Våronna er begynt, men ...

 

Hver vår ødelegger "familiens gartner" en masse spede, grønne skudd når han fjerner visne planterester fra året før.

 

Spesielt er Iris-plantene utsatt. De har gjerne gjemt overrasende tidlige, ømtålelige skudd inne i det gjenstridige, visne bladverket. Når de hampliknende, visne bladene kuttes med kantklipperen, kommer også de nye bladene med på lasset.

Tidlig våronn sparer plantene

For å unngå - eller minimalisere - slike skader, framskyndet "familiens gartner" i år oppryddingen i staudebedene.

Ved hjelp av den batteridrevne kantklipperen, gikk han løs på etterlatenskapene, og klipte jevnt med bakken. Avklippet ble imidlertid ikke fjernet.

Ennå kan det komme både kulde og snø. Det kan derfor være greit å ha et beskyttende dekke over optimistiske skudd og spirer som nå titter fram.

 

 Foto: Kay Olav Winther d.e.  2022©  

 Klikk på bildene og se større versjon!  

Fjorårsgresset på de blå Irisene er usedvanlig seigt og gjenstridig. Det kan ikke lukes. Det må klippes. Det grønneste er gravmyrt som trenger seg fram over alt.

De avklipte planterestene fungerer foreløpig som "vinterdekke", men skal snart legges i komposten. Vekstene i skråningen viser hvordan det så ut i det flate bedet før klipping.

 

Ennå er det mye ugjort i hagen før våren kan komme. Våronna er langtfra ferdig.

Men godt begynt er halvt fullendt.

 

For kaldt for uteliv

"Familiens gartner" trenger imidlertid litt mer varme før han orker å arbeide utendørs. 

Værmeldingen på mobiltelefonen lovet varmere vær, men har ombestemt seg flere ganger. Nå sier den at det skal bli 8-9 plussgrader på dagtid neste uke. 

 

La oss håpe at været holder hva det lover. For selv om det nå bare er et par plussgrader og et surt drag fra sjøen, stikker stadig flere planter optimistiske skudd opp av jorda selv om den er frossen og hard etter nattas minusgrader.

 

Det er derfor ingen tid å miste.

Snøklokkene ringer for vår

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2022 ©  

Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Snøklokker setter pris på jevn fuktighet. Det overrasker derfor at de tydeligvis trives og kommer igjen år etter år, i bedet langs sørveggen der vi riktignok vanner, men hvor sola steker, hvor det er mange planter som konkurrerer om vann og næring, og hvor det kan bli tørt mellom vanningene.

 

Når snøklokkene (Galanthus nivalis) dukker fram og blomstrer i sørveggen, vet vi at vinteren er på hell og at det går mot vår.

 

Våre snøklokker er beskjedne. De trenger seg ikke fram i utide, men venter helst til snøen er gått, før de slår ut i full blomst. Men de rekker å vise seg fram før krokus og hestehov følger etter. Snøklokkene er derfor hagens ubestridte vårtegn.

Ikke slik at vi tror at det er slutt på kulde, snø og slaps selv om snøklokkene blomstrer. Mars er en lunefull måned, og det samme er april. Og gamle som vi er, har vi til og med feiret 17. mai i snøvær - selv om vi bor i det som kalles "Norges nordliste sørlandsby".

Vintergæk - plante og brevtradisjon

I Danmark kalles snøklokkene for vintergæk. Når danskene gæker, spøker eller erter de eller driver ap med hverandre.

 

Ved påsketider sender danskene gækebrev til hverandre. Brevene er anonyme, men med et innhold som gir mottakeren holdepunkter for å gjette hvem avsenderen er. I brevet skal det i følge tradisjonen ligge en snøklokke eller altså en vintergæk.

Om det er brevtradisjonen som har gitt navn til planta, eller planta som har gitt navn til brevtradisjonen og til det å erte eller drive ap med folk, ser ut til å være uklart.

Snøklokke, vintergæk - eller snødroppar som svenskene sier - er altså en plante som kan kan dyrkes for mer enn sitt uskylds-hvite utseende.

