Pusekatter og gåsunger

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

19. april 2011: Seljetrærnes blomster har utviklet seg til gule gåsunger.

Gåsunger er gule. Det blir også seljeblomstene når de bare får litt tid på seg.

15. mars 2011 så de samme trærne slik ut.

På dette "forstadiet" har ikke selja "gåsunger", men "kattepuser".

Seljetrærne ved lekeplassen like nedenfor vårt hus, har kledd seg i gult til påske.
Hvis man er så heldig at man ikke lider av pollenallergi, kan man nyte synet.

Ikke forskjellige trær
Bildene ovenfor viser at det er forskjell på "kattepuser" og "gåsunger".
"Kattepusene" er grå, glatte og myke, mens "gåsungene" - som seg hør og bør - er gule.
Det dreier seg om to utviklingsstadier på samme tre.
Ikke om ulike blomster på forskjellige trær.

Grå kyllinger?
Jeg tillater meg altså den uærbødige påstand at folk som hevder at de plukker grå, silkeglatte "gåsunger" om våren er på ville veger og blander både botanikk og zoologi.
Med mindre det bevislig finnes ekte "gåsunger" - altså kyllinger - som likner på blomsterknoppene på det nederste bildet ovenfor.
Slike gåsunger har jeg til gode å se.
Derimot har jeg sett kattunger i samme farge og med samme glans i pelsen.
De gule pollenbombene på bilde nummer to ovenfor, kan imidlertid - med en viss velvilje - minne om nyfødte gåsunger.

Kultur
Men det kan da umulig være så viktig hva man kaller blomstene?
Kanskje - og kanskje ikke.
Går ikke verdifull tradisjon og kultur tapt ved at nyansene og presisjonen forsvinner?
Skulle noen mene at det er jeg som blander begrepene, får de si i fra.
Jeg er åpen for begrunnet uenighet.

Hestemøkk

Foto: Kow d.e. 23032011 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Hestemøkk på fortauet er ressurser på avveie. Hestemøkk i hagen er gull verdt.

Her er det massevis av næring til hagens planter.

Det er en del trafikk av hester her hvor vi bor.

Både i vegen umiddelbart utenfor innkjørselen og på vegene i nærområdet.

Med hester følger det hestemøkk.

Jeg har mer enn én gang vært ute med skuffe og bøtte og hentet inn dampende hestepærer når unge damer har ridd uanfektet videre etter at hestene har gjort fra seg i vår boliggate.

Som bl.a. er skoleveg. Og som benyttes av mindre barn. Og en rekke andre gående i forskjellige aldre.

Ideelt sett burde ryttere fjerne møkka etter hestene de rir.

For min del er det nesten bra at de ikke gjør det.

For jeg samler altså inn møkka når den ikke ligger for langt unna, og tømmer den i komposten.

Hvor den får ligge å godgjøre seg. Og gjøre komposten særlig næringsrik.

Fersk hestemøkk bør ikke legges rett i bedet. Det kan bli for sterk kost.

Men i komposten gjør den underverker.

Gullbusken har blomstret av

Foto: Kow d.e. 01022011 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Forsythiaen har gledet oss i tre ukers tid, men nå skal den ut i komposten og gjøre nytte for seg der.

Som tidligere fortalt, har vi en viss glede av å ta greiner inn til driving.

Ved siden av selje, er gullbusk (forsythia ovata) den vi tar inn tidligst.

Først stod greinene i vann oppe på vaskemaskinen i vaskerommet hvor varmekablene står på konstant.

Straks blomsterknoppene så bristeferdige ut, ble greinene klippet til og plassert i en egnet vase i stua.

Der har de gule blomstene nå gledet oss i tre ukers tid.

Nå har imidlertid kronbladene begynt å falle av, og blomsterstøv havner på bordet.

Da er pryden og gleden over, og greinene kastes på kaldkomposten for å bli en del av kretsløpet.

Først glede - så nytte.

Beskåret og ferdig til beising

Foto: Kow d.e. 30032011 © Klikk på bildet for å se større versjon

Kaprifolen, gullklematisene og Jackmani-klematisen er beskåret og løsnet fra veggen slik at de kan legges ned og beisingen kan begynne.

Jeg rakk det akkurat før snøen kom.

Avklippet ble samlet i rommelige pappesker og i søppelsekker, og de gjenværende stenglene ble løsnet fra espalieret på veggen slik at det kan legges forsiktig ned når beisingen utføres.

Varmt nok?

Er det varmt nok hos deg til at du kan beise allerede?spør "Krepsemor".

Et høyst betimelig spørsmål.

Det finnes sikkert mange utmerkede typer beis, men jeg bruker "Trebitt oljebeis".

På spannet står det at den kan brukes i minusgrader.

Jeg beiser ikke når det er under 0, men regner med at nattefrost ikke skader.

Et eksklusivt og meget dyrt nybygg ikke langt her fra, ble forresten beiset for omlag 14 dager siden.

Det borger vel for at risikoen for negativt resultat ikke er stor.

Spede skudd og nattefrost

Verre er det kanskje med de spede, vannholdige skuddene som jeg har "lurt" fram ved den omfattende beskjæringen.

På de lange greinene jeg klipte av, var det imidlertid skudd allerede.

Alle de tre plantene "mente" altså selv at det var trygt å begynne vårarbeidet.

Forhåpentlig har de rett.

Og skulle det bli usedvanlig kaldt over tid, vil det at plantene nå ligger så nærme bakken mildne frosten.

Nå er det forresten under enhver omstendighet for seint å angre.

Det heter at lykken står den kjekke bi.

La oss håpe det.

Sykdom og frø må ikke spres

Foto: Kow d.e. 01022011 © Klikk på bildene for å se større versjon

Kaprifol, gullklematis og Jackmani-klematis skal beskjæres, men det må skje i stille vær for å hindre at frø og syke blader spres med vinden.

Jeg har tenkt å ta sjansen på å være litt tidlig ute i år. Klematisplantene våre - som står i vestveggen hvor det tidlig blir godt og varmt - begynner gjerne så smått å utvikle nye skudd før snøen har gått.

For å ødelegge minst mulig, prøver jeg å foreta beskjæringen så tidlig som mulig.

Sykdom og frø

Når jeg beskjærer, må det være mest mulig vindstille.

Jackmani-klematisen (clematis jackmani) plages av meldugg.

Visne blader, kronblader og avklipte greiner putter jeg direkte i søppelsekker for å unngå at de sprer seg og drar smitten med til andre planter som er mottakelige for denne plagsomme sykdommen.

Gullklamatisen (clematis tangutica) omgir Jackmani-klematisen på alle kanter - ja, den vokser til og med inne blant Jackmani-stenglene - men den blir merkelig nok ikke smittet.

Det er ikke antydning til meldugg på den.

Derimot har den tusentalls spirekåte frø som jeg nødig vil ha spredd i hagen - eller fraktet med vinden over til naboene.

Avklippet fra gullklematisen går derfor også korteste vegen opp i søppelsekkene - hvis jeg klarer å stappe det unna før vinden tar det.

Livskraftig kaprifol

Kaprifolen (lonicera caprifoliaceae) har heller ikke latt seg smitte. Enda den delvis vokser bak gullklamatisen. Den er frodig og livskraftig og vokser med imponerende fart.

I bredden og høyden - og inn under bordkledningen.

Jeg klipper den nokså hardhendt tilbake om våren.

Og så stusser jeg den to-tre ganger i vekstsesongen.

Det har den tydeligvis ikke vondt av, for den blomstrer og vokser.

Beise

I fjor hadde jeg planer om å beise vestveggen straks klatrevekstene var beskåret.

Det ble det ikke noe av. Selv om jeg var uvanlig tidlig uten med hagesaksa.

Likevel var årsskuddene på klematisplantene blitt så lange at jeg ville hatt problemer med å holde dem ut fra veggen uten å ødelegge dem.

I år har jeg foreløpig ikke den unnskyldningen. Jeg får vel derfor bare se til å komme i gang - med beskjæringen og med beisingen. Så får snøen bare ligge der den ligger.

Mye snø som skal smeltes

Foto: Kow d.e. 27032011 © Klikk på bildene for å se større versjon

Staudebedet langs innkjørselen blir brukt som deponi når gårdsplassen måkes. Her kommer derfor våren sent.

Heller ikke her ser staudene dagens lys på en stund. I skråningen i venstre bildekant er om lag to meter dyp, ishard snø.

Heller ikke på øvre plen kan våren ventes med det første. Her er det ikke plassert snø. Nivået avspeiler vinterens snøfall.

Jeg er lei snø og kulde og vil gjerne komme i gang med hagearbeidet. Men snøen dekker hagen. I tjukt lag.

Må vente Bare den sørvendte skråningen langs innkjørselen er snøfri, men der er krokus, scilla og perleblomster gjemt i jorda. Der kan jeg ikke sette i gang med noe før disse plantene har blomstret fra seg. De stakkars plussgradene vi har midt på dagen, monner ikke. Det vi trenger, er varme hele døgnet. Og regn. Regn som løser opp snøen og får fart på snøsmeltingen.

April I slutten av uka legger vi mars bak oss, og går inn i april. Jeg håper at Bjørnstjerne Bjørnson har rett når han skriver:

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,
- dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer,feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
- i den blir somren til!

Hestehoven eneste vårtegn

Foto: Kow d.e. 26. og 27.03.2011 © Klikk på bildene for å se større versjon

Snøen er snart borte i den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen, men bare hestehoven har våget å stikke hodet fram. Krokus, scilla og perleblomster lar vente på seg.

I går koste hestehoven seg i vårsola slik vi ser her, men i dag blåser det kaldt, og den har - som den oppmerksomme kan se i overkant av det øverste bildet - lukket blomstene i påvente av varmere og mer vårlige dager.

Nei, det går ikke fort.

I alle fall ikke hos oss på Skorkeberg.

Selv i den solfangende, sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen har ingen hageblomster vist seg for å nyte solvarmen og hilse våren.

Bare hestehoven, eller leirfivelen, med det morsomme latinske navnet tussilago farfara, har vist mot nok til å trosse kalde netter og tidvis bitende vind.

Akkurat i dag er forresten sønnavinden kaldere enn den kaldeste nordavind.

Til og med den hardføre tøffingen hestehoven har derfor funnet å måtte lukke seg og vente på varmere dager.

Nede ved sjøkanten i det gamle Drøbak derimot er våren kommet lengre.

Selv om snøen også der enkelte steder ligger kald og hard, trosser krokusen alle tegn på vinter og koser seg i solveggen på Tamburbakken.

Nå venter vi - og rådyra! - på at krokus, scilla og perleblomst skal dukke fram og glede oss en stakket stund her også.