Hvit sprøsopp i plenen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den hvite sprøsoppen er tidlig ute i år. Bildet er tatt 7. juni. I fjor hadde den nådd dette stadiet like før St. Hans.

 

 

Bildene ovenfor viser vel egentlig stadium nr 2. Når den først dukker opp har den hvite sprøsoppen brune, halvmåneformede hatter.

 

 

På plenene våre vokser det sopp av mange slag. 

 

"Familiens gartner" ser på sopp som prydplanter. Han syns de er både fine og interessante. Og han syns det er spennende å bla i soppbøker, og å søke på nettet for å finne ut hva slags sopp som velsigner hagen med sitt nærvær.

 

Kan spises, men ...

På den nedre plenen, som er gammel skogbunn, har vi i noen år nå hatt relativt store "utbrudd" av "Hvit sprøsopp" (Psathyrella candolleana).  

Det er ikke familien selv som har artsbestemt den. Det er det ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" som har gjort.

Det fins få opplysninger om "Hvit sprøsopp" på nettet og i litteraturen. 

 

"Bokklubbens naturhåndbøker"(1994) sier at "Hvit sprøsopp" ikke er "matsopp på grunn av størrelse, smak eller fordi man ikke vet nok om den".

 

Gjøvik-Toten sopp og nyttevekstforening anbefaler imidlertid at man prøver den som mat selv om den ikke er "verdens mest spennende".

Tar ingen sjanser

Husets frue og "familiens gartner" er glad i sopp. Men vi spiser bare sopp som vi er 100 prosent trygge på. Og 100 prosent trygge er vi ikke på noen av de soppene som vokser på våre plener - eller i hagen forøvrig.

 

Slik kan det nok hende at mye god mat går til spille, men vi setter sikkerheten først.

 

Men flotte å se på, er soppene. Det syns i alle fall "familiens gartner" som har sans for det litt aparte - i alle fall i hagen.

 

Nå er han spent på om de andre soppene som pleier å dukke opp, også kommer i år.

Våren var usedvanlig tørr, men nå har det regnet jevnt og trutt lenge, og i går kom det et kraftig regnskyll som gjorde jorda skikkelig våt. Det burde soppene sette pris på.

 

 

Se ellers tidligere innlegg om sopp på denne bloggen ved å søke med søkeordet sopp i søkefeltet øverst til venstre på 1. side.

Epletre? Hvor kommer det fra?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Dette er et epletre, sier ekspertisen på nettestedet "Spør en biolog". Men hvor kom det fra? Er det en ny gave fra fuglene? 

 

Er det epletre, blir det vel en del sure frukter av alle disse blomstene?  Men er vi heldige kan det bli spiselige epler. Her råder arvelæren - og tilfeldighetene!

 

Er det "villapal" eller "hageeple"? Viser eplene seg å være uspiselige, har vi i alle fått et praktfullt, vårblomstrende prydtre. Blomsterfloret er det ikke noe å utsette på.

 

I hagen dukker det stadig opp vekster som vi ikke har plantet der.

Det gjelder f. eks. invaderende sibirlønn, "svartelistet" bulkemispel - og andre mispelarter! - fra nærliggende hager. Men også stauder. Plutselig er de der, uten at "familiens gartner" har løftet en finger - eller trukket betalingskortet.

Fuglene?

"Familiens gartner" mener at det primært må være fuglene som bidrar til spredningen. Spesielt busker med fristende bær, tror han fuglene sprer ved å spise på ett sted og deretter "så" ferdig gjødslet på et annet.

 

Men også vinden har mye å svare for. Trær og busker med "neser" - som f.eks. sibirlønn - og planter med fnokk, sprer seg med vinden. Og vind har vi mye av her på våre kanter.

 

Men eple har verken bær, "neser" eller fnokk, så her har nok våre bevingede venner sin del av ansvaret.

 

Eplefrø - altså eple-"steiner" - kan i teorien mange slags dyr og insekter ha spredd. Men vårt nyerhvervede epletre, har vokst opp der de høye bulkemisplene sto. 

 

"Familiens gartner" heller til den teori at en fugl - kanskje en skjære eller trost, for ikke å si en sidensvans - har sittet i bulkemispelbuska og spist av dens fristende røde bær, og at denne rikholdige kosten har blitt så påtrengende at fuglen har måttet gjøre plass ved å skite ut noe av det den hadde fra før. 