Vintergäck ikke det samme som vintergæk

Svenskene bruker forresten navnet vintergäck på en annen plante enn galanthus. Når svenskene snakker om vintergäck, mener de den gule ranunkelen Eranthis hyemalis - også kalt Eranthis hiemalis. I Sverige er altså vintergäcken gul.

 

Eranthis hyemalis kalles på norsk vinterblom. Den fins i Norge stort sett langs kysten i den østlige,  sørlige og sør-vestlige delen av landet. 

 

Mange steder kan den være tidligere ute om våren enn de hvite snøklokkene. 

Krokusen er også tidlig ute

Hos oss har snøklokkene en annen konkurrent som ofte er like tidlig ute som snøklokkene ved sørveggen. Det er krokusplantene i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.

Der tar vårsola godt, og der blir det tidlig snøbart. Krokusen står i ly nede under rosespirea, ulvespirea og Pink Grothendorst-roser som trolig bidrar til et lunt miljø.

Men to farer truer.

Den ene er gravmyrten som invaderer stadig større deler av skråningen, og den andre er rådyrene som åpenbart liker krokusen like godt som husets frue og "familiens gartner" gjør. De fleste krokusene blir raskt snauspist, men en og annen som står kronglete til, overlever og gleder oss med vakre blomster i en tid hvor hagebedene ellers er både uryddige, grå og kjedelige og venter på utålmodige gartnerhender som vil rydde bort de døde restene fra i fjor og gi plass til nytt liv.

 

Våren er i anmars(j)

 

Det er kaldt om natta, men på dagtid har det enkelte dager vært tosifrede plussgrader. Telen har gått langs husveggen, og rosene setter vekstskudd.

 

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene og se større versjon!

 

Alle rosene langs sørveggen ser ut til å ha overlevd vinteren. Bare de ikke får seg en overraskelse i mars, får rådyrene snart friske skudd å knaske på.

 

 

Mens snøen lå, kunne vi følge rådyrsporene. Så å si hver natt hadde de besøkt rosebuskene langs sørveggen for å se om de kunne finne noe å spise.

Om de fant noe som falt i smak blant de tørre tornete kvistene, er usikkert. Men nå er nye, friske skudd på vei. Det skal bli spennende å se hvor lenge de får vokse i fred, før de blir rådyrmat.

 

 

Livskraften ser det ikke ut til å være noe i veien med. Telen i bedet har gått, så det er neppe ødvendig å dekke for vårsola selv om den er intens.

 

 

Det har vært vårlig noen dager, en mars er en lunefull måned. Og skal vi tro appen "Været" på mobiltelefonen, blir det snø fredag, lørdag og søndag i neste uke.

Dagtemperaturen skal imidlertid bli 5-6 plussgrader, så kaldt skal det altså ikke bli. Rosene - samt alle stauderøttene under bakken - vil nok derfor fortsette å skyte nye skudd for å komme våren i møte. 

Prydbusker og andre busker og trær er nok også i gang med veksten, så snart grønnes det, og "familiens gartner" kan begynne utelivet for alvor. Det har vært en hard vinter for en gammel mann, og kreftene og utholdenheten blir mindre for hvert år, men lysten er fortsatt tilstede.

 

 

Rådyrene beiter i hagen sommer som vinter. Her er det bringebærbedet som har besøk. Bildet er tatt fra soveværelsevinduet. Rådyret så oss, men flyktet ikke. Det var mer opptatt av en lyd som kom annet steds fra.

 

Fruen i huset og "familiens gartner" har sammen vært ute i vårsola og feid opp grusen som er strødd på hålka i løpet av vinteren. Gårdsplassen og innkjørselen er derfor nå så noen lunde presentable.

Staudebedene ser derimot ikke bra ut. Blader og stilker fra i fjor må klippes av å fjernes så nye skudd får sol og lys og luft. Dette er en jobb som ideelt sett bør gjøres før det kommer nye skudd og blader som lett blir ødelagt.

På den annen side må man ikke være for utålmodig. Ennå kan det bli skikkelig kalde netter - og kalde, sure dager også, for den saks skyld.

