Hestemynte er ikke for hester

Foto: Kow d.e. 210808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hestemynten kjemper med japansk lykt, ryllik, abrodd og malver om luft, lys og oppmerksomhet.

Jeg er glad i hestemynten. Min kone synes ikke noe særlig om den.
Min første bekjentskap med hestemynte (Monarda) stiftet jeg på Refsnes på Jeløya på 1960-tallet da jeg fikk en rot av en hageinteressert nabo som riktignok mente at det var Brennende kjærlighet (Lychnis).
Det viste seg snart at hestemynten ikke bare var vakker, men også velduftende og velsmakende både for mennesker og bier.
Norsk Planteleksikon sier at plantens rotutløpere kan gjøre den til et besværlig ugress, men det har vi ikke opplevd.
Jeg hadde nær sagt, dessverre.
Vår erfaring er at planten "klatrer" opp av jorda, tørker og dør ut før man får summet seg til å plante den om. Slik har vi mistet både den opprinnelige vi fikk på 60-tallet og et par vi senere har kjøpt. De blomstrer og ser ut til å trives, men plutselig er de borte.
Den vi nå har, er noe mer "lilla" i fargen enn den opprinnelige som var klar rød.
Monarda får gjerne blomster i "etasjer" oppover stengelen og kalles derfor også for etasjeblomst, men vår plante blomstrer kun i toppen. Det har også de tidligere gjort. Kanskje de står for trangt og mørkt så bare toppen får lys nok.
Vår hestemynte er trolig en Monarda didyma.
Jeg bruker såvel blomstene som de nyeste bladene til å trekke te på.
Hakkede nye blader og deler av friske blomster egner seg også i grønne salater hvor de røde blomstene både bidrar til å sette smak og appetittvekkende kulør på maten.