lørdag 19. mai 2012

Løvetann med lang rot

Foto: Kow d.e. 19052012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Bildet viser hvor lange røttene på løvetann kan bli. Som den skarpsynte vil se, er alle de tre rotstenglene revet av. De var altså i virkeligheten enda lengre.

Å fjerne løvetann er et Sisyfos-arbeid.
De samme plantene må fjernes om og om igjen.
Man får "aldri" med hele rotstengelen, og hver minste bit som blir igjen i jorda, vokser videre.

Hindrer spredning av frø
Jeg vil ikke ha løvetann i hagen.
Jeg fjerner dem med hard hånd
Både fra plenen, blomsterbedene, kjøkkenhagen, mellom bærbuskene - og fra gresskanten mot vegen.
Det tar sin tid, men er verdt det.
Både fordi det blir penere og ser mer ordentlig ut, og fordi løvetannplantene på denne måten hindres å blomstre og sende de lette fnokkene med frø ut over hagen - og inn til naboene.

Fjerner mest mulig
Jeg sitter på en gammel skammel, eller krakk, og jobber.
Der jorda er løs, prøver jeg å lirke og trekke plantene opp med mest mulig av røttene intakt.
Vil ikke rota slippe, hjelper jeg til med en "løvetannplantefjerner" - et stikkjern med kløft i enden.
Og er jorda for hard til at mine gammelmannshender orker å stikke jernet ned i den, bruker jeg en avdanket  tollekniv.
Bruker jeg kniven, er det som regel ikke så mye av rota jeg får med, men litt er bedre enn ingen ting.
Når bladverket og blomstene blir fjernet, blir plantene i det minste stresset og må bruke energi på å komme seg opp i lyset igjen.
Forhåpentlig svekker det overlevelsesevnen.

Ny omgang om høsten
Å fjerne løvetann er, som nevnt, ikke en engangsforeteelse.
Det er for så vidt et kontinuerlig arbeid - fordi det må gjøres etter hvert som plantene dukker opp, og etter hvert som de blomstrer.
De plantene som er fjernet i "vårsjauen", prøver seg gjerne med en ny blomstring i juli eller august.
Da er det bare å ta fram skammelen, "løvetannplantefjerneren" og kniven igjen og gjennomføre en ny, omfattende omgang.

Fåfengt?
I alle fall når plantene på denne måten stadig fratas muligheten til å føre et fullverdig liv i sollyset over bakken, bør livsviljen, og ikke minst livsevnen, bli svekket.
Men: Løvetann er løvetann.
Den gir seg ikke så lett.
Kanskje er hele jobben bortkastet - i den forstand at plantene lever ufortrødent og usvekket videre.
Men helt uten verdi er mine anstrengelser nok likevel ikke.
Frøspredningen blir begrenset.
Det er ikke lite bare det.
Hagen blir spart for tusenvis av frø.
Hadde det bare ikke vært for alle frøene som kommer fra omgivelsene - både fra fellesområder og hager.
Noen "fare" for at denne gjenstridige ugrasplanta skal dø ut, er det nok derfor ikke.

2 kommentarer:

Anonym sa...

For noen måneder siden la vi ny asfalt i oppkjørselen. I dag observerte jeg 2 nye struttende friske løvetann som hadde banet seg vei opp gjennom asfalten. Litt ergelig kanskje, men jeg er imponert over livskraften! Andre planter får vann, gjødning, god jord og omsorg og vil likevel ikke trives.

Laila Nørve

winther sa...

Enig, Laila. Det er en imponerende livskraft. På 60-tallet bodde vi nær en familie som hadde dam i hagen. Den var kledd med gummiduk og asfalt. Løvetannplantene vokste tvers igjennom det hele.