Så festina lente. Man må skynde seg langsomt. 

Selv om det klør i "grønne fingre". For våren er så avgjort i anmars(j).

 

Vakker blomst! Men er det Amaryllis?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2022 ©  

Klikk på bildene og se større versjon! 

 

Slik står blomstene i dag den 10 januar. Blomsten til venstre sprang ut 3. januar. Den til høyre sprang ut 3 dager seinere.

 

Det begynte med en blomsterstilk som ble lengre og lengre. Før den første knoppen ble til blomst, var stilken 71 cm.

"Dette er ikke en lilje", fastslår eksperten på "Spør en biolog". Og legger til: "Det vi kaller amaryllis er i virkeligheten slekten Hippeastris fra Sør-Amerika (mens ekte Amaryllis hører til i Sør-Afrika). Amaryllisfamilien, Amaryllidaceae, er det vi på norsk simpelthen kaller løkfamilien. Den inneholder også påskeliljer og snøklokker."

Vi har en del grønne innendørs-planter. Noen har vi kjøpt, noen har vi arvet - og noen vet vi ikke lenger hvordan vi kom til å bli eiere av.

Tre potter med rikt bladverk har vi hatt noen år. De har aldri blomstret. 

 

Sist sommer tenkte husets gartner: "Nå får dere en siste sjanse."

 

Ny jord og sommeren i det fri

Han tømte pottene, samlet opp løkene, fylte ny, beriket jord i to litt vide potter, og plantet løkene med litt avstand 3-4 centimeter under jorda. 

De pottene med nysatte løker i ny jord, stod utendørs hele sommeren. De stod i skyggen under rododendronbuskene, og ble vannet jevnlig. Det tok ikke lang tid før de utviklet blader, og da de ble flyttet innendørs før frosten kom, hadde de frodig bladverk.

Store temperatursvingninger

Inne ble de plassert på et hjørnebord i en litt mørk krok. Vi ble derfor overrasket da den ene av to pottene plutselig hadde en kraftig blomsterstilk som vokste med god fart. Vi flyttet straks begge potter ut på et lysere sted.

Rommet de står i, er tidvis  relativt kjølig. Det har imidlertid vedovn, og når vi fyrer i ovnen, blir det ganske varmt. Plantene som står i dette rommet, blir derfor utsatt for ganske store temperaturavingninger. 

 

Løkplanta med blomstene ser ikke ut til å ha tatt skade av det. Bomstene står like fine etter en ukes blomstring.

 

Mange små, blanke løk

Det var i alt 10-15 relativt små, blanke - altså nærmest fargeløse - løker som vi flyttet over i de to pottene. Vi har tre bevarte amaryllis med store løker. Disse blomstrer fra år til annet. De løkene vi plantet liknet imidlertid ikke det minste på slike løker - verken når det gjelder størrelse eller farge. 

Blomstene er imidlertid til forveksling like.

 

Regner med at det er en plante i familien Amaryllidaceae

En annen ekspert på "Spør en biolog" la ved denne lenken som skulle vise at det er amaryllis vi har: https://www.plantasjen.no/amaryllis.html En av blomstene på Plantasjens nettside er, så vidt vi kan se, helt lik våre blomster.

Vi velger å gå ut fra at ekspertene vet hva de snakker om. M.a.o. at Amaryllis ikke bare er de plantene med de store løkene som markedsføres som juleblomster, men at våre planter som vokser fra små blanke løk, er en "slektning" i løkfamilien Amaryllidaceae.

Rotdeler fra purre gir grønne skudd

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

Klikk på bildene og se større versjon! 

 

Rotdeler fra purre settes i vann og gir friske skudd etter kort tid. Noen skudd vokser fort. De korteste tar seg lengre tid.  Bildet er tatt 18. oktober.

 

 

Dette bildet er tatt 30. oktober. Skuddet fra rot nr 1 er blitt betraktelig større. Det er dessuten klipt av et par ganger. Rotdel nr 2 har også så smått begynt å vokse.

 

 

Når vekstsesongen er over ute, må man finne på noe inne.

