God påske!

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

 

Påskeliljene lyser opp i en ellers grå hage.

 

Varmen lar vente på seg. 

 

Værmeldingen på mobiltelefonen forteller ikke bare hvor mange grader det er. Den forteller også hvordan temperaturen føles.

 

8 grader, føles som 3, kan den finne på å si. Og den overdriver ikke. Snarere tvert i mot.

"Familiens gartner er jaget i hus flere ganger av plussgrader som ikke holder hva de lover. Går sola bak en sky, og trekken står inn fra Oslofjorden, blir det svinekaldt. Det er grenser for hvor mye kulde og ubehag en gammel krok tåler, selv om det er vår og mye som skulle vært gjort i hagen.

Men noen Narcissus tête à tête, har "familiens gartner" fått på plass i den frostsikre urna ved trappa. I vinter har den stått ute med rosa lyng i, men nå er lyngen byttet ut med påskegule liljer som en hilsen til sola og til varmen som forhåpentlig kommer snart og får fart på busker og stauder.

 

Med bildet av de gule liljene ved inngangsdøra, som hilser oss når vi går og når vi kommer,  ønsker vi leserne av denne bloggen en god påske enten den tilbringes på fjellet, ved sjøen - eller i hagen!

Krydderkarse - en forsmak på våren

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Krydderkarse er godt og sunt og spirer villig. Man kan nesten "se at den vokser". Det brune er ikke frø som ikke har spirt. Det er frøskall.

Vi dyrker karse i et askebeger. På et underlag av bomull som vi fukter godt, sår vi karsefrø. 

 

Vi sår ganske tett. Erfaringsmessig er spireprosenten så godt som 100 prosent. Resultatet er en tettvokst tuste av velsmakende grønt, som vi setter på frokostbordet.

Når frøene skal spire, og plantene skal vokse, bør de stå lyst. Og ikke altfor kaldt.

 

Vokser fort

Allerede etter en dags tid begynner frøene å vise tegn til liv. Etter et par dager begynner stilkene å rette seg opp, og deretter vokser grønne planter med sterk, litt ram, men god smak fram og fyller "minidrivhuset" med godt grønt til brødskiva.

 

Kan brukes til det meste

Vi bruker krydderkarse på brødet sammen med tomat. Men det er selvfølgelig ingen regler for hvordan man bruker karse. Den bruker man som man lyster. På frøposen slås det fast at karse "brukes som pålegg". Jeg vil heller si: Karse bruker man akkurat slik man selv bestemmer. Her er det fritt fram.

 

Bruk røttene også!

Noen klipper av karsestilkene og bruker kun stilken og bladet, men lar røttene bli igjen. Det er synd, og helt unødvendig, for røttene er akkurat like velsmakende som resten av planta.

 

 Dyrker man i jord, er røttene kanskje ikke så fristende. Men vi dyrker i bomull. Da blir røttene like rene som stilken og bladene - og ikke noe av den deilige smaken går til spille.

 

Vann godt

Når vi har brukt hele avlingen, snur vi vekstmediet - altså bomulsbunnen - og sår på ny. Det er helt unødvendig å lage nytt vekstmedium. Vi snur og sår på nytt flere ganger.

 

Det er imidlertid en ting en krydderkarsedyrker må passe på: Bomullsbunnen må ikke bli tørr! Den må holdes våt - hele tiden. Det er bedre at den er for våt, enn at den er litt for tørr.

 

På en tørr bunn kneler plantene ganske fort, og river man løs planter fra en tørr bunn, blir gjerne rota sittende igjen, og da mister man mye av den gode kryddersmaken. Her kan man trygt si: Alt skal med!

 

Mens vi venter

Krydderkarse er egentlig et lite mirakel.

 

For en utålmodig hageentusiast virker den som en liten forsmak på våren.

 

Og grønt er sunt. Og i dette tilfellet, godt. 

 

Så hvorfor ikke prøve?

 

Vår anbefaling er uforbeholden.

Fertile og ikke-fertile tomater

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Omtrent alle tomatene på dette brettet har spirt. Nå vokser plantene for hver dag.

 Men her har det ikke kommet en eneste plante enda det ble sådd i begge brett på samme tid.

 

"Familiens gartner" blir rastløs når våren kommer. På tross av sol og oppholdsvær er det kjølig ute. Han har derfor startet våronna innendørs.

 

Småtomater

Sin vane tro har han sådd tomater. Ikke fra innkjøpt frø slik "ekspertene" mener at han burde gjøre, men med frø fra tomater fra kjøkkenbordet.

