Vårblomstrende dunk?

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dukker det opp et blomsterhav her til våren?

I en bøtte i garasjen hadde jeg massevis av blomsterløk som jeg tok opp da jeg forsøkte å få litt orden på beplantningen i skråningen langs innkjørselen.
Det var scilla, perleblomst og krokus.
Hva kunne jeg bruke dem til?

Ikke tilbake til utgangspunktet
Det ville være synd å kaste dem, eller la dem ligge og bli ødelagt.
Skjønt, noen var nok ødelagt allerede, men mesteparten var faste og tilsynelatende fine.
I skråningen hvor de kom fra, ville jeg ikke ha dem.
Der gjorde de det vanskelig å holde bedet fritt for ugress og for rotstengler fra ulvespireaen som jeg hadde vært så uforsiktig å tildele et felt mellom feltene med rosespirea og nellikrosen Pink Grootendorst.
Ulvespireaen nøyde seg ikke med sitt tilmålte område og sendte rotstengler ut til begge sider og dukket opp på steder hvor vi absolutt ikke ville ha den.
For å fjerne den, måtte vi til med spade - og noen ganger øks - og da passet det dårlig å skulle ta hensyn til scilla, perleblomst og krokus.
Men hvor skulle disse små skjønnhetene få plass i stedet?

"Potetdunkene"
Tanken dukket opp da jeg tok opp poteter fra de store plastdunkene: Hva om jeg plantet løk tett i tett og noen dypere enn de andre, i et par av "potetdunkene"?
De av løkene som overlevde vinteren ville kanskje gi oss to overveldende blomsterdunker til våren?
Og et par dunker ville vi vel kunne plassere og eventuelt gjerde inn slik at rådyrene ikke ville makte å komme til for å forsyne seg av blader og blomster slik at vi ble snytt for gleden ved dunker fulle av krokus, scilla og perleblomst?
Som tenkt, så gjort.
Nå står dunkene og venter på kjøligere tider. Og på våren langt der framme.
Det skal bli spennende å se om prosjektet blir slik vi har håpet på.
Og skulle det ikke svare til forventningene, er ingen stor skade skjedd.
Løkene har i alle fall fått en sjanse.
Og jeg har fått gleden av et nytt eksperiment.
Eksperimentering kan det vanskelig bli for mye av.
Det er som tidligere skrevet, halve moroa med hagearbeidet!

Møll i formasjon

Foto: Kow d.e. 27102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De små sommerfuglene har samlet seg rundt lyskilden.

Før mørket helt har trukket seg tilbake, og dagen har overtatt, får jeg se disse små sommerfuglene på veggen.
De har åpenbart søkt til det kunstige lyset og slått seg ned i vifteform ved vegglampa.
Hvilket sommerfuglliknende insekt det dreier seg om, vet jeg ikke.
Jeg kaller dem møll.
Men av møll fins det mange slag - både ekte og "uekte" eller "falske".
De siste er små - gjerne uanselige - sommerfugler som kalles møll uten å være
av familien tineidae.
Om det er ekte eller "falske" møll som har slått seg ned på husveggen vår, vet jeg altså ikke.
Men jeg fant oppstillingen vakker - og interessant.
Skyldes formasjonen en tilfeldighet?
Eller ligger det en "tanke" bak, som når gjessene danner "snøplog"?

Toppdressing

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Komposten er spredd utover plenen.

Ved hjelp av regn og snø siger komposten ned og danner et næringsrikt og fruktbart lag oppe på den eksisterende bakken.

