Frodige karpatklokker

Foto: Kow d.e. 020709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tuene med karpatklokker var frodige og fine, og de lyseblå blomstene lyste opp i framkant av rosebedet. Etter blomstring ble de klipt helt ned.

Karpatklokkene (Campanula carpatica) var frodige og bar mange blomster i år.

Plantene på bildet ble i fjor klipt helt ned etter blomstring for, om mulig, å gi en blomstring til.

Naboplantene ble behandlet på vanlig måte ved at frøanleggene ble fjernet etter blomstring.

Begge gruppene blomstret på ny, men mer forsiktig enn første gang.

Den som ble klipt helt ned, hadde flest bomster i 2. omgang. Se innleggene Karpatklokker med to blomstriner og Nedklipt karpatklokke ble finest.

Ingen av plantetuene ser ut til å ha tatt skade av behandlingen.

Midt i juli var karpatklokkene hos oss ferdige med blomstringen for i år.
Det stemmer med opplysningene i Norsk Hageleksikon.

Alt om Hagen vil imidlertid ha det til at campanula carpatica blomstrer i juli august.

Det kan kanskje være riktig der blomstringen kommer senere i gang, men det stemmer ikke hos oss.

Den 17. juli klipte vi de aller fleste tuene med karpatlokker helt ned.

Så får vi se om de rekker å komme med en blomstring til før høsten og nattekulda setter en stopper for vekst og blomstring for i år.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 140709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Etter ett års hvile slår denne planta til med 25 blomsterklaser.

Nederst: Og denne har 18 blomster-klaser.

Vi har tre urner med Agapanthus - eller Afrikalilje som de heter på norsk.

I fjor tok de seg en pause alle tre etter flere år med iherdig og omfattende blomstring.

I år blomstrer to av dem.

Én hviler fortsatt, men de to andre blomstrer for tre.

Den ene har 25 langstilkede blomsterklaser, og den andre 18.

Plantene har et voldsomt rotsystem. De står så trangt at de nesten ikke har jord, og det er ikke mulig å få dem ut av krukka for å dele og plante om i større urne.

Men snart sprenger de vel krukkene, og da får vi benytte sjansen til å dele og til å gi dem mer jord, for Norsk Hageleksikon anbefaler næringsrik jord, og det har de ikke nå. Det er noe som er helt sikkert.

Veldrenert er imidlertid vokseplassen, for vanning er ikke lett. Røttene fyller krukka til kanten, og vannet renner av, men noe fuktighet må de jo ha. Forhåpentlig er de i stand til å suge til seg i alle fall noe, når jeg setter dem i et plastkar med vann av og til. Vannet forsvinner i alle fall.

Planta med 25 blomsterklaser står på gårdsplassen og er relativt godt skjermet for vind. Den med 18 blomsterstengler står i en trapp utsatt for vind og vær og folk som går forbi. Det ser den ikke ut til å ta skade av.

Agapanthus er langt tøffere og mer herdig enn man skulle tro.

Se også innlegget Agapanthusen hviler.

Ripsen rødmer

Foto: Kow d.e. 130709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rips er et takknemlig bær å dyrke. Dessuten er det godt - og sunt .

Rips er rikt på C-vitamin.

Jeg vil ikke bli overrasket om bærene i tilleggg inneholder en del riktig nyttige antioksidanter.

Plukk og spis. Det har du godt av.

Rips er dessuten særdeles velegnet som råvare for saft og for gelé, kokt syltetøy og rårørte rips - som både passer som pålegg og som tilbehør til stekte retter med brun saus.

Til slik bruk går rips tyttebærene en høy gang.

Etter mitt skjønn er ripsbuskene særdeles nøysomme. Hagelitteraturen anbefaler omfattende jordbearbeiding og -forbedring før planting av rips og beslektede planter som solbær, men min erfaring er at disse plantene vokser og bærer så å si uansett jordsmonn. Men lys må de ha.

