Majestetisk papaver orientale

 

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

De opprette stenglene med de svulmende knoppene gir denne arten av orientvalmue et majestetisk preg. Her er det ingen "hengehoder".

 

 

Kronbladene er vakkert røde - eller kanskje helst rødorange ...

 

 

 

... men den egentlige skjønnhetsopplevelsen får vi når vi ser blomstens "indre deler". Arr og støvbærere har en utforming og farge som jeg ikke engang skal forsøke å beskrive. Det må ses. Og nytes.

 

 

Av orientvalmuer fins det utallige slag og varieteter. Ikke bare plantene, men også navnene florerer. Når man er sikker på at man har funnet riktig navn, finner man et bilde som svarer til vår plante, med et helt annet navn på. 

 

Usedvanlig dekorativ

Navnet er da heller ikke det viktigste. Denne orientvalmuen er usedvanlig dekorativ. På avstand pynter den staudebedet med store rød-orange hoder på toppen av opprette, litt kraftige stilker. Og på nært hold avslører den en spektakulær blåsvart blomsterbunn med vakkert utformet arr og støvbærere.

Ingen valmuer blomstrer lenge. Men disse beholder kronbladene noe lenger enn sin noe enklere, og ikke fullt så rakryggede, slektning som vi også har. Og som er ferdig med å blomstre, når denne varieteten utfolder seg i staudebedet.

Sår seg lett

Natt til i går regnet det ganske kraftig. Når det regner, slås kronbladene på de ettårige sommervalmunene og den andre orienvalmuesorten vi har, lett av. Denne kraftigere, opprette arten tåler regn godt. Kronbladene kan bli skadet og flekkete, men de blir sittende på i det lengste. 

Valmuer sår seg lett. Og dukker opp hvor de selv ønsker å stå. Det er helt i orden for "familiens gartner" som liker at naturen tar seg til rette - innenfor rimelighetens grenser. Han lar derfor orientvalmuene visne ned med frøhodene på.

Skulle de - mot formodning slå seg ned på et sted der de ikke kan stå - er de lette å luke bort.

Unngår frø i komposten

 Men i komposten havner frøhodene ikke. Heller ikke på den kommunale mottaksplassen for hage avfall. "Familiens gartner" gjør alt han kan for å hindre spredning i naturen for å unngå at denne vakre, dekorative og meget potente planta havner på en "svarteliste" over hagerømlinger.

For orientvalmue (papaver orientale) er - som navnet sier - ikke en "genuint norsk" art. Formodentlig kommer den fra Asia et sted. Og Asia er et stort kontinent med mange temperatursoner.

 

Orientvalmue utviklet seg i følge ekspertisen," fra felles forfedre for rundt 140 millioner år siden, og er den største hovedgruppen av planter vi har".

 

En riktig "långtradare", altså.

 

Jaja, det var de plantene ...

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Klok av skade la "familens gartner" en glassrute over de nyplantede spede plantene for å hindre at rådyra skulle spise dem. Men han glemte snilene.

 

 

Og slik så det ut morgenen etter. Nesten alt var spist. Bare en plante og noen fattigslige stilker var tilbake. Sic transit gloria mundi.

 

 

Når våren kommer og hagelengselen blir for sterk, starter vi hagesesongen innendørs. Vi gjør nye stiklingformerte planter klare for utplanting, og vi sår. Ikke mye, men i alle fall litt.  

Denne våren sådde vi tomater, melon og paprika i tillegg til blomkarse.

Blomkarsen ble plantet i urner sammen med pelargonier på bakkenivå, samt i en "urne" på veggen ved inngangsdøra. Den på veggen er trygg. De som står i urner på bakken, har til nå fått stå i fred. Men "bank i bordet".

Tomatplantene står i potter på terrassen som er avstengt etter alle kunstens regler. Tre av paprikaplantene satte vi i en urne som også er plassert slik at rådyra ikke kommer til. Resten av plantene som vi hadde sådd og dyrket fram, plantet vi i kjøkkenhagen - dekket av en glassrute som ville hindre rådyra.

Men det er ikke bare rådyra som jakter på plantene våre. Snilene tror også at vår hage er et matfat hvor de kan forsyne seg slik de lyster. Dagen etter at vi plantet, var alle plantene - bortsett fra en - spist av snilene. Om morgenen var både plantene og skadeforøverne borte. 

