Blomstrer engletrompetene i år?

Foto: Kow d.e. 03072012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Blir det blomster på engletrompetplantene i år?


For to år siden blomstret de to engletrompetplantene (datura) som vi hadde da.
I fjor laget vi tre nye planter.
Da blomstret ingen.
Nå er vi spent på om det blir blomster i år.

Gulner
I fjor mistet alle plantene det første settet med blader.
De dannet nye, men bladverket var sparsomt og mer gult enn grønt.
Alle de fem plantene overlevde vinteren i kjelleren, og har fått nye blader i løpet av våren og forsommeren.
De nye bladene som kommer er grønne, men får raskt en "sykelig" gultone som kan tyde på at plantene lider under mangel på næring.

Hønsemøkk
Plantene vannes jevnlig med gjødselvann.
Det vil si pelletert hønsegjødsel oppløst i vann.
Hittil har det ikke gitt grønnere blader.
For en måneds tid siden ble de to plantene som står i de minste pottene, pottet om.
Heller ikke ompottingen har gitt friskere bladfarge.
Norsk hageleksikon anbefaler at engletrompet omplantes hver vår og får kraftig jord.
At jeg ikke har fulgt dette rådet, kan være forklaringen på den sykelig-gule fargen på bladene.
Neste vår skal plantene bli ompottet.
Så sant plantene og jeg lever og har helsa.

Lite næring, mye blomster?
Nå er jeg spent på hvordan plantenes allmenntilstand og øyensynlige mangel på næring, påvirker blomstringen.
Ofte er det slik at planter som "har det vondt", setter blomster i den hensikt å lage frø som kan sikre overlevelse.
Slår denne teorien til, skulle det bli bra med blomster.
På den annen side trenger plantene trolig næring for å "orke" å danne blomsterknopper og bære fram blomster.
Denne teorien skulle tyde på at det også i år blir bladverk, men få - eller ingen - blomster.
Svaret kommer om en måneds tid.
I mellomtiden gjødsler vi.
Og håper på et under.

Hei, hva har du der å gjøre?

Foto: Kow d.e. 02072012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Selv oppe på den tørre, trå pussede veggflaten kryper det sniler.

Som "ferdselsretningen" og slimsporet viser, er snila på veg nedover. Den har altså hatt ærend lenger oppe på den tørre, golde veggen. Hva i all verdens rike har den gjort der?


Sniler og snegler av alle slag går etter mat.
Og de spiser det utrolige.
Hunde- og kattemøkk ser ut til å være lekkerbiskener.
Men hva i all verdens rike gjør en snile høyt oppe på en tørr, gold, ujevn murvegg hvor den ikke kan gjøre seg noe håp om å finne noe den kan sette til livs?

Det sies at skilpadder som er klekket ut i sanden på enkelte sydhavsøyer fra tid til annen mister retningssansen med den konsekvens at de nyklekte skilpaddeungene i stedet for å søke mot matfatet i havet og mot de friske bølgene, vender nesa mot land og går innover sanddynene til døden tar dem.
De som mener å vite sånt, tror at de har fått retningssansen og orienteringsevnen ødelagt av forurensning.

Kan det samme være forklaringen på enkelte snilers tilsynelatende formålsløse, ferd bort fra matfatet og oppover tørre vegger som må representere en utfordring for så vel glidefot som slimutsondring?
Eller fødes det så mange sniler at en viss prosent blir abnorme og ikke vet hva de gjør?
Skjønt, snila på bildet ser jo ut til å ha klart å opptre rasjonelt og ernære seg hittil.
Eller har de fått den naturlige orienteringssansen ødelagt?

Snila på bildet er ikke noe enestående tilfelle.
Andre har fortalt om sniler på dører og høyt oppe på vegger av høyst forskjellige materialer.
Både på relativt blanke malte flater som er lette å gli på, og - som i vårt tilfelle - underlag som en skulle tro bare ville gi motstand og skader.

Hva sier "snilepsykologene"?
Har de noen forklaring?
Eller i det minste en teori?

Mektig klatrehortensia

Foto: Kow d.e. 03072012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Fjellknausen utenfor inngangen er dekket av en frodig, riktblomstrende klatrehortensia. I bedet foran fjellet mot inngangen og mot gårdsplassen står hagehortensia på rekke og rad.

