mandag 27. september 2021

Humle (humulus lupulus)

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
   Klikk på bildene og se større versjon!  

Humleblomstene - eller konglene, som de kalles - er morsomme og dekorative og kan brukes til litt av hvert.
 
 
 
Den største humleplanta bærer mange kongler både høyt oppe hvor det er lyst og luftig ...


... og lenger nede hvor lyset ikke slipper til.
 
 
 
Også den mindre planta bærer store, fine kongler.
 
 
Humle er en gammel kulturplante i Norge.

Frostatingsloven som ble innført av kong Håkon Den Gode Adalsteinsfostre midt på 900-tallet, inneholdt bestemmelser om dyrking og behandling av humle. Bønder i Norge hadde helt opp til 1700-tallet pålegg om å dyrke humle.
 
Humle = øl
Humle ble brukt i brygging av øl, og til å kurere visse lidelser og sykdommer. Man mente at avkok eller uttrekk beroliget nervene, fremmet søvn og økte matlysten.
 
Bruk av humle til ølbrygging er ikke et særnorsk fenomen. Det ble etter sigende brukt allerede i romertiden. Da bruken av humle kom til Europa, erstattet den mange steder bruken av reinfann og korsknapp som smakstilsetning og konserveringsmiddel ved ølbrygging. 

Mot sykdommer
Humle brukes også i folkemedisinen mot så ulike lidelser som øresus, mark i magen, hoste og "tunge" bein. Lider man av noen av disse plagene, og har humlekongler for hånden, skader det sikkert ikke å prøve.

Og har du søvnproblemer, kan du jo prøve trikset med å legge et knyte med humlekongler på puta. Drikker du dessuten en kopp humlete før du går til køys, øker sjansene for at du får sove. Spesielt hvis du er mann, for da blir kjønnsdriften din svekket når du inntar humle. 
 
Kvinner får forsterket kjønnsdrift
Er du derimot kvinne, får du forsterket kjønnsdrift av humle - hvis vi skal tro folkemedisinen. Da kan det vel henne at søvnen heller blir hemmet enn stimulert hvis kjønnsdriften ikke blir tilfredsstilt der og da.
 
Om humlekonglene holder spøkelser på avstand, er kanskje mer tvilsomt. Skjønt, vi har ikke sett eller hørt noen spøkelser her hos oss etter at vi plantet humle i hagen. Så kanskje allikevel ...
 
Lettere giftig
Noen kan være allergiske mot humle som dessuten er lettere giftig. Overdreven bruk frårådes derfor. Gravide eller ammende kvinner bør ikke bruke produkter av humle selv om det kan være fristende for kvinner som ammer å forsøke å stimulere melkekjertlene til økt produksjon ved å drikke uttrekk av humle. 
 
Humle kan påvirke hvordan kroppen reagerer på medisiner. Man bør derfor være forsiktig og prøve seg fram hvis man f.eks. vil drikke humlete om morgenen for å få matlyst, eller om kvelden for å få sove.

Hunder skal ikke spise humle. Man mener å kunne dokumentere at hunder har dødd av humle. Her er altså "totalavhold" å anbefale.

Krever trimming
Humle er en dekorativ og interessant plante å ha i hagen. Men den krever et visst arbeid. 

Hvis den trives, vokser den veldig fort. De lange utløperne kan vokse omlag 20 cm på et døgn, og de har en forbløffende evne til å finne noe å slynge seg rundt og klatre i. "Fangarmene" har ingen respekt for tomtegrenser og hageeierens ønske om orden i hagen. 
 
Hvis de ikke skal vokse vilt og skape villnis, må de derfor holdes innenfor rimelighetens grenser ved stadig tilbakeklipping i løpet av vekstsesongen. Slik tilbakeklipping tar de ikke skade av. Tvert i mot kan det se ut til.

Garn og handarbeid
De lange utløperne er seige, sterke og fiberrike. Er man hendig og har sans for tradisjoner, kan man behandle humlegreinene slik man bruker andre fiberrike planter og lage garn med stor holdbarhet og styrke. Eller bruke dem til å flette pynte- eller bruksgjenstander av.