Sure eller gode?

Frøsådde epletrær blir sjelden "edle".

Skal man få gode "spise-epler", må man nok pode inn greiner fra epletrær som bærer slik frukt som man vil ha.

Men man kan være heldig. Det beror på hvilke arveegenskaper det tilfeldige frøet bærer og formidler videre til treet og dets frukt. 

 

Det blir som et lotteri. Vinnersjansene er minimale. Vi venter oss derfor ikke store, velsmakende epler på vårt nyervervede tre.

 

Men også sure og bitre epler kan brukes. Man kan f.eks. koke mos og marmelade på dem, eller bruke dem som tilsetning i syltetøy og marmelade hvor andre bær eller frukter utgjør hovedingrediensen, slik man gjør med kvede

 

Spennende

Nå venter vi i spenning på hva slags frukt vår nye apal vil gi oss en gang ut på høsten.

"Haging" er ikke kjedelig for den som har øye for overraskelser og eksperimenter!

Og som har spandable fugler som frekventerer hagen.

 

Syringa vulgaris - helt vanlig, vakker, velduftende syrin

te

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Dette er èn syrinbuske. I sin streben etter lys og luft, og for å komme klar av innpåslitne nabobusker, har den sendt greiner ut i alle himmelretninger. Trappa befinner seg mellom misplene til venstre i bildet.

 

 Slik ser den samme buska ut sett fra gårdsplassen. En blomsterrik grein sperrer nesten trappa, men "familiens gartner" har ikke hatt hjerte til å beskjære den. Må den tas i år?

 

 

Syrinbuska ved inngangen har stått relativt mørkt og bærer preg av det. Nå er furutreet som har skygget for den fjernet. Det skal bli interessant å se hvordan syrinen reagerer på bedre vekstvilkår.
 

 

Ut fra det tette buskaset av snøbærbusker, ulvespirea og mispel stikker syrinen en grein med massevis av tunge, lilla blomsterklaser.

 

 

  

Vakre, velduftende syriner preger hagen i slutten av mai og begynnelsen av juni.

 

Det fins så mange slags syriner. 

 

F. eks. fins det flere "foredlede" arter med store klaser i forskjellige "gilde" farger.

Disse "forbedrede" artene appellerer ikke til "familiens gartner". For ham er syrin å forstå som gammeldags, enkel gårds- eller hage-syrin", dvs. syringa vulgaris.

 

Barndommens syrin

I skoghellingen overfor hans barndomshjem stod en gedigen syrinbuske. Den var dødd ut i midten, men utkantene vokste og blomstret med et vell av lilla, velduftende blomster hvert år. 

 

Buska tilhørte husmannplassen "Grina" som lå like ved.

Når syrinbuska ved "Grina" sto i fullt flor, var sommeren og sommerferien like rundt hjørnet.

Det er formodentlig dette barndomsminnet som er årsaken til at "familiens gartner" setter ekstra pris på gammeldagse, enkle, lilla syriner.

"Familiesyrin"

Syrinene i vår hage kommer imidlertid ikke fra "Grina". De er hentet som rotskudd fra barndomshjemmet til husets frue, og er altså fra Klavestadhaugen i Skjeberg i Sarpsborg. 

 

Dit har de trolig kommet fra min svigerfars barndomshjem hvor man sikkert - slik skikken var - hadde  hentet rotskudd hos noen slektninger i nærheten.

 

Slektninger som med stor sannsynlighet ikke bare var forfedre til husets frue, men også i slekt med "familiens gartner". For Andreas Christiansen på Hafslundsmoen på Borgenhaugen i Skjeberg, som var tippoldefaren til husets frue, var også tipp-tippoldefaren til "familiens gartner".

 

Så kanskje har vår felles forfader en gang i tiden eid den syrinen som er opphavet til syrinene i vår hage.

 

I skyggen

I dag har vi to syrinbusker i vår hage. En ved terrassen ved inngangsdøra, og en i nærheten av trappa fra gårdsplassen ned til den nederste plenen. 

