Lupiner urettferdig svartelistet

Hagelupin er en vakker blomst. Dessverre har noen funnet på at den er en fare for genuint norske vekster. Hva nå det er for noe.

I min barndoms hage var det et stort og flott staudebed med mange slags planter. Bl. a. lupiner.

Lupinene representerte aldri noen fare for artsmangfoldet - verken i staudebedet, i hagen forøvrig eller i nabolaget.

Også enkelte naboer hadde lupiner. De representerte aldri noen fare. De befant seg i hagene der de skulle være. Og det er overraskende, for folk var ikke så nøye med hvor de kastet hageavfallet for 70 år siden.

Et unntak var det imidlertid. Ved husmannsplassen Grina vokste det lupiner både langs husveggen og i skråningen på den andre siden av veien som gikk forbi gården. Der hadde de bl.a. selskap av en stor gårdssyrin som Grina-mor gjorde krav på. 

Dette "friområdet" hadde  - i likhet med det som nå var naboenes tomter - opprinelig tilhørt husmannsplassen. Der hadde husmannsfolket bl.a. hatt sin beskjedne prydhage med syriner og lupiner. Men heller ikke her representerte lupinene noen fare for områdets øvrige vegetasjon.

Lupinene spredde seg ikke uhemmet. Det var heller slik at naboer som gjerne ville ha lupiner i hagen, gikk til Grina og spadde opp lupiner som de tok med hjem og plantet i sin egen hage.

Lupinen har vært en plante "for gud og hvermann". En blomst som prydet hagene ved bondegårder, husmannsplasser og bygårder.  Hadde lupinen vært så aggressivt ekspansiv som de såkalte "ekspertene" vil ha det til, burde det norske landskapet vært oversvømt av lupiner i våre dager. Men er det det? Hvordan forklarer svartelisterne fraværet av lupiner i det norske kulturlandskapet? 

På tuftene etter gamle husmansplasser, kan man finne planter som husmennene har dyrket til nytte og hygge. Hvorfor kryr det ikke av lupiner der husmannsplassene har ligget?

Svaret gir seg selv: Lupinen representerer ingen slik fare for artsmangfoldet som Direktoratet for naturforvaltning vil ha det til.

Lupiner er hagekultur. Og hva mer er: De er til nytte for humler, bier og andre insekter som gjør nytte for seg i hagen og bidrar til pollinering og ballanse i naturen.  Lupin er en nytteplante! 

Du skal selvfølgelig ikke kaste lupinfrø eller spiredyktige rotstengler i naturen. Og vil du begrense spredningen i hagen din, klipper du av de avblomstrede stenglene som er fulle av frø, og kaster dem i søpla slik at de blir destruert.

Men liker du lupiner - og er gjennomsnittlig ansvarsbevisst - kan du godt fortsette å glede deg over vakre lupiner i hagen. Det gjør i hvertfall jeg.

Noen fine nelliker

Den lett rosa engnelliken lar seg ikke affisere av liljekonvallen som ubeskjedent trenger seg opp igjennom de tette tuene.  

Den hvit-rosa engnelliken blomstret sparsomt i flere år. De par siste årene har den imidlertid blomstret villig og rikt - og ikke minst, lenge. 

Den røde engnelliken gjør mer av seg når den står i blomst, men blomstrer ikke så lenge som sin lyslete slektning.

Engnellik (Dianthus deltoides) er en takknemlig plante å ha i hagen. Den blomstrer før de andre hageplantene er kommet i blomst, og den er pen å se på.

Engnellik er nøysom og hardfør. Flere av våre planter står slik til at de blir røft behandlet under snømåking. Det hender også at de blir kjørt på og tråkket på i vekstsesongen. Likevel overlever de, vokser og blomstrer rikt.

Formeringen tar de - i likhet med fjærnellik - seg av selv. Fra tid til annen dukker det opp nye planter. F.eks. mellom belegningssteinene i innkjørselen. Er man forsiktig - og heldig - og får opp plantene med rota intakt, kan man plante dem på mindre utsatte steder, f.eks. i steinbedet.

Den purpurrøde engnelliken gjør seg raskt ferdig med blomstringen. Den hvit-rosa blomstrer imidlertid lenge. Blomster blir ofte stygge i hardt eller vedvarende regn. Men ikke den hvit-rosa engnelliken. Den holder seg like fin - uke etter uke.

