Fotos: Kay Olav Winther d.e. 2021 ©
Klikk på bildet og se større versjon! Hva i all verden er dette bilde av, tenker du kanskje? Det er en hagesnile på veg over stuevinduet.
Sniler er en pest og en plage i hagen. Både de store, de mindre og de helt små.
Hvilken nytte de gjør, er vanskelig å få øye på.
Skadedyr
Hvilke skade de anretter er desto mer tydelig.
Joda, de bidrar til nedbrytingen av planter, både døde og levende, men det er det også andre- og mindre plagsomme! - krefter i naturen som tar seg av.
Skadene de forøver for en hagedyrker som sår og planter og gjerne vil ha en frodig og vellykket hage, er imidlertid påtakelige.
Også de små gjør skade
Det er ikke bare store sniler som brunskogsniler, boakjølsniler, svarte og hvite skogsniler o.l. som gjør skade. Det er nok dem vi hører mest om, og som er mest uglesett, men pene hagesnegler med hus og de små grå krypene som holder til på og i jorda og ikke syns så godt, gjør også ubotelig skade.
Når nysådde planter stikker hodet over bakken for å begynne sitt liv og bli voksne pryd- eller nytte-planter, er snilene der og gnafser i seg de unge, skjøre spirene.
De gnager av stilker og spiser blader og oppfører seg i det hele tatt som om hagen skulle være til for deres skyld.
"Familiens gartner" dreper mange, men antallet ser ikke ut til å synke av den grunn. Idel ergrelse og fortredelighet, altså.
Hagesnile på langtur
Men så får vi se en mørk flekk på vindusruta.
Hva er det?
Jo, sannelig er det en hagesnile med huset på ryggen som har klatret den lange veien opp vestveggen - eller på klatreplantene som vokser der - og nå aker seg videre over glassruta.
Hvor skal den? Hva skal den gjøre der? Og hva er som får en liten snile til å gi seg ut på en så lang - og farefull! - tur?
Målrettet eller på måfå?
Hadde den et mål før den la i vei? Eller legger den i vei på lykke og fromme og håper at noe dukker opp under veis?
Eller har vi her å gjøre med snileartens Frtjof Nansen og Roald Amundsen? Er hensikten å nå mål hvor ingen snile ennå har vært?
Eller er den av den filosofiske, slentrende arten som mener at målet blir til mens man "går"? At veien er målet?
For det vesle krypet er vel ikke i stand til å forestille seg et fristende mål langt der framme? Er krypingen en målrettet handling?
Nåde for rett
"Familiens gartner" beskytter sine planter og dreper sniler. Men snila på stuevinduet lar han være i fred.
Riktignok bærer den på en "kollektiv skyld" eller arvesynd som det heter i religionene. Men "personlig" er den vel uskyldig til det motsatte er bevist?
Og selv om den lager et sleipt spor på ruta, avsier "familiens gartner" en påtaleunnlatelse og lar den leve.
"Familiens gartner" har sans for det usedvanlige. Og husets frue er enig - selv om det er hun som pusser vinduene.
Livets polpunkt
Så derfor får snileartens Roald Amundsen ake seg uforstyrret videre over stuevinduets sydpol - mot ukjent mål.
Og neste gang vi ser ut, er den borte. Om den fortsatt er ute på sin ferd inn i den ukjente, eller om den har ramlet ned på sin dristige vei, er vanskelig å si.
Men "familiens gartner" som har drept så mange sniler i sin tid, griper seg i å håpe at den har lykkes. At den har nådd sitt mål, og at den har fått sin belønning for den lange og farefulle ferden over stuevinduets glatte sydpol.
Og at den har kunnet plante sitt flagg på sitt livs polpunkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar