskjeden.
I alle fall foreløpig.
Men hvem vet ...?

Rådyra tar alt

 Foto: Kow d.e. juli 2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Neida, dette er ikke en kunstnerisk installasjon, og heller ikke sitteplasser for publikum til konsert eller teaterforestilling. Det er et provisorisk rådyrgjerde.

Her står en av synderne. Hun har nettopp vært i vår kjøkkenhage og spist av bringebærene.

Vi har besøk av rådyr hver dag.
Ofte et par-tre ganger om dagen. 

I mai og juni hadde vi daglig en hel familie gående her.
Mor, far og to kalver.
Kalvene var så små at de hadde tegninger på ryggen og så vidt klarte å følge foreldrene.
Men spiste gjorde de.
Alle fire. 
Ungene nøyde seg altså ikke med å die - hvis noen skulle tro det.

Noen ganger kommer en hind alene.
Hun liker åpenbart bringebær, for hun beiter grådig i bringebæråkeren vår.
I tillegg til at hun spiser skuddene av krydderplantene, jordskokkene, sukkerertene og bladbetene våre.
Og så elsker hun i likhet med sine artsfrender, de fleste slags stauder samt røde og rosa pelargonier.
Men Dronning Ingrid lar både hun og de andre rådyrene som vanker her, være i fred.

I går hadde vi besøk av en stor bukk med horn.
Den kom fra vår kjøkkenhage da vi så den, og gav seg til å beite av ugresset i naboens  skråning som vender mot oss.
Da vi banket i vinduet og ropte ukvemsord etter den, løftet den hodet og stirret granskende på oss en god stund før den ruslet til toppen av skråningen hvor den stanset og så på oss enda en stund før den vendte baken til og travet lett ut av syne. 

Man kan gjerne synes at rådyrene er vakre.
Men de forsurer tilværelsen for dem som er interessert i hagestell.
Hver morgen kommer vi ut og finner noe som er nedgnagd og ødelagt.
Rosene og pelargoniene er verst utsatt.
Men også stauder av ulike slag
Toppklokker, veronica og flox ble avgnagd da de ennå stod i knopp.
Nå setter de sideskudd og nye knopper.
Rekker de å glede oss med blomster før de ender i rådyrmagen, mon tro? 

Tomatplantene tar seg god tid, men lover godt

Foto: Kow d.e. 03072018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Tomatplantene vokser bra, men blomster har de ikke fått ennå.

Vi kjøper ikke forkultiverte tomatplanter.

Vi sår selv.

Vi skjærer skiver av godt modne tomater med frø og groer.

For ikke å få lange, strantne planter, sår vi utendørs når temperaturen tillater det.

Våre planter setter derfor ikke blomster, og danner frukter, like tidlig som forkultiverte planter fra drivhus - eller varme innerom.

Men vi får modne tomater.

Vi har i alle fall fått modne tomater hittil.

Men også kart som ikke rekker å bli modne før nattekulda kommer.

Hittil har vi plukket inn kartene og lagt dem til modning.

I år har vi valgt enn annen vri.

Familiens gartner har priklet over noen planter i mindre potter som vi kan ta inn hvis de fortsatt har kart når kulda kommer.

Ute på terrassen har vi - som bildet viser - tomatplanter i to halvstore plastpotter.

På tross av at vi har priklet om noen, står plantene tett.

Men de har vokst bra.

Og de har hittil tålt de ganske kraftige vindkastene som fra tid til annen forsurer tilværelsen for mennesker og planter her hvor vinden kommer uhindret inn fra fjorden.

Nå venter vi på blomster, kart og modne tomater.

Vi har to innganger til terrassen.

Etter at rådyrene har forsynt seg grovt av noen av de andre plantene der, har vi nå satt stensler foran begge inngangene.

Forhåpentlig får vi derfor ha tomatene i fred slik at vi kan nyte hjemmeavlede tomater om noen uker.

Vi krysser fingrene.