Snøklokkene ringer for vår

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2022 ©  

Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Snøklokker setter pris på jevn fuktighet. Det overrasker derfor at de tydeligvis trives og kommer igjen år etter år, i bedet langs sørveggen der vi riktignok vanner, men hvor sola steker, hvor det er mange planter som konkurrerer om vann og næring, og hvor det kan bli tørt mellom vanningene.

 

Når snøklokkene (Galanthus nivalis) dukker fram og blomstrer i sørveggen, vet vi at vinteren er på hell og at det går mot vår.

 

Våre snøklokker er beskjedne. De trenger seg ikke fram i utide, men venter helst til snøen er gått, før de slår ut i full blomst. Men de rekker å vise seg fram før krokus og hestehov følger etter. Snøklokkene er derfor hagens ubestridte vårtegn.

Ikke slik at vi tror at det er slutt på kulde, snø og slaps selv om snøklokkene blomstrer. Mars er en lunefull måned, og det samme er april. Og gamle som vi er, har vi til og med feiret 17. mai i snøvær - selv om vi bor i det som kalles "Norges nordliste sørlandsby".

Vintergæk - plante og brevtradisjon

I Danmark kalles snøklokkene for vintergæk. Når danskene gæker, spøker eller erter de eller driver ap med hverandre.

 

Ved påsketider sender danskene gækebrev til hverandre. Brevene er anonyme, men med et innhold som gir mottakeren holdepunkter for å gjette hvem avsenderen er. I brevet skal det i følge tradisjonen ligge en snøklokke eller altså en vintergæk.

Om det er brevtradisjonen som har gitt navn til planta, eller planta som har gitt navn til brevtradisjonen og til det å erte eller drive ap med folk, ser ut til å være uklart.

Snøklokke, vintergæk - eller snødroppar som svenskene sier - er altså en plante som kan kan dyrkes for mer enn sitt uskylds-hvite utseende.

Vintergäck ikke det samme som vintergæk

Svenskene bruker forresten navnet vintergäck på en annen plante enn galanthus. Når svenskene snakker om vintergäck, mener de den gule ranunkelen Eranthis hyemalis - også kalt Eranthis hiemalis. I Sverige er altså vintergäcken gul.

 

Eranthis hyemalis kalles på norsk vinterblom. Den fins i Norge stort sett langs kysten i den østlige,  sørlige og sør-vestlige delen av landet. 

 

Mange steder kan den være tidligere ute om våren enn de hvite snøklokkene. 

Krokusen er også tidlig ute

Hos oss har snøklokkene en annen konkurrent som ofte er like tidlig ute som snøklokkene ved sørveggen. Det er krokusplantene i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.

Der tar vårsola godt, og der blir det tidlig snøbart. Krokusen står i ly nede under rosespirea, ulvespirea og Pink Grothendorst-roser som trolig bidrar til et lunt miljø.

Men to farer truer.

Den ene er gravmyrten som invaderer stadig større deler av skråningen, og den andre er rådyrene som åpenbart liker krokusen like godt som husets frue og "familiens gartner" gjør. De fleste krokusene blir raskt snauspist, men en og annen som står kronglete til, overlever og gleder oss med vakre blomster i en tid hvor hagebedene ellers er både uryddige, grå og kjedelige og venter på utålmodige gartnerhender som vil rydde bort de døde restene fra i fjor og gi plass til nytt liv.