Røde og hvite rips

 Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Det ble et godt måltid hvite rips.

Rørte rips med sukker og vaniljesaus er en sommerlig, frisk dessert.

De to store ripsbuskene våre med røde bær har som tidligere omtalt, dødd ut denne sommeren.
Men heldigvis har fuglene sådd et par andre ripsbusker hos oss.
I år er disse blitt så store at de gir oss litt rips til erstatning for de buskene som har takket for seg.


Røde rips
Den ene ripsbuska har røde bær.
Den har uanmeldt vokst opp i utkanten av bringebærbedet.
Den er ennå i sin vorden, men gav oss en drøy liter med rips denne sommeren.
Av denne ripsen har vi lagd rørte rips som vi har frosset ned.
Rørte rips er godt til stek, ribbe, koteletter og kjøttkaker i brun saus.
De erstatter - eller supplerer - rørte tyttebær.

De bærene som ikke gikk med til rørte rips, spiste vi med sukker og vaniljesaus på.
Det er en sommertradisjon som vi var redd for å miste i år, når de store ripsbuskene har "gått dukken".
Men så ble vi altså berget av den vesle ripsbuska som fuglene må ha sådd.

Hvite rips
Men ikke nok med det.
Fuglene har også sådd en buske med hvite rips - like i kanten av staudebedet.
Frøene til denne buska må de ha hatt med seg fra andre steder, for vi har ikke - og har ikke hatt - hvite rips.
Og det har så vidt vi vet ikke de nærmeste naboene heller.
Denne buska har ikke hatt bær tidligere, men i år gav den oss trekvart liter ferdig rensede spennende hvite rips.
Som smakte fortrinnlig.
Også de hvite ripsene ble rørt med sukker og spist med vaniljesaus til.

Sommerlig tradisjon
Rørte rips med vaniljesaus er på sett og vis selve sommeren for oss.
Både i våre barndomshjem, og i våre besteforeldres hager, var det ripsbusker som bar rikt hvert år.
Der kunne vi spise rips rett fra buskene - bare vi plukket og ikke "raspet".
Og vi plukket og renset bær som vi rørte og spiste med vaniljesaus.

Bestemødre og mødre lagde dessuten ripssaft.
Mange flasker som stod på rekke og rad på hyllene i matbodene i kjellerne.
Ripssaft - og solbærsaft også for den sakens skyld - var i tillegg til vann fra springen, vår tørstedrikk fra tidlig høst til langt ut på våren.
Bestemødrene og mødrene var kanskje vel rause med sukkeret, men vi fikk i hvert fall i oss en rekke sunne stoffer fra de saftede - og til tider syltede - bærene.

Askim bærpresseri
Min kone og jeg lagde også saft hjemme på kjøkkenet de første årene vi var gift.
Men i 1970 flyttet vi til Spydeberg, og ble kjent med Askim frukt- og bærpresseri.
Det er en utmerket erstatning for hjemmeproduksjon.
Fra 1970-tallet har vi årvisst levert rips og solbær der.
Men i år tok altså den tradisjonen slutt.
For i år har vi ikke hatt rips å levere.

Gjenvekst
Nå er de store ripsbuskene klipt ned for å fjerne sykt treverk, og for å gi plass til gjenvekst.
Noen rotskudd er kommet.
Vi håper på flere.
Men om det blir flere bær å plukke der for oss, er vel heller tvilsomt.
Familiens gartner, og mest ivrige bær-mann, fyller 81 år om et par dager.

Men takket være fuglene, ser vi ikke helt mørkt på det.
Vi har både røde og hvite rips å kose oss med.
Selv om avkastningen er heller beskjeden.
I alle fall foreløpig.
Men hvem vet ...?

Rådyra tar alt

 Foto: Kow d.e. juli 2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Neida, dette er ikke en kunstnerisk installasjon, og heller ikke sitteplasser for publikum til konsert eller teaterforestilling. Det er et provisorisk rådyrgjerde.

Her står en av synderne. Hun har nettopp vært i vår kjøkkenhage og spist av bringebærene.

Vi har besøk av rådyr hver dag.
Ofte et par-tre ganger om dagen. 

