Timian - prydplante og nyttig krydderurt

Foto: Kow d.e. juni 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Kryptimian. Eller i alle fall lavtvoksende timian. Fint krydder med vakre blomster ...

... som har valgt seg en plass midt i gangfeltet. Noe som forringer dens rolle som matkrydder, men styrker dens rolle som prydurt.

Timian (Thymus) er en fin plante å ha i hagen. Den er vakker å se til. Dufter godt. Og setter en spiss på diverse matretter. Både kalde og kokte.

Det blir tre ting på én gang det.

Det skal finnes 2000 år gamle oppskrifter som viser at timian ble brukt i matlagningen ulike steder i verden.

Mot, lykke - og bakrus

I det gamle Hellas og i middelalderens Europa var timian symbol på mot. I følge folketroen gir den styrke - og bringer lykke.

Te kokt på timianblader hjelper etter sigende mot det meste. Bl. a. hodepine - også bakrus! - onde drømmer, tungsinn, hoste, katarr og astma.

Bakrus er vi sjelden - eller mer presist: aldri - plaget av. Men resten av de nevnte besværlighetene kan vi ikke si oss helt fri for.

Så det er bra at vi har timian for hånden.

Uforklarlig "sykdom"

I fjor ble en av våre timianplanter utsatt for en merkelig "lidelse" som den - på tross av sine legende evner - ikke kunne forsvare seg mot.

I år er den - bank i bordet! - noe mindre av omfang, men frisk og fin. I alle fall foreløpig.

For sikkerhets skyld flyttet vi - da det uforklarlige, svarte feltet midt i planta dukket opp - noen røtter til kjøkkenhagen hvor det er vokst opp en frodig plante som vi nå henter blader fra til matlagingen. Så slipper vi å lage mat med blader fra den planta som insisterer på å stå midt i tråkket for å tiltrekke seg beundrende øyekast for sin blomsterprakt.

Klarte vinteren

Sist vinter var kald. Og lang.
Timianplantene ser ikke ut til å ha tatt skade av det.

Til og med den som har røttene ned i det skrinne jordlaget mellom og under tråkkhellene, trives og blomstrer altså som aldri før.

Timian bør dekkes om vinteren står det i deler av hagelitteraturen.

Våre timianplanter er aldri blitt dekket. Av annet enn snø.

Mange slag

Det finnes om lag 40 arter timian, skriver Annemarta Borgen i boka "Urtehagen på Knatten" (Gyldendal 1973) og nevner thymus nitidus og thymus pauciflorus. Den første med lysfiolette, og den andre med rosa blomster.

Om det er et av disse slagene vi har, vet jeg ikke.

Hvis noen på grunnlag av bildene kan foreta en vurdering og fastslå det riktige navnet, hører jeg gjerne om det.

Pepperrot i hagen og maten

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Pepperrot synes å være en neglisjert urt - eller aller helst er det vel en grønnsak - i norske kjøkkenhager og i det norske kjøkken. Hos oss er pepperrota nabo med rabarbraen. Et naboskap som fungerer bra.

Har du lyst på pepperrot i hagen?
Da skaffer du deg bare en rot - eller en bit av en rot, en såkalt rottæge - pusser den fri for smårøtter og putter den i jorda. Og vips kan du gå i kjøkkenhagen - eller hvor du foretrekker å ha den - og hente fersk pepperrot.
Problemet er ikke å få den til å gro, men å begrense den.
Du bør derfor sette den slik at den ikke får mulighetet til spre seg og fortrenge naboene.
Men den trenger dyp jord for å komme til sin rett. Så den bør nok plantes på friland.

Smakstilsetning
Pepperrot (cochlearia armoracia eller armoracia rusticana) er ingen knaskegrønnsak. Til det er den for markant og sterk i smaken.
Men revet i passende mengde gir den en frisk og appetittvekkende smak til pisket krem eller rømme som begge deler fungerer utmerket som tilsetning til fisk eller kjøtt. Eller til kabaret på grunnlag av aspic og i potetsalat.
Eller til sauser eller hva du nå enn skulle foretrekke. F. eks. pepperrotsmør.
Pepperrot er tradisjonelt også brukt som smakstilsetning ved hermetisering av pickles og rødbeter.
NB: Når mengden av pepperot skal bestemmes, må en ta i betraktning at smaken ikke kommer umiddelbart i kalde sauser. Pepperrotkrem og liknende bør stå en stund for at smaksstoffene i røttene skal få mulighet til å gå over i kremen eller rømmen. I kokt saus blir det selvfølgelig annerledes.
Som i alle annen matlaging, gjelder det å smake seg fram.
Kokker og amatørkokker med mot til å prøve noe nytt og til å utvikle matlagingen, kan trolig få mye mer ut av denne smaks- og C-vitaminbomben enn tradisjonen tilsier.

