Regnet, vinden og hagen

Foto: Kow d.e. 310709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vinden og regnet har høstet kirsebær (over) og brukket potetriset (t.v.).

Det kan komme mer uvær, selvfølgelig. Men nattas uvær slapp vi billigere i fra enn fryktet.

I beredskap mot orkan i kastene var vi ute på terassen i mørket og regnet og reddet blomsterpotter ned fra peisgesimsen og andre utsatte steder.

Dronning Ingerid ville vi i alle fall ikke ha ødelagt.

Men det var visst unødvendig. Vi kunne høre at det blåste og regnet i natt, men langt fra med storm eller orkans styrke der vi bor, og vi bor relativt utsatt til med sønnavinden rett inn fra fjorden.

Og det var der vinden kom fra, så vidt vi kunne se, for skyene jaget nordover himmelen før vi gikk til køys hvor vi ble liggende og lytte til vinden og regnet og eventuelle lyder som ikke burde være der, og som ville kreve vår årvåkenhet og inngripen.

Men det gikk relativt pent for seg.

Skjønt helt uten skader slapp vi ikke unna.

De fleste stenglene på den største agapanthusen har gitt etter og lagt seg med blomsterhodene på bakken, og riset på enkelte poteter er brukket og vokser kanskje ikke mere.

Dessuten har vinden og regnet som et av bildene viser, høstet en del kirsebær.

Det er vi ikke lei for.

Kunne været sørge for høstingen av de bærene som befinner seg i tretoppen, ville vi være takknemlige, for der skal det bli vanskelig å komme til.

Vi overveier å bruke den lange greinsaksa og kombinere beskjæring og høsting.

Hvis da ikke uværet ordner saken for oss.

For det er vel ingen grunn til å tro at regnet og vinden og den relativt lave temperaturen er over.

Det er mer igjen av den såkalte sommeren.

Men når ungene har begynt på skolen, da kommer finværet.

Da får vi en riktig "indian summer".

Bare vent og se.

Trimmet skjærsmin

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Skjærsminen skuffet ikke i år heller, men blomstret rikt. Nå har den imidlertid begynt å legge seg utover, og den er blitt "åpen" i midten.

Midten, venstre: Blomstene er vakre og dufter liflig.

Midten, høyre: Etter avblomstring var det åpenbart at det måtte en fornyelse til.

Nederst: Ikke noe vakkert syn, men forhåpentlig tar det seg bedre ut til våren.

Duftskjærsminen har de siste årene vokst betydelig i omkrets og tar stadig større del av plenen.

Dessuten viser den tendens til å bli "åpen" i midten hvor det vokser opp nye, lange strantete skudd.

For om mulig å stimulere til økt vekst og frodighet fra midten og utover har vi beskåret busken relativt hardt etter blomstring.

Vi har imidlertid ikke fjernet de eldste "stammene" for å få fornyelse fra rota.

For det første er det så langt inn til stammene at vi ikke har kommet til uten å gå altfor hardt til verks, og for det annet vil det - selv etter beskjæring - være så mørkt der inne at nye skudd trolig ville blitt lange og ugreinede fordi de ville søke seg mot lyset på toppen.

Vi har derfor forsøkt å oppnå fornyelse ved å beskjære de friske greinene kraftig og fjerne mest mulig av tørre greiner og kvister nederst slik at de friske skuddene der skal få luft og lys.

Etter en slik rabiat runde med saksa er det ikke pent. Busken ser mishandlet ut, og bakken som er kommet til syne der greinene har ligget utover, er innerst snau og svart, men i ytterkant dekket av mose som har stortrivdes i det sure, fuktige miljøet.

Her må vi så i.

Flesteparten av de bladløse greinene og kvistene som synes nederst, er "grønne" med hvilende vekstknopper.

Det tørre skal vi ta nok en runde eller to for å fjerne så mye som mulig av.

Og så håper vi at lykken og naturen står oss bi, og at tilveksten kommer slik vi har ventet.

Vi har aldri klipt skjærsminen så radikalt tidligere, men trimmet ved trappa opp til plenen, fjernet en og annen uregjerlig kvist og et og annet langt skudd som har strebet mot himmelen og lyset og som har skjemmet helheten og brutt harmonien.

Vi har imidlertid gjennom flere år behandlet ulike slag spirea på denne måten, og det har gitt gode resultater.

Nå er vi derfor spent: På tilveksten i resten av denne sesongen, og om våren vil skjule merkene etter vår "rasering".

Og skulle en eller annen profesjonell gartner som ser dette riste oppgitt på hodet, håper vi at vedkommende sammen med oss vil vente til neste sommer med å felle sin avgjørende dom.

Viser det seg da at vi har gjort en tabbe, som naturen ikke leger, skal vi fortelle om det.

Det er av skade man blir klok.

Sies det.

Mye bær i hagen

Foto: Kow d.e. 200709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bjørnebærene blomstrer mens kirsebærene tar til å bli modne.