Syrinbuska ved inngangspartiet står trangt mellom den støpte terrassen og fjellknatten bak. Og den har stått relativt mørkt. Og gjør det egentlig ennå fordi den står inntil fjellknatten.

 

Buska ble plantet på 1980-tallet. De første årene vokste den i skyggen av en stor gran som ved hjelp av sine store, tunge greiner stengte for lyset fra sør-vest.

Da grana ble felt for omlag 10 års tid siden, vokste en furu seg høy og omfangsrik og sørget for at syrinbuska fortsatt sto ganske mørkt og måtte utvikle lange, tyne greiner som den strakte mot lyset. Slik ble den ganske "pistrete".

Nå er også furutreet borte. Forhåpentlig blir syrinbuska nå frodigere og tettere selv om den fortsatt står inntil fjellveggen og som nabo til rododendronbuskene, og har det mørkere - og trangere - enn den ideelt sett burde ha det.

Lysere, men trangere

Den andre syrinbuska står lysere. Til gjengjeld har den flere innpåslitne konkurrenter. Den er omgitt av ulvespirea, snøbærbusker, mispler, berberis - og ormestamp som vokser tett i tett mellom prydbuskene.

Syrinbuska har svart på konkurransen med å sende lange greiner ut i lys og luft i vill uorden til alle kanter. 

Og det har "familiens gartner" latt den få lov til. Resultatet er at vi i dag har en syrinbuske som med noen greiner rager skyhøyt over resten av vegetasjon den konkurrerer med, og på den annen side ligger utover og praktisk talt gjør det umulig å komme ned trappa til den nedre plenen.

Våge beskjæring?

"Familiens gartner" har kvidd seg for å beskjære - dvs. formskjære eller fornye - noen av de to buskene av frykt for at de skulle ta skade av det.

Eventuell beskjæring må skje nesten umuddelbart etter blomstring, og selv da må man passe på å ikke fjerne anleggene til neste års blomsterkvister. Disse anlegge vokser ut på eller ved årets blomsterkvist. Topping. snauing eller tilbakeskjæring er derfor noe man skal være forsiktig med på syrin.

Det beste er trolig å fjerne gamle stammer - en stamme, eller kanskje to eller tre per år.

Det er dette "familiens gartner" ikke har våget av frykt for at "innegrodde" syrinen ikke ville være i stand til å bringe fram nye stammer langt der inne i det mørke buskaset.

Men kanskje må han likevel til med saga eller saksa? 

Det må jo være mulig å komme fram. Ikke bare for smidige personer, men for personer som bærer gressklippere og andre hageredskaper.

Men hva da med blomstringen?

"Familiens gartner" er fortsatt i "tenkeboksen".

Rådyrkalven "trykker" i vår hage

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Den vesle kalven "trykker" i bringebærbedet utenfor vårt kjøkken. En dag lå den der i solsteken i flere timer. Bildet er tatt 31. mai 2022 kl 1538 gjennom det lukkede kjøkkenvinduet.

Foto: Marie Camilla Winther-Bråthen 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Marie har lusket seg litt nærmere, men fortsatt på god avstand. Kalven "trykker" - dvs. gjemmer seg ved å ligge stille. Bildet er tatt kl 1641.

 

 

Det er et rikt dyreliv i vår hage.

 

Denne våren har rådyrene gjort seg spesielt sterkt gjeldende.

 

Tvillinger

En drektig rådgeit gikk lenge og forsynte seg av våre planter. Hun la seg dessuten åpenlyst til å hvile - først i bringebærbedet, derettter i staudebedet. Menneskene holdt hun øye med, men lot seg ikke skremme.

 

Så en dag møtte hun opp med to små, vakre kalver. De inntok hagen vår sammen med største selvfølgelighet. Mamma gjorde seg god og mett på plantene våre for å kunne produsere tilstrekkelig med melk, og kalvene gjorde seg kjent med det som skulle bli deres framtidige spiskammers.

Kalv i bringebæråkeren

Så fikk vi nytt besøk.

En liten kalv lå ensom og "trykte"  og trodde seg usett i kanten av bringebærbedet.

Først var det skygge der den lå. Så kom sola rundt hushjørnet. Fortsatt lå den og "trykte" der geita har vist den at den skal være. Og der ble den liggende i mange timer.