På Hafslund i Sarpsborg hvor jeg opprinnelig kommer fra, var det en del husmannsplasser hvor etterblitte og forvillede ripsbusker vokste på den skrinneste jord, og selv har vi gjennom livet hatt bærbusker på de forskjelligste jordsmonn.

De vi nå har står på leire og er nabo med en furuhekk som trolig har grådige røtter mellom bærbuskene hvor de konkurrerer om så vel fuktighet som næring. Men bær får vi likevel.

Ingen bør derfor unnlate å plante bærbusker selv om forholdene ikke er "helt etter boka".

Har du plass, så unn deg gleden av å kunne fråtse i bær som plukkes rett fra busken.

Og hvis du ikke mumser i deg alt, har du altså mulighet til å safte, sylte eller fryse og sikre deg tilgang på C-vitaminrike og velsmakende bær til vinteren.

Se også tidligere innlegg om bærene i hagen Modne, sykdomsfrie hagebær.

Sambucus nigra

Foto: Kow d.e. 020709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Svarthyllen blomstret fint for en uke siden. Nå er vi spent på om den bærer fram bær.


Svarthyll (Sambucus nigra) er en spennende vekst - skal vi tro hagelitteraturen.
Selv har vi aldri fått noen sving på den.
Først stod den og sturet et sted hvor den ikke trivdes.
Så ble den flyttet og svarte med uhemmet vekst, men få blomster og ingen bær.
Deretter kom det en masse blomster som systematisk en etter en ble spist av lus eller fugler - eller begge deler.
I fjor høst klipte vi ned alle lange skudd som stakk rett til værs, og i våres trimmet vi den enda en gang.
Resultatet ble nytt blomsterflor.
Men like før regnværet kom var utøyet på plass.
Blomstene forsvant, og bladverket - samt potetene og krydderurtene som står under busken, ble seige av noe som vi tror var ekskrementer fra lus, men som også kan ha kommet fra svarthylltreet selv.
Og så kom regnet.
Det fjernet det seige belegget og ekskrementene fra treet og vekstene under, men det slo også av en del av de gjenværende bærkartene.
Nå er det et fåtall kart igjen nederst, men - så vidt vi kan se - ganske fulltallig øverst, så nå er vi spente.
Blir det svarthyllbær denne høsten?
Eller blir det ingen til gartneren og hans familie i år heller?
Tar ubudne gjester rubbet?
Hvis det kommer like mye blomster neste år, skal vi være tidligere ute.
Da skal vi ikke la alle blomstene stå i påvente av at de skal bli bær, men frityrsteke en del av blomstene så vi i alle fall får noe glede av svarthylltreet som vi har pleiet med slik omsorg gjennom flere år.
Frityrstekte svarthyllblomster skal være en delikatesse.
Får vi i tilegg noen bær, får vi anse det som en bonus.

NB: Det er vel alminnelig kjent, men jeg understreker det for sikkerhets skyld: Svarthyll er spiselig. Frøene inne i rødhyllbærene (Sambucus racemosa) er giftige - selv om f.eks. Norsk Hageleksikon sier at fruktkjøttet på de røde bærene kan brukes til saft eller gele. Ta ingen sjanser!

Regn

Foto: Kow d.e. 060709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hele hagen tørstet. Plenene var brunsvidde. Men så ...

Endelig kom regnet.

Som bestilt.

Pent og forsiktig, slik at det trakk ned i bakken, og vedvarende slik at det rakk langt nok ned til at busker og trær også fikk slukket tørsten.

Gartneren ble så lyrisk stemt at han måtte en tur i bokhylla og finne fram selveste nasjonalskalden.

I "Kantate ved hundreårs-festen for Norges Vel" beskriver Bjørnstjerne Bjørnson nettopp et slikt regn som gartneren ønsket seg - og fikk.