Selv når den er så å si avblomstret, er blomsterskjermen dekorativ.

Da den ble plantet for mer enn 20 år siden var den et par beskjedne greiner med røtter som ble plassert ved fjellveggen i hjørnet innerst i bedet. I tiden som har gått, har hortensiastiklingene utviklet seg til en mange kvadratmeter stor heldekkende matte som kler fjellknausen med brune greiner, grønne blader og gulhvite blomster.


Vårt hus stod ferdig i 1983.
Da vi etter hvert skulle lage hage og beplante tomta, samlet vi inn planter fra mange hold.
Vi kjøpte relativt lite.
Mest fikk vi fra familie og venner.

Skulle kle fjellet
Klatrehortensiaen (Hydrangea anomala) fikk vi av en av våre svigersønner.
Klatrehortensia har greiner som danner "røtter" som den holder seg fast med og henter næring ved hjelp av etter hvert som den "kryper" fram.
Den er derfor lett å formere.
Vi tok med takknemlighet mot hortensiaen som vår svigersønn hadde hentet i sitt barndomshjem, og plantet den i en liten stripe jord vi hadde anlagt i en sprekk mellom sitteplassen ved hovedinngangen og fjellskrenten midt i mot.
Meningen var at den skulle kle det grovt og brutalt "istykkerskutte" fjellet som bar tydelige merker etter hardhendt behandling.

Litt her og litt der
Og kle fjellet har hortensiaen gjort.
Til de grader.
Etter hvert har den voksevillige planta på et av hagens mest karrige steder klatret opp i lyset og bredt seg utover fjellflaten.
Det heter seg at klatrehortensia trives best i halvskygge, og det har den hatt foran fjellveggen, men nå befinner en stor del av planta seg oppe i det direkte sollyset.
Og der trives den åpenbart godt.
Den vokser og blomstrer.
Der det har vært mulig å finne en neve jord, har den utviklet røtter slik at den har kunnet supplere hovedrøttene ved foten av fjellet, og har kunnet hente næring litt her og litt der etter hvert som den har arbeidet seg framover og dekket stadig større deler av fjellskrenten.
Om sommeren dekker den knausen med friskt grønne blad og store skjermer med gulhvite blomster.
Om høsten er bladene dekorativt gule før de felles.
Og når bladene faller, danner de brune greinene og de tørre blomsterstandene et dekorativt nettverk.
Klatrehortensia utgjør et vakkert - og imponerende - skue.
Hele året.

Kalkfattig jord
Våre hortensia deler jord med to rododendronbusker - som også er store og frodige og blomstrer rikt.
Den sparsommelige jorda de deler på, er meget sur.
Og den blir stadig surere etter hvert som den blir "matet" med barnåler til alle årets tider.
Nåler fra juletreet, nåler fra våre egne bartrær og nåler fra naboens furuer som faller i våre kjøkkenhagebed, havner til slutt hos rododendronplantene - og klatrehortensiaen.
Er det for mye kalk i jorda, blir hortensiabladene lett gulaktige sier hagelitteraturen.
Det forklarer hvorfor bladverket på vår hortensia er så friskt grønt, for i gropa der de står, kommer det aldri kalk.

Frodig gullklematis

Foto: Kow d.e. 03072012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ingen tvil om hvem som er "högsta hönset" i denne "hønsegården" akkurat nå. Gullklematis undertrykker både Jackmani-klematis og kaprifolium.


Gullklematisen er både frodig og flott.
De gule blomstene og det grønne bladverket danner fine kontraster til den mørke bakveggen.

Jackmani
Sammen med klematisplanta til høyre, befinner det seg en Jackmani-klematis.
Den blomstrer ikke ennå og kan nesten ikke ses akkurat nå.
Trolig - og forhåpentlig - tar den sitt monn igjen litt seinere.
Den pleier å være plaget med meldugg.
Vi får håpe at flere somrer med meldugg ikke har satt den så sterkt tilbake at den ikke orker å bære fram blomster.