 

Formodentlig har både rågeita og ungen ment at den ligger trygt hos oss.

 

Får ligge i fred

Vår hage er relativt trygg. Vi har ingen dyr. Og vi tobente viser hensyn. Det vesle, vakre dyret kunne derfor ligge trygt - selv om det må ha vært svært varmt i sola. 

 

Etter hvert kom det imidlertid en del skyer på himmelen. I følge værmeldingen skulle det forbli overskyet til solnedgang klokka 2218.

 

Det skal bli spennende å se om rådgeita og den andre kalven dukker opp før mørket faller på.

 

Ikke en av tvillingene?

Hvis det da er en av tvillingene som ligger her.

 

Da den reiste seg og stolpret rundt litt for noen timer siden, kom vi i tvil. For den var langt mer ustø på beina enn de to tvillingene som tidligere har ruslet rundt i hagen.

Kan det være en annen rågeit som er mor til denne kalven? 

Det vandrer så mange rådyr i vår hage. Kan det være at nok en rågeit har funnet vår hage som egnet plass for  oppdra sine små og lære dem opp til hvor de skal vanke og hvor de skal finne mat når die-tiden er over, og de selv må finne noe å spise?

Foreløpig følger vi godt med i håp om å se at kalven blir gjenforent med sitt moderlige opphav.

 

 

Foto: Marie Camilla Winther-Bråthen 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Mor og barn er gjenforent. Gjensynsgleden er stor. Mor slikker og viser omsorg mens kalven ivrig søker etter pattene for å få litt energi i kroppen etter en lang dag i bringebærbedet. Bildet er tatt kl 2108.

 

Mamma seint ute

Joda, mamma kom. Endelig. Klokka 2058.

 

Kalven - som har ligget alene og "trykt" i mange timer - reiste seg og stolpret henne i møte og lette umiddelbart etter spenene. Den var nok sulten.

 

Rågeita ikke redd

Rågeita så opp og så rett på barnebarnet Marie Camilla, husets frue og "familiens gartner" som fulgte med fra kjøkkenvinduet, men den lot seg ikke affisere. Den følte seg tydeligvis helt trygg og ofret seg helt for morsrollen.

 

Marie Camilla gav tidlig uttrykk for at denne rådyrkalven ikke var en av tvillingene fra dagene før. Den var mindre, mer ustø, så annerledes ut og var trolig født senere.

Etter hvert som vi fikk studere rådyrgeita nærmere, måtte vi erklære oss enig. Dette var ikke mamman til tvillingene. Dette dyret  var større og grovere - og trolig eldre. Det hadde dessuten karakteristiske hårdusker i ørene.

To forskjellige familier

Vi kan nok derfor med ganske stor sikkerhet konstatere at det er to rådyrgeiter som denne våren bruker vår hage som barnehage og aktivitetsområde for sine avkom.

Etter at kalven hadde spist, vandret mor og barn ut på plenen. Der tok kalven igjen det tapte. Etter en lang dag dørgende stille, hoppet og danset den nå rundt på plenen med stive bein som en kåt geitekilling. Rådyrmamma gav den god tid. Hun sto tålmodig og ventet mens kalven kompenserte for timene i passivitet.

Til slutt ruslet de bedagelig ned skråningen til innkjørselen og forlot gårdsplassen og hagen.

Kom igjen og igjen

Med historien slutter ikke der.

Ved 1030 tiden dagen etter kom råkalven tilbake. Alene. Rågeita var ikke å se.

Kalven stolpret bort til stedet der den lå i hele går, tråkket litt rundt og la seg ned i samme stilling som i går.

Og der ble den liggende - hele dagen og langt ut på kvelden. Først da mørket falt på forsvant den fra leiet i kanten av bringebærbedet.

 

Ute og går med mamma

Dagen deretter var leiet tomt.

 

Utpå ettermiddagen ruslet kalven sammen med mamma rundt i hagen. Da mamma rågeit fikk øye på "familiens gartner" og Marie som stod på gårdsplassen og så på dem, ble hun stående og se tilbake mens ungen vandret omkring.

Da de to tilskuerne trakk seg tilbake, befant mor og barn seg fortsatt på den nedre plenen.