Han valgte to tomater. En liten oval en, og en liten rund. Frø fra den ovale sådde han i ett brett, og frøene fra den runde i et annet.

 

Hvilket som inneholdt frø fra den ovale tomaten, og hvilket som hadde frø fra den runde, glemte han å notere seg. Det har han derfor glemt.

 

Fertile og infertile

Men det burde han husket, for frøene i det ene brettet har spirt og vokser slik de skal, mens frøene i det andre overhodet ikke har vist livstegn. 

"Familiens gartner" har endevendt jorda i to av "pottene" på brettet for å se om han kunne finne grønne spirer som lå på lur og bare var litt sene av seg, men det var ingen ting å se. Frøene som ble sådd der, har tydeligvis ikke vært fertile. Tomatene har ikke vært i stand til å formere seg.

 

Hva er gjort med tomatene?

Tomatene - eller de frøene som de i sin tid er dyrket fra - må ha vært utsatt for en eller annen slags behandling. Det naturlige er at frø fra frukt er fruktbare, dvs. at de danner grunnlag for nye generasjoner og dermed for slektens overlevelse.

Sterile tomater og tomatfrø må derfor være gjort infertile ved menneskelige inngrep. Da blir spørsmålet: Hvordan er dette skjedd? Hva har tomatene - eller deres forfedre - vært utsatt for, for å miste forplantningsevnen? 

Er de besprøytet? Er de bestrålt? Eller er de genmanipulert?

Hva med oss som spiser tomater?

Og hva betyr behandlingen for oss som spiser tomatene? Hva betyr det for vår helse på kort sikt? For ikke å si på lang sikt - når vi har akkumulert - dvs. samlet på oss - ukjente stoffer som vi vanlig dødelige ikke kjener virkningen av?

Jeg noterte meg ikke hvem som distribuerte de ulike tomatene. 

 

Emballasjen forteller ikke mye

Jeg sitter imidlertid med et beger fult av tomater. På emballasjen er det ingen opplysninger som forteller om tomatene er naturlige eller om de er gjort infertile ved en eller annen behandling, og hva behandlingen består i. Jeg kan heller ikke huske å ha sett slike opplysninger på annen tomatemballasje.

Den eneste opplysningen vi får, gjelder næringsinnholdet. Om tomatene er sprøytet - eller kanskje til og med genmanipulert, eller på annen måte gjort infertile - står det ingen ting om.

Vi sår på ny

At det ikke ble noe av det som "familiens gartner" sådde i det nene brettet, gjør ingen ting. Vi stikker bare frø til andre vekster i pottene. 

 

Vi har ennå god tid. Det er fortsatt kjølig, og altfor tidlig å tenke på å sette planter ut om dagen for å venne dem til utetemperaturen. Blir de stående lenge inne, blir de lett lange og strantete i sin evige jakt etter lyset. 

Men vi er heldige og har et rom med tre relativt store vinduer hvor plantene står. De får dermed godt med lys og følger døgnets gang og rytme.

Verre når plantene kommer ut

Plantene greier seg nok derfor så lenge de står innendørs. Det er neppe noen fare for dem der. 

Verre er det når de kommer ut og blir utsatt for rådyrene.

"Familiens gartner" må innrømme: Noen ganger lurer han på om dyrkingen er verdt strevet.

Men hittil har han lukket øynene for de fortredelighetene og skuffelsene som vil komme, og har stått på. "Vårfornemmelsene" har hittil hatt overtaket over både alder, motgang og skuffelser.

 

Våren er kommet - og fortredelighetene har begynt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Her var våren godt i gang. Men så kom rådyrmor med kalven sin. 

 

De grønne plantene ved foten av klematis- og kaprifol-plantene ble snauet jevnt med jorda.

 

Her må våren starte på ny helt fra "skrætsj". Hvor langt rekker plantene å vokse før rådyra gjør "rent bord" neste gang?

Når snøen forsvinner og de første plantene titter opp av jorda, blir det ikke bare vår i hagen. Da blir det vår i sjel og sinn.

 

Selv om den sure vinden fra fjorden, får de få varmegradene til å kjennes som kuldegrader, tar "familiens gartner" på seg boblejakka og rusler en tur i hagen for å nyte synet av grønne skudd og våren som trenger seg fram.