I mai og juni hadde vi daglig en hel familie gående her.
Mor, far og to kalver.
Kalvene var så små at de hadde tegninger på ryggen og så vidt klarte å følge foreldrene.
Men spiste gjorde de.
Alle fire. 
Ungene nøyde seg altså ikke med å die - hvis noen skulle tro det.

Noen ganger kommer en hind alene.
Hun liker åpenbart bringebær, for hun beiter grådig i bringebæråkeren vår.
I tillegg til at hun spiser skuddene av krydderplantene, jordskokkene, sukkerertene og bladbetene våre.
Og så elsker hun i likhet med sine artsfrender, de fleste slags stauder samt røde og rosa pelargonier.
Men Dronning Ingrid lar både hun og de andre rådyrene som vanker her, være i fred.

I går hadde vi besøk av en stor bukk med horn.
Den kom fra vår kjøkkenhage da vi så den, og gav seg til å beite av ugresset i naboens  skråning som vender mot oss.
Da vi banket i vinduet og ropte ukvemsord etter den, løftet den hodet og stirret granskende på oss en god stund før den ruslet til toppen av skråningen hvor den stanset og så på oss enda en stund før den vendte baken til og travet lett ut av syne. 

Man kan gjerne synes at rådyrene er vakre.
Men de forsurer tilværelsen for dem som er interessert i hagestell.
Hver morgen kommer vi ut og finner noe som er nedgnagd og ødelagt.
Rosene og pelargoniene er verst utsatt.
Men også stauder av ulike slag
Toppklokker, veronica og flox ble avgnagd da de ennå stod i knopp.
Nå setter de sideskudd og nye knopper.
Rekker de å glede oss med blomster før de ender i rådyrmagen, mon tro? 

Tomatplantene tar seg god tid, men lover godt

Foto: Kow d.e. 03072018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Tomatplantene vokser bra, men blomster har de ikke fått ennå.

Vi kjøper ikke forkultiverte tomatplanter.

Vi sår selv.

Vi skjærer skiver av godt modne tomater med frø og groer.

For ikke å få lange, strantne planter, sår vi utendørs når temperaturen tillater det.

Våre planter setter derfor ikke blomster, og danner frukter, like tidlig som forkultiverte planter fra drivhus - eller varme innerom.

Men vi får modne tomater.

Vi har i alle fall fått modne tomater hittil.

Men også kart som ikke rekker å bli modne før nattekulda kommer.

Hittil har vi plukket inn kartene og lagt dem til modning.

I år har vi valgt enn annen vri.

Familiens gartner har priklet over noen planter i mindre potter som vi kan ta inn hvis de fortsatt har kart når kulda kommer.

Ute på terrassen har vi - som bildet viser - tomatplanter i to halvstore plastpotter.

På tross av at vi har priklet om noen, står plantene tett.

Men de har vokst bra.

Og de har hittil tålt de ganske kraftige vindkastene som fra tid til annen forsurer tilværelsen for mennesker og planter her hvor vinden kommer uhindret inn fra fjorden.

Nå venter vi på blomster, kart og modne tomater.

Vi har to innganger til terrassen.

Etter at rådyrene har forsynt seg grovt av noen av de andre plantene der, har vi nå satt stensler foran begge inngangene.

Forhåpentlig får vi derfor ha tomatene i fred slik at vi kan nyte hjemmeavlede tomater om noen uker.

Vi krysser fingrene.

 

Syke ripsbusker

Foto: Kow d.e. 10072018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Noen rips blir det, men neppe så mye som en liter.

Vi har hvert år plukket bøttevis med rips på de to buskene våre.

Buskene har vi hatt siden midten av 1980-tallet, og de har båret rikelig hele tiden.

Men nå er nesten alle stammene på begge buskene døde, bare tre-fire stammer er friske og bærer friske røde rips.

Resten dør, og ripsen tørker inn.

Ekspertene usikre

Vi har forelagt saken for ekspertene i Hagelaget.

De kan ikke uten videre si hva som foregår, men svarer at det kan se ut som visnesjuke. 