Gjør det enkelt
En av grunnene til at pepperrot ikke dyrkes og brukes i noen særlig grad i Norge, kan være den omstendelige behandlingen som tilrås i gammel hagelitteratur.
La meg derfor slå fast at man ikke trenger å ta opp pepperrøttene om høsten for å oppbevare dem i sand vinteren over for så å plante dem ut på ny neste vår.
Pepperrot er en hardfør plante som tåler norsk vinter.
Og rotdeler som man vil ha tilgjengelig i løpet av vinteren, kan man fryse ned, ta fram, bruke av, og fryse ned igjen.
Eller man kan fryse ned passende mengder revet rot.
Pepperrot tåler det meste uten å miste den særegne, gode, sterke smaken.
Og den stiller ikke store krav til jordsmonnet. Uansett hva hagelitteraturen sier. Takket være sin enorme vekstkraft, tar den seg til rette der den kommer. Også i relativt stiv leirjord. Selv om muldrik, feit jord gir større utfoldelsesmulighet så vel i dybden som i bredden.
Mitt råd er at man gjør stellet av plantene minst mulig arbeidskrevende, og ikke lar gamle forestillinger skremme en fra å ta inn i hagen - en ekspansiv, men nyttig og god - gammel kulturplante som bør bli like mye brukt hos oss som i Sverige.
Og i andre land med avansert matkultur.

Hjelper mot det meste
Som de fleste gamle urter og kjøkkenhagevekster har pepperrot undergjørende virkning.
I alle fall mente mange det.
Den skulle hjelpe mot det meste.
Som omslag eller salve skal den kurere frostskader, innsektsbitt, stive ledd og muskelsmerter. Vil du prøve dette, så legg gasbind eller noe liknende mellom. Pepperrot direkte på huden kan bli i sterkeste laget.
Ellers stimulerer pepperrot fordøyelsen. Og virker desinfiserende.
Hevdes det.
Og så er den altså stappfull av C-vitamin.

God appetitt! Og god helse!

Se også tidligere omtale av pepperrot: http://hagekroken.blogspot.com/2008/09/pepperrot.html

Stemor i høyden

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I en potte i shabby schick-stil plassert høyt oppe på utepeisen har stemorsblomstene fått stå i fred for rådyrene. En mindre potte henger på espalieret og en urne står bak stengsel og møbler på verandaen. Stemor i bakkehøyde og på friland har vi gitt opp.

Vi liker stemor.
Men det gjør rådyrene også.
Å plante stemor i hagen, eller i urner som står på bakken - f.eks. på gårdsplassen - har vi gitt opp.
Derfor planter vi nå disse nøysomme og vakre fiolene i potter og urner som vi plasserer utenfor rådyrenes rekkevidde.
Hittil har det gått bra. Ingen er revet ned. Og ingen er spist.
Men: Bank i bordet.
Rådyrene er ikke tapt bak en vogn. Og de har lange bein.

Weigelaen klarte fimbulvinteren bra

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ovenfor: Weigelaene har greid vinteren bra og blomstrer som aldri før.

T.v. øverst: Store blomster-klaser pryder de tilsyne-latende tørre greinene og er til stor glede både for hagens beboere og dem som passerer på vegen utenfor.

T.v. nederst: Buskene som er overfylt av blomster er et imponerende syn. Men den enkelte klokkeformede blomst er også vakker. Weigela bærer det norske navnet klokkeblomst med rette.

