Mosegrodd

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Mosen vokser mellom belegningssteinene der hvor bilhjulene ikke sliter den ned. 

 

 

Tynne, grønne fuger er bare dekorativt, men når fugene sveller ut, er det ikke pent lenger.

Så sånn kan det ikke være. Familiens "gartner" har derfor ved hjelp av en egnet hakke skrapt fugene i midten av innkjørselen rene for mose. Kantene står for tur.

 

 

Denne hakka som "gartneren" har arvet etter sin hageglade mor, er som skapt til å skrape bort mose mellom belegningssteinene.

Slik ble resultatet på det beste.

 

Familiens "gartner" prøver å unngå kjemisk bekjempelse. Men noen steder lar mosen seg ikke fjerne helt ved skraping. Skal det bli helt rent, må det nok en spray med mosedreper til.

 

 

På lett fuktige, skyggefulle steder uten slitasje gror det mose. 

Det gjelder ikke bare i plenen, og andre steder i hagen, men like mye mellom belegningssteinene i innkjørselen.

 

Vokser i sand

Mellom steinene er det smale fuger med sand.

Der trives åpenbart mosen.

I langvarig tørt vær tørker den inn og blir tørr som knusk.

Men død er den ikke.

Når regnet kommer, blir den grønn og frodig igjen.

"Kjøresporene" er rene

I sporene der bilene kjører, er det bart.

I midtfeltet og på den fuktigste og mest skyggefulle kanten derimot, er det mosen som utgjør den dominerende vegetasjonen.

Den tar rett og slett overhånd.

Omreisende "mosefjernere"

For et par år siden hadde vi besøk av et par engelskmenn som ville fjerne mosen mellom steinene i innkjørselen ved å bruke trykkspyleren.

Det vil si med vår trykkspyler og med vann fra vår kran.

Det skulle de ha betalt for.

 

Familiens gartner takket høflig nei, og sa at fjerning av mosen ville han selv ta seg av.

Det lo den mest aktive engelskmannen av.

Det var tydelig at det hadde han ingen tro på.

 

Kjørt bort

Men nå er jobben gjort.

I alle fall delvis - eller for det meste.

 

Mosen er skrapt bort og kjørt til hageavfallsmottaket.

"Gartneren" vil nemlig ikke ha den i komposten.

Erfaringen tilsier at mosen overlever og spres til andre steder i hagen med komposten.

Og det vil familiens "gartner" unngå.

 

Ikke helt rent

Som bilde 6 foran viser, er det fortsatt her og der litt mose som sitter fast på enkelte av steinene.

Sammen med fragmenter fra mosefjerningsprosessen og sporer fra den mosen som er fjernet, vil trolig disse restene sørge for at det fortsetter å vokse mose på og mellom beleggningssteinene i innkjørselen.

Fjerningen av mose er derfor neppe en engangsforeteelse.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det tar for mosen på ny har sikret seg hegemoni  over innkjørselen.

Rosenes besværlige liv

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

De to klatrerosene  i sørveggen har vært praktfulle en stund, men nå sr regn og blåst strødd kronbladene utover gårdsplassen. Men de er begge remonterende og fylles nok opp igjen med blomster over "rådyrhøyde".

 

 

 

Den røde rosa ble plantet da bedet langs veggen ble anlagt for 40 år siden. Den lever og blomstrer ennå.

 

 

Rosene er vakre både som knopp og blomst, men står ikke lenge. Falne kronblad syns godt i bedet og på gårdsplassen. Det må daglig plukkes og ryddes.

 

 

 

Den rosafargede naboen er av yngre dato. Den er vel ikke mer enn 20-25 år, om jeg husker rett. Den er også en skjønnhet, men visner og kaster kronbladene etter enda kortere tid enn den røde naboen.

 

Når er rosene vakrest? Som knopp eller blomst? 

 

 

 

En lavvokst rose som mot alle odds har rukket å blomstre. Den har hatt flere knopper og fine vekstskudd denne våren og sommeren, men de er blitt rådyrmat.

 

 

 

Denne rosebuska får gjerne stå i fred for de firbeinte, men i år har de forsynt seg grovt. De aller fleste blomsteranleggene er spist på knoppstadiet. Bare de blomstene som står helt inntil veggen, har overlevd.

Den rosa blomsten står godt til den mørbeisede veggen, men skjønnhet har rådyra ikke sansen for. De betrakter prydhagen som marfat og behandler busker og urter der etter.

 

Langs vestveggen har vi et rosebed.

I mange år stod det riktblomstrende, vakre, frodige roser der.

 

Levde lenge - blomstret rikt

Noen overlevde år etter år.

Andre - men ikke mange - bukket under i ekstra harde vintre.