Den kan skyldes flere årsaker, blant annet vinterskade, angrep av ripssjuke (Phylloporia ribis) og kransskimmel (Verticillium ssp.). 

Allerede like etter blomstring kan enkelte greiner visne og dø, opplyser Hagelagets ekspert.

Og det er akkurat det som har hendt hos oss.

Eksperten påpeker at ripssjuken er mest vanlig på svært gamle busker, og det kan ut fra bildene se ut som om det er det du har, konstaterer han.

Og det er riktig.

Familiens gartner har tenkt som så, at så lenge stammer har greiner som bærer rikelige med friske bær, så får de stå.

Stammer og greiner som ikke bærer, er imidlertid klipt bort etter hvert for å gi plass til nye.

Kransskimmel ?

Hagelagets ekspert mener at hvis det er ripssjuke skal man nede ved rothalsen på greinene kunne finne de harde fruktlegemene til denne soppen. 

Slike fruktlegemer har vi ikke funnet.

Derimot har vi funnet tydelige ansamlinger av fruktlegemer ved basis av greinene.

Det tolker eksperten som tegn på kransskimmel. 

Dvs. en jordboende sopp som angriper mange planteslag. 

Planter som er angrepet av denne soppen, har ikke mulighet til å komme seg igjen. 

At det er svarthyll og rødhyll i nærheten som også har dødd, tar han som tegn på at det dreier seg om denne soppen.

Den er ikke er artsspesifikk, og kan ha angrepet både svarthyll, rødhyll og rips.

Ripsglassvinge eller solbærbarkgallmygg?

Men eksperten er, som nevnt, ikke sikker.

Han legger til: For å gjøre det enda vanskeligere å trekke en sikker konklusjon, kan det tilføyes at angrep av insektene ripsglassvinge og solbærbarkgallmygg også kan gi lignende visnesymptomer.

Siden det er vanskelig å si med sikkerhet hva som er årsaken, kan et mulig mottiltak være å klippe bort og brenne/fjerne angrepne greiner ved basis så raskt som mulig og håpe det beste.

Dette rådet har jeg fulgt.

Dvs.: Jeg begynte å klippe bort syke stammer og greiner allerede da sykdommen begynte å vise seg i fjor.

I år har jeg fortsatt.

Ikke til kommunens mottak

Stammer og greiner som så tilsynelatende friske ut, og som hadde både blomster og bær, er fjernet etter hvert som vi har kunnet konstatere at de er syke.

Stammer nog tjukke greiner er kuttet opp til ved slik at de kan bli brent.

Kvister og bær på syke greiner er kastet i restavfallet.

Ingen ting er sendt til kommunens mottak for hageavfall.

Se også "Ingen rips i år" om samme sak.

Lovende agapanthus

Foto: Kow d.e. 03072018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Agapanthusplanta til høyre på bildet skulle vært delt og plantet om, men plutselig hadde den 18 lovende blomsterknopper.

Også de øvrige agapanthusplantene har mange blomsterstilker med bristeferdige knopper.

Agapanthus-plantene våre har vi hatt i mange år.
År om annet blir de delt og plantet om.
Men blomstrer de og ser ut til å trives, får de stå i samme potte år etter år.

Når man tar opp en plante som har stått i samme potte noen år, får man en overraskelse.
Da er jorda fullstendig borte.
Potta er full av hvite, kraftige røtter.

Å få planta ut av potta er forresten ikke bare-bare.
De sitter som støpt.
Noen ganger sprenger de potta.
Og noen ganger ødelegger husets gartner potta i forsøket på å få planta løs.

I år blomstrer alle planter.
Også den store som står i en ødelagt plastpotte, og som derfor skulle vært delt og plantet om.
Men før vi kom så langt, hadde den satt en rekke blomsterknopper.
Etter hvert er det blitt 18 knopper i alt.
Så nå kan vi ikke dele den før den er avblomstret.

Bank i bordet, men rådyrene har latt agapanthus-plantene stå i fred.
Hittil.

Vi har skrevet en del om agapanthusplantene våre på denne bloggen i årenes løp.
Søk med stikkordet agapanthus i søkefeltet øverst til venstre, og les mer om hvordan denne eksotiske planta klarer seg i norsk klima.