Vil man f.eks. ha frisk grønn purre på brødet eller i matretter, tar man vare på rotdelen når man renser purre, og setter den i vann. 

 

Etter kort tid har man sannsynligvis frisk, grønn purre som man kan klippe av. Skifter man vann, sørger for at plantene ikke tørker ut eller mugner, og ellers behandler dem med nødvendig omsorg og forsiktighet, har man frisk purre som stadig fornyer seg selv.

Kan ta litt tid

Resulatet blir best dersom man ikke kutter rotdelen altfor kort i første omgang. Hos oss kom den lengste rotdelen først i gang, selv om forskjellen i lengde på den og de to andre ikke var mer enn et par-tre milimeter.

Dette eksperimentet er trolig ikke noe for den som er utålmodig og vil ha resultater med det samme. De to minste delene hos oss har stått uten å vise tegn til ekst i 3-4 uker. 

 

Nå har imidlertid en av dem begynt å gro.

Den tredje nøler fortsatt, men skal få sin sjanse.

 

Purreløkrøttene med det kraftige rotnetet ble plantet i jord for 4-5 dager siden. De ser ut til å like det nye mediet og vokser ufortrødent. Bilde tatt 16. november.

Omplante i jord 

Purreløkrøttene stod lenge i vann.

 

De stod lyst i en liten skål på kjøkkenbordet hvor de vokste og produserte lange, smale, grønne skudd som ble klipt tilbake flere ganger. Det som ble klipt av, ble brukt i maten.

De kunne - og burde - nok vært plantet i jord så snart de viste vilje og evne til å vokse og produsere nye løkblader. Det ville gitt mer næring og sannsynlighet for kraftigere vekst - og altså mere purre til bruk i maten.

 

Nå er de imidlertid endelig blitt plantet i jord.

"Familiens gartner" klipte tilbake de to purreløkene som han har dyrket i vann,  og satte dem relativt grunt i hver sin potte med jord. Den rotdelen som ennå ikke har vist tegn til å spire, ble satt i samme potte som den minste løken. Enten spirer den, eller så råtner den og blir til gjødsel for den andre.

Nå får vi se hva som skjer.

Foreløpig ser det bra ut. De to løkene som spirte mens de stod i vann, har fortsatt å vokse etter at de kom i jord. Om de slår rot og klarer å hente næring nok fra jorda til å utvikle seg videre til livskraftige planter, gjenstår å se.

 

Spennende blir det. Vi kommer tilbake til saken, som det heter i nyhetsmediene.

Eksperiment "purre" er ingen lunde over.

Følg med.

 

Japansk kvede - bitter, men sunn i beskjedne mengder

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Om våren har japansk kvede vakre rosa blomster som tenderer mot orange. I løpet av sommeren er blomstene blitt til gule frukter.

Fruktene har form som epler, men setter du tennene i dem, får du deg en overraskelse.

  

Kvedefruktene er bitre og brukes ikke gjerne alene, men setter en god litt sur eller besk smak på f.eks. eplesyltetøy. 

 

 

Vår kvedebuske er ikke særlig høy, men ligger utover med sine lange greiner med "illsinte" pigger. Det er ikke så lett å luke og holde orden i dens nærhet, for greinene slår røtter og danner et tett teppe av greiner med mengder av skarpe torner..

 

Kvedebuskene har en stor fordel som kommer dem til nytte der de står i skråningen langs innkjørselen. De har sterk livskraft og lar seg verken kue av gravmyrt eller sølvarve.

 

Kvedeplantene danner fine, rene frukter som er rike på vitaminer - bl.a. C-vitamin - og andre nyttige forbindelser; bl.a. fruktose, glukose, sukrose og karoten. I tillegg inneholder de organiske syrer som normaliserer syrebasebalansen i kroppen, og motarbeider  utvikling av en del nerve- og muskel-sykdommer.

 

Frøene og frøhusene i kvedfruktene skal ikke spises eller brukes i matvarer. Der er etter sigende lett giftige. Og giftig frukt skal man ikke eksperimentere med.