Hvilke sniler som er skyldige, vet vi derfor ikke. Vi finner ikke mange brune skogsniler hos oss lenger - selv om de forekommer - men hagesniler med hus er det legio av. Vi har derfor disse snilene sterkt mistenkt.

Det ble altså ikke så mange "eksotiske" planter i vår kjøkkenhage i år. Vi har tidligere dyrket fram melon. Det må vi se langt etter denne sommeren.

Vi får si som Ibsen: "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum."

Akk ja. Haging er en usikker hobby - full av gleder, og med masse skuffelser! Som livet ellers.

 

Mynte - men hva slags?

Foto: Kow d.e. 2021 ©

For at mynteplantene skal holde seg til sin egen "kohort", har de fått en sementring å "bo" i. 

 

Vi hadde opprinnelig flere slags mynte. Men vi gjorde den bommerten at vi plantet dem i samme sementring. Om noen har bukket under, eller om de har "mutert", vet vi ikke, men nå er det ett slag.

 

Hvilket slag det er, er vi ikke sikker på. Grønnmynte kanskje? Eller peppermynte?

 

Mynte er lett å dyrke, men ikke lett å få til å holde seg på plantestedet. Ved hjelp av rotstengler kryper den dit den helst vil stå. Det gjelder de fleste myntearter.

 

Vi satte tre myntearter i en sementring. Der har mynteplantene holdt seg, men nå er det bare ett slag. Om to har dødd ut, og den tredje står igjen alene, eller om de rett og slett har mutert, vet vi altså ikke. Men det slaget vi har igjen, smaker sterkt og frisk av mynte. 

 

Mynte er en utmerket krydderurt. Har man først smaken for mynte, er det nesten ikke grenser for hva den kan brukes til - enten alene eller sammen med andre ingredienser; i middagsretter, i deserter og i og på bakverk.

 

"Familiens gartner" som har problemer med å få i seg nok væske, lager te på bladene. Vi kutter også opp noen blader og blander i grønn salat.

 

Mynte setter spiss på syltetøy - og supper. 

Har man tid, og ikke er altfor fremmed på kjøkkenet, kan lage myntegele som er godt til pålegg og som tilbehør til skinkestek og andre kjøttretter.

Folkemedisinen mener at te trukket på mynteblader virker mot plagsom oppblåsthet og luft i magen. Dessuten skal de etter sigende virke mildt beroligende.

"Familiens gartner" har drukket mye myntete. Han liker smaken. De bebudede medisinske effektene går han imidlertid ikke god for.

Kanskje er virkningen individuell? Har man problemer med magen, får man prøve. Godt er det i alle fall!

 
 

Klokkebuskene holder ut, men venter på foryngelse

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Klokkebuskene er gamle og burde nok vært forynget ved hardere tilbakeskjæring, men de blomstrer årvisst.

 

Klokkebusk har blomster tett i tett. Disse er rosa og lyser godt opp i hagen når de står i full blomst.

De klokkeformede blomstene er verdt  en nærmere granskning. De tar seg godt ut.

 

Klokkebusk (weigela) er - som det norske navnet sier - en prydbuske med klokkeformede blomster. Blomstene er røde eller rosa.

Gamle, men blomstrer rikt

Vi har to busker med rosa blomster. Og dem har vi hatt i flere tiår. De har blomstret rikt i alle år. Og de blomstrer rikt ennå.

 

Om vi hadde fulgt ekspertenes råd og fornyet buskene ved kraftigere tilbakeskjæring, ville de antakelig blomstret enda rikere. Og sett mer "ryddige" ut.

 

Ser døde ut, men ...

Etter vinteren ser greinene på weigela-buskene både tørre og døde ut. Det skal man ikke la seg lure av. Tilsynelatende døde greiner bærer blomster i juni. Og vårblomstrende busker og trær skal man aldri beskjære om våren for klipper man bort årets blomstring.

Etter blomstring bør imidlertid gamle weigelabusker forynges ved at noen gamle "stammer" kuttes ved rota for å gi plass til ny tilvekst. Tett grein- og kvist-masse bør dessuten tynnes slik at buska slipper lys inn til greiner som skal blomstre neste år.