Potetåkeren står bra på tross av angrep

Foto: Kow d. e. juni 2018© 

Klikk på bildene for å se større versjon

Potetåkeren er ikke stor, og avlingen blir der etter. Selv om potene gjerne er små, er det erfaringsmessig ikke noe å utsette på smaken.

Å jada. Vi har hatt ubedt besøk i "potetåkeren" også. Forhåpentlig forringer det ikke avlingen.

Vi dyrker poteter. 

Ikke på et jorde, men på terrassen. 
I en plastdunk.

Seks-sju poteter i en plastdunk gir lite plass til hver plante.
Potetene blir derfor gjerne små - men mange. 

Og det er akkurat det vi er ute etter.
Små, hjemmeavlede, nyplukkede og nokokte poteter er en lekkerbisken.
Ja, så gode er de at de godt kan spises som "snacks" uten noe til.

Vi har barnebarn som er altetende.
Og vi har barnebarn som ikke er glad i poteter.
Men våre små, hjemmeavlede poteter liker de alle.
De får de ikke nok av.

Potetplantene på terrassen har tidligere fått stå i fred.
I år har rådyrene "gnavset" på noen av dem.
Vi håper at det ikke betyr noe for avlingen.
For vi er flere som med forventning ser fram til årets potethøst.

Varmkomposten har dampen oppe

Foto: Kow d. e. 21. juni 2018© 

Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbra-restene legges i varmkompostbingen sammen med det øvrige matavfallet fra husholdningen. Under er komposteringen i full gang.

Komposten er full av meitemark og fluelarver. Når komposteringen er på det varmeste, trekker meitemarkene unna, mens fluelarvene er usedvanlig mange og aktive i den høye temperaturen.

Vil man ha fart på varmekomposten, skal  man tilsette rekeskall.
Fra et selskap hos en av våre døtre for omlag 14 dager siden, fikk vi med ganske mye rekeskall hjem.
Vi blandet det i varmkomposten og rørte skikkelig rundt.
På toppen la vi et tjukt lag med rabarbrablader.

Dette satte fart i komposteringsprosessen, som forøvrig var godt i gang allerede på forhånd, men som nå fikk opp farten ordentlig.
Varmen steg mange grader.
Etter noen dager var rabarbrabladene svarte og råtne.
Vi rørte kratig om på massen, la på ytterlige lag med blader, og kastet samtidig oppi tørt løv fra området rundt kompostbingen.

Den første dagen og natta etter at vi hadde tilsatt rekeskallet, luktet det ikke godt fra bingen.
Det skal villig innrømmes.
Det skyldtes åpenbart mengden rekeskall.
For vi har mange ganger tilsatt rekeskall uten at det har luktet fra bingen.
Det gjelder bare å røre kraftig så innholdet i bingen blir godt blandet.

Etter et døgn var odøren borte.
Nå er komposten luktfri selv om nedbrytingsprosessen pågår for fullt.
Komposteringen fungerer som den skal.
Vi tilsetter matrester, rører godt for å få luft i kompostmassen - og alt fungerte etter oppskriften.
Vanskeligere er det ikke.

Temperaturen er nå så høy at meitemarkene søker tilflukt langs veggene og på toppen av isoporen som isolerer bingen.
De små maurene er ikke å se.
Men fluene ser ikke ut å gjøre seg noe av varmen.
De legger sine egg, og mellom rabarbrabladene på toppen av kompostmassen kryr det av feite, hvite fluemarker.
Forhåpentlig hjelper de til med å hode forråtnelsen og formuldingen av matrestene og tørrstoffene i gang.

Vi har mange ganger i årenes løp tømt bingen for fin, næringsrik kompost og forbedret jorda i bed og potter.
"Om vi lever og har helsa", som moren til familiens gartner pleide å si, kan vi til våren på ny hente ut ny, fullgått kompost som forbedrer jorda og gir plantene nødvendig næring og sporstoffer.

Vi har sagt det før, og sier det igjen: Å kompostere er en vinn-vinn situasjon.
Det er bra for hagen - og bra for miljøet.
Selv om bilene snytes for litt biodrivstoff.