Vårglede

For en hageentusiast er overgangen fra vinter til vår en av de største begivenhetene i hageåret. Jo, eldre "familiens gartner" blir, desto mer gleder han seg over nok en gang å få oppleve at plantene viser tegn til liv, at rosene har klart vinteren og at trær og busker grønnes. 

 

Småhutrende går "familiens gartner" der og konstaterer at det meste utvikler seg slik det skal. Bladverket til scilla og perleblomster skyter fram, og det er bare et tidsspørsmål når blomstene kommer. Etter snøklokkene er disse de tidligste vårblomstene, etter at krokusen ser ut til å ha takket for seg under dekket av gravmyrt.

 

Tidlige, lave stauder i bedet i solveggen er også grønne. Blå og hvite campanula carpatika brer seg utover og gjør seg klar til å sette knopper for så å pryde bedet med sine vakre klokker.

 

Alt ser lovende ut.

 

Uønsket besøk

Men så en morgen har vi besøk på terrassen. Mens vi beveger oss og snakker høyt som gamle folk gjør, på innsiden av veggen, står en rådyrgeit med fjorårskalv og spiser av de spede skuddene helt inntil veggen på utsiden. De hører oss nok, men lar seg ikke affisere.

Først når vi åpner verandadøra, løper kalven ut på plenen, mens geita blir stående midt på terassen og se på oss. Når vi tar et skritt ut på verandaen, lunter hun bedagelig ut på plenen hvor både kalv og geit blir stående halvveis gjemt bak skjærsminbuska og holde øye med oss. Når vi lukker døra, går de gjennom kjøkkenhagen, opp til naboen og forsvinner.

Når "familiens gartner" tar en inspeksjonsrunde, ser han at alle de grønne plantene ved foten av klatreplantene er gnagd på. Rådyra liker altså både perleblomst, scilla, honningknoppurt, lamøre og - merkelig nok! - vårvortemelk.

 

Gir seg ikke så lett

Vi har en tung hagestol i treverk og en lett plastikkstol stående på terassen. Før han går inn, setter "familiens gartner" stolene helt inntil bedene med de fristende plantene for å gjøre det vanskeligst mulig for rådyra å komme til. Nå ville mor og barn forhåpentlig gå andre steder for å finne mat i vårknipa. Håpte han.

Men rådyra forlot ikke hagen, mens det ennå var "mat på bordet". De foretok bare en avledende manøver.

 

For da "familiens gartner" tittet ut en drøy halvtime senere, stod de sannelig ved matfatet igjen. Stolene hadde ikke hindret dem. Begge gnagde på restene, og da "familiens gartner" åpnet stuevinduet rett over dem, ruslet de motvillig og sedat ut på terassen. Først da "familiens gartner" ropte og kom med ukvemsord, ruslet de videre ut på plenen. Redde var de åpenbart ikke. Heller brydd.

En hageentusiasts mange lidelser

Jeg har fortalt denne historien for å gjøre folk flest kjent med hva en hageentusiast må igjennom av fortredeligheter og skuffelser når han er så "heldig" å bo på et sted hvor det nesten er flere rådyr enn innbyggere.

Det var rådyr her da vi bygde for 39 år siden også, om enn ikke på langt nær så mange. Man kan derfor ikke med rette si at rådyra kom først og at menneskene har trengt seg inn på deres område.

Dessuten er rådyret som art på en måte blitt "domestisert". De lever ikke i utmark og skog som de vel skulle gjøre, men holder til i tettbygde, befolkede strøk. De finner ikke sin mat blant ville vekster, men lever høyt på hage- og landbruksplanter, og gjør ubotelig skade for bønder, gartnerier - og villahageeiere.

To slags villaeiere

Av villahageiere fins det i hovedsak to slag: Det er dem som lever for hagen og legger sin sjel i arbeidet med å dyrke og høste. Og så er det dem som har plen og hekk - og "that's it". 

 

De siste faller i staver over synet av rådyr utenfor veggen og priser uforbeholdent dets skjønnhet for de har stort sett ingen planter å miste. De forarges over hageeiere som besværer seg over "rådyrplagen", og mener at disse - i likhet med dem selv - burde glede seg over å få besøk av disse skjønnhetsåpenbaringene som "are er til glede". De er jo så vakre!

 

Skadedyr og andre dyr

Virkelighetsoppfatningen er m.a.o. forskjellig. Den som er glad i hage og er også ofte glad i dyr. Fugler og pinnsvin for eksempel. Men rådyret som har bemektiget seg stadig større plass i norsk fauna, er ikke bare et dyr. Det er et skadedyr.