Kaprifolium
Innunder alt løvverket til gullklematisplanta til venstre, skjuler det seg en kaprifolium.
At den finner seg i å spille annenfiolin er overraskende.
Tidligere er det den som har vært størst og kraftigst, og som har hevdet seg på gullklematisens bekostning.
Den vokste imidlertid så kraftig og fikk så lange greiner, at jeg i våres klipte den ekstra kraftig tilbake.
Trolig er det denne hardhendte behandlingen den ikke helt er kommet over.
Men det er ennå tidlig på sommeren og ikke for seint til at kaprifoliumen - som forøvrig er en villplante som  stammer fra en hyttetomt på Vesterøy på Hvaler - tar igjen det tapte.

Grå hoder
Gullklematisen er fin når den blomstrer.
Nesten like fin er den når den står full av sølvgrå hoder og minner om et møte i pensjonistforeningen.
Gullklematis sprer sine frø med vinden og har en formidabel spireevne.
Vil man begrense oppkomsten av nye planter på alle mulige - og egentlig umulige - steder, må man knipe av et betydelig antall grå hoder før frøene får spredd seg.
Synd og skam, selvfølgelig, så flotte som de er.
Men det fins ingen annen råd hvis man vil begrense utbredelsen.
Og om man kniper noen - ja, mange - er det alltid nok igjen å hvile øynene på.
Sier min erfaring.

Jordbærkrukke med blomster

Foto: Kow d.e. 03072012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

I år befinner jordbærene seg på "bakken" og ikke i jordbærkrukka.

Lobelia og spansk margerit har tatt over. Dekorativt - men ikke fullt så matnyttig.


I flere år har vi hatt markjordbær i jordbærkrukke på terrassen.
Plantene har vokst godt, men det er blitt få jordbær.

Inn om vinteren
Og etter som krukka ikke tåler kulde, og fordi den er lita, og jordsmonnet grunt, har vi måttet ta den inn om høsten.
Innendørs har plantene dødd.
Nå er det jo bare å plante nye om våren, selvfølgelig.
Det har vi gjort - år etter år.
Villjordbærplanter er det godt om, for jordbærplanter har vi plantet rundt omkring på tomta gjennom flere år.
Men denne sommeren satset vi på det dekorative framfor det matnyttige og plantet blomster i stedet.
Så nå er det blomster i jordkrukka, og jordbær på bakken.
De heter tross alt, markjordbær.
Skjønt, riktigst vil det være å si at de står mellom steinhellene.
Dette er planter som nedstammer fra morplanter som har stått i krukka tidligere, og som har sendt ut utløpere  og etablert seg i de minimale sprekkene mellom belegningshellene på terrassen.
Og som har fått stå.
Og har overlevd.
Mot alle odds.

Selve sommeren
Og der - blant de få sandkornene mellom hellene - får de stadig nye bær som barnebarn - og besteforeldre - kan plukke.
Markjordbær er selve innbegrepet på sommer.
Vil de ikke stå i krukka, skal de slippe.
Bare plantene forsyner oss med bær, er det det samme hvor de står.
Selv om de, upraktisk nok, etablerer seg på trafikkområdet.
Så mye som det regner, er de trolig rene uansett underlag og uansett tråkk og trafikk over og rundt dem.
Skulle det være noen sandkorn på dem, gjør det heller ikke så mye.
Man kan få i seg verre ting enn litt sand og ren "skitt".
Markjordbær er markjordbær - uansett.
Markjordbær er sommer.

Varmkomposten gjør jobben sin

Foto: Kow d.e. 03072012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her må det røres om slik at det kommer luft til.

Sånn, det var bedre. Men den råtnende massen trenger tørrstoff. Og det skal den få.


Varmkomposten jobber så det ryker.
Bokstavlig talt.

"Spa" om
Når nye forsyninger med matavfall er blitt liggende som et lag på toppen, må komposten "spas om".
Det skjer ved at jeg rører rundt i massen med en kraftig kjepp slik at forråtnet og ny masse blir grundig blandet.
Rekeskall er et vidundermiddel i varmkomposten.
Det setter fart på forråtnelsesprosessen og holder den i gang.
Eventuell vond lukt fra råtnende rekeskall forsvinner når massen blandes.
Eller når komposten blir tilført godt med tørrstoff.
F.eks. tørt løv eller flis fra kompostkvern.
Til og med tørre eikeblader brytes rimelig raskt ned av en varmkompost med høy temperatur.