Rett nok er det Norges Vel han skriver om. Han bruker regnet som bilde på organisasjonens gjerning i det norske samfunnet, men samtidig gir han oss et vakkert bilde av regnets undergjørende virkning på en tørstende natur.

Først beskriver han tørken og ender med at naturen roper etter regn før han slipper regnet til:

"En bygd i vår -

har du sett den når

uten regn den står?

Tør eleveseng

med kantestrå som knaker,

bleksottig eng

og kortstubbet aker.

Uten glans og mot

trør skogen

oppetter berget,

som om nogen

kastet seid mot dens rot.

Intet i dens ly

kan den verge -

fra dyret til det hårfine fly.

Slunken kommer kua

ut fra båsen,

stanser ved seterbua

og rauter opp i det tomme.

Øverst i åsen,

på ytterste topp,

mekrer geita mot himmelen opp:

Når skal dette være omme?

Stundom vekker tunge skyer

leven og snakken

bortover bakken.

Men himmelen dem håner;

den seg fornyer

og blåner.

Gamlefar i stua

tapte lengst trua

på almanakken

og gamlemor ved grua

på gikten,

som var hennes tegn.

Den hadde spådd regn -

et mistak som ikke var likt den.

Regn, regn!

ropte skog og mark,

regn, regn!

alt levende fra Noæh ark.

Regn, regn!

Hele naturen

sto sturen:

en brud som forsmektet,

en brud som brudgommen fornektet.

Og så kom regnet -

ikke med torden og styrtende skrål,

som var et hærverk dets eneste mål.

Nei, i det spinkle og vare begynnende

hørtes melodisk et småmuntert nynnende -

som til en dans.

Og førenn en sanset det, mere kom til, og så sang det og danset det.

Uråd å skjelne hvor mange det var

av svingende, syngende luftlette par.

Nerover berget og skogen det bar,

bortover elven og utover dalen,

lystig var stemningen, stor nok var salen.

Der hvor de syngende, dansende svevet,

farver der tentes, det bøyde seg hevet

duftbølger fulgte det dansende kor,

og sang fløy til værs av den dans-trådte jord.

Men under sin jubel slett intet de glemme,

de hører den sakteste klagende stemme,

de frelser det usleste gresstrå i klemme,

går inn til det innerste hjerteblads gjemme,

og ned hvor de tynneste rottrevle-fingre

seg tørste og bleke om jordklumpen slingre."

Slik beskriver altså Bjørnstjerne Bjørnson det livgivende regnet.

Og regnet som kom og vekte naturen til liv, fikk meg til å legge vegen om bokhylla og fornye bekjentskapet.

Mens jeg skriver, henger mørke skyer over landskapet.

Det har sildret og regnet er par dager nå. Det begynner å hjelpe, men det vil ikke skade med ytterligere påfyll - så kan sola igjen ta over.

Da har vi hagedyrkere fått vårt - for en stund.

Da er det feriefolkets og barnas tur igjen.

Sølvarve og akeleie

Foto: Kow d.e. 260709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Blå akeleie med snøhvit sølvarve som bakgrunn. Men det var da det ...

Litt forsinket presenterer vi to av forsommerens mest pålitelige planter som begge nå stort sett er avblomstret. Tørkeperioden bidro ikke akkurat til å forlenge blomstringen.

Aquilegia
Når vi lar akeleiene beholde noen av frøkapslene, sår de seg selv og sørger for at de ikke forsvinner fra hagen.
Vi har blå og rosa, og begge sprer seg like villig. Vil man bare ha dem der man selv bestemmer, må man enten klippe av frøkapslene så snart blomstene er gått i frø, eller man må luke med hard hand tidlig på våren når nye, selvsådde planter dukker opp over alt hvor det er en flekk med bar jord.
Vi lar nye planter stå og nyter blomstringen før vi eventuelt regulerer tilveksten ved fjerning, flytting - eller ved redusering av frøkapslene. Det er som regel nok å ta av.