De ble erstattet, og de nye fant seg til rette og gledet oss med vakkert blomsterflor.

 

Men etter hvert begynte ting å skje.

Friske skudd, knopper og blomster forsvant. 

Det ble stadig tydeligere at vi hadde fått ubudne gjester i rosebedet.

Noen som beitet på våre roser.

 

Ubudne gjester

Rådyra hadde gjort sin innmarsj!

Til å begynne med var de ikke mange og kom ikke så ofte.

Når de kom, utførte de sine ødeleggelser og forsvant - gjerne i nattens mulm og mørke.

Vi så dem sjelden. De var sky!

 

Ikke redde lenger

Men det er de ikke lenger. Verken sjeldne, usynlige eller sky!

Nå kommer de midt på lyse dagen, rusler uredde rundt i hagen og på gårdsplassen, og ofte har de med kalver eller ungdyr som læres opp til å finne mat i vår hage.

 

Til og med fødsler har vi vært vitne til i vår umiddelbare nærhet, og i fjor hadde en nyfødt kalv "trykkested" i vår kjøkkenhage hvor den kunne betraktes fra vårt kjøkkenvindu.

Ingen tvil om at rådyra er blitt flere, og at de er blitt halvveis "selv-domestisert" i løpet noen år.

Nå er de snart husdyr.

 

Rådyra bestemmer

Det var roser dette innlegget skulle handle om.

Situasjonen er imidlertid blitt slik at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å skrive om rosene og rosebedet uten å skrive om rådyra.

Det er rådyra som bestemmer hva som skal vokse og gro.

Det gjelder ikke bare rosene.

Rosebuskene liker å ha skygge rundt røttene.

Bunndekkerne spises også

Mellom rosebuskene har familiens "gartner" derfor plantet diverse lave - og noen ikke fullt så lave - vekster som skal fungere som bunndekkere.

Også noen av disse beiter rådyra ned.

 

Ulike slag campanula ser ut til å få stå i fred. Lammeøre er rådyra øyensynlig heller ikke lystne på.

Høstastersen derimot har de sans for. Den blir snauet flere ganger i løpet av sesongen. Så snart den setter nye skudd og blomsterknopper, er rådyra på plass og beiter stengler og bladverk ned til 10-15 centimeters lengde.

Ingen ting å gjøre med

I mange år har familiens gartner satt opp diverse mer og mindre vellykkede, sperringer for å hindre rådyra i å komme fram til plantene.

Det har vært arbeidskrevende, hatt liten effekt - og det har vært stygt!

Noe husets frue ikke har unnlatt å gjøre oppmerksom på.

Nå har "gartneren" derfor resignert.

De siste par åra har rosebedet vært for et "koldtbord" å regne.

Rådyra forsyner seg fritt med det de har lyst på.

Og familiens "gartner"?

Han kan bare sukke oppgitt og drømme om gode gamle dager da det nesten ikke fantes rådyr i hans hage!

Hva sådde jeg?

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

  Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hva er det som vokser opp over snora til venstre her? Jeg har glemt hva jeg sådde. Vet du hva det er? Er det kanskje KIWI?

 

Det hender at familiens "gartner" sår et frø eller to fra en frukt eller grønnsak han har spist, men glemmer å notere hva slags urt han har sådd.

 

I fjor sommer en gang sådde "gartneren" noen frø fra flere urter på frokostbordet. 

 

Da trodde at han skulle huske hva han hadde putet i jorda.  Men det glemte han snart.

Frøene har spirt og vokst ut over all forventning.

Spesielt den ene planta vekker interesse - både med sin størrelse og fasong.

 

I fjor fikk den mellomstore blader og vokste opp til ca 15-20 centimeters høyde. Så stanset veksten.

 

Sist vinter stod den på hjørnet av skrivebordet, og så litt "pjusk" ut, men utvilsomt i live.

 

I våres ble den satt ut på verandaen sammen med advocado, tomater, agurker og nok en ukjent plante.

Den må ha satt pris på utetilværelsen, for i løpet av de ukene som er gått, har den dannet kraftig bladverk og strukket seg i været med en lang, tynn, slyngende, nesten bladløs stengel.

Jo, mer den har vokst og utviklet sin egenart, desto mer har "gartneren"s nysgjerrighet økt.

"Hva i all verden er det jeg har sådd? Hva har vi hatt på vårt matbord som har kommet fra en plante som dette?"

På Facebook er det mange slags ekspertise. "Gartneren" har derfor søkt hjelp der.

Forgjeves.

Enn så lenge har ingen uttalt seg om hva slags plante - frukt eller grønnsak - planta som klatrer opp tauet til venstre i bildet ovenfor, kan være.