I våres gav jeg plenene et lett dryss med kompost.
Det hadde nok sin positive virkning, for de har sjelden vært så grønne og friske som i år.
Noe det evindelige regnet også har bidratt til, selvfølgelig.
Men den næringsrike komposten har nok hatt sin virkning.
Spesielt der hvor mosen har vært særdeles hardnakket.
Nå har den øverste plenen fått et nytt lag.
Jordlaget der er fra før ganske tynt.
For ikke å få for stor høydeforskjell og skråning mot naboen, og for å tilpasse terrenget til høyden på grunnmuren, ble denne delen av hagen fylt opp med store steiner.
Oppe på - og så godt det lot seg gjøre, mellom - steiene ble det lagt et tjukt lag med blåleire.
På toppen av leirelaget ble det så fylt jord.
Påfyll av jordforbedrende kompost kommer derfor godt med.
Det gjør jordlaget tjukkere og tilfører næring til gresset og til de buskene som er plantet på og rundt plenen.
Det ser ikke pent ut når komposten er strødd ut, men på denne tiden av året brukes ikke plenene likevel, så det sjenerer ikke.
Regn og snø hjelper etter hvert til slik at næringsstoffene kommer på plass før neste utesesong.
Om våren gror dessuten gresset fort og skjuler kompostlaget.
Små trebiter og annet som ikke er blitt formuldet, tar gressklipperen seg av neste gang plenen slås.
Noen trestykker slås i stykker, andre havner hele i oppsamlingsposen sammen med avklippet som i sin tur havner i komposten.
Eller som mulch mellom bringebærene eller rundt solbær- og ripsbuskene.
Slik får de en ny sjanse til å bli omdannet til jord som kommer vekstene i hagen til gode.

Sidensvansene er her

Foto: Kow d.e. 27102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sidensvansene har slått seg ned i et stort tre på trygg avstand og venter på at jeg skal gå inn slik at de kan slippe til i matfatet.

Her sitter to speidere som flokken sender ut for å sondere området og prøve ut om det medfører fare å forlate den trygge tretoppen.

De røde, innbydende bærene på misplene er allerede blitt betydelig færre, men ennå er det mange igjen.

Sidensvansene er kommet.
Da jeg var ute en tur ved 9-tiden i dag morges, hørte jeg lyden av vingeslagene fra flokken som ble skremt opp fra cotoneasterbuskene hvor fuglene fråtset i lekre røde, saftige bær.
Da jeg omsider fikk hentet kameraet, satt fuglene avventende i toppen på et tre på den motsatte siden av naboens hus.
Der satt de lenge.
Bare avbrutt av en og annen speider eller spion som de sendte ut fra tid til annen for å teste forholdene.
Var det trygt å fly ned til de fristende bærene, eller burde de bli sittende?
En gang sendte de ut to speidere som slo seg ned i mispelbuskene på vår tomt, men likevel så langt unna at jeg bare fikk et dårlig fjernbilde.
Lysforholdene var forøvrig dårlige i grålysningen, og bildene ble dårlige.
Denne gangen også.
Fugleflokken oppnådde derfor det den ventet på.
Jeg gav opp og gikk inn.
Da kom de.
Fra vinduet i 2. etasje kunne jeg konstatere at hele flokken var i aksjon en god stund til den ble skremt av et eller annet og fløy tilbake til det høye, trygge treet bak naboen hus.
At det ikke skal være mulig å få et ordentlig bilde av disse vakre fuglene som hjelper oss med å bli kvitt en del av bærene med de plagsomt spirevillige frøene.
Vi skulle så gjerne ha takket for hjelpen med et godt bilde som viser fuglen med den flotte fjørdrakta og den elegante fjørtoppen på hodet.
Men dengang ei.
Greta Garbo var rene eksibisjonisten i forold til de sidensvansene som besøker vår hage år om annet.
Årets delegasjon var ikke bedre enn tidligere års.
Dessverre.

Rotfiltsopp på gulrot?

Foto: Kow d.e. 20102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke pene å se til, men angrepet er overfladisk og gulrøttene er fortsatt spiselige etter skrelling.

Ved flere anledninger har gulrøttene vi har kjøpt i butikken, ligget i kjøleskapet og blitt svarte og ulekre.
Det har hendt med gulrøtter fra forskjellige leverandører og forretninger.
Jeg vil derfor ikke "henge ut" noen spesiell produsent, grossist eller butikk.
La meg understreke: Gulrøttene har ikke ligget i lukket plastpose og blitt ødelagt av kondens.
Hva kan misfargingen skyldes?