 

Det er det mange som ikke liker å høre, men det er et faktum. 

 

Jeg er klar over at hageeierne på østlandet ikke er alene om å bli plaget av grådige dyr. Mange hageeiere og bønder nord i landet får hager og åkrer ødelagt av reinsdyr.  På vestlandet kan hjorten være en plage. Elgen spiser ikke bare urter, men skamspiser hele trær - både frukttrær, løvtrær og bartrær. Og i andre land er hagedyrkere plaget av jordrotter og kaniner. Også land i eksotiske strøk har sine plager.

 

Men at vi er mange om plagene, gjør ikke ergrelsene mindre. Trass i at de er vakre og har sin rettmessige plass i norsk fauna, er rådyrene til stor plage for den som har en hage med planter som rådyrene ødelegger. Ikke en sjelden gang, men år etter år. Og flere ganger - ja, kanskje hver dag! - i løpet av vekstsesongen.

Vandaler er vandaler

Da er det liten trøst i at dyrene er vakre, eller at det fins planter som rådyrene ikke liker. Vakre vandaler, er fortsatt vandaler! Og flere av de plantene som folk - og såkalte eksperter - mener at rådyrene ikke spiser, spiser de likevel. Og teorien om de ikke ikke spiser gule blomster, er bare tull. Vi har grepet rådyr in flagranti med gule blomster stikkende ut av munnviken.

Og selv om staudene er hardt utsatt for overgrep fra rådyrene, er det enda værre med rosene. Ikke de høye som rekker langt opp på veggen, men de lave blir skamspist hvert år. Og rekker de å sette knopper, blir knoppene spist. Og rekker noen knopper å slå ut i blomst, forsvinner blomsten med 90 prosent sikkerhet i en rådyrmage.

Sånn er det i vår hage. Vi jobber i motbakke. År etter år blir vi skuffet og lei oss når det vi har lagt vår sjel i, blir gnagd ned og ødeagt.

Hekta

Hvorfor vi ikke gir opp? Hvorfor vi ikke innser at det meste er fåfengt og nøyer oss med plen og hekk som andre folk?

Fordi vi er bitt av hagebasillen! "Familiens gartner" har hagegener i dobbelt dose. Når vårsola titter fram, kan han ikke la være. Han sår og gleder seg over det som spirer og gror.

Hele vinteren har han holdt liv i pelargonier, agapanthus, eføy og andre planter som venter på å komme ut i friluft når våren og varmen kommer.

Eller for å si det mer moderne sjargong: "Familiens gartner" er hekta.  Han vet at skuffelsenene kommer. Men også gledene! Så han kan rett og slett ikke la være.

Derfor holder han på. Til tross for de forb...... rådyra.

 

Vestveggen klipt og klar

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

På vestveggen vokser det  Gull-klematis, Jackmannii-klematis og kaprifol i vill uorden. Her er tilveksten fra 2021. Grokraften er det ingen ting å utsette på.

 

 

Gullklematisen setter masse frø med overveldende spireevne. Frøene slår rot ved den minste berøring med jord eller sand. Fjerner man ikke frøhodene, får man hagen full av Gullklematis.

Restene etter fjorårets veggpryd er redusert og gjort klar til ny vekstsesong. Greinen som henger igjen øverst til høyre i bildet, har vokst inn under kledningen på huset og sitter fast. For å fjerne den, må"familiens gartner" stå på stige og lirke og dra.

 

 

 

Gullklematis og kaprifol gjør seg klar for kampen om varme og sol. De vokser gjerne så raskt og mye at vi må "snaue" litt gjennom hele vekstsesongen.

 

Vi er ikke kommet lenger enn til slutten av mars, men plantene som står inntil sørveggen og vestveggen, er allerede godt i gang med vekstsesongen.

 

På tross av at det er meldt  mange minusgrader om nettene framover, har "familiens gartner" beskåret klematisplantene og kaprifolen på vestveggen. Erfaringsmessig tåler de nye skuddene som koser seg i varmen fra veggen, noen kuldegrader. Og skulle noen knopper fryse, kommer det straks nye. Det er neppe noen fare for plantene, som har fått samme behandling i mange år.

 

Gullklematis på vidvanke

Gullklematisen blomstrer rikt hele sommeren og til langt på høsten med dekorative gule klokker mot den mørkbeisede veggen.

 

Blomstene går imidldertid fort over i frøhoder med sølvgrå fnokk som sprer frøene ved det minste vindpust - eller berøring.