I våre dager brukes humle stort sett som en prydplante i hagen. Men den rommer som man skjønner, flere bruksmuligheter for den som vil eksperimentere og hente ut noen av de egenskapene som har vært grunnlag for bruken av humle gjennom århundrene.
 
 

søndag 26. september 2021

Høstlig og hustrig med enkelte solvarme dager

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
   Klikk på bildet og se større versjon!   

Gradestokken bekrefter at høsten har gjort sitt inntog og at temperaturen er på veg nedover.
 
Sommeren er over - for denne gangen.

Det er et faktum som en og annen solvarm dag inni mellom ikke endrer på. 

Mange planter allerede i hus
"Familiens gartner" har tatt konsekvensen og har tatt inn pottene og de små urnene med agapantus samt de aller fleste pelargoniene. Bare de som står i litt store urner, og derfor må pottes om før de flyttes innendørs, står fortsatt ute.

Agapanthus-plantene har blomstret av, men pelargoniene står fortsatt fulle av blomster og knopper. Det føles derfor litt bakvendt å sette dem inn, men "famliens gartner" vet at en overraskende frostnatt kan ødelegge mye. Han syns derfor at det er bedre å være i forkant, enn å panikkflytte planter når kulda er der. Og han har jo mange planter som skal flyttes. Det tar sin tid.

Margerittene får en sjanse
De store urnene blir tømt for jord og lagret innendørs. De spanske margerittene for eksempel, blir derfor gjerne tatt opp og kastet i komposten på denne tiden.

Men ikke i år. Plantene i de to urnene ved inngangen er store, friske og bladrike, men har ingen blomster. Og tilsynelatende ingen knopper. De kunne derfor vært tatt opp.

"Familiens gartner" vil imidlertid se om de kanskje - på tross av at de har alle odds i mot seg - likevel vil sette knopper og rekke og blomstre før frosten tar tar dem. De er derfor ennå ikke tatt opp.

En av de to spanske margerittene som har tilbrakt sommeren  litt rommelige blomsterpotter, har takket for seg, og er kassert. Den andre er imidlertid full av knopper. Den står fortsatt utendørs.

Blir det for kaldt, tar vi den inn. Det skal bli interessant å se hvordan den reagerer på innetemperaturen.

Ingen meloner
Sukkerertplantene er klipt ned. Etter at rådyrene forsynte seg siste gangen, var noen planter revet opp, og andre skamspist.
 
Ved utepeisen står en plante som har vært grønn og fin med gule blomster, men som aldri har dannet frukt. Trolig er det en melomplante for "familiens gartner" puttet noen melonfrø i en potte med jord. Den ble en skuffelse, og vil nå gjøre mest nytte for seg i komposten.

Paprika med og uten kart
Paprikaplantene har klart seg bedre. Den ene har hatt - og har ennå - mange hvite blomster, og den har utviklet små grønne frukter som vokser uendelig sakte, men tilsynelatende sikkert. 

Den andre - som trolig også er paprika, men har mer læraktige blader, har ikke blomstret, men er frisk og grønn. 

Disse plantene er reddet inn og fortsetter nå livet i "stuevarmen".

Tomatene fortsatt ute
Tomatplantene står imidlertid fortsatt ute i fri luft. De er fulle av kart - selv om noen av dem er beitet grundig på av rådyrene.

Vi har hatt noen riktig sollyse og varme dager i det siste. Vi har derfor valgt å la tomatkartene henge på plantene i stedet for å "redde stumpene" ved å plukke dem av og ta dem inn og håpe på at de vil modne inne.

Det blir imidlertid stadig kjøligere om natta, så tiden for å høste nærmer seg ubønnhørlig.

Skulle takket ja til drivhus
Når "familiens gartner" ser alle tomatkartene og den ukjente planta ved peisen, angrer han på at ikke takket ja til det drivhuset han kunne fåått til 80-årsdagen sin for fire år siden.

Da kunne han - og plantene - forlenget sesongen betraktelig i "begge ender". Men gjot er gjort. Nå gjelder det å få mest ut av situasjonen slik den er.

Han må være realistisk og innse at denne utesesongen er kommet til sin ende. Nå må resten av plantene og urnene i hus før frost og snø overtar. 
 