Ikke mat!
Vi snakker om "matavfall", men egentlig kaster vi ikke mat.
Vi kaster f. eks. aldri rester.
Rester, som ikke er bedervet, er mat og blir spist dagen etter.
Eller frosset ned til seinere bruk.
Det vi kaster, er skrell og groer fra poteter, gulrotskrell,  kål- og salatblader som ikke bør spises og derfor skilles fra, stangselleri som er blitt brun, skall fra meloner, avokado og bananer, druestilker og stilken fra epler og pærer.
Blant annet.
Samt finknuste eggeskall - som gir kalk til den ferdige komposten.
Og grønt - men ikke frøugresss! - fra hagen.
Jeg stoler ikke på at ugressfrøet dør - selv i varmkomposten.

Gress
Fra tid til annen får varmkomposten en passende ladning nyklipt gress.
Før jeg slår plenen, fjerner jeg det jeg ser av løvetannblomster og annet ugress som jeg ikke vil ha i komposten.
Det gjelder enten jeg legger gressavklippet i kaldkomposten eller i varmkomposten.
Frisk eller vissent bladverk fra rabarbra, pepperrot, løkblomster, stauder o.a. havner som regel i kaldkomposten, men noe legges i varmkomposten slik at mikrobene der har noe å jobbe med.
Hageavfall som må destrueres skikkelig, kjøres til kommunens hageavfallsdeponi.
Prosessen der er det ikke noe frø eller noen skadelige plantedeler, som f.eks. gjenstridige røtter, som overlever.


Ikke lukt!
Kompost skal ikke lukte!
Masse som lukter, er ikke kompost, men mødding.
Skulle det likevel komme en uønsket odør fra varmkompostbeholderen, er det et signal om at biomassen må blandes bedre.
Eller tilføres tørrstoff.
Lukter det fortsatt, må man "spa om" kraftigere og tilføre mer tørrstoff.
I nødsfall kan også jord tilføres, men som regel er det unødvendig.
Har du tatt vare på vissent løv fra fjoråret, har du vært forutseende.
Og har du en kompostkvern samt kvist og kvas, fins det neppe noe problem som du ikke kan løse i en håndvending.
Tilsetter du passe mengde tørrstoff, vil varmkomposten din høyst sannsynlig i løpet av et par dager dampe og gå og lage den fineste næringsrike matjord du - og plantene - kan ønske.

Vakker og velduftende skjærsmin

Foto: Kow d.e. 22062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skjærsminen har begynt å blomstre. I tillegg til å glede oss med vakre blomster, sprer den en liflig duft i hagen.

Skjærsminblomstene er vakre og velduftende. 

Når man kommer opp trappa fra gårdsplassen eller ned fra terrassen, blir man møtt av blomsterduft som minner om markjordbær. Som den oppmerksomme leser ser, er det ikke bare mennesker som setter pris på skjærsminblomstene. 

År etter år står skjærsminbusken full av velduftende blomster. Den ble som så mye annet i vår hage kjøpt på "billigsalg". Det er en investering vi ikke angrer på.


Når St. Hans nærmer seg, fylles hagen av velduft.
Det er det skjærsminbusken som sørger for.

Nydelig duft
Mange av blomstene i hagen dufter ikke.
Det gjelder både busker og stauder - og sommerblomster.
Weigela og kolkwitzia er flotte å se på, men dufter gjør de ikke.
Det gjør derimot skjærsminen.
Generøst deler den sin duft med oss - og med hagens alle andre små og store brukere.

Matfat for insektene
Enkelte nytteinsekter har åpenbart vanskelige kår.
Det gjelder f.eks. humlene.
Med sin eggende duft sender skjærsminen generøst ut sin innbydelse:
Her er jeg, kom og forsyn deg med det du trenger.
Og insektene lar seg ikke be to ganger.
På solfylte sommerdager er insektsummingen så intens at til og med hagens tunghørte gartner, hører den.

Nyttig - og vakker
Kan de riktblomstrende prydbuskene - som f.eks. den attraktive skjærsminen - bidra til å opprettholde bestanden av nytteinsekter, gir den dobbelt glede.
Eller egentlig tredobbelt.
Vakkert utseende, herlig duft og bugnende matfat er ingen dårlig kombinasjon.