  

Frøene i restavfallet

Mange frøhoder overvintrer på greinene. Disse "frømagasinene" må nennsomt fjernes før vi går i gang med å rive ned og klippe opp greinene fra i fjor. Beskjærer vi greinene mens frøhodene sitter på - eller ligger på "lur" inne i buskaset - løsner frøene og flyr ut i hagen ved hjelp av sine effektive fnokk.

 

Frøhodene legger vi i restavfallet slik at de kan bli destruert. 

 

Kvistene i varmkomposten

Kvistene klipper vi derimot i småbiter som legges i varmkomposten.  

Klematisrestene kunne trolig vært kaldkompostert, men greinene fra kaprifolbuskene  stoler vi ikke på. Små, avklipte grenbiter med vekstknopper på, kan godt finne på å slå rot og forsyne seg av næringsstoffene i kaldkomposten.

 

Vekstene skjermer veggen

Vi skal ikke beise vestveggen denne sommeren. Plantene kan nå  derfor sette i gang med å vokse og fylle espalierene med grønt og med fargerike blomster.

Selv om sola først kommer til vestveggen ut på ettermiddagen, kan solsteken være intens. Likevel tørker ikke denne veggen så fort ut som sørveggen. Det kan vi nok for en stor del takke plantene for. De ikke bare fyller espalierene, men skjermer også veggen utenfor espalierene med  tette greiner og fyldig bladverk. 

Vekstene er derfor ikke bare dekorative. De gjør også nytte for seg.

Men innenfor bordkledningen vil vi ikke ha dem. Der kan de anrette skade. Så vi får passe på at de holder seg der de skal være i framtiden.

Så slipper også en gammel mann å stå på stige med livet som innsats, for å få fjernet greiner som er på ville veier.

Gravmyrt - en pest og en plage

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Gravmyrten har invadert skråningen langs innkjørselen. Den dekker bakken mellom Rosespirea, Ulvespirea, Pink Grootendorst og Japansk kvede. Gravmyrten kan klippes tilbake, men å fjerne røttene har vist seg vanskelig.

 

Pink Grootendorst-rosene kjemper seg opp gjennom det tette villniset av gravmyrt og sølvarve.

Det er ikke gjort i en håndvending å luke eller grave opp de uønskedede plantene mellom de taggete rosestammene. Det gjør vondt! Selv når rosene er beskåret. Og piggene på kvedebuskene gjør ikke arbeidet lettere.

 

Til dem som skal anlegge ny hage, har jeg et råd: Slipp aldri gravmyrt (vinca minor) inn i hagen! 

Den kan se både tilforlatelig og pen ut når du ser den hos andre. Men skinnet bedrar. Den er en invasiv art som sprer seg nærmest uhemmet og kveler andre mindre robuste vekster.

 

God bunndekker, men ...

Gravmyrt kan være en utmerket bunndekker der hvor det ikke skal vokse noe annet. Problemet er at den ikke begrenser til å være hvor den er ønsket. Den brer seg utover. Ustoppelig!

Ved hjelp av lange utstikkere med kraftig rotsystem vandrer den dit den selv ønsker å være. Og det er omtrent over alt. Du kan selvfølgelig luke eller grave den opp, men blir tilstrekkelig av røttene sittende igjen, vokser den ufortrødent og sprer seg videre.

"Svartelistet"

Gravmyrt er i praksis svartelistet av Artsdatabanken. Nå opererer ikke Artsdatabanken med begrepet Svarteliste lenger. Oversikten over uønskede fremmede arter kalles i dag Fremmedartlista. På den lista står gravmyrt (vinca minor) som fremmedart med svært stor økologisk risiko.

Jeg er uenig i enkelte av Artsdatabankens klassifiseringer, men når det gjelder gravmyrt gir jeg min uforbeholdne tilslutning.

Må ikke komme ut i naturen

Den representerer en trussel og en stor utfordring i hagen. Og kommer den på vidvanke i naturen kan den åpenbart anrette stor skade ved å fortrenge stedegne arter.

Gravmyrt som fjernes fra hagen, bør derfor behandles med forsiktighet slik at den ikke kan etablere seg på steder hvor den ikke er ønsket.

I komposten bør den ikke legges. Den bør destrueres eller leveres til avfallsmottak som kan behandle potensielle planterømlinger og planter som er uønsket i norsk natur.

Jeg syns Artsdatabankens jakt på enkelte fremmedartede planter er overdrevet.