Vi var spent på hvordan de to weigela-buskene våre hadde klart den harde, lange vinteren.
Buskene står utsatt til for vind og vær, og selv om snøen lå høy, var de øverste greinene utsatt for ekstrem kulde. Over lengre tid.
Men vi bekymret oss uten grunn.
Noen tørre kvister og toppskudd var det, men etter at de var klipt bort, var buskene både grønne og frodige.
Og da blomstene viste seg, kunne vi puste lettet ut.
Blomsterfloret var - og er - formidabelt.
Akkurat nå er buskene på sitt fineste.
Og kjenner vi plantene rett, kommer de med en ny - riktignok langt mer sparsommelig - blomstring utpå ettersommeren eller høsten.
Her har vi i sannhet fått mye for pengene.
Plantene kjøpte vi på salg på EPA i Sarpsborg for mange, mange år siden.
De så litt medtatte ut, men kostet ikke all verden, så vi tok sjansen.
Det har vi aldri angret på.
Nå er det drøyt 25 år siden vi anla hagen.
De to weigela-buskene har altså klart seg i 25 - eller kanskje er det 26 - år ytterst på kanten av plenen.
Utsatt for vær og sønnavind fra Oslofjorden.
Det er nesten mer enn man kan forlange.

Anguis fragilis på besøk

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ser du ingen stålorm på bildet? Nei, den stakk av og gjemte seg før jeg fikk hentet kameraet. Men forhåpentlig er den fortsatt i nærheten. Og har den make og øker bestanden ved å sette unger til verden, er de alle - og framtidige generasjoner også - velkomne til å bo i vår hage.

Vi har hatt anguis fragilis på besøk.

På norsk kalles gjesten stålorm. Selv om den ikke er en orm eller slange i det hele tatt, men en øgle.

En totalt ufarlig hyggelig skapning som bl. a. lever av snegler. Den gjør altså nytte for seg i hagen. At den også spiser meitemark, får vi bære over med.

Meitemark finner den i kompostbingene våre. Både i de to bingene med kaldkompost, og i varmkomposten. Hvor det myldrer av dem.

Trist ulykke

At stålormen er tilbake i hagen, gleder og overrasker "gartneren".

Overrasker fordi vi ikke har dam eller andre spesielt fuktige steder på vår tomt. Eller i nærheten.

Vi har fra tid til annen også besøk av salamandre, firfisler og frosk. Hva de nå enn måtte finne attraktivt hos oss.

Husets frue er ikke fullt så begeistret for det ormliknende dyret. Hun liker ikke tanken på å treffe på buktende krypdyr ved komposten eller ellers i hagen.

"Gartneren" derimot liker faunamangfold. Så lenge det ikke går ut over floraen og botanikken.

Dessuten synes han at han har skyld å sone.

For flere år siden - men hendelsen står fortsatt ubehagelig friskt i minnet - skulle han hente jord fra et komposthaug, og kom til å dele en stålorm med spaden.

Det var en lite hyggelig opplevelse.

I tillegg til det bedrøvelige ved å ta livet av et totalt harmløst dyr, var det upraktisk å ta livet av en god arbeidskamerat som gjør sitt for å holde snilebestanden i hagen i sjakk.

Liker fuktighet

Årets gjest lå på steinene foran varmkompostbingen da "gartneren" skulle tømme boksen med matavfall fra kjøkkenet.

Sant å si holdt han på å tråkke på det fine, glatte, lys brune dyret som hadde lagt seg til på leca-blokkene som er nedfelt foran kompostbingen. Kanskje et foretrukket sted fordi lecaen som grønskelaget bekrefter, holder på fuktigheten. Og matlageret av meitemark er praktisk og fristende nær.

Heldigvis så jeg stålormen i tide, og unngikk et nytt kjedelig uhell.

Men kameraet hadde jeg jo ikke med, og etter en stunds betenkning, fant gjesten det best å trekke seg tilbake.

Noe bilde ble det derfor ikke.

Men det er flotte bilder på nettsiden Reptiles and Amphibians of the UK og flere andre sider hvor man kan skaffe seg mer kunnskap om anguis fragilis - dette fine, nyttige og fullstendig harmløse dyret som i Norge - i følge boka "Dyr i farger" (Aage Wildhagen, Aschehoug 1963) - egentlig bare er vanlig på Sørlandet og i traktene rundt Oslofjorden.

Har noen annet å fortelle om stålormens forekomst og utbredelse her til lands, vil det være interessant å høre om det.

Rabarbra skal høstes før St. Hans

Foto: Kow d.e. 12062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Store blader. Jeg har ikke gjødslet, men "anriket" jorda med en tynt lag innkjøpt plantejord. Ble jorda likevel for næringsrik?

Rabrabra skal ikke spises etter St. Hans heter det.