Cerastium bierbersteinii
Sølvarven er det verre med.
Plantene er som navnet sier, "sølvfargede" og blomstene er snøhvite. Sølvarve er m.a.o. en dekokrativ plante både når den har og ikke har blomster, men den sprer seg voldsomt - både ved hjelp av rotskudd og frø.
Og ikke er den lett å begrense eller fjerne heller, for røttene har det til felles med kveke at det alltid sitter en del eller flere av rotsystemet igjen, og mer skal det ikke til før nye planter vokser opp.
Etter blomstring kan man uten skade rive av bladverket. Plantene dør ikke av den grunn, men utvikler nytt bladverk, og er man heldig kan man få en beskjeden blomstring nummer to som takk for strevet.
Sølvarven er nå avblomstret hos oss, og bare varmebølgen har rullet videre slik at det blir mulig å jobbe i hagen igjen, skal vi fjerne frøkapsler, og spa opp de plantene som på sitt imperialistiske vis har forsøkt å tilegne seg andre planters plass og jordsmonn.
Det gleder vi oss ikke til.
Vi må nemlig bl.a. rense opp blant Pink Grotendorstrosene hvor sølvarven ser ut til å like seg ekstra godt.
Og disse nellikkrosene sier tydelig i fra når noen trør dem for nær.
Men det er vel imidlertid ingen veg utenom, så det er bare i kaste seg ut i det.
Alternativet er at sølvarven overtar hele rosebedet, så derfor må vi nok til pers mellom tornene.

Et forferdelig vær

Foto: Kow d.e. 020709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Løvtrærne gir opp og forbereder seg på bladfelling og høstlige tilstander.

Midten: Plenen lider. Det knaser når man går, så tørt er det.

Nederst: Hvitkløver og Tiriltunge, eller Maria Gullsko som den også kalles, holder ut, men gresset har gitt opp, og frøet som er sådd i flekkene etter grevlingens herjinger, spirer ikke i tørken.

Vi har et forferdelig vær på Østlandet om dagen.

Sett fra en hagedyrkers synsvinkel, er det nesten så ille som det kan få blitt. Varmt og tørt om dagen, og varmt og tørt om natta.

Det er ikke dugg en gang.

Hvis jeg var badegjest, ville jeg trolig sett annerledes på det.

Men jeg betrakter forholdene med "naturens øyne"- og da vi må vi konstatere: Det er ille!

Hos oss er vannet dyrere enn øl, så det er ikke bare å sette på sprederen.

Sommerblomstene, staudene og rosene får noen dråper så de ikke tørker ut, og i går kveld fikk prydbuskene en omgang med slangen.

Når så kjøkkenhagen har fått sin dusj, er kvota mer enn oppbrukt.

Plenene får klare seg som best de kan.

Det må vel snart komme et omslag?

Jeg ber ikke om regn i dagevis, men jevnt sildrende regn en dag eller to.

Eller om natta. Gjerne det.

Vi trenger en skikkelig rotbløyte.

Ikke noen fislerier som fordamper før vannet har nådd ned til røttene, men jevnt lett regn som finner veg dit hvor vannet gjør mest nytte for seg.

Det vil både plantene og jeg sette pris på.

Og jeg regner med at jeg ikke er alene om å ønske meg vann fra "oven".

Planter som skulle blomstre lenge, er allerede avblomstret og de som ikke er sprunget ut, står og nøler og lurer på om det er bryet verdt.

Og gartneren selv er helt utslått. Energien er borte, og alt han skulle gjort, ligger som en verkebyll på samvittigheten.

Det er vel ikke bare i min hage at vekstene så å si roper etter vann, tenker jeg.

Men utsiktene til at plantene - og gartneren - skal få hjelp fra naturens side er liten, skal vi tro yr.

Bare store, gule soler så langt øyet kan se.

I alle fall uka ut.

Dette ser ikke bra ut!