Svartelistingen av og jakten på gravmyrt er ikke overdrevet. Den er i høyeste grad på sin plass.

Det vet noen av oss av bitter erfaring.

Purpurfarget Oxalis

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022©

 Klikk på bildet og se større versjon!

 

Oxalis Triangularis-planta står i stua i underetasjen sammen med flere andre overvintrende planter. Der er det meget vekslende temperatur. Når vi fyrer i vedovnen, blir det godt over 20 grader. Ellers ligger temperaturen på 13-15 grader vinteren igjennom. Plantene har ikke vist tegn til mistrivsel av den grunn.

Vi har en purpurfarget - eller kanskje lilla - Oxalis Triangularis.

Den har vi fått av familiegartnerens tante. Vi har hatt den i flere år, og har etter det ekspertisen sier, behandlet den i strid med all fornuft, alle erfaringer - og all sedvane.

I vår uvitenhet har vi latt den gro og sette blader til alle tider. Vi har ikke latt den hvile! Og vi har gitt den vann så snart de vakre, tredelte bladene har vist tendenser til å bli slappe og henge i stedet for å strutte.

Helt galt altså.

Tørke litt mellom vanningene

For i følge dem som har erfaringer - og derfor greie på sånt - skal Oxalis Triangularis dreneres effektivt og gjerne tørke litt mellom hver vanning. Og de skal helst stå i halvskygge og ikke i sterk sol.

Vår oxalis er ikke bortskjemt med gjødsel, men er plantet om i god jord. 

Og vi fjerner visne blader så snart de viser seg.

 

Men, merk: Blader som ser litt slappe ut og ikke strutter, mangler ikke nødvendigvis vann. 

 

De tredelte, vakkert fargede bladene er et slags værmeldere. De ser litt slappe ut når det er overskyet eller småmørkt, men strutter i sol og lys. Hvis man ikke vet dette, kan man lett overvanne.

Inne året rundt 

Vi har aldri unnt vår oxalisplante et liv i frisk luft. Ikke et kort besøk en gang, har den fått, enda den - stadig i følge ekspertene - godt tåler å stå utendørs i den norske vekstsesongen. Den tåler - etter sigende! - til og med noen få kuldegrader.

Men sterk, direkte sol liker den ikke. Den bør stå i halvskygge - slik oxalis gjør i skogbunnen der den opprinnelig hører hjemme.

Innvandrer

Nå er imidlertid ikke Oxalis Triangularis norsk. Den kommer visstnok fra Brasil, og hvordan sol- og vekstforholdene er der, er "familiens gartner" ikke sikker på. Men han hører på - og lærer av - dem som vet.

Om høsten må - som man skjønner - Oxalis triangularis-plantene inn i varmen. Men ikke nok med det. Fra sein høst til tidlig vår skal de hvile. De skal settes kjølig og helt mørkt, og ha det tørt og først drives igjen når sola begynner å gi lys og varme. F. eks. en gang i mars - altså nå.

Det er her "familiens gartner" har trådt feil. Han har latt oxalisplanta stå lyst og varmt slik at den har kunnet glede husets frue og ham selv med sitt vakre bladverk uten stans året rundt. Han har drevet rovdrift på  knollenes iboende krefter og oppsamlede ressurser. Han har kort, men kanskje ikke godt, drevet rovdrift.

I år skal den ut

Når varmen nå etterhvert kommer, skal vår kjære oxalisplante ut. 

Den skal deles slik at vi får 2 eller 3 potter, få ny næringsrik jord, og tilbringe sommeren i halvskyggen ved foten av rodondendronbuskene nær inngangsdøra slik at vi kan holde et visst øye med den.

For i Winthers hage lurer det farer.

Oxalis - eller gjøkesyre - har syrlige blader som sikkert kan falle i smak hos både tobeinte og firbeinte - for ikke å snakke om små ålende dyr som ikke har bein i det hele tatt.

Foreløpig lever vår Oxalis Triangularis et trygt inneliv. Men spennende miljøskifte venter. Spennende både for "familiens gartner" og for vår utgave av Oxalis Triangularis som vi setter stor pris på og gjerne vil holde liv i så lenge som mulig. Både fordi den har affeksjonsverdi og fordi den gleder oss med sine pupurfargede triangulære blader.

Hittil har det gått bra - selv om vi i følge ekspertene har gjort det meste galt. Lykken har åpenbart vært bedre enn forstanden!

 

Men nå skal vi ta "skjeen i en annen hånd". Så får vi se.