søndag 13. mai 2012

Masse sniler av alle slag og størrelser


For tre uker siden funderte jeg over om vi kom til å få et snileår som følge av den milde vinteren.
Jeg håpet at en viss barfrost skulle ha tatt knekken på snilene.

Voldsom tilvekst
Det har vist seg å være et fåfengt ønske.
Små brunskogsniler på 2-3 centimeter nærmest yrer fram og finnes så å si over alt.
Tilveksten er skremmende.
Her gjelder det å myrde for fote - i bokstavelig forstand.
Jeg tråkker på dem, men lar dem ligge på den steinbelagte gårdsplassen og etter et par timer er det nye framme og spiser av kadavrene.


Foto: Kow d.e. 09052012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

 Her beiter en overvintret voksen brunsnile på årets ferske skudd. Grådigheten er stor.


Tro ikke på myten at sniler av ulike arter bekjemper hverandre. Bildet er dårlig, men viser at sniler av ulike arter og størrelser lever fredelig sammen og forsyner seg av en brunsnile som hageeieren har avlivet kort tid i forvegen.

Små og store
Men vi er ikke utelukkende velsignet med små eksemplarer av årets produksjon.
Store, feite brune sniler som åpenbart har overvintret som voksne, liker det fuktige været og nye, friske planteskudd.
De bør ikke nødes til matfatet.
De er ingen kostforaktere.
De forsyner seg ubeskjedent av hagens planter - og av restene etter avlivede artsfrender og ikke fullt så nære slektninger.
Forskere - og optimistiske forståsegpåere som har overdreven tro på naturens evne til å finne sin egen balanse - har hevdet at de ulike snileartene bekjemper hverandre, men den regelen gjelder øyensynlig ikke i vår hage.
I bibelen kan vi lese om paradisiske tilstander hvor løven og lammet gresser fredelig side om side.
Også på den måten er vår hage et paradis for der omgås de forskjellige snileartene i beste samforstand og beiter side om side på de samme plantene og de samme kadavrene.
Hva de gjør når det er tomt i matfatet, vet jeg ikke.
Det er da heller ikke særlig interessant - for det er masser av planteskudd å ete av, og så lenge jeg går på jakt med saksa og tråkker ihjel for fote på steinbelegningen, er det nok av snilelik å ta av og ingen grunn til å spise hverandre.

Survival of the fastest
Jeg stoler derfor ikke på vitenskapen.
Men driver min egen vendetta.
Om det hjelper?
Og om jeg ikke like godt kan la naturen gå sin gang?
Nei, her dreier det seg om the survival - ikke of the fittest, og heller ikke of the fattest, men of the fastest.
Det gjelder å være først ute og føre var.
Og om å slå til før problemet blir uoverkommelig.
Hadde bare alle sett på det på samme måten.

2 kommentarer:

Laila i Drøbak sa...

Jeg har drevet innbitt sneglekrig i 11 år, og noe har det nok hjulpet - det er færre av dem nå. Men, naboene lar sneglene være i fred, så krigen var nok like lenge som meg ......

winther sa...

Med tanke på den formidable formeringsevnen snilene har, lever jeg etter regelen at en død snile tilsvarer 10-12 - eller kanskje 100 - sniler som ikke blir født. Tenk som det hadde monnet hvis alle hageeiere tok i et tak. En skikkelig aksjon langs Sogstiveien ville også monnet.