Det har hittil vært en nesten overdådig bærhøst i hagen.
Vi har syltet solbær med masse antioksidanter, og ripsbuskene bugner av røde, fristende, friske bær. Noe har vi spist, og noe har vi frosset ned, men fortsatt er det flust igjen.
Vi pleier å levere til Askim frukt- og bærpresseri, men der har de i år funnet på at de ikke vil ta i mot bær før i begynnelsen av august, så fortsatt henger det meste av ripsen på buskene.
Plukk, frys ned og lever frosne bær sier bærpresseriet på sin nettside.
Hva slags frysekapasitet tror de at alminnelige "byhusholdninger" har?
Nei, vi får nok vente med å plukke til ferien på Askim er over, hvis da ripsbærene ikke innen den tid har havnet på bakken. De er godt modne nå.
Kirsebærene begynner også å få den riktige kuløren.
Når det gjelder kirsebær, konkurrerer vi med fuglene.
Hver morgen ligger det halvspiste bær på gressbakken under treet.
Fuglene venter ikke på at bærene skal bli skikkelig modne, men det gjør vi. Plukker vi for tidlig, er bærene i overkant sure - eller kanskje vi skal si: syrlige.
Både til umiddelbar konsumpsjon, sylting og hermetisering er modne bær så avgjort å foretrekke. Så får vi heller finne oss i at fuglene mesker seg i mellomtiden. Egentlig er det vår egen feil som ikke skaffet nett til å legge over treet i år heller.
Villjordbærene og blåbærene på tomta har også gitt rikelig i år. Det samme har villbringebærene som er usedvanlig store og "rene". Nesten som hagebringebær enkelte av dem - bare enda bedre på smak.
Hagebringebærene er forresten endelig kommet i gang. Vi har ikke så fryktelig mange buskene, men vi plukker snaut en liter nå og da med noen dagers mellomrom. Det skal man ikke klage over.
Og snart er det bjørnebærenes tur.
Dvs. de står i blomst ennå - men for et blomsterflor. Går det som blomstene varsler, får vi problemer med å få plass til alle i fryseren for der er det fullt fra før og derfor meget begrenset plass. Men bjørnebærene er vinterens forsyning av vitaminer og antioksidanter og må tas vare på slik at de fortsetter å være de sunnhetsbombene som de er når de blir plukket.
Vi får se å få spist mer av det som opptar plass i fryseren, slik at bærhøsten får plass.
Og: Askim frukt- og bærpresseri skulle bare se vår fryser, så hadde de nok ikke kommet med "uansvarlige" råd om å fryse litervis med rips som rettelig burde vært levert på bærpresseriet og tatt ut som saft til saftglade barnebarn.
Vi får håpe at bærpresseriet går tilbake til gammel ordning fra neste bærsesong av, ellers må vi begynne som saftkokere selv.
Skjønt, det burde vi kanskje gjøre under enhver omstendighet?
Da kunne vi også safte bjørnebær. Det egner de seg vel utmerket til?

Store blader, men ingen blomster

Foto: Kow d.e. 210709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Blomkarsen har fått kjempepblader, men blomsteranlegg ser vi ikke noe til.

Som tidligere konstatert: For mye og for lite forderver alt.
Denne gangen gjelder det gjødsel.
Da vi plantet i urnene, så jeg mitt snitt til å stikke noen pellets av hønsemøkk ned i jorda her og der.
I noen potter har det tydeligvis svart seg. Hos pelargoniene f. eks. Plantene er frodige og fine og blomstrer rikt.
Andre steder har det vært mindre vellykket.
Blomkarsen har f. eks. lagt seg til med noen kjempeblader - men blomster er det ingen antydning til.
Ikke foreløpig i hvert fall.
Det er vel med planter som med mennesker, for mye næring øker gjerne volumet, men ikke nødvendigvis produktiviteten.
Nå er vi spent på utviklingen.
Blir det bare "grønnsvær", eller rekker planta å glede oss med noen blomster før høsten kommer?

Forvillet stemor

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Selvsådde stemor fra kirkegården.

Da vi i våres skulle plante på en av de gravene vi holder i stand, fant vi en rekke små stemorsplanter der.
De hadde nettopp spirt.
I stedet for å luke dem opp og kaste dem for å få plass til de plantene vi skulle plante, tok vi dem med hjem, satte dem i en potte og håpet det beste.
Og vi er ikke blitt skuffet.
De har vokst villig og har satt pene, blekblå blomster med islett av hvitt.
Det hører med til historien at vi ikke har hatt stemor på den aktuelle grava.
Frøene må derfor ha kommet fra nabograver for så å ha slått seg ned der hvor det var en bar jordflekk å finne.
Man skal ikke ta blomster med hjem fra sykehuset, heter det. Da kan man fort måtte returnere dit.
Om det finnes tilsvarende overtro når det gjelder blomster fra kirkegården, vet vi ikke. Men det ville ikke forundre oss. Mennesket er utrolig dyktig til å lage tabuer og vanskeligheter for seg selv.
Vi tok nå i alle fall sjansen.
Vi tar med planter som vi bytter ut også.
De får asyl og en ny sjanse på et egnet sted i vår hage. Dette har vi gjort i mange år.
Planter er ikke noe vi gjerne kaster på dynga.
Dette er en sparsommelighet vi har hatt stor glede av så det er noe vi kommer til å fortsette med.
Hvis vi lever så lenge.

Iberiasniler: Færre, men større?

Foto: Kow d.e. 220709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dette er kun en middels stor snile. De store er som wienerpølser.

Hver morgen går jeg en tur med saksa.

Da får snilene unngjelde fordi de har vært så frekke og freidige og invadere vår hage.

Uten skånsel klipper jeg snilene i to.

Før kastet jeg dem i do. Nå lar jeg dem ligge i håp om at de skal tiltrekke seg artsfrender som jeg så kan gi samme behandling.

Det har blitt en del ihjelklipte sniler i årenes løp.

Ryktene vil ha det til at det i landet sett under ett er blitt færre av de grådige, brune inntrengerne etter hvert.

Ja, det kan se sånn ut.

Den systematiske desimeringen har selvfølgelig hjulpet noe, men kanskje hjalp barfrosten i vinter også til - før snøen kom i mengder og gav snilene varme og beskyttelse. Se innleggene Snileplagen: Jeg klipper dem i to, http://hagekroken.blogspot.com/2008/09/sniler-p-fuglebrettet.html, http://hagekroken.blogspot.com/2008/09/blog-post.html,

Men selv om antallet er gått ned, er størrelsen gått opp.

Noen av dem jeg klipper ihjel på mine morgenturer er lange som wienerpølser.

Det er dessverre ingen overdrivelse.

Jeg burde selvfølgelig dokumentert dette med foto med udiskutabelt sammenlikningsgrunnlag, men flere ganger har jeg valgt å gjøre kort prosess i stedet for å hente kameraet og tommestokken.

Dessuten regner jeg med at andre har gjort samme erfaring, som jeg har gjort.

Jeg foretrekker en avrettet snile framfor en fotografert snile.

Men det er fortsatt mange å velge blant, så kanskje får jeg tatt et bilde som dokumenterer at de brune beistene nå inntar faretruende dimensjoner.

Jeg antar at de spiser i forhold til størrelsen.

Åker-, skog- og boasniler blir barne "barnematen" i forhold.

Snileplagen er nok derfor langt fra over.

Hvis noen skulle ha trodd det.

Bøllefrø

Foto: Kow d.e. 160709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De rosa, høystilkede sommerblomstene i forkant, kommer fra "bøllefrø". Hva det er? Aner ikke! Men les nedenfor så blir du i alle fall litt klokere. Eller litt mer forvirret. Til de ekstra nysgjerrige: De ynkelige plantene i treramma er årets produksjon av ringblomster.

For et par år siden fikk noen av mine barnebarn og min kone frø på KapAhl.

Joda, det er en klesforretning, men de delte ut "bøllefrø" til kundene.

Og "bøllefrø" er det. Uberegnelige og uoppdragne, men gode - eller i alle fall pene - på "bunnen".

Vi sådde en pose "bøllefrø" i fjor. Resultatet ble blå blomster.

I år sådde vi ingen, men etter som det tidlig kom en masse småplanter der fjorårets planter hadde stått, regnet vi med at de hadde sådd seg, og vi ventet derfor nye blomster maken til de som dukket opp og gledet oss i fjor.

Men nei.

Blomster ble det. Mange også. Men de var rosa og tilsynelatende av et annet slag enn fjorårets for ikke bare fargen, men også fasongen på blomsten ble en annen.

Hvordan dette kan ha seg, har vi ingen god naturvitenskaplig forklaring på.

En mutasjon kan vel ikke ha skjedd, så da gjenstår vel egentlig bare to muligheter:

Enten har noen av de frøene vi sådde i fjor, ikke spirt før i år, slik at årets avling egentlig er av et annet slag enn fjorårets.

Eller: De frøene som fjorårets planter produserte, har andre egenskaper enn morplantene. M.a.o. at plantene har en toårig - eller flerårig syklus - med blomster og frø med ulike egenskaper.

Hvis blomstene kun hadde skiftet farge fra blå til rosa, kunne vi antatt at det skyldtes ph-verdien i jordsmonnet - slik det skjer med akeleier og hortensia - men plantene har begge år stått på samme sted, og vi har ikke gjort noe som kan ha påvirket surhetsgraden merkbart i den ene eller andre retningen.

Noen forklaring på fenomenet har vi derfor ikke.

Men morsomt - og interessant - er det.

Og "bøllefrøene" lever opp til navnet.