For det skjer. Også denne gangen.

Men om noen måneder kommer en ny vår. 



fredag 24. september 2021

Nytt røvertokt blant grønnsakene

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Stengslene hjelper ikke. Rådyrene kommer seg både opp på og ned fra terrassen.

 

Rådyrene ble jaget, men gikk ikke lenger enn ut på plenen hvor de spiste av en villrose i hekken og ellers ruslet uanfektet omkring.

 
Vi har vært spart for rådyrbesøk på terrassen på en stund, men i dag var de der igjen.

De var to i følge - trolig en geit med en kalv eller et ungdyr. Men bare geita var på terrassen. Ungdyret beitet på plenen mens mamma var på terrassen og ødela tomatplantene, pelargoniene og sukkerertene.

"Familiens gartner" satt  og leste i stua på innsiden av veggen mens geita beitet på grønnsakene og blomstene på utsiden. Da han kikket ut av vinduet var rådyret i ferd med å spise av sukkerertene som både hadde store og små erter og blomster å by på.

Nå er det meste borte.

I stedet for å ta fram telefonen og ta bilde av delinkventen, banket "familiens gartner" kraftig i vinduet uten at det gjorde inntrykk på det spisende udyret. Da han åpnet vinduet og ropte så høyt han turde så tidlig på morgenen, løftet imidlertid dyret på hodet og lurte på hva som var på ferde.

Først da "familiens gartner" åpnet vinduet ytterligere og økte volumet på utskjellingen, hoppet geita grasiøst og elegant over sperringen i åpningen mot plenen og sluttet seg til ungdyret på plenen som fortsatte uanfektet med sitt.

Og først da "familiens gartner" gikk ut på verandaen og løftet telefonen for å ta bilder, trakk de to rådyrene seg bort til hekken i kanten av plenen og gav seg til å beite på en villrose som hang utover plenen.

Rådyrene er altså så tamme - og tydeligvis hjemmevante - at de verken frykter høye lyder eller mennesker som vifter med armene, oppfører seg truende og roper ukvemsord og det som verre er, etter dem.

Sukkerertplantene ble nå beitet så ettertrykkelig ned at det ikke er mer for oss å hente der. Alle sukkerertene bortsett fra en liten en, ble spist og de delene av plantene som ikke ble spist, ble revet i stykker. Sukkerertsesongen - som forøvrig var merkelang lang - er nå over for i år.
 
Tomatene gikk det også hardt utover. Så å si alle plantetoppene og de grønne, friske bladene er fortært. En del kart henger igjen, men flere planter er brukket eller røsket i.
 
Husets frue er glad i pelargonium-arten "Dronning Ingrid". Det er tydeligvis rådyrene også. På sin måte.
 
Blomstene og knoppene er spist, men stilkene står igjen. Nå er imidlertid de fleste Dronning-Ingrid-pelargoniene tatt inn. Så er rådyrene i alle fall snytt for den godbiten.

Men tomatplantene - som er fulle av grønne tomatkart - står fortsatt ute og håper på solvarme dager og ikke altfor kalde netter. 

Sperringene oppp til terrassen er derfor opprettholdt. Ja, de er til og med forsterket for å gi tomatene en reell sjanse mot de glupske inntrengerne.

Skjønt, de firbente finner vel en utvei, er jeg redd.
 

tirsdag 21. september 2021

Høstasters


Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
     Klikk på bildene og se større versjon!    
 
Høstastersen trives øyensynlig i enden av blomsterbedet hvor den har stått i flere år. I år er den korte og frodig med masse blomster.
 

 
Som regel blir plantene lange og ulenkelige og henger utover. Som denne som overlevde vårmassakren.
 
 

Selv om plantene står i full blomst, er det ekstra mange knopper. Blomstringen vil derfor fortsette en god stund.
 


 Blomsten er små, men pene og når de blir mange pynter de godt opp i bedet langs veggen.
 
 
Høstastersplantene i vårt bed pleier å være lange, strantne og ulenkelige. Som regel henger de utover - eller ligger med hodene på bakken.

I år er de korte og robuste og står oppreist i bedet.

Det kan vi takke rådyra for.

I våres beitet rådyra ned astersplantene så bare noen ynkelige stubber sto igjen. Plantene ble derfor "satt tilbake" og hindret i den naturlige veksten. 

Det vokste imidlertid fram nye planter, og disse er betydelige kortere og opprette enn de to-tre plantene som overlevde vårmassakren.

Bedet er derfor i år penere og mer ordentlig enn det pleier å være.

Høstasters er en av favorittplantene til "familiens gartner". De pynter opp i hagen når de fleste andre planter har gjort sitt for sesongen.

Dessuten minner asters ham om hans barndoms hage hvor hans far på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet odlet blomster for salg. Der ble det dyrket flere sorter av asters som stod i blomst fra våren til langt ut på høsten.

Ordet "aster" betyr stjerne. At planta har fått dette navnet, forstår man når man ser nærmere på den enkelte blomst.
 
For den som har hjerte til å ta inn blomster fra hagen og sette i vase, er asters en fin plante.

"Familiens gartner" er imdlertid ikke begeistret for avskårne blomster. Han liker best at blomstene står der de har vokst opp, og at de pynter opp i hagen.

Derfor har astersbedet fått stå urørt av både rådyr og mennesker denne høsten.
 
Noe "familiens gartner" setter stor pris på. For han mener at hageplanter hører hjemme i hagen.

lørdag 18. september 2021

Blomkarse: Til glede for øyet og magen - enn så lenge

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!  

Blomkarseplantene i urnene har stort bladverk, men ikke så imponerende mange blomster.
 

Planta i potta på veggen har en "avdeling" høyst oppe ...
 

... og en "avdeling" helt nederst. På midtpartiet er det ingen blomster.


Blomkarseplanta i blomsterbedet har en blomst om gangen. Det harden hatt i hele sommer.
 
 
Blomkarse er en fin plante å ha i hagen. Den kan dyrkes i potter, i urner og på "friland".
 
Man putter et frø eller flere i jorda om våren, og så vokser det fram en plante som ikke er kravstor, men blomstrer rikt uavhengig av jordsmonn og lysforhold.
 
Hvis jorda ikke er for næringsrik, da. For får blomkarse for mye næring, danner den erfaringsmessig mye bladverk og mindre blomster.

Blomkarsefrø kan man kjøpe - eller sanke fra egne planter. Man kniper av frø som dannes der blomstene har vært, lar dem ligge for å tørke og oppbevarer dem tørt til neste - eller en senere - sesong.

Og har man overskudd av friske, grønne, velsmakende frø, kan man "sylte" dem - dvs. legge dem i lake - og bruke dem slik man brukers kapers.

For blomkarse kan spises. Både blomster, blader, stilker som ikke er for treene og frø kan fortæres - f.eks. som innslag i grønne salater.

Blomkarse er en dekorativ plante. Hver blomst står kanskje ikke så lenge, men det kommer stadig nye.

For å unngå at plantene ser "rufsete" ut, og for å sikre gjenvekst og stadig nye blomster, bør frøene plukkes av etter hvert. De "greinene" som frøene - samt blomster som ikke er blitt til frø - har sittet på, bør klippes av.

Blomkarse er en "tørst" plante. Den må få vann - helst daglig. Jo, større bladverk, desto mer fuktighet fordamper den. Det er derfor ingen grunn til å spare på vannet. Og står planta i potte eller urne, kan den ikke selv lete etter vann. Da er den avhengig av det vannet den får.

Blomkarse er en vannholdig plante. Den fryser derfor lett i stykker. En nattefrost er nok til at den takker for seg.

Blomkarsens tid er nok derfor mange steder over for i år. Og på enda flere steder lever den på "lånt tid".

Her hos oss nær Oslofjorden, står den nok fortsatt trygt noen uker til. Men det har vært nattemperaturer under 8 plussgrader her. Så det går nok fort mot slutten av sesongen for blomkarsen og andre varmekjære planter, her også.
 
Vi nærmer oss derfor ubønnhørlig og med raske skritt den tiden da "familiens gartner" innleder dagen med å sjekke om det fortsatt er liv i blomkarsen, eller om den ligger sammensunket og klissete i potter og urner og må tas opp og legges i kompostbingen.
 