Er det noen som leser denne bloggen, som kan komme meg til unnsetning?

Alle tips som kan hjelpe familiens "gartner" til å komme på sporet, er velkomne.

For selv står "gartneren" hjelpeløs på bar bakke. 

*

Ingen har kjent igjen, eller våget å svare på hvilken hurtigvoksende og klatrende plante familiens "gartner" har sådd.

 

Han måtte derfor - som så mange ganger tidligere - ty til nettstedet spør en biolog. 

 

Det ser ut til å være kiwi, svarer eksperten, som selv har dyrket kiwi utendørs i Norge. 

 

Han har sannsynligvis rett, når det går mot høst skal kiwi-planta få plass i rosebedet langs sørveggen.

 

Der er det lunt, og der er det espalierer som den kan klatre i.

 

Så er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste! 

 

Så kom da endelig det velsignede regnet

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Og regnet det faller fra skyen ned, tippe tapp tapp tapp ...

 

 

Det regner og hagens vekster drikker begjærlig av det livgivende vannet som verken inneholder klor eller annen forurensning.

 

Har ikke vannet alt

Solsteken og tørken har vært langvarig, og plantene har lidd. 

De plantene som har røttene i bakken, har stort sett måttet klare seg selv. Det gjelder både staudene, krydderurtene og plenene.

 

Plenen ikke slått

Plenene er forresten ikke blitt slått. Å slå plenen nå det er tørt og den naturlige vanningen uteblir, er ikke smart. 

 

Vi hører at gressklipperne går i nabolaget, og her og der er det velfriserte, brunsvidde plener.

 

Hos oss er gresset derimot langt, og plenen full av blomster som bier og andre insekter kan hente nektar fra. Vinn vinn, altså!

Litt vann til roser og bunnvekster

Rosene og staudene i rosebedet har ikke fått mye vann de heller. Men litt har de fått.

Familiens "gartner" har spandert noen kanner vann nå og da - bl.a. fordi han har sådd noen prydbønner langs veggen der espalierene står.

Prydbønnene vokser og campanulaene blomstrer - og det samme gjør rosene - så bedet har ikke tørket ut selv om varmen i sørveggen har vært formidabel.

 

Kanne på kanne med vann

De plantene som har hatt det best i tørken, er paradoksalt nok de som står i potter og urner. Ofte midt i solsteiken.

Familiens "gartner" - og kuli - har båret mangfoldige liter med vann til dem. Ofte et par ganger i døgnet.

 

Vanning med slange er forbudt! Det er derfor bare å knoge på. Vann må plantene ha.

"Gartneren" kjenner vannbæringen på sin snart 86-årige rygg, men velger å se på den som trim, og trøster seg med at trim skal være sunt. Visstnok også i hans alder.

Men nå regner det altså. 

Rent, livgivende regn rett fra leverandøren!

Problematiske reddiker

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plukket i tidligste laget - men av en god grunn. Det gjelder å høste før sniler og rådyr ødelegger de få reddikene som utvikler seg slik de skal.

Tygd på - og spytta ut. Rådyrene liker ikke reddiker, men nappe dem opp med rota gjør de likevel. Her har de tydligvis tatt en smaksprøve.

 

Friske, hjemmedyrkede reddiker er godt!

De kan spises som "knask", brukes som tilbehør til ost på brødskiva, inngå som ingrediens i grønn salat - eller brukes sammen med kjøtt eller fisk. Alt etter behag.

Vi sår derfor reddiker hvert år i vår lille kjøkkenhage på terrassen.

"Bedet" er en stor, svart plastdunk.

Første såing foretas så snart jorda er fri fra snø og tele. Nattefrost før frøene har spirt, er ingen hindring.

Andre såing skjer sånn cirka i månedskiftet juni-juli - og kanskje blir det også en tredje såing i begynnelsen av august.

Lite grøde

Selv det blir sådd mye, blir ikke alltid avlingen så stor.

Det har vært hevdet at den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør dekke hagen med asfalt.

Det er familiens "gartner" ikke enig i, men han er dårlig til å dyrke reddiker!

Frøene spirer, men de fleste plantene utvikler ikke runde, knolliknende røtter. De blir lange og tynne.

 

Slik blir reddikene fra frøene i denne posen, sier bildet.Men det er det - dessverre! - bare de færreste som blir. Falsk reklame? Eller en usedvanlig udyktig "gartner"?

 

 

Familiens "gartner" gir seg imidlertid ikke. Reddiker hører sommeren til.

Snilemat

Nå er det flere enn "gartneren" og hans familie som liker reddiker.

Snilene forsyner seg villig av de smakssterke grønnsakene. De spiser ikke bare av bladene, men gjør store innhogg i røttene.