Eller kanskje til høsten.

Våre Weigela-busker har ofte fått en ny - men langt mer beskjeden  - blomstring på ettersommeren og om høsten.

 

Står i trekken fra sjøen

Opprinnelig  stod weigela-buskene våre utsatt til i blåsten og trekken fra Oslofjorden - helt ytterst på hjørnet av den øverste plenen. Etter hvert har de fått nabovegetasjon som skjermer for kald trekk og harde vindkast. De står derfor nå ganske lagelig til. Og har hittil klart seg selv i meget krevende vintre.

 

Når weigelabuskene blomstrer, er de et vakkert skue. "Familiens gartner" har i flere år hatt planer om å beskjære klokkebuskene for å forynge dem og sikre at de overlever og kan glede oss med sitt rosa blomsterflor også i årene som kommer.

Vi får se om det blir noe av i år. Tanken er god, men kjødet er skrøpelig. Men hvem vet. Å redde klokkebuskene for framtiden står høyt på prioritetslista. 

 

 

Våte aviser og mulch i bringebæråkeren

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

For å holde ugresset borte fra bringebæråkeren, legger vi ut godt oppbløtte aviser.  Gress- avklippet fra plenene brukes som mulch. I forkant ligger det gress som har ligget en stund i en mørk sekk.

 

Uten aviser og gress fra gressklippingen er det vanskelig å holde skvallerkål og tistler borte.

 

Avisene som skal legges ut,  legges til bløt i en plastdunk. Der må de ligge til de helt gjennomtrukne av vann slik at de legger seg godt til rette og former seg etter plantene. De grønne plantene i dunken er fremmedlegemeer. De er avklipp av sibirkornell som vi skal prøve å lage stiklinger av.

Ugress er planter som vokser der de ikke skal være. Å bekjempe ugress er en vesentlig del av hagearbeidet.

Noen steder er det ikke mer ugress enn at man kan luke. Noe ugress er spesielt gjenstridig. Og noen  steder er det vanskelig å komme til, eller gresset opptrer i slike mengder at mer spektakulære metoder må tas i bruk.

Gjenstridig ugress

Vi har et bringebærbed hvor bringebærplantene ikke står pent ordnet i sirlige rader med gangareal i mellom. I vårt bringebærbed står plantene "hulter til bulter".

I bringebærbedet vokser det ugressplanter av diverse slag. Særlig "ivrig" og standhaftig er skvallerkål. Vi er nabo til en skråning hvor det for mange år siden ble kjørt på jord. Den inneholdt rotdeler og frø av skvallerkål som nå har spredt seg til vår hage.

Aviser og gress

"Familens gartner" luker, men skvallerkålen kommer igjen. For å bli kvitt ugresset i bringebærbedet bruker han gjennombløtte aviser dekket med avklipt gress fra plenene. Det er en effektiv "ugress-sperre" som holder ugresset borte en vekstsesong eller to, men ikke skader bringebærplantene hvis man tar hensyn når man legger ut avisene.

Hver gang plenene slås, blir det avklipte gresset strødd ut på avisene mellom bærbuskene. Det "hvite" papiret blir etter hvert usynlig, og gresset formuldes og blir til næring for bringebærbuskene.

Våre bringebær har nettopp blitt utstyrt med et nytt lag med gjennomvåte aviser med et lag gress på toppen. Forhåpentlig vil det drepe det ugresset som allerede var der og hindre at nytt ugress vokser opp.

Vi ser derfor nå bringebærsesongen lysere i møte.

Krossved - en flott prydbuske

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Krossved - eller korsved - pynter opp i hagen i første del av juni.  

 

Krossved har hvite blomster i en halvskjerm og vokser vilt mange steder i Norge. Det dreier seg ikke om "hagerømlinger". Tvert imot. Krossved er en viltvoksende busk som man har tatt inn i hagen og gjort til "hageplante".

 Svarte lus elsker tydeligvis alle former for krossved. 

Snøballkrossved er en skattet prydbusk i norske hager. Vi har flere eksemplarer på forskjellige steder i hagen. De ser ut til å trives uansett naboskap og vekstforhold.