 

Kvede brukes, som sagt, ikke rå, men fruktene er godt egne råvarer til enkelte varmebehandlede retter. Varmebehandling bør skje skjønnsomt for å unngå at de sunne virkestoffene i kvedefrukten blir ødelagt.

Kvedekompott, -gelé og -syltetøy er matvarer som med fordel kan lages av kvede - gjerne smakt til med sukker og tilsetning av andre frukter. Kvede har høyt innhold av pektin. Gele og syltetøy blir derfor lett stivt uten altfor mye tilsetnings- og stivelsesstoffer. 

 

Det er med frukt som med medisiner: De kan gi "bivirkninger". 

 

Kvede kan hos noen utløse allergiske reaksjoner. Noen kan også få forstoppelse - eller til og med magesår - ved gjentakende inntak av kvede. Etter som kvede er en meget sur frukt, kan den ved langvarig bruk også skade tennene.

Man skal altså bruke kvede med fornuft og forsiktighet, og kanskje ikke ukritisk låne øre til dem som tilskriver kvedefrukt ubegrensede velgjørende og legende egenskaper.

 

Gullklematis: Fra gule klokker til "gamlehjem"

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

 Gullklematisen er ikke gul lenger. Nå er den full av sølvglinsende "oldinghoder".

"Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd ...", skrev Jens Gundersen om oss mennesker i visa "Vinden rider høyt på sky ..." Beskrivelsen passer også på en aldrende gullklematis.

 

 

 

Bar på issen og lange sølvfargede fjoner som snart løsner, spres med vinden, og bærer med seg frø som får nye klematisplanter til å vokse opp på de mest uventede steder.

 

 

Gullklematis (Clematis tangutica) er en dekorativ plante.

Den vokser villig på nærmest allslags jord, har frisk, grønt bladverk og blomstrer rikt med gule klokker fra juli til ut september. Er været laglig, setter den en og annen blomst i oktober også.

"Sølvclematis"

Men om høsten er det ikke blomstene som er mest framtredende og dekorative på gullklematisplantene. Da burde den nesten skifte navn til sølvklematis.

Etter blomstring utvikler gullklematis morsomme, sølvglinsende frøstender som på sin måte, er like dekorative som de gule blomstene.

De gule blomstene varer ikke lenge før de går i frø. Det tidligste sølvglinsende frøstadiet varer noe lenger.

Hagens "gamlehjem"

Etter en tid får de sølvglinsende, blanke hodene en mattere farge. Da har de nådd det stadiet hvor frøene løsner og begynner sin reise ut i verden for å danne nye planter.

I dette siste utviklingsstadiet ser frøstendene ut som tynnhårede, grå oldinghoder. 

"Familiens gartner" har respektløst beskrevet gullklematisplantene med de grå hodene for hagens "gamlehjem". Selv er han en gråhåret 84-åring som syns at an har rett til å buke "stigmatiserende" begrep som "gamlehjem" selv om han selv fortsatt bor hjemme.

Aparte som han er, syns han at begrepet "gamlehjem" er rett på sak og flatterende fordi han mener at det å bli gammel ikke er noe nedverdigende, men tvert i mot bra og langt å foretrekke framfor alternativet.

Voldsom frøspredning

"Familiens gartner" nyter derfor synet av alle gullklematisens stadier mot den mørkbeisede husveggen, selv om har av erfaring godt vet, at problemer vi oppstå når plantene skal klippes ned til våren.

Selv om han plukker av så mange frøhoder som han kan få tak i, før nedklippingen begynner. Og selv om han er nennsom og forsiktig, vil massevis av spirevillige frø finne veien ned fra terrassen og ut i hagen hvor det vil dukke opp gullklematisplanter på steder hvor de ikke kan få stå.

Da må"familiens gartner" luke.

Men foreløpig fortrenger han framtidige bekymringer, og nyter klematisveggen - eller "gamlehjemmet" som den er.

Og kanskje synger han på Jens Gundersens vise: "Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd". 

 

Eller noen andre linjer fra samme vise som han også liker: "Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg. Sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjernspor." 

Og blomster gror det når gullklematisplantene sprer sine spirevillige frø.