Rotfiltsopp?
Etter som jeg har antatt at det dreier seg om en sopp, har jeg spurt på nettstedet Spør en biolog.
Det kan være Helicobasidium purpureum - på norsk kalt rotfiltsopp, svarer en biolog.
Rotfiltsopp danner et fiolettsvart belegg på gulrøtter og regnes som et problem, opplyser han og legger til at rotfiltsoppen i år nok har hatt gode kår på grunn av alt regnet.
Beskrivelsen stemmer bra med det mørke, litt glatte - og sleipe - belegget som dukker opp fra intet og gjør gulrøttene lite appetittlige.

For varmt i kjøleskapet?
Hvor kommer rotfiltsoppen fra?
Lever sporene i kjøleskapet, slik at gulrøttene blir smittet der, eller har gulrøttene med seg smitten fra produsenten?
Rotfiltsoppen angriper gulrøttene ute i selve åkeren, konstaterer biologen.
Den skyldes en parasitt som har sporer som lever og overvintrer i jorda.
Den følger de infiserte gulrøttene, og kan utvikle seg videre etter at de er høstet.
Spesielt hvis det ikke er kjølig nok der gulrøttene oppbevares.
F. eks. på lager eller i butikken.
Biologen tviler imidlertid sterkt på at sporer vil overleve slik at de kan smitte andre matvarer, i kjøleskap.

Skrell og spis
De soppbefengte gulrøttene ser, som sagt, ikke appetittlige ut.
Men er de fortsatt spiselige?
Angrepet er overflatisk og går av når gulrøttene blir skrellet, opplyser biologen.
Soppangrepet stikker altså ikke så dypt.
Angrepne gulrøtter kan fortsatt spises.
Det kastes altfor mye mat, så det er ingen grunn til å vrake mat som er spiselig.
Selv om den har utseendet mot seg.
Men personlig anbefaler jeg varmebehandling før slike gulrøtter fortæres.
For sikkerhets skyld.
Kokevannet tømmer jeg i komposten - når det er avkjølt.

Ugresskonvall

Foto: Kow d.e. 03102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Avblomstrede storkonvall og gule hageliljer i uskjønn forening.

Storkonvall og hageliljer lever et nærmest symbiotisk samliv. Ingen av dem ser ut til å bukke under i konkurransen om vann og næring.

Storkonvallen har kraftige rotstokker og "hjelperøtter" som den ubeskjedent sender ut til steder der det er næring og livsrom å finne. Blir en bit av rotstokken liggende igjen, vokser det med 98 prosent sikkerhet opp en ny plante.

Storkonvall (polygonatum multiflorum) kan bli en pest og en plage.
Den sprer seg både ved hjelp av frø og agressive, "imperialistiske" rotstokker.
Og den er nesten umulig å bli kvitt.

Ugress
Ikke alle blåklokker er velkomne i hagen.
Ugressklokke (Campanula rapunculoides) er ustyrlig.
I tilleg til frø formerer den seg med jordstengler som er vanskelige å bli kvitt.
Slik blir planta med de vakre blomstene et svært brysomt ugress i hagen.
På samme måte er det med storkonvall.
Holdes den ikke i sjakk, sprer den seg raskt og effektivt og dukker opp over alt hvor man ikke vil ha den.
Den opptrer m.a.o. som ugress.

Spirevillig og nøysom
Hos oss har vi den i staudebedet - hvor den opprinnelig ble plantet - i hekken mot naboen og flere andre steder hvor de spirevillige frøene har landet på en åpen flekk med jord.
Det skal ikke mye til.
Frøene er spirevillige, og planta nøysom.
Med de voldsomme røttene får den mye ut av lite.
Om frøene får hjelp av fugler, eller om de på en eller annen måte finner fram til nye voksesteder på egen hånd - f.eks. ved hjelp av vinden eller flittige maur - vet jeg ikke.
Det jeg bare så altfor godt vet, er at den sprer seg til steder der de kraftige rotstokkene ikke kan ha brakt den.