 

Men bladlusene er en fryktet fiende. Tørre, døde kvister og visne blader er resultat av de svarte bladlusenes herjinger. Lusene har uten unntak etegilde i alle krossvedbuskene. Denne buska er imdlertid spesielt utsatt.

 

Det fins i hovedsak to slags krossved i norske hager. Begge er særdeles dekorative og pryder hagen med et vell av hvite blomster sent på våren og tidlig på sommeren - litt avhengig av hvor man bor.

I vår hage er krossvedbuskene på det vakreste nå.

Vanlig og snøball

Vi har både vanlig krossved (sannsynligvis Viburnum opulus) og snøballkrossved (Viburnum opulus varietet roseum)

Hagelitteraturen mener at viburnum trenger en solrik plass med næringsrik, fuktig jord for å trives. Det bekreftes ikke av våre busker. De står alle relativ tørt, og et par av dem gjemmer seg i skyggene inne blant andre busker. Men de blomstrer rikt.

 

Plages av lus

Krossved har som prydbuske bare en "feil" eller "mangel". Buskene angripes av svarte bladlus som fråtser i løvverk og blomster til det ikke er mer igjen.

Den snøballbuska som er nabo til den store forsythiaen ved innkjørselen til gårdsplassen, har gjennom tiden vært spesielt hjemsøkt. Den har flere ganger vært så avspist at vi har fryktet at vi har mistet den. Men våren etter kommer det blader og blomster på ny, og nye kull med lus kan fortsette sitt etegilde.

Brukt i folkemedisinen, men ...

Planter av arten viburnum - eller altså krossved - har i folkemedisinen vært brukt mot forskjellige lidelser og sykdommer. Avtrekk av tørket bark skal være virksomt mot så ulike plager som generelle smerter, kramper, bl.a. leggkramper, forstoppelse og høyt blodtrykk. Mens bær fra korsved etter sigende skal hjelpe mot hoste, astma og halskatarr.

Jeg går ikke god for noen av rådene.

Selv er jeg plaget av leggkramper som holder meg våken om natta. Vi har hagen full av krossved og andre urter som noen - eller tradisjonen - mener har legende virkning, men jeg er meget skeptisk og forsiktig, og bruker bare urter som jeg er 100 prosent sikker på.

 

Våre viburnumbusker er derfor kun en fryd for øyet. Ikke noe "medisinskap". Men som øyenslyst forsvarer de sin plass med bravour. Til pynt kan de derfor trygt anbefales.

Eikestubben - særegen biotop

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Her i eikestubben finner enkelte planter det de trenger for å leve et fullverdig liv. Her overlever de vinteren og her utfolder de seg i vekstsesongen - helt uten menneskelig bistand av noe slag.  

 

Naturen er underfundig. Den har sine spesielle innfall.

 

Noen planter krever ideelle forhold for å etablere seg og gro. Og det gjelder ikke bare de sarteste og mest "fornemme".

 

Vår svarthyllbuske sturet f.eks. lenge på et lyst og næringsrikt sted i hagen. Først da vi flyttet den, ble det fart i veksten.

 

Andre planter insiterer på å ha røttene i de smale sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen og innkjørselen. Det gjelder både prydplanter og ugress.

 

Noen planter i vår hage har funnet seg et enda mer spesielt sted å leve. De har etablert seg i en eikestubbe på nord-østsiden av huset.

 

Vi skriver ikke på stubben, men i. For riktignok gror de delvis i sandliknende jord som er dannet av planterester på stubben, men de har sine røtter inn gjennom sprekker i barken inn til selve veden som er begynt å råtne.

 

Og her er det ikke bare en forvillet plante eller to det er snakk om. Her er en bregne, mose, blåbær og - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - markjordbær. 

Juni har hittil vært varm - med mange soldager og relativt høye temperaturer. Man skulle derfor kanskje tro at det raskt ville bli for tørt for denne kolonien av planter, og at de ville bukke under. Men nei. De er friske og grønne med fin spenst.

Verken blåbær-"buska" eller jordbærplantene har blomster - enn si kart - men overlever de sommeren og kommende vinter, kan vi kanskje høste både blåbær og jordbær på eikestubben på nordøstsiden av huset neste år.

Det vil i så fall bli en liten begivenhet i hagens historie.

Den som lever får se.