Var kalven nå blitt så oppegående at den ikke lenger trengte å ligge å "trykke" mens mamma vandret omkring? Hadde det ligget og "trykt" i bringebærlandet for siste gang?

Natteleie

Sent på kvelden fikk vi svar.

Da var den nok en gang på plass. Alene.

Og der ble den liggende hele natta til den lyse morgen. Ved halvfire-tiden var den på plass. Halvannen time seinere var den borte.

Den bruker altså nå "trykke"-stedet som natteleie. Rågeita var ikke å se. Den vesle, sårbare kalven tilbringer altså ikke natta tett inntil en varm og trygg morskropp.

 

Hva nå?

To rådyrgeiter har altså denne våren brukt vår "trygge" hage som "barnehage" eller "kindergarten".

 

Det sier noe om hvor mange rådyr som vanker i vårt område og om hvor "hjemme" og trygge de føler seg i denne hagen. 

Her er lite trafikk inn og ut av gården. Her er ingen farlige dyr. Og ikke minst: Her er masse planter som de kan spise av.

Og det gjør de. "Familiens gartner" dyrker og rådyrene spiser.

Og dessuten oppdrar de nye generasjoner til å føle seg hjemme i hagen.

Det lover ikke godt!

Dyrelivet i hagen er "upåklagelig" rikt, men blomsterprakt blir det mindre av. En vesentlig del av friske skudd, knopper og blomster havner i rådyrenes mager.

Og det var egentlig ikke meningen!

Men hva skal man gjøre?

 

!

Oppdatering 12. juni 2022: 

Rådyrkalven bruker fortsatt vår hage som hvile- og overnattingssted. Hittil har den hver dag kommet og lagt seg til i enden av bringebærbedet.

 

I løpet av de dagene som er gått, er den blitt tydelig større og sikrere til beins, og kamuflasjetegningene er blitt mindre dominerende, men den er fortsatt ikke jevnt brun.

I går var det fødselsdagsfeiring med mange gjester i naboens hage. 

 

Kalven lot seg imidlertid ikke affisere - selv om den nå bør være kommet over den fasen hvor den blir liggende å "trykke" når den værer fare.

 

Den kom ruslende som valig og inntok sin plass som nå dekker den langt bedre enn tidligere fordi vi har latt det vokse til. Plassen er nå dekket av langt gress og greiner med løv. Kalven er derfor stadig vanskeligere å se - og altså bedre beskyttet - enn tidligere.

Vil den komme i dag?

Vårgyvelen - en kaskade av gult

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den gule gyvelen lyser godt opp på toppen av skråningen. Den mindre litt nedenfor er en grein fra samme rot som har søkt seg nedover i bedet - kanskje for å finne luft og lys da furua tronet midt i planta.

 

 

 

Gyvelen ytterst til venstre er en avlegger - en selvstendig plante som dukket opp for flere år siden etter at den opprinnelige planta ble brukket ned og delvis ødelagt av snøen. En av greinene ble liggende under jorda og slo rot.

Blomstene på gyvelen sitter tett i tett og utgjør et gedigent matfat for bier og humler - og kanskje for andre insekter også for hva vi vet.

 

Gyvlene (Cytisus scoparius) er praktfulle i år.

 

De har i noen år stått skyggen av en furu som var blitt stadig større. Nå er furua borte. Det kan kanskje forklare hvorfor gyvelen er spesielt flott og blomsterrik denne våren.

Tåler lite kulde

Da furua ble felt, kom det til syne to store gyvelgreiner som var døde. Kanskje har de ikke tålt furutreets påtrengende naboskap, eller kanskje har de i årenes løp bukket under for frosten. Gyvel er nemlig ømfintlig for frost. Ved sterk kulde og barfrost fryser de ofte bort. Flere greiner har frosset bort på våre planter tidligere.

 

"Svartelistet"

På tross av denne ømfintligheten har Artsdatabanken i vinterlandet Norge "svartelistet" gyvel og klassifisert den som en vekst som utgjør "svært høy risiko" p.g.a. stort invasjonspotensial og "store økologiske effekter". 

 

På den ene siden har gyvel altså i følge Artsdatabanken, stort invasjonspotensial. På den andre siden fryser den ofte ihjel i norske vintre. Her ser det ut til å være noe som svikter i logikken. Hvis gyvel har vansker med å klare norske vintre, skulle en tro at dette ville redusere invasjonspotensialet og begrense eventuelle negative "økologiske effekter".