Der den hvit-rosa engnelliken står, har det tidligere vært liljekonvall. Den har jeg fjernet. Eller prøvd å fjerne. Men konvallen har et rotsystem som likner på røttene til kveke. Røttene går dypt og vidt ut, og selv den minste bit som blir igjen i jorda, gir opphav til en ny plante.

Nå stikker det både her og der,  konvaller opp igjennom teppet av hvit-rosa engnellik. Liljekonvall er min kones yndlingsblomst. Disse blir nok derfor stående selv de får bedet til å se uryddig ut. Og den hvit-rosa engnelliken er hardfør. Den tar neppe skade av naboskapet. Det er nok helst "husets gartner" som lar seg irritere.

Hvit sprøsopp på plenen

Plutselig er det sopp ut over store deler av plenen.

Soppen ser innbydende ut, men er den spiselig?

Slik ser hatten ut på nært hold.

Umiskjennelig skivesopp. Men hvilken art er det?

I hagen har vi en del vekster  som vi ikke har plantet eller sådd. Noen har fuglene kommet med. Andre er trolig kommet med vinden eller med planter eller jord som er kjøpt inn.

En av de vekstene som fuglene må ta ansvaret for å ha brakt inn i vår hage, er bulkemispel (Cotoneaster bullatus). En forferdelig "ugressplante" som bærer massevis av røde bær med en utrolig spireevne. Nye planter dukker opp på de mest uventede steder.

Bulkemispel er svartelistet. Det vet imidlertid ikke fuglene om. De skiter ut de ufordøyelige frørestene og sprer slik ferdig gjødslede frø med en utrolig spireevne.

Vi har i noen år hatt tre "klynger" av bulkemispel på forskjellige steder på den nedre plenen. I fjor brukte jeg motorsaga og skar ned en av "klyngene". Stammene og greinene ble skåret og klipt opp på stedet. Slik ble det en god del sagmugg og trebiter fra treet på plenen.

Etter at vi slo plenen for halvannen ukes tid siden, er det dukket opp en masse sopp der hvor arbeidet fant sted. På nettstedet "Spør en biolog" har vi fått vite at det dreier seg om hvit sprøsopp.

Store norske leksikon beretter at denne soppen ikke er en matsopp. Det er jo synd. Det er mye av den, og den er ren og innbydende å se på. Men sopp er ikke noe man skal eksperimentere med. Den får derfor stå og utgjøre et dekorativt innslag i hagen.

Står den fortsatt oppreist neste gang vi skal slå plenen, blir den ødelag og borte for denne sesongen. Men til gjengjeld sprer gressklipperen sporer og myceler utover et enda større område. Hvis vi "lever og har helsa" som det heter, skal det derfor bli spennende å se hva skjer neste år. Får vi da kanskje sopp over hele plenen?

Dekorativ kvede

Kvedebuskene har blomstret ferdig for i år. Nå erstattes det orange-rosa blomsterfloret av  kvedefrukter som etter hvert blir dekorativt gule og lyser opp i bedet.

I den sørvendte skråningen langs innkjørselen, står det 3-4 lavtvoksende kvedebusker.
De har uvennlige torner og er ikke så hyggelige å omgås, men de er dekorative.

På våren er de smekkfulle av orange-rosa blomster og utgjør et vakkert blikkfang i hagen. Men dessverre står ikke blomstene så lenge.

Etter blomstringen kommer det imidlertid grønne kart som utover sommeren blir til vakkert gule kvede-epler.  Både kartene og de modne fruktene er dekorative. Et vell av gule epler lyser opp i bedet. Selv om eplene er små, er de mange og godt synlige.

Kvedeepler er bitre. De er derfor ikke gode å spise rå. Men de egner seg utmerket til å koke. Man kan lage kvedesyltetøy eller blande litt kvedemos i f.eks. eplemos eller appelsinmarmelade.

Tidligere - da vi hadde nesten ubegrenset adgang til vanlige epler - lagde vi både mos og syltetøy med litt kvede i.  Det var godt. Det gav bl. a. de tilslørte bondepikene en pikant smak.

Nå har vi ingen epler lenger. Eplehagene er solgt, og her i vår egen hage har vi ingen frukttrær - bare bærbusker. De siste årene har kvedeeplene derfor blitt hengende ubrukte på buskene.