Kommet for å bli
Jeg har brukt noen høstdager med oppholdsvær til å rydde aldri så lite grann i staudebedet.
For å begrense utbredelsen av storkonvall og gul hagelilje (lilium hollandicum?) og få plass til noen stauder som blomstrer til ulik tid slik at ikke alt i bedet blomstrer seg ferdig samtidig.
Jeg har spadd dypt og grundig og tatt opp både storkonvall og gule hageliljer som de siste par årene har fylt denne delen av bedet i et nærmest symbiotisk samliv.
Et samliv som ikke har levnet andre planter særlig sjanse til å overleve.
Men nå er det ryddet.
I alle fall stedvis.
Og så langt det går.
For: Ligger det rester av rotstokkene igjen i jorda, kommer det med overveiende sannsynlighet nye planter fra disse neste vår.
Å fjerne storkonvall, er så å si ugjørlig.
Det beste er å tenke seg om både en og to ganger før man gir dem innpass i hagen.
Har de først etablert seg, er de kommet for å bli.

Hvem bor i eplene?

Foto: Kow d.e. 04102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Man snakker om å ha det som "plommen i egget". Å bruke uttrykket å "ha det som marken i eplet" ville kanskje fortelle vel så mye om et ubekymret liv midt i matfatet.

Hva er dette for en krabat? Eplevikler?

Eplene lå i bæreposen av plast et par dager. Her er noen - jeg understreker noen - av de larvene som fant det for godt å forlate sitt Tusculum. De er kullsvarte og lodne. Hva slags larver er det?

Noen epler vil alltid være "markspiste".
Spesielt nedfallsfrukten vil være hjemsøkt.
Men mengden av mark og larver på årets eplehøst overgår alt det jeg kan huske å ha sett tidligere.

Hva slags larver?
Vi sier gjerne at eplene er "markspiste", og noen mark fins det vel.
Men min erfaring er at det stort sett er larver som oppholder seg på og i eplene og graver sine ganger i fruktkjøttet eller innretter seg i kjernehuset.
Larver som er et stadium på veg til sommerfugl eller et annet bevinget vesen.
Men hvilke vesener dreier det seg om?
M.a.o.: Hvilke insekter er det som bruker eple som vert- og fórplante?


Vente til de klekkes?
Oftest hører vi om eplevikler.
Noe sjeldnere om rognebærmøll.
Og enda sjeldnere om eplespinnmøll.
Til og med de lærde og de læke ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" kan ha problemer med en sikker artsbestemmelse ut fra utseendet på larvene.
Det sikreste er nok, som en av ekspertene skriver, å ta vare på larven til den klekkes, og så konstatere hva den ble til.
Problemet er at noen arter - så vidt jeg vet - overvintrer som larver og forpupper seg og klekkes på våren.
Å holde en larve i live vinteren over, er mer enn jeg tør påta meg.

Hva kan vi gjøre?
Så vil noen sikkert spørre: Er det så viktig da, hvem som ødelegger eplene?
Er det ikke ergerlig nok at de blir ødelagt, om man ikke skal fordype seg i hvem forøderen er?
For så vidt ja.
Men for en hageentusiast med interesse for naturens fakta og små og større undere, er det interessant å vite hva som foregår.
Og hvor "skadelige" våre bevingede insekter er der de flyr rundt i hagen og sikrer etterslekten i den frukten vi - og våre like - dyrker fram og ser fram til å få vitaminer fra i lange, kalde, mørke vinterdager.
Derfor spørsmålet: Hvem er det som bor i de "markspiste" eplene?
Dessuten: Hvorfor velger de å slå seg ned akkurat der?
Og ikke minst: Er det noe vi kan gjøre for å minske deres appetitt på den frukten vi og vår familie skulle kose oss med?