 

Hvor er den forvillet?

I sitt snart 85-årige liv har "familiens gartner"ennå ikke sett gyvel som har spredd seg i naturen. Han hevder ikke at det ikke kan ha skjedd, men lurer på hvorfor han som har bodd på flere steder på Østlandet, og vandret så mye i naturen, ikke har sett noe til resultatet av det store invasjonspotensialet i et område hvor gyvel er en ganske vanlig prydbuske i private hager.

 

Matfat for humler og bier

Humler og bier får stadig større problemer med å skaffe seg mat i velfriserte hager og nedsprøytede landbruksarealer. Gyvel er en viktig matkilde for såvel bier og humler som andre insekter. Sommerfuglene viser tydelig at de liker den. Så lenge den holdes inenfor hagens grenser, gjør den derfor formodentlig større nytte enn skade.

Spredning av kulturplanter til naturen bør enhver hageeier alltid bestrebe seg på å unngå!

 

Lokal spredning?

Og er det slik at spredningen til naturen mest forekommer i deler av Norge der vinteren ikke er så kald og hard som hos oss på Østlandet, hvorfor skal da vi unnlate å glede både mennesker og insekter med gyvel i hagene?

 

"Familiens gartner" som er meget opptatt av bier og humler, konstaterer i alle fall at de representantene for disse insektartene som frekventerer vår hage, er fornøyd med den gule blomsterprakten. 

 

Og: Er biene og humlene fornøyde, er "familiens gartner" fornøyd.

 

Giftig

Så får han heller passe på at gyvelbelgene som dannes om høsten, ikke kommer på avveie! Ikke bare for å hindre uønsket spredning, men mest fordi gyvel er klassifisert som giftig.

 

Hvor giftig den er og hvem den er giftig for, kan diskuteres. 

 

Barn bør imidlertid læres opp til ikke å putte deler av gyvelplanta i munnen. Her stiller gyvel i samme klasse som liljekonvall, og en rekke andre av hagens mange mest brukte planter.

Rådyrmor og kalvene

 

Foto: Marie Camilla Winther-Bråthen og Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rådyrgeita som har vandret drektig rundt i hagen i noen uker nå, har født. Nå besøker hun oss med to nesten nyfødte kalver. Det er et betagende syn.

 

 

"Mamma sier at det er hit vi skal gå for å spise når vi blir store nok, for her er det en masse gode planter som vi kan kose oss med. Det har hun og pappa og forfedrene våre gjort i flere år!"

 

 

Kalvene var ikke redde. Mammageita sto like i nærheten uten å vise tegn til nervøsitet eller til å ville gripe inn når fotografen nærmet seg.

 

 

Den ene kalven er vesentlig mindre enn den andre. Stubben er 33 cm høy. Det sier noe om størrelsen på kalven.

 

 

Det tar på å være tvillingmor. Her ligger mamma i blomsterbedet ved gårdsplassen og og hviler mens de to små kalvene er overlatt til seg selv på den nederste plenen. Hun viser stor ro og tillit både til kalvene og til menneskene som hun er meget klar over.

 

Rådyrmor som har vandret drektig i hagen de siste ukene, har nå født. 

 

To vakre, stolprende "bambier" er det blitt. De er ikke gamle og ganske utstøe på beina ennå, men følger mamma så godt de kan.

Mistet en?

De to første dagene var de tre: Mamma og to små. Den ene ganske mye mindre enn den andre.

I går så vi bare en kalv. Om den minste ikke orket å følge med, eller om noe er skjedd med den, er vi spent på.

Den var ynkelig liten og ustø på beina, men likevel vital da de tre besøkte oss første gang.

Håper de overlever

Vi er sterkt plaget av rådyr som skamspiser pryd- og nyttevekstene våre, så vi burde vel ikke sørge over et rådyr mindre å ha i kosten, men de små kalvene er så vakre og inntagende at vi ikke har unngått å få varme følelser for dem.

Vi håper at de to vakre skapningene - som på en måte har en tilknytning til vår hage - får leve og vokse opp.