Og i likhet med hagens eiere er det åpenbart at de foretrekker de store, velformede, runde røttene. Venter vi for lenge med å høste, er det overveldende sannsynlig at røttene har dype hakk etter snegler som har hatt seg et lucullisk måltid.

 

Skjønt, denne sommeren har snileskadene vært nesten fraværende. Det kan vi nok takke varmen og tørken for.

 

En fordel har den altså - tross alt!

Rådyra drar opp, men spiser ikke

Noen som åpenbart ikke liker reddiker, er rådyra.

Men det avholder dem ikke fra å dra opp plantene som etter et rådyrbesøk på terrassen, gjerne ligger løse oppe i dunken eller spredt ut over bakken.

2. såing

Nå er tiden inne for 2. såing.

På tross av motgang og dårlge erfaringer, gir ikke familiens gartner opp.

Nok en gang skal frøene i jorda.

Kanskje blir utfallet bedre denne gangen?

Man vet jo aldri!

Den standhaftige skjære

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Skjæreungen hviler i ly av staudene i staudebedet. Den er åpenbart utmattet.

 

 

Da vi skulle kjøre ut av gårdsplassen, satt det en skjæreunge i veien. 

 

Selv om bilen rullet mot den, gjorde den ikke tegn til å flytte seg.

 

Familiens "gartner" gikk derfor ut av bilen, lusket seg innpå skjæreungen bakfra, løftet den og bar den i sikkerhet og satte den i fra seg inne i hagen.

 

Da vi kom tilbake en drøy time seinere, satt den ute i veien igjen.

 

Familiens "gartner" stilte bilen slik at den øvrige trafikken måtte stanse, mens naboen fikk fuglen til å "løpe" og flakse inn i vår hage.

 

Der gjemte den seg i staudebedet hvor den ble sittende i flere timer og "kure". Den så ganske medtatt og sliten ut.

 

Det er en del katter i vårt naboskap så familiens "gartner" var ute og så til den vesle gjesten flere ganger, men ingen ting dramatisk hendte.

 

Ved 23-tiden satt den der ennå.

 

Hva som skjedde i løpet av natta, er usikkert, men i dag tidlig var plassen tom. Og fuglen kanskje fløyet?

 

For den kunne fly. Det hadde vi sett.

 

Og det lå ingen fjører - som kunne tyde på et sørgelig endelikt - igjen på plassen.

 

Forhåpentlig har den funnet igjen familien sin.

 

Som vel egentlig burde vært meldt til "skjærevernet"!

 

Å slippe en sånn liten, hjelpeløs tass avgårde alene, er jo helt uforsvarlig.

 

Makan til foreldre!
 

Rosene spist

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

 

Ribbet! Såvel roseknopper som blader har rådyrene gnavset i seg. 

 

 

 

 

 

 

Her var det to velutviklede knopper og friske fine blader. Det er det ikke lenger.

Heller ikke denne knoppen fikk springe ut og glede oss med sin skjønnhet. Den havnet i rådyrmagen.

 

Om kvelden hadde rosene langs vestveggen friskt, fint bladverk og mange lovende knopper.

 

Morgenen etter var knoppene borte.

 

Noen roser er visst mer velsmakende enn andre. På dem er også bladverket borte.

 

Spesielt ser en rose ut til å falle i smak hos våre firbente uvenner, for den er ribbet fra topp til rot. Og det er ikke første gangen

Vi har tidligere forsøkt å dekke rosene slik at rådyrene ikke kommer til.

 

Det har vært lite vellykket. Det blir stygt, og det blir vanskelig å komme til for å holde bedet rent for ugress, avfall fra visne roser og andre visne vekster.

Vi har derfor kapitulert!

Nå setter vi vår lit til neste knoppsetting - for heldigvis er de lave rosene som rådyrene bruker som mat, remonterende. Så trolig kommer det nye knopper på ettersommeren eller høsten.

Om de nye knoppene får stå til de blir utsprungne roser, er en annen sak.

Rådyrene nøyer seg ikke med en bordsetting.

Heldigvis blir vi ikke helt uten roser ved gårdsplassen i sommer på tross av rådyrenes stadige tyveritokter.

Rosene over rådyrhøyde får stå i fred, så noe får også hagens eiere å glede seg over.

To klatreroser har fått lov til å vokse fritt langt oppover veggen.

De har årvisst mistet alle knopper og blomster nederst, men den øverste delen når rovdyrene - ja, jeg skriver rovdyrene! - ikke opp til.

Så kanskje skulle vi gjort som de i følge tradisjonen gjorde i Babylon: Satset på hengende hager.

Da hadde husets beboere og hagens eiere kanskje fått noe mer glede av plantene og vekstene i hagen!