Rådyrene - og fuglene - forsyner seg grådig av det vi har i hagen. Kvedeeplene får imidlertid stå i fred. De er ikke populære.

Men vakre er de. Som prydplanter forsvarer de så absolutt sin plass.

Hadde rådyret nettopp født?

I dag har jeg sett på natur-"film". Ikke på TV og ikke på kino, men gjennom kjøkkenvinduet.

Naboen har en hel "eng" med fagerfredløs  på en del av tomta som vi ser fra kjøkkenvinduet. Der stod det i formiddag ei rådyrgeit som slikket seg iherdig. Den vred seg og anstrengte seg til det ytterste for å nå fram til bakenden. Der hang det en 20-30 cm lang pose.

Det kunne se ut som etterbyrden etter en nylig overstått fødsel. Dyret gikk i ring og forsøkte å strekke og vri seg slik at det skulle få tak i posen med munnen, men lyktes ikke.

Jeg satt og så på rådyrgeita en halvtimes tid. I den tiden kunne jeg ikke se at den bøyde seg og slikket noe på bakken. Fagerfredløs-plantene var høye og sto tett. Det var derfor ikke mulig å se om det lå et nyfødt kje der. Men hvis kjeet nettopp hadde kommet til verden akkurat der og da, ville vel mora vist det en viss oppmerksomhet, selv om hun var ivrig opptatt med å kvitte seg med etterbyrden.

Til slutt måtte jeg forlate utkikksplassen ved kjøkkenbordet. Da jeg kom tilbake etter 7-8 minutter, var rådyrgeita forsvunnet. Kanskje hadde den ungen i nærheten.

Nyfødte rådyrunger flykter ikke - selv om de kan gå. De ligger og "trykker" og forliter seg på at vernefargen skal gjøre dem usynlige. Men usynlige er de jo ikke, verken for hunder, rev - eller mennesker.

Vi får håpe at det nyfødte rådyrkjeet får vokse opp. Det sier jeg selv om de mange rådyrene i nabolaget utretter store ødeleggelser i hagen vår. De gnager ned løkplanter, spiser roseknopper, utsprungne roser ferske blader og skudd og ellers ulike slags stauder og grønnsaker.

Jeg har mange pelargonier i forskjellige utviklingsfaser. Rådyra er ikke kostforaktere. De knafser i seg vårgrønne skudd, blomsterknopper og blomster slik at planetene som skulle glede oss tobeinte står ribbet igjen, og blomstringen skyves ut i en uviss framtid. Uviss fordi rådyrene regelmessig  kommer tilbake for å forsyne seg.

Rådyrene er derfor ikke populære hos oss. Men nyfødte rådyrkje og omsorgsfulle rådyrmødre har vi likevel en viss godfølelse for.

Nøtteliten gjør de dristigste sprang

En gang i mellom klarer vår venn ekornet å komme opp til det hengende huset  hvor det forsyner seg med solsikkefrøene som er beregnet på fuglene. Bildet er uklart og med gjenskinn fordi det er tatt inne fra kjøkkenet gjennom det lukkede kjøkkenvinduet.

Å komme ned igjen er verre. Huset "dingler" i snora. Det er derfor vanskelig å få tatt sats slik at ekornet kan rekke fram til taket på fuglebrettet et par-tre meter unna.


Vi har fått en liten vakker, firbent venn som stadig besøker fugleforingsplassene våre. Den hopper rundt i trærne på tomta, og besøker foringsplassene våre og forsyner seg av frøene vi legger ut til fuglene.

En gang i mellom klarer den på nærmest utrolig vis, å komme seg opp på det foringshuset som henger rett utenfor kjøkkenvinduet. Å komme dit er ikke lett. Den må hoppe fra taket på det noe større foringsbrettet som står to-tre meter unna og over på vannbrettet utenfor kjøkketvinduet.

Det er ikke bare-bare. Vannbrettet er kledd med metall som klørne ikke får tak i. Hvis den ikke fåt satt klørne i vindusramma, glir den derfor ned og havner på bakken.

Får den en sjelden gang tak, tar den sats på vannbrettet for å lande på den smale kanten rundt det hengende foringshuset. Men det er helle ikke bare-bare. Huset henger og dingler, og når ekornet lander på det, spretter det unna. Da gjelder det å klore seg fast. Noen ganger lykkes forsøket. Andre ganger går det galt, og ekornet havne på bakken.

Det er mulig at det slår seg, men gi opp gjør det ikke. Det prøver på ny. Gang på gang.

For oss som sitter inne på kjøkkenet og holder øye med de akrobatiske øvelsene, er det både spennende og underholdende. Størst glede gir det oss at forsøket lykkes.

Da kan vi sitte og se på det vakre dyret på foringshuset omlag en halv meter fra vindusruta, som forsyner seg av solsikkefrøene.

Ekornet vet at vi er der. Av og til stanser det og snur seg og ser på oss som for å forvisse seg om at vi ikke representerer noen fare, før det fortsetter å kose seg med solsikkefrøene.

Når magen er full, eller frøene slutt, skal ekornet ned igjen. Det er heller ikke bare-bare. Huset svinger. Når ekornet tar sats, gir det etter, og svevet fram til taket på det store foringsbrettet blir for kort. Det ender derfor med knall og fall på bakken.

Men ekornet tåler det meste. Raskt er det på beina og piler bort til nærmeste tre hvor det klatrer opp og forsvinner i småskogen.

Underholdningen er slutt for denne gangen. Men i morgen er det atter en dag.

Hva var det "skittrasten" ville?

Gråtrosten  la sin elsk på vindusbrettet. Dit vendte den ufortrødent tilbake selv om vi jaget den gang på gang, og der gjorde den sitt fornødne. Bildet er tatt kort tid etter at min kone hadde vasket vindusbrettet som var fullt av fugleskitt.

Vinduet virker som et speil. Trosten så trolig bilde av seg selv i ruta. Den flakset mot ruta og hakket i glasset. Etter kort tid bar glassruta umiskjennelige merker av trosteskitt.

Fuglevenn som jeg er, ønsket jeg ikke å skade fuglen. Spikerbrettet skulle  skremme den til å holde seg borte. Men det slo feil. Gråtrosten fortsatte å komme.  Den slo seg ned og skjet ned spikerbrettet i stedet for å la seg avskrekke.


I april og begynnelsen av mai hadde vi besøk av en våryr gråtrost. Den slo seg ned på vannbrettet utenfor et av vinduene i 1. etasje og fylte brettet med trosteskitt.


I tillegg til å skite ned omgivelsene, gikk den til frenetiske angrep på vindusruta. Resultatet var at ruta ble dekket med striper av trosteskitt.

Når vannbrettet og vinduet ble vasket, var trosten straks tilbake og gjenopprettet "tingenes orden" med nye "ruker" av skitt på skiferplata og merker av skitt på ruta.

Vi lurte en stund på hvorfor den holdt til akkurat der, og ikke ville flytte selv om den ble jaget gang på gang. Ja, ikke en gang et hjemmelaget spikerbrett plassert på vannbrettet holdt den borte. Den fortsatte å komme, og den skjet ned spikerbrettet slik den hadde dekorert det mere gjestmilde vannbrettet. Den satt uforstyrrelig mellom spikerne der det var mest plass og gjorde uhindret  sitt fornødne som før.

En dag fikk jeg se den i full aksjon mot vindusruta. Den tok sats og angrep ruta - gang på gang. Den virket opphisset og aggressiv.

Da gikk det opp for meg at den trolig angrep speilbildet av seg selv. At den rett og slett forsvarte sitt revir mot inntrengeren og utfordreren som den så i speilbildet.

Antakelig angrep den med både nebb og klør - ettersom det ble merker av fugleskitt på ruta. Jeg regner med at møkka kom fra klørne fordi den vandret rundt i sin egen skitt på vannbrettet.

Fortsatt har vi et uoppklart mysterium: Hva var så tiltrekkende ved akkurat dette vannbrettet? Hvorfor fortsatte fuglen å komme akkurat dit selv om den ble jaget, skremt med spikerbrett og angrepet av en aggressiv konkurrent i speilbildet i vindusruta?

Så en dag i mai var den borte.

Det ble ikke mere fugleskitt å vaske av og ingen flere frenetiske angrep på konkurrenten i vindusruta. Fant den en make og slo seg ned et annet sted?