Mens "familiens gartner" skriver dette kommer det melding på telefonen om at meteorologene sier at høsten er kommet for å bli.
 
Det overrasker ikke "familiens gartner". Han har gikt og isjas, og de har varslet høstens komme i flere dager nå. 
 
Og disse varslene slår aldri feil.
 

fredag 17. september 2021

Når fuglene dør

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Trosten lå livløs på terrassen under vinduet. Den hadde åpenbart fløyet i vinduet og brukket nakken.
 

 
Men hva slags trost er det som frekventerer vår hage og flyr rett inn i glassruta? 
 
 
Det er mange slags fugler som bruker vår hage.
 
I tillegg til  alle de vanlige - som skjære, trost, stær, pilfink, ulike slags meiser m.fl. - kommer det hver høst svermer av sidensvans som tømmer busker og trær for bær, før de flyr videre til andre matfat.

Som regel blir den omfattende fugletrafikken avviklet uten problemer. Men fra tid til annen forekommer det uhell. 
 
En dag ligger det dun og fjør utover plenen eller gårdsplassen, og vi aner at en fugletragedie har funnet sted. Kanskje har det vært et internt fugleoppgjør. Eller kanskje er det en av strøkets mange katter som har klart å få kloa i et bytte.

Eller kanskje ligger det en dag en skadet eller død fugl under et av vinduene. Da er det åpenbart hva som har skjedd. 

"Familiens gartner" har reddet flere fugler som er blitt skadet eller svimeslått i møte med en av glassrutene. 
 
Blir de liggende, blir de lett rov for kattene - eller for rovfugler som skjærene. "Familiens gartner" plukker dem derfor opp og plasserer dem på et trygt sted til de igjen kan ty til vingene.

Men flesteparten av fuglene som flyr i vinduene dør. Slik som trosten på bildene ovenfor. Den hadde brukket nakken og kunne ikke hjelpes.
 
Hva slags trost det er, strides de lærde om. Er det en "vanlig" gråtrost? En duetrost? Eller kanskje en måltrost?
 
Eksperten på "Spør en biolog" mente at det måtte være en rødvingetost. Og det er nok rett selv om rødfargen knapt kunne anes. Størrelsen er i alle fall riktig.

Rødvingetrosten (turdus iliacus) er Norges minste trost. Den er 21 cm lang. Fuglen som døde var 20 cm fra nebbet til enden av halefjørene. Stjerten var 6 cm. Så størrelsen passer.

Tidligere har "familiens gartner" noen ganger begravd døde fugler og mus i komposten. Det gjør han ikke mer. Rottene ble tiltrukket av de døde skrottene, og gnagde seg inn i kompostbingen hvor de gasset seg med sitt "bytte".

Det var et besøk "familiens gartner" ikke var begeistret for. Og husets frue nektet å gå til kompostbingen med avfall etter at hun fikk vite hvem hun kunne møte der.

Dette var i fjor. Siden er det ikke lagt noe som kan være potensiell rottemat, i komposten, men nesten bare planterester, skrell fra poteter, gulrøtter og andre rotvekster, banan- og appelsinskall o.l. Og så gressavklipp frra plenen. Masse gressavklipp.

Trosten sørget "familiens gartner" for å begrave dypt i kjøkkenbedet. Der ligger den forhåpentlig trygt og blir til jord og til nytte for framtidige vekster.
 
Det er livets gang.
 
 

torsdag 16. september 2021

Sopp - dekorasjon eller trussel?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
  Klikk på bildet og se større versjon!   
 
Vakker, men udefinerbar sopp, som ekspertene ikke tør gi seg ut på å artsbestemme. Men trolig er det en  skikkelig "skadegjører".
 
 
Vi har to plener. Begge er veritable myko-farmer.
 
Ikke slik at vi dyrker sopp der. 
 
Men det vokser sopp på plenene våre. Ikke bare en art - eller to, men flerfoldige arter.

Mange slags sopp
For mange år siden begynte det med at det vokste røyksopp og matblekksopp på begge plenene og på gresskanten langs veien utenfor hekken.

