Klikk på bildene for å se større versjon
Som "ferdselsretningen" og slimsporet viser, er snila på veg nedover. Den har altså hatt ærend lenger oppe på den tørre, golde veggen. Hva i all verdens rike har den gjort der?
Sniler og snegler av alle slag går etter mat.
Og de spiser det utrolige.
Hunde- og kattemøkk ser ut til å være lekkerbiskener.
Men hva i all verdens rike gjør en snile høyt oppe på en tørr, gold, ujevn murvegg hvor den ikke kan gjøre seg noe håp om å finne noe den kan sette til livs?
Det sies at skilpadder som er klekket ut i sanden på enkelte sydhavsøyer fra tid til annen mister retningssansen med den konsekvens at de nyklekte skilpaddeungene i stedet for å søke mot matfatet i havet og mot de friske bølgene, vender nesa mot land og går innover sanddynene til døden tar dem.
De som mener å vite sånt, tror at de har fått retningssansen og orienteringsevnen ødelagt av forurensning.
Kan det samme være forklaringen på enkelte snilers tilsynelatende formålsløse, ferd bort fra matfatet og oppover tørre vegger som må representere en utfordring for så vel glidefot som slimutsondring?
Eller fødes det så mange sniler at en viss prosent blir abnorme og ikke vet hva de gjør?
Skjønt, snila på bildet ser jo ut til å ha klart å opptre rasjonelt og ernære seg hittil.
Eller har de fått den naturlige orienteringssansen ødelagt?
Snila på bildet er ikke noe enestående tilfelle.
Andre har fortalt om sniler på dører og høyt oppe på vegger av høyst forskjellige materialer.
Både på relativt blanke malte flater som er lette å gli på, og - som i vårt tilfelle - underlag som en skulle tro bare ville gi motstand og skader.
Hva sier "snilepsykologene"?
Har de noen forklaring?
Eller i det minste en teori?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar