Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
Her var våren godt i gang. Men så kom rådyrmor med kalven sin.
De grønne plantene ved foten av klematis- og kaprifol-plantene ble snauet jevnt med jorda.
Her må våren starte på ny helt fra "skrætsj". Hvor langt rekker plantene å vokse før rådyra gjør "rent bord" neste gang?
Når snøen forsvinner og de første plantene titter opp av jorda, blir det ikke bare vår i hagen. Da blir det vår i sjel og sinn.
Selv om den sure vinden fra fjorden, får de få varmegradene til å kjennes som kuldegrader, tar "familiens gartner" på seg boblejakka og rusler en tur i hagen for å nyte synet av grønne skudd og våren som trenger seg fram.
Vårglede
For en hageentusiast er overgangen fra vinter til vår en av de største begivenhetene i hageåret. Jo, eldre "familiens gartner" blir, desto mer gleder han seg over nok en gang å få oppleve at plantene viser tegn til liv, at rosene har klart vinteren og at trær og busker grønnes.
Småhutrende går "familiens gartner" der og konstaterer at det meste utvikler seg slik det skal. Bladverket til scilla og perleblomster skyter fram, og det er bare et tidsspørsmål når blomstene kommer. Etter snøklokkene er disse de tidligste vårblomstene, etter at krokusen ser ut til å ha takket for seg under dekket av gravmyrt.
Tidlige, lave stauder i bedet i solveggen er også grønne. Blå og hvite campanula carpatika brer seg utover og gjør seg klar til å sette knopper for så å pryde bedet med sine vakre klokker.
Alt ser lovende ut.
Uønsket besøk
Men så en morgen har vi besøk på terrassen. Mens vi beveger oss og snakker høyt som gamle folk gjør, på innsiden av veggen, står en rådyrgeit med fjorårskalv og spiser av de spede skuddene helt inntil veggen på utsiden. De hører oss nok, men lar seg ikke affisere.
Først når vi åpner verandadøra, løper kalven ut på plenen, mens geita blir stående midt på terassen og se på oss. Når vi tar et skritt ut på verandaen, lunter hun bedagelig ut på plenen hvor både kalv og geit blir stående halvveis gjemt bak skjærsminbuska og holde øye med oss. Når vi lukker døra, går de gjennom kjøkkenhagen, opp til naboen og forsvinner.
Når "familiens gartner" tar en inspeksjonsrunde, ser han at alle de grønne plantene ved foten av klatreplantene er gnagd på. Rådyra liker altså både perleblomst, scilla, honningknoppurt, lamøre og - merkelig nok! - vårvortemelk.
Gir seg ikke så lett
Vi har en tung hagestol i treverk og en lett plastikkstol stående på terassen. Før han går inn, setter "familiens gartner" stolene helt inntil bedene med de fristende plantene for å gjøre det vanskeligst mulig for rådyra å komme til. Nå ville mor og barn forhåpentlig gå andre steder for å finne mat i vårknipa. Håpte han.
Men rådyra forlot ikke hagen, mens det ennå var "mat på bordet". De foretok bare en avledende manøver.
For da "familiens gartner" tittet ut en drøy halvtime senere, stod de sannelig ved matfatet igjen. Stolene hadde ikke hindret dem. Begge gnagde på restene, og da "familiens gartner" åpnet stuevinduet rett over dem, ruslet de motvillig og sedat ut på terassen. Først da "familiens gartner" ropte og kom med ukvemsord, ruslet de videre ut på plenen. Redde var de åpenbart ikke. Heller brydd.
En hageentusiasts mange lidelser
Jeg har fortalt denne historien for å gjøre folk flest kjent med hva en hageentusiast må igjennom av fortredeligheter og skuffelser når han er så "heldig" å bo på et sted hvor det nesten er flere rådyr enn innbyggere.
Det var rådyr her da vi bygde for 39 år siden også, om enn ikke på langt nær så mange. Man kan derfor ikke med rette si at rådyra kom først og at menneskene har trengt seg inn på deres område.