I dag har de ikke vært å se ennå. Klokka er omlag 1530, så "besøkstiden" nærmer seg. 

Nå krysser vi fingrene for at det kommer tre dyr ruslende. Er den minste kalven fortsatt ikke å se, er det økt fare for at noe har skjedd med den.

Det er mange faremomenter i området. Hunder og rev - og grevling for bare å nevne noen. 

 

Spist storkonvall

Nei, det ble ikke noe besøk i går.  

Bekrefter det at det er noe galt med den vakre familien?

I går fikk "familiens gartner" se at rådyrmor hadde forsynt seg grovt av storkonvallplantene som sto langs berberishekken langs den nedre plenen der rådyrmor og barna holdt til. Blomster, blader og det meste av stilkene var borte.

Storkonvall er giftig for menesker. Er det også giftig for rådyr? Kan kalvene bli forgiftet gjennom morsmelka selv om den voksne geita tåler den etsende plantesafta? 

Uro

"Familiens gartner" som har fått ødelagt massevis av planter av glupske rådyr, og derfor har ønsket rådyrene dit "pepper'n gror", titter nå stadig ut av vinduene for å se om den vakre familien på tre individer er å se.

Både husets frue og han har utviklet en nesten overdreven omsorg for mor og barn.

Ja, det omsorgen har gått så langt at vi nesten blir glade når vi ser at rådyrmor har vært i hagen og forsynt seg når vi ikke har sett det.

Det ville vi forsverget før de to vakre kalvene og deres stolte mamma dukket opp i hagen.

!

"Familiens gartner" og alle andre dyrevenner kan puste lettet ut. 

 

Husets frue og vårt barnebarn Marie Camilla har observert rådyrmor med begge kalvene i naboens hage!

 

Alle tre var åpenbart i fin form! 

 

 

Hvitløken skuffer ikke

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvitløken står frisk og frodig denne våren også. Vi bruker bladene og lar selve løkene stå så får vi velsmakende blader år etter år.

 

Hvitløkskløftene som vi plantet sommeren 2019, produserer fortsatt rikt med bladverk.

 

De fleste nordmenn forbinder trolig hvitløk med de underjordiske løkene. Bladene på hvitløken blir - som når det gjelder flere andre grønnsaker - betraktet som avfall og kastet.

 

Bruker bladverket

Faktum er imidlertid at bladverket på hvitløk har sterk hvitløksmak og fungerer vel så godt som smakstilsetning som hakkete eller pressede hvitløkskløfter.

 

Problemet med hvitløkens bladverk er at det visner i løpet av forsommeren, mens hvitløkskløftene har lengre varighet. Skjønt, begge kan lagres. Hvitløksbladene kan kuttes opp og fryses slik vi gjerne gjør med gressløk. Om den ser litt slapp ut, smaker den fortsatt hvitløk.

Hardføre

Vår hvitløk står på nordsiden av huset og har ikke ideelle vekstvilkår. Den ser imidlertid ut til å trives likevel.Hittil har den klart både barfrost og vintre med snø utover våren.

 

Og: De fristende, friskt grønne hvitløksbladene har fått stå i fred for rådyrene som tilsynelatende syns at dette er for sterk kost.

 

Og godt er det. For hvitløken er en plante husets frue og "familiens gartner" setter stor pris på.

 

Overlevd tre vintre

Hvitløken har nå overlevd tre vintre i det skyggefulle bedet på nordsiden av huset.

 

På denne tiden er planta - eller plantene - blitt merkbart større. Sannsynligheten taler for at det etter hvert er blitt stadig flere hvitløker under bakken.

Hittil har vi høstet av hvitløksbladene, men ikke av selve løkene.

 

I fjor hadde vi tenkt å se etter om det nede i jorda fantes løker som vi kunne ta opp, men det ble ikke noe med oss.

 

Høste og plante om

Men kanskje i år?

 

Planta - eller plantene for det er vel flere løker der nede - er nå blitt så omfangsrik at vi sikkert uten skade kan ta opp noen av løkene når bladverket har visnet ned. 

 

Da kan vi kanskje plante noen flere av løkene slik at vi får flere frittstående planter, samtidig som vi sikrer oss noen løker for bruk i matlagingen.

 

Den som lever får se.