Det skyldes en forestilling om at stilkene samler på seg oksalsyre og derfor bli mindre sunne desto lengre de står.

Jeg ser ikke bort fra at den nedarvede kunnskapen om dette, er riktig, og forholder meg stort sett der etter.

Men ber barnebarna på sine knær om en nyvokst stilk til å stikke i sukker, er det vanskelig å si nei.

4 flasker

Vi har tre røtter. De produserer ikke all verden.

I år ble det i overkant av fire kilo stilker uten blad og rotdel. De høstet vi og brakte til Askim frukt- og bærpresseri 12. juni.

Altså i god tid før midtsommer.

Fire kilo rabarbra gir fire flasker saft til spesielt gunstig "leiepresse-pris".

Kombinasjonstur

Forberedelsene og reisen ville selvfølgelig ikke betalt seg om vi ikke hadde kombinert leveringen med andre gjøremål.

Det egentlige målet for turen, var å plante på to graver ved Herland kirkegård i Eidsberg.

Og da vi hadde gjort oss ferdige der, og var blitt både våte og kalde i regnet, tok vi like godt en tur til Töcksfors for hyggens og nysgjerrighetens skyld.

Det blir ikke samme "schwung"over tur dit som et handleraid til Svinesund, Nordby - og kanskje Strömstad, men vi reiste avgjort ikke tomhendt hjem.

Og et hyggelig avbrekk i hverdagen var det.

Henter seinere

Saft fra Askim fikk vi imidlertid ikke med oss.

Vi forstod det slik at leveringen hadde vært for liten. Forhåpentlig tok den seg opp etter som sluttdatoen for innlevering av rabarbra nærmet seg.

Å hente våre tilmålte fire flasker venter vi med. Til vi skal levere bær til leiepressing.

Holder ripsbuskene hva de lover, skal det nok bli en del liter rips. Og kanskje kirsebær også.

Solbærene koker imidlertid "gartneren" som er diabetiker, syltetøy av selv. Uten sukker.

Det er både sunt og godt.

Og morsomt.

Se også tidligere innlegg: http://hagekroken.blogspot.com/2009/05/rabarbra.html

Pinnsvinbesøk i skumringen

Foto: Kow d.e. 23062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Hvis jeg stikker snuta inn her og gjemmer meg, er jeg trolig trygg for den plagsomme mannen som ikke kan la meg være i fred."

T.v. øverst og nederst: "Her var det noe interessant, men nå kommer den innpåslitne mannen med det svarte apparatet igjen. Det er best jeg skynder meg inn til naboen."

T.h. ovenfor: "Sånn, nå er jeg vel på trygg grunn, håper jeg, for her er ingen hjemme. Her kan jeg lete etter mat uten å bli plaget av den mannen som skal ta bilder hele tiden."

Hvem sier at pinnsvinet ikke er raskt?

Mens vi lesset av bilen etter St. Hans-besøket i Badeparken, kom et velvoksent pinnsvin ruslende på steinbelegningen i innkjørselen.

Men da jeg endelig fikk fram kameraet og forsøkte å komme i "skuddstilling", ble jeg oppdaget og pinnsvinet stakk snuta inn i beplatningen ved kantmuren og "gjemte" seg der.

Da jeg etter en tids tålmodig venting, la fra meg noe i garasjen, så det sitt snitt til å forlate gjemmestedet, og forsvinne inn i staudebedet.

Etter en stund kom det ut på den nederste plenen, men selv den mest forsiktige framlusking med kameraet parat, var ikke forsiktig nok.

Et par relativt mislykkede knips i halvmørket, så var jeg på ny oppdaget, og den hyggelige - men akk så sky - gjesten, søkte ly hos naboen.

Som ikke var hjemme. Så der fikk det spise i fred.

Lang, svart avføring

Jeg har en stund hatt mistanke om at pinnsvinet er kommet til oss igjen.

Lang, svart og ikke altfor tjukk avføring har et par ganger ligget på den nederste plenen.

Jeg er ingen ekspert på dyreekskrementer, men tror kanskje at det er pinnsvinet som har vært på ferde.

Nå håper jeg at det har familie med unger, og at det slår seg ned her.

Og at jeg ikke har skremt det bort for godt. Med min trang til å dokumentere - og glede familien og meg selv over - dets tilstedeværelse med bilder.

For pinnsvin er et "allright dyr".

Som alltid er velkomment hos oss.