Siden har det "ballet på seg". Den ene sopparten etter den andre har dukket opp både her og der. Rett og slett på plenen, inntil røtter og stubber, gamle, morkne stubber og på trestabber som bjørk og eik og edelgran, i blomsterbedene og på gårdsplassen i de bittesmå mellomrommene mellom belegningsteinene.
 
I kjøkkenhagen dukket det i 2015 opp en stor morkel som selv ikke ekspertene på "Spør en biolog" kunne bli enig om den nærmere bestemmelsen av.
 
Hvis du søker med stikkordet "sopp" i søkefeltet øverst til venstre på siden, vil du finne omtale av flere av soppene her på bloggen. 

Også i år har vi hatt besøk av ulike slags sopper som har dukket opp - og forsvunnet igjen etter en "fransk visitt".

De fleste har vært "ordinære" å se til. Og flere har åpenbart vært av samme slag som sopp vi har hatt tidligere. Ofte på samme sted - eller i nærheten.
 
Klynge rundt stubben
Men så den 10. september fikk vi øye på en interessant klynge av sopp på den øverste plenen. Soppene vokste på  den morkne stubben etter kirsebærtreet.
 
Telefonen var nesten tom for strøm, men "familiens gartner" fikk tatt et bilde av soppene slik de så ut ovenfra. 
 
Han tok ikke opp noen av soppene for å undersøke og ta bilde av undersiden. Det ville han gjøre når telefonen var ladet, slik at han kunne dokumentere med bilder..
 
Da han senere kom tilbake med oppladet telefon, var soppene borte. Bare uformelige småbiter lå igjen.
 
De var øyensynlig totalt ødelagt av de voldsomme haglbygene og styrtregnet som hadde høljet over hagen.

Biologene vet ikke
Sin vane tro ville "familiens gartner" gjerne vite hvilken morsom og dekorativ sopp han hadde hatt i hagen. Han spurte derfor på ekspertsiden "Spør en biolog". 
 
Men der fikk han i første omgang ikke svar.

Åpenbart er oppgaven for vanskelig. Ingen ekspert har villet risikere sitt omdømme ved å stikke hodet fram og foreta en kvalifisert gjetning på grunnlag av et ufullstendig bildemateriale.
 
Honningsopp?
Men etter en litt utfordrende purring, svarte et par eksperter at oppgaven var umulig når de ikke fikk se undersiden av soppene. De lurte likevel på om det kunne være en eller annen honningsopp.

Og mye tyder på at de har rett. 
 
På det nettbaserte plantevernleksikonet til NIBIO er det bilde av honningsopp som riktignok ikke er kommet så langt i forfallet som den soppen som "familiens gartner" spør om, men som avgjort likner.

En giftig skadegjører
Honningsopp er ikke en søt matsopp slik navnet kanskje skulle tyde på. Det er en giftig skadegjører som skader - og i verste fall dreper - busker og trær.

"Familiens gartner" og husets frue har tidligere funnet - og varslet om - store bestander av honningsopp på Hærland kirkegård i Indre Østfold.

Soppene på kirkegården var imidlertid i en annen tilstand enn soppene på plenen, og så derfor annerledes ut.

Ikke sikre, men ...
Helt sikre er vi derfor ikke på hvilken soppart som besøkte oss ved den morkne rotstubben etter kirsebærtreet.

Men vi går ut fra at det var hagehonningsopp eller mørk honningsopp. Lite trivelige skadegjørere som kan forårsake uvelkomne ødeleggelser.
 
Den var fin å se på. Men er ikke velkommen tilbake.
 
Hvordan bli kvitt rhizomorfene?
Sopptrådene - eller rhizomorfene - ligger nok imidlertid i jorda og i kirsebærstubben og venter på å finne vekster å utøve sin nedbrytende virksomhet på.
 
"Familiens gartner" ligger nå våken og lurer på hva han kan gjøre for å fjerne rhizomorfene og  forhindre at busker og trær blir angrepet. 

Han kan jo ikke grave opp plenen og skifte jord rundt stubben. Det er han for gammel til. Så foreløpig er problemet uløst.