Dessuten er rådyret som art på en måte blitt "domestisert". De lever ikke i utmark og skog som de vel skulle gjøre, men holder til i tettbygde, befolkede strøk. De finner ikke sin mat blant ville vekster, men lever høyt på hage- og landbruksplanter, og gjør ubotelig skade for bønder, gartnerier - og villahageeiere.
To slags villaeiere
Av villahageiere fins det i hovedsak to slag: Det er dem som lever for hagen og legger sin sjel i arbeidet med å dyrke og høste. Og så er det dem som har plen og hekk - og "that's it".
De siste faller i staver over synet av rådyr utenfor veggen og priser uforbeholdent dets skjønnhet for de har stort sett ingen planter å miste. De forarges over hageeiere som besværer seg over "rådyrplagen", og mener at disse - i likhet med dem selv - burde glede seg over å få besøk av disse skjønnhetsåpenbaringene som "are er til glede". De er jo så vakre!
Skadedyr og andre dyr
Virkelighetsoppfatningen er m.a.o. forskjellig. Den som er glad i hage og er også ofte glad i dyr. Fugler og pinnsvin for eksempel. Men rådyret som har bemektiget seg stadig større plass i norsk fauna, er ikke bare et dyr. Det er et skadedyr.
Det er det mange som ikke liker å høre, men det er et faktum.
Jeg er klar over at hageeierne på østlandet ikke er alene om å bli plaget av grådige dyr. Mange hageeiere og bønder nord i landet får hager og åkrer ødelagt av reinsdyr. På vestlandet kan hjorten være en plage. Elgen spiser ikke bare urter, men skamspiser hele trær - både frukttrær, løvtrær og bartrær. Og i andre land er hagedyrkere plaget av jordrotter og kaniner. Også land i eksotiske strøk har sine plager.
Men at vi er mange om plagene, gjør ikke ergrelsene mindre. Trass i at de er vakre og har sin rettmessige plass i norsk fauna, er rådyrene til stor plage for den som har en hage med planter som rådyrene ødelegger. Ikke en sjelden gang, men år etter år. Og flere ganger - ja, kanskje hver dag! - i løpet av vekstsesongen.
Vandaler er vandaler
Da er det liten trøst i at dyrene er vakre, eller at det fins planter som rådyrene ikke liker. Vakre vandaler, er fortsatt vandaler! Og flere av de plantene som folk - og såkalte eksperter - mener at rådyrene ikke spiser, spiser de likevel. Og teorien om de ikke ikke spiser gule blomster, er bare tull. Vi har grepet rådyr in flagranti med gule blomster stikkende ut av munnviken.
Og selv om staudene er hardt utsatt for overgrep fra rådyrene, er det enda værre med rosene. Ikke de høye som rekker langt opp på veggen, men de lave blir skamspist hvert år. Og rekker de å sette knopper, blir knoppene spist. Og rekker noen knopper å slå ut i blomst, forsvinner blomsten med 90 prosent sikkerhet i en rådyrmage.
Sånn er det i vår hage. Vi jobber i motbakke. År etter år blir vi skuffet og lei oss når det vi har lagt vår sjel i, blir gnagd ned og ødeagt.
Hekta
Hvorfor vi ikke gir opp? Hvorfor vi ikke innser at det meste er fåfengt og nøyer oss med plen og hekk som andre folk?
Fordi vi er bitt av hagebasillen! "Familiens gartner" har hagegener i dobbelt dose. Når vårsola titter fram, kan han ikke la være. Han sår og gleder seg over det som spirer og gror.
Hele vinteren har han holdt liv i pelargonier, agapanthus, eføy og andre planter som venter på å komme ut i friluft når våren og varmen kommer.
Eller for å si det mer moderne sjargong: "Familiens gartner" er hekta. Han vet at skuffelsenene kommer. Men også gledene! Så han kan rett og slett ikke la være.
Derfor holder han på. Til tross for de forb...... rådyra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar